Noen som har erfaring med å konfrontere tidligere mobber i voksen alder?

[AnonymBruker]

Kom det noe godt ut av det? Fikk dere en unnskyldning?

Lurer på å sende en melding hvor jeg står opp for meg selv og setter de grensene som ikke ble respektert og hørt da jeg ble plaget.

Har ikke tenkt å angripe han, bare forklare hvordan jeg følte det. Noen som har gjort det samme?

Anonymkode: 0ae31...8a2

[AnonymBruker]

Hvor lenge siden er dette? Du fremstår mest sannsynlig bare som bitter og stagnert i fortiden. Aldri i livet om jeg kommer til å konfrontere hun som mobbet meg som verst, for hun forandrer seg aldri og kommer fremdeles til å prøve å manipulere meg og få de rundt seg til å tro at det er jeg som var slem med HENNE. 

Vi hadde fysisk slåsskamp, da jeg ikke fant meg i at hun skulle få tråkke på alt og alle. Alle skulle liksom passe seg for henne, så det ble fysisk, hun startet. Fikk henne til å gråte. Er sikkert noen som tror at det var jeg som var jævlig 😛 

Anonymkode: 31abf...75d

[Rotemor]

Hva er vitsen? Han var da også barn?

[AnonymBruker]

Er enig i de som sier at du vil virke bitter. Men, en av de som mobbet meg som verst prøvde og legge meg til som på facebook her om dagen, selvfølgelig la jeg han ikke til.

Og ikke kommer jeg til og gjøre det heller. 

Mener samtidig at og unnskylde handlingen med at han var barn, ikke har noe og si, det det går på er grunnleggende folkeskikk, til og med barn vet forskjell på rett og galt, at det ikke er greit og plage andre.

Jeg har resten av livet på og ta igjen, og det har jeg tenkt til og gjøre.

Anonymkode: f7fa7...dc3

[Apekatten]

Jeg ser ikke vitsen med å rippe opp i gamle sår. Hva får du ut av det? Kanskje en unnskyldning, men den er ikke verdt noe når du nærmest ber om det.

[SoWhat?]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er enig i de som sier at du vil virke bitter. Men, en av de som mobbet meg som verst prøvde og legge meg til som på facebook her om dagen, selvfølgelig la jeg han ikke til.

Og ikke kommer jeg til og gjøre det heller. 

Mener samtidig at og unnskylde handlingen med at han var barn, ikke har noe og si, det det går på er grunnleggende folkeskikk, til og med barn vet forskjell på rett og galt, at det ikke er greit og plage andre.

Jeg har resten av livet på og ta igjen, og det har jeg tenkt til og gjøre.

Anonymkode: f7fa7...dc3

Ikke en gang voksne vet alltid forskjell på rett og galt, så alle barn vet dessverre ikke det. Hvis den som mobbet ble utsatt for omsorgssvikt hjemme sier det seg selv at "rett og galt" ikke eksisterer for det barnet. Det hjelper ikke hva andre sier og gjør da, for foreldre er de som påvirker barna mest uansett. 

Så er det de som mobber fordi de er livredde for å bli offer selv. Mobberen har stor makt! H*n får lett med seg andre pga frykt og manipulering.

Når en ser hvordan voksne mobber og hetser, så skjønner en jo at barn ikke kan stå til mer ansvar enn voksne mennesker. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, SoWhat? skrev:

Ikke en gang voksne vet alltid forskjell på rett og galt, så alle barn vet dessverre ikke det. Hvis den som mobbet ble utsatt for omsorgssvikt hjemme sier det seg selv at "rett og galt" ikke eksisterer for det barnet. Det hjelper ikke hva andre sier og gjør da, for foreldre er de som påvirker barna mest uansett. 

Så er det de som mobber fordi de er livredde for å bli offer selv. Mobberen har stor makt! H*n får lett med seg andre pga frykt og manipulering.

Når en ser hvordan voksne mobber og hetser, så skjønner en jo at barn ikke kan stå til mer ansvar enn voksne mennesker. 

Man forstår gjerne forskjell på rett og galt som barn, men det er hva som belønnes som teller. Mamma lærte meg at mobbing var uaskeptabelt og jeg skulle være snill med alle. Jeg var stille og sjenert og veldig forsiktig, dette fikk de andre med seg. Men man skulle jo ikke være slem og jeg var livredd for å gjøre noe galt. Men så kom jeg på ungdomsskolen og observerte mer.... hva gjorde de populære? Mobbet, stengte ute og baksnakket... så jeg trodde til slutt at dette var koden. Og det gikk også 😛 

Anonymkode: 31abf...75d

[SoWhat?]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Man forstår gjerne forskjell på rett og galt som barn, men det er hva som belønnes som teller. Mamma lærte meg at mobbing var uaskeptabelt og jeg skulle være snill med alle. Jeg var stille og sjenert og veldig forsiktig, dette fikk de andre med seg. Men man skulle jo ikke være slem og jeg var livredd for å gjøre noe galt. Men så kom jeg på ungdomsskolen og observerte mer.... hva gjorde de populære? Mobbet, stengte ute og baksnakket... så jeg trodde til slutt at dette var koden. Og det gikk også 😛 

Anonymkode: 31abf...75d

Som sagt så er det hva foreldrene gjør og sier som blir oppfattet som normalt. Hvis du ser i tråden om når barn forstår når de blir utsatt for omsorgssvikt, så svarer flere at de faktisk var voksne før de forsto. Nesten uansett hva foreldre gjør, så tror barn at det er sånn det skal være. Foreldre er de som har størst makt i mot sagt alle tilfeller. 

Det er jo synd at det var så dårlig miljø på din skole, og kjedelig at du måtte gå så langt for å bli akseptert.

Mobbing er noe av det verste barn kan utsettes for, ja ungdom og voksne også. Det er terror rett og slett. Men jeg tror en skal gå for å undervise voksne mer framfor å rette seg kun mot skolene når det gjelder den type mishandling. Det er voksne som må gå fram som gode eksempler, men en ser jo bare her inne hvor ofte tråder ryddes for hets og krenkelser. Ikke sant? 

Så jeg tenker at selv om en sliter med veldig vonde minner og psykiske problemer, så må en som voksen tenke ut fra et barns perspektiv, og barn er ofre for voksnes misgjerninger og dårlige oppførsel. Det gjelder ofte både mobberne og ofrene. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kom det noe godt ut av det? Fikk dere en unnskyldning?

Lurer på å sende en melding hvor jeg står opp for meg selv og setter de grensene som ikke ble respektert og hørt da jeg ble plaget.

Har ikke tenkt å angripe han, bare forklare hvordan jeg følte det. Noen som har gjort det samme?

Anonymkode: 0ae31...8a2

Hev deg over fortiden din og vis at du kan fokusere på fremtiden din. 

Å henge fasrni en elendig fortid tjener ingen. Klarer du ikke heve deg over mobberens smålighet, så oppsøk profesjonell hjelp.

Anonymkode: 13f58...f37

[AnonymBruker]

Hva skulle det være godt for??

Jeg må på jevnlig basis omgåes de som plaget meg på barneskolen og ungdomsskolen. Jeg ble ertet fordi jeg var feit. Og jeg var jo det! 

I dag er jeg veltrent og slank og møter en av mobberne nesten hver gang jeg leverer i barnehagen. Synes det gjør ekstra godt de dagene jeg leverer før jeg drar på trening. Jeg ser smashing ut i treningstøy, mens hun er rimelig lubben selv (vi har begge født barn, så det er ingen unnskydning) Det er min «hevn» og nå er jeg den HUN misunner.

Min andre «store» mobber er i dag onkel til mitt barn og min svoger. I løpet av de 3 årene vi gikk på ungdomsskole utnyttet han en hver anledning til å kommentere kroppen min, håret mitt, reggisen min osv. Nå synes jeg bare synd på fyren... Han ble far fryktelig ung, og sammen med en mye eldre dame som også bærer preg av å ha født barn (ikke misforstå, jeg bryr meg ikke om andres vekt, men det er litt ironisk med tanke på hans syn på overvekt i ungdomstiden) Han har også ved flere anledninger prøvd å lagt ann på meg (Ja, selv om han er samboer med min kjærestes søster...) Patetisk. I win

Anonymkode: 139ea...802

[AnonymBruker]

Har motsatt erfaring, ville bare nevne det. Altså ta kontakt med en jeg tidligere mobbet og la meg langflat. Poenget kommer mot slutten. Kan også nevne at jeg ble mye mobbet selv, over lengre tid og på en mer uhåndgripelig måte enn hva han opplevde/opplevde fra oss, noe som har påvirket livet mitt mye, men også har gjort meg storsinnet og klok.

Mobbingen av han skjedde sammen med andre, aldri når vi var alene bare oss to, men det snakket vi ikke om når jeg tok kontakt, bare nevner det her.

Hadde tenkt på det en stund, så en dag bare fortet jeg meg og fant nummeret og ringte før jeg fikk tenkt meg for mye om. Han svarte, jeg sa at jeg håpte jeg ikke forstyrret og om han hadde noen minutter til meg, det hadde han. Jeg sa ville si unnskyld for plagingen av han på skolen,  nevnte noen eksempler som plaget meg veldig, at jeg hadde tenkt på det i lengre tid og at jeg følte han skulle høre det, at det plaget meg nå når jeg forstod det. At det aldri var meningen å gjøre han vondt, men at det at det faktisk var vondt ikke var noe som var med i ligningen når vi gjorde det, det var en konsekvens vi ikke forstod eller så der og da. Jeg sa også at han ikke trengte å si noe tilbake på det jeg sa om han ikke ville, at jeg ikke forventet å bli tilgitt, og at om han ville hudflette meg nå eller senere så var jeg klar nå. Avsluttet med et dypfølt og ekte «Unnskyld for det du opplevde fra meg».

Han var stille i ca fem sekunder, så sa han; «det er greit, det går bra, du trenger ikke tenke på det mer». Jeg sa videre at om han noen gang ville spørre om noe eller ta det opp med meg igjen så skulle han ta kontakt, han var velkommen til det. Det takket han for, og sa takk for at jeg ringte, og avsluttet med å si at kanskje vi snakkes en gang. Og det gjorde vi faktisk to år etterpå fordi jeg gikk på han på gaten utenfor jobben hans. Da slo vi av en fem minutters prat og mot slutten spurte jeg spurte hvordan ting gikk med tanke på det jeg ringte om den gangen. Han ble glad jeg spurte, han hadde ikke helt turt ta det opp virket det som, og han sa at «ja, det var veldig fint du ringte den gangen», og smilte.

Poenget mitt her er at det var vanskelig å ta kontakt med han, jeg la «hodet mitt på blokka», men han tok veldig bra i mot det, og måten han tok i mot meg på gjorde veldig godt for meg. Jeg hadde utsatt det fordi jeg gruet meg til å bli grillet.

Så hvis du ønsker en unnskyldning, og å gå videre, send dem en melding først, feks til den du føler deg tryggest på av dem, at er mottakelig for det, si at du er åpen for å høre om det uten å gjøre livet jævlig for dem i ettertid, si du bare vil ha løst opp de onde tankene og komme deg videre. Gjør det lett for dem å løse opp i det.

Er du derimot ute etter hevn finnes det måter for det også, men jeg har ingen erfaring med det.

Anonymkode: b8fb0...c9c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har motsatt erfaring, ville bare nevne det. Altså ta kontakt med en jeg tidligere mobbet og la meg langflat. Poenget kommer mot slutten. Kan også nevne at jeg ble mye mobbet selv, over lengre tid og på en mer uhåndgripelig måte enn hva han opplevde/opplevde fra oss, noe som har påvirket livet mitt mye, men også har gjort meg storsinnet og klok.

Mobbingen av han skjedde sammen med andre, aldri når vi var alene bare oss to, men det snakket vi ikke om når jeg tok kontakt, bare nevner det her.

Hadde tenkt på det en stund, så en dag bare fortet jeg meg og fant nummeret og ringte før jeg fikk tenkt meg for mye om. Han svarte, jeg sa at jeg håpte jeg ikke forstyrret og om han hadde noen minutter til meg, det hadde han. Jeg sa ville si unnskyld for plagingen av han på skolen,  nevnte noen eksempler som plaget meg veldig, at jeg hadde tenkt på det i lengre tid og at jeg følte han skulle høre det, at det plaget meg nå når jeg forstod det. At det aldri var meningen å gjøre han vondt, men at det at det faktisk var vondt ikke var noe som var med i ligningen når vi gjorde det, det var en konsekvens vi ikke forstod eller så der og da. Jeg sa også at han ikke trengte å si noe tilbake på det jeg sa om han ikke ville, at jeg ikke forventet å bli tilgitt, og at om han ville hudflette meg nå eller senere så var jeg klar nå. Avsluttet med et dypfølt og ekte «Unnskyld for det du opplevde fra meg».

Han var stille i ca fem sekunder, så sa han; «det er greit, det går bra, du trenger ikke tenke på det mer». Jeg sa videre at om han noen gang ville spørre om noe eller ta det opp med meg igjen så skulle han ta kontakt, han var velkommen til det. Det takket han for, og sa takk for at jeg ringte, og avsluttet med å si at kanskje vi snakkes en gang. Og det gjorde vi faktisk to år etterpå fordi jeg gikk på han på gaten utenfor jobben hans. Da slo vi av en fem minutters prat og mot slutten spurte jeg spurte hvordan ting gikk med tanke på det jeg ringte om den gangen. Han ble glad jeg spurte, han hadde ikke helt turt ta det opp virket det som, og han sa at «ja, det var veldig fint du ringte den gangen», og smilte.

Poenget mitt her er at det var vanskelig å ta kontakt med han, jeg la «hodet mitt på blokka», men han tok veldig bra i mot det, og måten han tok i mot meg på gjorde veldig godt for meg. Jeg hadde utsatt det fordi jeg gruet meg til å bli grillet.

Så hvis du ønsker en unnskyldning, og å gå videre, send dem en melding først, feks til den du føler deg tryggest på av dem, at er mottakelig for det, si at du er åpen for å høre om det uten å gjøre livet jævlig for dem i ettertid, si du bare vil ha løst opp de onde tankene og komme deg videre. Gjør det lett for dem å løse opp i det.

Er du derimot ute etter hevn finnes det måter for det også, men jeg har ingen erfaring med det.

Anonymkode: b8fb0...c9c

Hadde bare alle vært som deg. Det du gjorde her forteller mye om deg. Mens mobbere som ikke ber om unnskyldning i voksen alder forteller alt om dem- og at de ikke burde arbeide i et omsorgsyrke.

Anonymkode: 3e5e2...c0f

[AnonymBruker]

Nei, de er ikke vært det.

Anonymkode: 0107e...fb4

[AnonymBruker]

Datteren min ble mobbet de siste 4 årene på grunnskolen. Hun slet virkelig og det p snakke med foreldrene til gutten eller skolen var nyttesløst.

10 år senere får hun en mld fra han på fb og hun godtok forespørselen.

Han ba virkelig om unnskyld for det han hadde gjort og kunne samtidig fortelle at han slet fryktelig psykisk selv for tiden. Han var så langt nede at han visste ikke om han ville leve lenger. Han hadde ingen kompiser lenger ig familien brydde han seg ikke om.

Datteren min aksepterte unnskyldningen, men hun hadde ingen interesse av å snakke mer med han eller hjelpe han siden han slet nå. Hun kjente faktisk en lettelse over unnskyldningen og samtidig syns hun han fortjente å slite psykisk, noe hun hadde gjort i flere år pga han.

Anonymkode: 3d469...316

[AnonymBruker]

Ts her

Tenker ikke å gjøre det pga hevn, kalle han stygge ting eller noe sånt. Jeg tenker bare at jeg vil gjøre det klart for han hvordan jeg opplevde situasjonen, at jeg følte grensene mine ikke ble respektert. At jeg kunne forsvart oppførselen for et par ganger, men ikke så langvarig over flere år. At han nok så på det som uskyldig erting, og at jeg selv trodde at jeg var over det og at det som skjedde for så lang tid siden ikke hadde noe betydning, men at det tydeligvis enda sitter i meg. At jeg har prøvd å tilgi, men at jeg ikke får det til, og at det kanskje derfor er sunt å ta et oppgjør med det ved å si ifra hvordan jeg følte meg slik at jeg kan bli ferdig med det.

Anonymkode: 0ae31...8a2

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hev deg over fortiden din og vis at du kan fokusere på fremtiden din. 

Å henge fasrni en elendig fortid tjener ingen. Klarer du ikke heve deg over mobberens smålighet, så oppsøk profesjonell hjelp.

Anonymkode: 13f58...f37

Jeg går i behandling, har gjort det i 2 år nå. Jeg går ikke pga plagingen men pga en annen psykisk lidelse. Det er først nå jeg har forstått at plagingen også kan ha hatt en innvirkning etter alle årene jeg selv har bagatellisert det og tenkt det ikke hadde noe betydning.

Det var faktisk en miljøterapeut da jeg var innlagt som sa at noen ganger så må man kanskje konfrontere. 

Ts

Anonymkode: 0ae31...8a2

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her

Tenker ikke å gjøre det pga hevn, kalle han stygge ting eller noe sånt. Jeg tenker bare at jeg vil gjøre det klart for han hvordan jeg opplevde situasjonen, at jeg følte grensene mine ikke ble respektert. At jeg kunne forsvart oppførselen for et par ganger, men ikke så langvarig over flere år. At han nok så på det som uskyldig erting, og at jeg selv trodde at jeg var over det og at det som skjedde for så lang tid siden ikke hadde noe betydning, men at det tydeligvis enda sitter i meg. At jeg har prøvd å tilgi, men at jeg ikke får det til, og at det kanskje derfor er sunt å ta et oppgjør med det ved å si ifra hvordan jeg følte meg slik at jeg kan bli ferdig med det.

Anonymkode: 0ae31...8a2

Om du skal gjøre det så bør du være forberedt på at vedkommende kan ha en annen oppfatning enn deg fortsatt, og tilogmed ha samme type atferd/manglende empati idag.

Jeg har vært «vitne til» et slags merkelig oppgjør på Facebook, mellom to felles klassevenner.

Den ene vedkommende følte seg dårlig behandlet, og tok dette opp i en tråd. Han fikk en unnskyldning på et vis, men det jeg tenkte om det var:

Man har åpenbart ulike oppfatninger av nyanser, og mange vil jo fortolke handlinger utfra sitt eget selvbilde/selvfølelser. Noen handlinger er helt åpenbart regelrett mobbing, annet er litt kjip oppførsel - og mye er en slags blanding av feil person og feil timing om du skjønner.

Denne felles klassevennen vår ønsket jo egentlig å konfrontere, og fikk en unnskyldning. Men det han ikke reflekterte så godt over var hans egen tolkning av ting - og at joda - han hadde rett i at vedkommende oppførte seg ugreit sosialt. Men, han hadde ikke rett i at det var mobbing. Han følte seg utestengt, og det var nok riktig - men han misforstod totalt at dette på noen måte skulle være rettet spesifikt mot ham. Han som konfronterte så nok ikke at «alle» ble ekskludert på et vis, denne personen hadde bare en litt spiss væremåte generelt - han som følte seg mobbet hadde åpenbart en predisposisjon for å føle seg ekskludert (jeg husker jeg merket at han var veldig sår på litt i overkant mye også på den tiden - tolket ting i verste mening) - og tilsammen ble selvsagt kombinasjonen dårlig. 

Men mobbing, det var det faktisk ikke.

Det fikk ikke han beskjed om sånn direkte - for han som ble konfrontert er blitt hyggelig nok i dag til å legge seg flat og droppe begrepsdiskusjonen, men det kunne fort endt veldig rart. Og det gjorde jo det, jeg og endel andre synes jo det var helt merkelig konfrontasjon. 

Jeg har ofte følt meg ekskludert generelt og fått spydige kommentarer, men det er forskjell på det og mobbing tenker jeg. Så det er viktig å skille litt - kanskje man heller kan ta opp handlingene generelt. 

Jeg vet jo at jeg tok endel ting hardere og lettere fordi jeg hadde det ganske ille hjemme, og det blir jo feil å basere en konfrontasjon utfra eksterne faktorer som påvirket hvordan jeg tok ting (om jeg overdrev/undervurderte). 

Anonymkode: 9f5a9...f3d

[AnonymBruker]

Hvis du tar kontakt, og forteller hvordan du opplevde det, og så ikke får noen respons. Hva vil du ha oppnådd da?

Eller hvis du bare gir mobberen en ny mulighet til å fortsette med mobbingen, ved å gi bort nummeret ditt og minne personen på hvem du er?

Jeg tror ikke at du har tenkt gjennom situasjonen, jeg tror heller du har sett for deg noen positive scenarioer der denne meldingen skaper medlidenhet hos mottaker, og denne angrer.
Men det er altså ingen garanti for dette. Den som mobbet deg som barn kan fint være samme type fortsatt. Kanskje har personen psykopatiske trekk, kanskje er det en som ikke er åpen for å se feil hos seg selv.
 

Hva gjør du om du ikke får den responsen du har forventninger om?

Har du da oppnådd noe med dette?

 

Mitt forslag er at du skriver meldingen, og så sletter den. (Ikke send den, bare slett den.)
Bruk tid, og formuler tankene dine. Hva skulle du ha sagt? Hva vil du formidle?

Og så tenker du over hvordan du (i situasjonen, om den oppsto i dag) kunne stått opp for deg selv. Hvordan vil du håndtere en slik situasjon så du ikke blir sårbar på samme måte igjen. (Uten å stenge alle mennesker ute. Det er ikke en løsning.)

Anonymkode: f4f58...1e8

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går i behandling, har gjort det i 2 år nå. Jeg går ikke pga plagingen men pga en annen psykisk lidelse. Det er først nå jeg har forstått at plagingen også kan ha hatt en innvirkning etter alle årene jeg selv har bagatellisert det og tenkt det ikke hadde noe betydning.

Det var faktisk en miljøterapeut da jeg var innlagt som sa at noen ganger så må man kanskje konfrontere. 

Ts

Anonymkode: 0ae31...8a2

Altså, om vedkommende slo deg og spyttet på deg - eller bedrev regelrett trakassering så tenker jeg det er innafor å konfrontere med bakgrunn i psykisk sykdom.

Men her tenker jeg du skal være veldig forsiktig, det er ganske drøyt å antyde en kausalitet mellom sykdom og kjip oppførsel.

Jeg får en følelse av at du kanskje overdriver effekten av dette i form av hva som er iboende i deg og hva som åpenbart var en skadelig handling - men du vet jo best hva som skjedde. Det kommer jo så an på omfanget og alvorlighetsgraden tenker jeg.

Noen ting må man også ta på egen kappe.

Eksempelvis vil det skade meg mer om noen sier at jeg er stygg/ekkel enn om noen sier at jeg er dum. Sistnevnte har jeg selvtillit nok til å tenke at ikke stemmer og avfeie, mens førstnevnte er noe jeg vet går veldig lett inn på meg. Om du skjønner hva jeg mener.

Poenget blir at det lett kunne kommet til en situasjon hvor jeg konfronterte den som kalte meg stygg (fordi jeg ble så såret) fremfor den som kalte meg dum (fordi det ikke går særlig inn på meg) - og begge handlinger er jo ugreie. 

 

Anonymkode: 9f5a9...f3d

[blomaden]

Jeg ble mobbet en del, og det kunne aldri falt meg inn å ta kontakt med noen av de. Jeg har blokkert alle fra sosiale medier. Har null interesse i å gi de en sjangse til å si unnskyld. Jeg håper de sitter med en vond følelse i magen og vet at de aldri får sjangsen til å gjøre noe med det. Hvis jeg hadde møtt på noen av de så hadde jeg bare gått rett forbi og ikke erkjent at de eksisterte en gang. Og jo, barn vet hva de driver med, vertfall når de går på ungdomsskolen. Ung og dum er ikke en unnskyldning for slik oppførsel.