Dere som har jenter med ADHD

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

No går det fint. Men sliter litt med div. Og ser det blir vanskeligere jo eldre hun blir. Og at hun er veldig lik en av oss.Og vil gjerne at hun skal slippe og ha det så vanskelig som det var. Om vi kan hjelpe hun før det blir for gale. Vil ikke ha noe diagnose hun ikke har slengt etter oss.MEN om hun har noe. Vil vi vite det tidlig.Så vi får tilrettelagt og gitt hun ett verdig og godt liv. Det er mange typer mennesker med adhd. Ingen er like. Noen har det lett og andre ikke. Hun går mer og mer i samme spor som her.Og det beskymrer oss ja. Uten og gå inn på alt. 

 

Anonymkode: 4e363...363

Hmmm.. Men det er jo ikke sånn at hun har det eller ikke har det. 

Diagnosen stilles jo på bakgrunn av deres beskrivelse og opplevelse av "problemet" bl.a. 

Det finnes jo ingen blodprøve hvor det påvises Adhd. 

Om problemene kun er diffuse, og ingen hjelpeinstanser, skole eller lignende har uttrykt bekymring, ville jeg heller tenkt på hvordan dere som foreldre kan tilrettelegge for hennes unike personlighet. 

Anonymkode: 4b682...8a9

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kusina mi er også helt lik din beskrivelse. Hun er nå en av Norges beste kvinnelige idrettsutøvere innen sin gren. 

Aksepter jenta du som hun er. Ta vare på hennes unike trekk, og legg til rette for at hun får brukt sine styrker på riktig måte. 

Med mindre det er veldig mange aspekter ved dette som du ikke nevnte i din beskrivelse av henne. 

Anonymkode: 4b682...8a9

Så flott da!

Er flere ting.Men dette var det jeg skrev

Anonymkode: 4e363...363

[AnonymBruker]

Det kan være ADHD, eller det kan være at hun bare har mye energi. Både jeg og niesen min har ADHD, og vi begge var innenfor beskrivelsen din av din datter TS. Det kan være nødvendig med en utredelse om du begynner å plukke opp at dette begynner å bli et problem.

Det er mange barn som er i gråsonen her og er så velfungerende at de ikke har behov for medisin eller oppfølging. Jeg ser mer og mer av at det skytes spurv med kanon, og det er ikke helt bra det heller. Mange kan mestre hverdagen med skole og sosialt uten medisinering ved å øve seg på å slappe av, tenke før man snakker osv. 

Det viktigste er uansett at jenta føler seg forstått og hørt, mange med ADHD har behov for bekreftelse, mye bekreftelse. Fungerer hun bra sosialt på skolen? Har hun gode og nære venner? Hvordan er det med karakterene? 

Anonymkode: 749cb...09f

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan merket du det selv? når tenkte du over det?

Hun sier hun føler seg annerledes.

Og ser at selv om hun er veldig sosial av seg og mange venner. Så sliter hun mer og mer. Og passe helt inn. Den sosiale koden.Og det vet jeg flere med adhd gjør. 

Anonymkode: 4e363...363

Jeg kjenner noen som har diagnosen ADHD på sitt barn. Og som delte info om ADHD. Og nysgjerrig som jeg er, så gikk jeg inn og leste.
Ble overrasket over hvor mye jeg kjente igjen av meg selv og eget barn. Og begynte da å søke mer og mer informasjon.
 

For vår del har vi ikke gjort mer ut av dette enn at vi har snakket med skolen om barnet vårt, og at vi har mistanke om det kan stilles diagnose. Men i samråd med skolen har vi valgt å ikke gjøre det. Dette gjør nemlig at skolen tar litt mer hensyn til barnets uoppmerksomhet og vansker, og forstår at barnet ikke oppfører seg slik av vond vilje, men fordi hjernen ikke opererer som de andre barnas. Og da trengs jo egentlig ikke en formell diagnose.

Selv har jeg en jobb der denne ekstremt hyperaktive hjernen min er en kjempefordel. Så det jeg sliter mest med er det sosiale og det å holde oppmerksomheten på ting som jeg oppfatter som kjedelig. Resten har jeg "kontroll på". (I den grad man kan.)

Anonymkode: d24df...9cb

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hmmm.. Men det er jo ikke sånn at hun har det eller ikke har det. 

Diagnosen stilles jo på bakgrunn av deres beskrivelse og opplevelse av "problemet" bl.a. 

Det finnes jo ingen blodprøve hvor det påvises Adhd. 

Om problemene kun er diffuse, og ingen hjelpeinstanser, skole eller lignende har uttrykt bekymring, ville jeg heller tenkt på hvordan dere som foreldre kan tilrettelegge for hennes unike personlighet. 

Anonymkode: 4b682...8a9

Hvordan gjør man det uten å få hjelp noen sted? Har prøvd mye.

Tålmodighet , omsorg og kjærlighet  hjelper mye.  

Men føler det er mer som må til.

Vet hun er veldig smart. Og liker utfordringer. Kan det være at hun ikke blir utfordret nok på skole og hjem?

Noen tips?

Anonymkode: 4e363...363

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner noen som har diagnosen ADHD på sitt barn. Og som delte info om ADHD. Og nysgjerrig som jeg er, så gikk jeg inn og leste.
Ble overrasket over hvor mye jeg kjente igjen av meg selv og eget barn. Og begynte da å søke mer og mer informasjon.
 

For vår del har vi ikke gjort mer ut av dette enn at vi har snakket med skolen om barnet vårt, og at vi har mistanke om det kan stilles diagnose. Men i samråd med skolen har vi valgt å ikke gjøre det. Dette gjør nemlig at skolen tar litt mer hensyn til barnets uoppmerksomhet og vansker, og forstår at barnet ikke oppfører seg slik av vond vilje, men fordi hjernen ikke opererer som de andre barnas. Og da trengs jo egentlig ikke en formell diagnose.

Selv har jeg en jobb der denne ekstremt hyperaktive hjernen min er en kjempefordel. Så det jeg sliter mest med er det sosiale og det å holde oppmerksomheten på ting som jeg oppfatter som kjedelig. Resten har jeg "kontroll på". (I den grad man kan.)

Anonymkode: d24df...9cb

Så bra at dere fungerer.Håper det fortsetter

Alt er bedre enn medisiner og drit. 

Men store skoler.Store klasser.Masse bråk.Gjør det vanskeligere å fungere 100%. Hun blir veldig sliten. Har vurdert og flytte. Men barna trives her og skolen er fantastisk.

Anonymkode: 4e363...363

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner noen som har diagnosen ADHD på sitt barn. Og som delte info om ADHD. Og nysgjerrig som jeg er, så gikk jeg inn og leste.
Ble overrasket over hvor mye jeg kjente igjen av meg selv og eget barn. Og begynte da å søke mer og mer informasjon.
 

For vår del har vi ikke gjort mer ut av dette enn at vi har snakket med skolen om barnet vårt, og at vi har mistanke om det kan stilles diagnose. Men i samråd med skolen har vi valgt å ikke gjøre det. Dette gjør nemlig at skolen tar litt mer hensyn til barnets uoppmerksomhet og vansker, og forstår at barnet ikke oppfører seg slik av vond vilje, men fordi hjernen ikke opererer som de andre barnas. Og da trengs jo egentlig ikke en formell diagnose.

Selv har jeg en jobb der denne ekstremt hyperaktive hjernen min er en kjempefordel. Så det jeg sliter mest med er det sosiale og det å holde oppmerksomheten på ting som jeg oppfatter som kjedelig. Resten har jeg "kontroll på". (I den grad man kan.)

Anonymkode: d24df...9cb

Så inspirerende å høre! Ja, dette bør gjøres i mye høyere grad. I stedet for å sykeliggjøre, må man legge til rette for på skolen at noen fungerer annerledes. 

Jeg har også hatt stor fordel av denne litt flyktige hjernen min, når jeg har fått bruke den på riktig måte, i kreativt arbeid. 

Anonymkode: 4b682...8a9

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 20 år som fikk diagnosen for 2 år siden. Ingen trodde at jeg kunne ha ADHD da jeg var barn, jeg var tross alt ikke "typisk ADHD". Noe som faktisk er typisk for jenter/kvinner med ADHD. Jenter har som regel en mer "usynlig" ADHD, med indre uro, og klarer oftere å oppføre seg "normalt". Særlig hvis jenta er intelligent. Jeg kom meg gjennom skolegangen takket være min intelligens (har en IQ på nærmere 130). Som barn hadde jeg lav frustrasjonsterskel. Jeg snakket ofte mye og fort. Jeg hadde også en tendens til å ikke tenke før jeg snakket.  Ble derfor sett på som litt sosialt klønete. 

 Jeg kunne bli helt fascinert av noe, og da kunne jeg bli utrolig konsentrert og holde på i timesvis. Skulle jeg derimot gjøre noe jeg ikke fant interessant, så slet jeg. Jeg dagdrømmet mye, satt å stirret ut av vinduet i timene, fordi jeg ikke klarte å følge med. Var også svært distré, og mistet fokus svært lett. Jeg glemte ofte lekser, gymtøy, matpakker og lignende. Jeg var også en ganske bråkete elev, og pratet mye med medelever i timene. Mine foreldre fikk alltid beskjed om at jeg presterte under mine evner. Jeg gråt jeg ofte over hjemmeleksene, ødela skrivebøker og blyanter i frustrasjon, pga den indre uroen og rastløsheten. På barneskolen gikk det dog greit fordi foreldrene mine satt med meg slik at jeg klarte å gjøre leksene. Det som er med ADHD er at når man selv må ta ansvar, skape struktur og konsentrere seg, så blir symptomene ofte tydeligere. Det kan  derfor være lurt å sørge for at man får diagnosen tidlig, for å unngå komplikasjoner. Rundt 80% av alle voksne med ADHD har en annen psykisk lidelse i tillegg. Ubehandlet ADHD er ganske vanskelig å leve med, og selv følte jeg meg svært uintelligent, mislykket og rar. Det var en enorm lettelse å få medisiner og behandling som hjalp mot de plagsomme symptomene.

 

Anonymkode: 3858d...e30

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så inspirerende å høre! Ja, dette bør gjøres i mye høyere grad. I stedet for å sykeliggjøre, må man legge til rette for på skolen at noen fungerer annerledes. 

Jeg har også hatt stor fordel av denne litt flyktige hjernen min, når jeg har fått bruke den på riktig måte, i kreativt arbeid. 

Anonymkode: 4b682...8a9

Og dere fungere bra med tentamener og eksamener? og alt som hører med utdannelse?og jobber og i forhold og familieliv og alt annet?

Høres jo ut som dere har en veldig mild variant. Da skjønner jeg godt at dere klarer dere selv og ikke har behov for så mye mer.

Men er de som sliter mye. Veldig MYE. Og av erfaring.Vil man jo skåne sine egne barn for så mye helvete man selv var igjennom pga alt man selv slet med i alle år.Som kunne gjort livet mye enklere om man bare hadde visst hva det var. At man fikk mer hjelp og tilrettelegging. Og forståelse. Og evt medisiner i verste dager..Tror ikke folk som ikke har vært der selv forstår hvor tungt og vondt det kan være og. De tenker bare ja jeg har adhd og virker helt fint.Men det er jo kjempe bra for deg.Men alle er ulike. Og for de som sliter mer med det trenger mer hjelp.Og da tenker jeg at det kan være bedre å få utredet og få diagnose om de har det.Og lettere forstå og hjelpe med det som trengs.Og man hr mer krav på tilrettelegging og alt annet.

 

No var spørsmålet mitt om det var andre som kjente seg igjen som hadde det.Hva eller hvorfor jeg evt bør eller ikke bør utrede eller gjøre noe med det.Spurte jeg ikke om

 

Anonymkode: 4e363...363

[AnonymBruker]

Det aller viktigste spørsmålet i forhold til Adhd hos både gutter og jenter er hvordan de fungerer på forskjellige arenaer. Et barn med ubehandlet Adhd kan fort bli hengende langt etter på skolen på grunn av manglende konsentrasjon, impulsivitet og dårlig arbeidsminne, selv om IQ testene gir normale eller gode skårer (foruten at indeksen på arbeidsminnet kan stikke seg negativt ut).

I forhold til sosial utvikling kan de ofte modnes langt senere enn jevnaldrende slik at vennerelasjoner kan være vanskelig å holde på over tid. Du sier i startinnlegget at hun kan være innpåsliten, da blir spørsmålet i hvor stor grad? Har hun noen gang mistet venner på grunn av det, eller er det bare noe du er redd for skal skje? 

Anonymkode: 9ec97...bf7

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan gjør man det uten å få hjelp noen sted? Har prøvd mye.

Tålmodighet , omsorg og kjærlighet  hjelper mye.  

Men føler det er mer som må til.

Vet hun er veldig smart. Og liker utfordringer. Kan det være at hun ikke blir utfordret nok på skole og hjem?

Noen tips?

Anonymkode: 4e363...363

Jeg ville lest meg opp om barn med dette personlighetstrekket. Så kan du jo snakke med helsesøster og snakke med skolen, som hun over her gjorde. 

Problemet i dag er jo at man har alle rettigheter når man han smelle en diagnose i bordet, men ingen forut for det. 

Men er du heldig, har skolen kunnskap og forståelse og kan tilrettelegge litt for henne. 

Videre kan du jo sørge for at hun får utfolde seg i riktige aktiviteter på fritiden. Evt. sørge for at hun får ro og perioder med lav stimuli, om hun trenger det. 

Være nazi på gode søvnrutiner 🙂 og ekstra påpasselig med ernæring og måltidsstruktur. 

Innse at du som mor må hjelpe henne mer med organisering enn kanskje andre må med sine barn.

Jeg fikk aldri med meg riktig bok, pennal, lekser, stensiler etc etc på skolen, og fikk mye kjeft for dette. For meg var det en helt umulig oppgave. Sliter fortsatt med det i en alder av 30, men heldig vis er det ingen som kjefter på voksne 😛 

 

Anonymkode: 4b682...8a9

[AnonymBruker]

Vil legge til at jeg fiklet veldig mye som barn, og jeg var også veldig treg. Brukte blant annet lang tid ut døra, og brukte lang tid på en god del gjøremål. 

Anonymkode: 3858d...e30

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en kvinne på 20 år som fikk diagnosen for 2 år siden. Ingen trodde at jeg kunne ha ADHD da jeg var barn, jeg var tross alt ikke "typisk ADHD". Noe som faktisk er typisk for jenter/kvinner med ADHD. Jenter har som regel en mer "usynlig" ADHD, med indre uro, og klarer oftere å oppføre seg "normalt". Særlig hvis jenta er intelligent. Jeg kom meg gjennom skolegangen takket være min intelligens (har en IQ på nærmere 130). Som barn hadde jeg lav frustrasjonsterskel. Jeg snakket ofte mye og fort. Jeg hadde også en tendens til å ikke tenke før jeg snakket.  Ble derfor sett på som litt sosialt klønete. 

 Jeg kunne bli helt fascinert av noe, og da kunne jeg bli utrolig konsentrert og holde på i timesvis. Skulle jeg derimot gjøre noe jeg ikke fant interessant, så slet jeg. Jeg dagdrømmet mye, satt å stirret ut av vinduet i timene, fordi jeg ikke klarte å følge med. Var også svært distré, og mistet fokus svært lett. Jeg glemte ofte lekser, gymtøy, matpakker og lignende. Jeg var også en ganske bråkete elev, og pratet mye med medelever i timene. Mine foreldre fikk alltid beskjed om at jeg presterte under mine evner. Jeg gråt jeg ofte over hjemmeleksene, ødela skrivebøker og blyanter i frustrasjon, pga den indre uroen og rastløsheten. På barneskolen gikk det dog greit fordi foreldrene mine satt med meg slik at jeg klarte å gjøre leksene. Det som er med ADHD er at når man selv må ta ansvar, skape struktur og konsentrere seg, så blir symptomene ofte tydeligere. Det kan  derfor være lurt å sørge for at man får diagnosen tidlig, for å unngå komplikasjoner. Rundt 80% av alle voksne med ADHD har en annen psykisk lidelse i tillegg. Ubehandlet ADHD er ganske vanskelig å leve med, og selv følte jeg meg svært uintelligent, mislykket og rar. Det var en enorm lettelse å få medisiner og behandling som hjalp mot de plagsomme symptomene.

 

Anonymkode: 3858d...e30

Takk!

Var noe av dette jeg ville fram til men tror ikke alle forstår det uten å ha følt på det samme eller å ha vært der selv!

En av grunnene tik jeg mener det er godt å utrede tidlig. 

Merker mer og mer.Og ser mer og mer likhet i samme mønster.Og det er det jeg er redd for. Hadde det ikke vært for min kjære.Så hadde jeg nok vært død idag.

 

Anonymkode: 4e363...363

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det aller viktigste spørsmålet i forhold til Adhd hos både gutter og jenter er hvordan de fungerer på forskjellige arenaer. Et barn med ubehandlet Adhd kan fort bli hengende langt etter på skolen på grunn av manglende konsentrasjon, impulsivitet og dårlig arbeidsminne, selv om IQ testene gir normale eller gode skårer (foruten at indeksen på arbeidsminnet kan stikke seg negativt ut).

I forhold til sosial utvikling kan de ofte modnes langt senere enn jevnaldrende slik at vennerelasjoner kan være vanskelig å holde på over tid. Du sier i startinnlegget at hun kan være innpåsliten, da blir spørsmålet i hvor stor grad? Har hun noen gang mistet venner på grunn av det, eller er det bare noe du er redd for skal skje? 

Anonymkode: 9ec97...bf7

Merker det mer og mer i forhold til det sosiale. Med venner. Hun prøver så godt hun kan.Men ser responsen fra andre.Og ser selv at hun kan bli litt mye ofte.Noe jeg er redd kan gjøre at hun plutselig ikke har noen å være med etterhvert. Sliter med den soiale koden på en måte. Vanskelig å forklare. Hun er snill og god.Men prøver for mye uten å klare å styre det.Som andre. Om du forstår?

Anonymkode: 4e363...363

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville lest meg opp om barn med dette personlighetstrekket. Så kan du jo snakke med helsesøster og snakke med skolen, som hun over her gjorde. 

Problemet i dag er jo at man har alle rettigheter når man han smelle en diagnose i bordet, men ingen forut for det. 

Men er du heldig, har skolen kunnskap og forståelse og kan tilrettelegge litt for henne. 

Videre kan du jo sørge for at hun får utfolde seg i riktige aktiviteter på fritiden. Evt. sørge for at hun får ro og perioder med lav stimuli, om hun trenger det. 

Være nazi på gode søvnrutiner 🙂 og ekstra påpasselig med ernæring og måltidsstruktur. 

Innse at du som mor må hjelpe henne mer med organisering enn kanskje andre må med sine barn.

Jeg fikk aldri med meg riktig bok, pennal, lekser, stensiler etc etc på skolen, og fikk mye kjeft for dette. For meg var det en helt umulig oppgave. Sliter fortsatt med det i en alder av 30, men heldig vis er det ingen som kjefter på voksne 😛 

 

Anonymkode: 4b682...8a9

Ja kostholdet er sunt og variert. Gode mat og søvnrutiner. Det må jeg ha ellers blir det ikke levelig på dagene. Da er det Queen B. Så der er jeg streng og passer på. Men noen ganger er ting sent eller hun bruker laaaaaaaang tid på å bli ferdig med kveldstellet osv feks. Eller våkner tidligere oga bråk av naboer feks. Ja organiserer det meste. Og det føles så rart.For hun er så voksen lg flink for alderen sin.Men på sånne ting så går det helt skeis. hehe.

Anonymkode: 4e363...363

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja kostholdet er sunt og variert. Gode mat og søvnrutiner. Det må jeg ha ellers blir det ikke levelig på dagene. Da er det Queen B. Så der er jeg streng og passer på. Men noen ganger er ting sent eller hun bruker laaaaaaaang tid på å bli ferdig med kveldstellet osv feks. Eller våkner tidligere oga bråk av naboer feks. Ja organiserer det meste. Og det føles så rart.For hun er så voksen lg flink for alderen sin.Men på sånne ting så går det helt skeis. hehe.

Anonymkode: 4e363...363

Hege, høres ut som om du gjør en god jobb 🙂

Anonymkode: 4b682...8a9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hege, høres ut som om du gjør en god jobb 🙂

Anonymkode: 4b682...8a9

Hehe*

Anonymkode: 4b682...8a9

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hege, høres ut som om du gjør en god jobb 🙂

Anonymkode: 4b682...8a9

Takk

 

Anonymkode: 4e363...363

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk!

Var noe av dette jeg ville fram til men tror ikke alle forstår det uten å ha følt på det samme eller å ha vært der selv!

En av grunnene tik jeg mener det er godt å utrede tidlig. 

Merker mer og mer.Og ser mer og mer likhet i samme mønster.Og det er det jeg er redd for. Hadde det ikke vært for min kjære.Så hadde jeg nok vært død idag.

 

Anonymkode: 4e363...363

Ja, det er mange som ikke forstår de ulike måtene ADHD kan arte seg på. Dog kan mange ha ADHD-symptomer uten å ha diagnosen. Det kommer jo ann på hvor plaget man er. Hvor gammel er din datter? Har du pratet med henne om symptomene (gitt at hun er gammel nok til det)?

Anonymkode: 3858d...e30

[AnonymBruker]

Har ei jente som moren og bestemoren kjenner igjen på så mange punkter at det er fortvilende. Jents er prikk lik mora som barn på så mange måter, også det jeg kjenner moren. Utrolig kreativ, strikket siden hun var fire, enorm produksjon av alt mulig mekk og «håndarbeid», kan snakkes til men responderer ikke, oppfarende, fort stressa, roter noe utrolig, klarer ikke rydde før hun får starthjelp, veksler mellom veldig passiv og fjærn og overaktiv, enorme sinneutbrudd, lav frustrasjonsterskel, plages med lekser og hater skole, følelsene ligger alltid helt utenpå, MÅ alt NÅ, må plutselig på do og det er like før det er for sent (nå 12), søvnproblemer hele livet, kan se på TV seks timer i strekk om hun får lov (helt oppslukt), ser samme serier om og om igjen, liker ikke fysisk aktivitet, utrolig masete tross masse jobbing med det inkl teknikker fra forebyggende kurs fra bv (desperate foreldre), veldig bekymret for alt, vanskelig å roe ned, avbryter konstant og prater veldig masse og gjerne på upassende steder, hopper fra tema til tema som en kenguru, gjør mange ting fordi hun føler hun må, blir gjerne sint i det siste (pubertet på vei kanskje ja), ekstremt sjenert og alltid vært, unngår folk, har nå bare en venn men er helst hjemme alene, elsker dyr, har store planer og et hav av halvferdige prosjekter, skolevegring, sier hun kjeder seg på skolen, vanskelig i matveien og vi har prøvd nesten alt, også bup. Vært hos bup 2 ganger. De tilbyr bare foreldreveiledning, snakket med henne til sammen 6x45 minutter på to henvisninger over tre år. Skole snakker om konsentrasjonsproblemer, men gjør ikke mye med det, oppfatter oss som masete får vi inntrykk av, «de gjør jo alt rett». Jenta hater skolen og sier det daglig. Har sterk dysleksi, noe mor ikke har, men min søster har. Vi er skakkjørte. Men det er visst normalt. Bup har observert i hjemmet, ikke noe galt her. Men jenta er prikk lik mor som barn. Mor har add og er ufør. Det er nesten så vi angrer på at vi sa til bup at vi trodde jenta også hadde det fordi det var så likt. Møtt med veldig «skal ikke komme her å påstå dere kan noe»-holdning derfra og ut.

Det positive er at jenta samtidig er virkelig fantastisk på så mange måter, og at det er så normalt dette, tross alt. Men hun sliter. Og vi skal ikke ha flere barn, det går ikke om dette er så normalt.

Har lurt på om hva som hadde skjedd om vi aldri hadde dratt paralleller til mor, og om det i det hele tatt hadde vært mulig å ikke gjøre.

Anonymkode: 8305b...12d