Er jeg en dårlig leder?

[AnonymBruker]

Jeg har de siste årene jobbet som avdelingsleder innen kommunal sektor med største delen av ansatte som kvinner. Dette er min første lederstilling.

Vedkommende som hadde stillingen før meg hadde den i over 30 år, og jeg sliter enda med å finne min egen vei i avdelingen. Problemet er at jeg ikke føler jeg makter å gjøre jobben min. Flere av de ansatte har meget sterke personligheter som har overkjørt tidligere leder og selv bestemt hva de skal jobbe med og prioritere. Tidlig leder har ikke ryddet opp i flere personalsaker som burde vært ryddet i. Jeg utøver en mer tydelig lederstil der jeg setter føringen for hva som skal prioriteres ut fra bedriftens overordnede planer. Fikk flere personalsaker i fanget da jeg startet, og måtte da rydde opp. Nå er det ferdig og vi kan se fremover.

Misforstå meg rett – jeg forskjellsbehandler ingen, jeg gir alle like mye oppmerksom (selv om jeg ser at noen trenger nesten daglig bekreftelse) og er fornuftig i mine beslutninger. Får full oppbacking av min leder og personalsjef. Går til coach og jobber mye med meg selv for å være den beste jeg kan være.

Det som gjør meg så trist og demotivert er at noen av de ansatte hver enkelt dag må poengtere alt de er misfornøyde med, hva de egentlig mener skal prioriteres, skal diskutere ting om og om igjen (selv om jeg har sagt hva som er besluttet), og det er mye prating i gangene og alt for lange kaffepauser. Jeg prøver og prøver å få til mer strukturerte linjer, men alt jeg hører er klager og syting i kaffipausene. Og likevel bare fortsetter de.

Det som skuffer meg mest er at jeg tidligere alltid har jobbet i meget profesjonelle bedrifter med dedikerte ansatte, høy faglig integritet og alle har hatt et ønske om å gjøre best mulig jobb. Her føles det mer som det er en haug med selvstendig næringsdrivende som mottar et kommunalt tilskudd.

Nå venter jeg mitt første barn og har opplevd en ekstrem utmattelse fysisk og psykisk som virkelig gjør det vanskelig for å kunne holde opp denne «beskyttende» veggen mot flere av de ansatte. Jeg deler ikke så mye privat med meg, og ønsker heller ikke å gjøre det. Denne daglige kampen har helt slitt meg ut og jeg hater nå jobben min så intenst at jeg griner på vei dit hver dag. Permisjonen nærmer seg og jeg kan nesten ikke vente.

Bor på en liten plass og det er ikke mange andre stillinger jeg kan søke på. Har masterutdanning og ønsker veldig gjerne å jobbe med noe relevant. Er under videreutdanning på privaten for å øke jobbmulighetene.

Er dette vanlig på en arbeidsplass? Lurer veldig siden jeg aldri har opplevd en slik holdning og innstilling før. Hvordan skal jeg holde ut?

Anonymkode: f1757...a72

[Isild]

Det høres ut som det var en ganske inngrodd "ukultur" der lenge før du tok over. Hvis du blir fysisk og psykisk utmattet av jobben, så er jo ikke det ok i hele tatt! 

Jeg har vært leder selv og det er den vanskeligste jobben jeg noensinne har hatt. Bruk permisjonen til å tenke igjennom hva du orker av dette. Et dårlig jobbmiljø kan ødelegge helsen. 

Min erfaring er at de stedene med "kakling" var flertallet kvinner. De stedene med hyggeligere miljø var flerparten menn. 

Kanskje dere har rom for å ansette noen "haner"  

[AnonymBruker]

Vanskelig å si siden man nesten må se hvordan en leder formulerer seg, opptrer, fordeler, styrer osv. før man kan vurdere det. Når du nevner sterke personligheter som har overkjørt tidligere leder, så er det to sider her. På den ene siden styrer arbeidsgiver formelt hva som skal prioriteres, og det kan skape noen gnisninger. På den andre siden kan det være lurt å høre på sterke folk som har vært der en stund, ettersom det ikke kan utelukkes at de har fornuftige og rasjonelle syn på hva som bør prioriteres. 

Anonymkode: 669a3...045

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så godt igjen. Sto i akkurat samme situasjon, det var i det private næringsliv og jeg hadde sjefer som krevde endring i gruppa og HR sto bak alt jeg gjorde. Men det hjalp ikke, kaklehønene var misfornøyde med alle endringer, motarbeider alt og det var umulig å oppnå endring. Jeg ble utbrent og syk lenge. Tenk deg godt om, er det verdt det? For meg var svaret nei, og jeg bytta jobb. 

Anonymkode: 89fc9...88d

[AnonymBruker]

Gjelder alle oss enten du er leder eller whatever. Trives du ikke? sliter jobben deg ut? Finn noe annet.  

Anonymkode: 1bb9c...1bf

[SoWhat?]

Du fungerer jo tydeligvis ikke godt nok i jobben. Du skriver det jo selv, at du ikke makter den. Da blir det jo dessverre sånn at du blir en dårlig leder da. At miljøet blant de ansatte er bedriften og vanskelig tviler jeg ikke på, men du må stoppe de evige diskusjonene. Du må slutte å gi daglige bekreftelser. Jeg tenker at noen ledere er veldig opptatt av å bli likt fremfor å sette seg i respekt. Helt ok at en skal være en hyggelig leder, men å sette seg i respekt kan en gjøre likevel.

Hvorfor tillater du de evige diskusjonene? Hva mener du med "sterke personligheter"?

Sorry, jeg regner med at jeg får kjeft nå, men du spør så..

[AnonymBruker]

Høres ut som en typisk leder på et helseforetak. Spesielt kommunehelsetjenesten med sterke gamle drevne travere. 

Tror det må være utrolig vanskelig å være leder, spesielt når så mange skal mene så mye og den evig varende baksnakkingen som aldri blir ferdig.  

Anonymkode: 37dc6...77e

[Heisann1234]

Jeg tenker litt motsatt her, som du sier så er du vandt med å jobbe på steder med faglig integritet og mindre kakling. Men det er en grunn til at de stedene har blitt slik ikke sant. Det er ikke tilfeldig at noen arbeidsplasser har giftig miljø, mens det er noe annet andre steder. Dette er ting som kan forandres, men med mye tid dessverre. Ting kommer liksom ikke gratis av seg selv hvis du skjønner hva jeg mener. Hvis en person endrer holdning i avdelingen så ser du plutselig at det er stor forandring i miljøet allerede. Dritt avler dritt liksom tenker jeg da 🤣 Fokuser på å kanskje ansette yngre nyutdanna folk og helst mannfolk. Selvfølgelig uten at det går utover kvaliteten. Også skal du snart føde da, bare graviditet i seg er ganske slitsomt (av det jeg har hørt), og det kan påvirke dine avgjørelser. Jeg ville helst ha ventet med noe som helst til etter permisjon, da tenker du kanskje mer klart. Også husk at det er sikkert noen få på arbeidsplassen som trenger at du er tydelig og er der, tenk på det positive også. 

[Sliten&kjørt52]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har de siste årene jobbet som avdelingsleder innen kommunal sektor med største delen av ansatte som kvinner. Dette er min første lederstilling.

Bare lest Ditt første innlegg i tråden. OG---

-JEG Er trolig den Minst ¨Utdannede¨ her på kg. ...

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Misforstå meg rett – jeg forskjellsbehandler ingen, jeg gir alle like mye oppmerksom (selv om jeg ser at noen trenger nesten daglig bekreftelse) og er fornuftig i mine beslutninger. Får full oppbacking av min leder og personalsjef. Går til coach og jobber mye med meg selv for å være den beste jeg kan være.

Det som gjør meg så trist og demotivert er at noen av de ansatte hver enkelt dag må poengtere alt de er misfornøyde med, hva de egentlig mener skal prioriteres, skal diskutere ting om og om igjen (selv om jeg har sagt hva som er besluttet), og det er mye prating i gangene og alt for lange kaffepauser. Jeg prøver og prøver å få til mer strukturerte linjer, men alt jeg hører er klager og syting i kaffipausene. Og likevel bare fortsetter de.

Søkte meg ut i Forsvaret når nylig fyllt 18 år, -endte på ¨lavere¨ lederutdannelse etter 2 mnd. inne.

IKKE Mye å bidra med, MEN... PIKSIB Løser det Meste... 🤘

Planlegg

Informer

kontroller

Stimuler

Inspiser

Bedømm 

 

RENS Og REPETER ... ... ...

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan skal jeg holde ut?

Fikk meget høy Score på teorieksamen.

Tilldelt oppdrag- som Skulle utføres UANSETT KOSTNAD som Patruljefører...

-Langt inne i ¨fiende-land¨, ble han som bar Sprengstoff truffet av en granat, bare Støvla sto igjen, en mann Seriøst skadd... Ledet gutta noen 100 meter videre, ¨kom på¨ noe den Skadde hadde av utstyr... Returnerte, tok med utstyr, -drepte han Lydløst, ville jo Seff. være en trussel, om fanget, -torturert, -røpet Målet... ikke bra for MORALEN I Gruppa Om de kjente til Mitt valg...  ...

Styra på, lage Sprengstoff... Improvisere, FIKSE JOBBEN.

Tilbake i leir... OPPDRAG UTFØRT, -TO MANN I MINUS. ........     -Svaret gikk ¨¨Rett Hjem¨¨

Neida, mener ikke du skal gå til Ytterligheter... MEN, noen ganger må man ta kommando, om man Skal FUNGERE Som leder. ... 

Prøve med det Gode, først, -inn på ¨teppet¨, -klar Beskjed om att ¨leken¨ er Over... 

-Evt. -Stattuere ett eksempel, og kvitte deg med det Største Problemet, -i en Smekk.     

 HVIS mulig, ... Degrader, Ommplasser -Seff. til kjipere posissjon \ Oppgave, EVT. Få Sparket... 

HVIS ikke Mulig med Straff, i Forsvar \ Politi, er ¨¨Standard-løsning¨¨ FORFREMME til JÆVELIG POSISSJON, VDR. Sted, -fysisk, og Karriære-messig... -Sett det funke  -Drittsekk+Carma... KULT.

En Leder Leder, -Ledes IKKE.

a.

Endret 12. februar 2019 av Sliten&kjørt51
LØSE OPPDRAG

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Det som gjør meg så trist og demotivert er at noen av de ansatte hver enkelt dag må poengtere alt de er misfornøyde med, hva de egentlig mener skal prioriteres, skal diskutere ting om og om igjen (selv om jeg har sagt hva som er besluttet), og det er mye prating i gangene og alt for lange kaffepauser. Jeg prøver og prøver å få til mer strukturerte linjer, men alt jeg hører er klager og syting i kaffipausene. Og likevel bare fortsetter de.

Begynn å dokumenter hva disse personene egentlig gjør på jobb og hvor lange pauser de egentlig tar. En advarsel får dem kanskje til å innse at de faktisk må yte og innrette seg på jobb for å beholde stillingen. Jeg tror du er kommet til en helt gjennomsnittlig avdeling- i betydningen at det er slik mange andre steder også- innen helsesektoren og mange har hatt gode dager gjennom tidene.

Tror du må tørre å gjøre deg litt upopulær ved å sette grenser og ikke la deg overkjøre av "kjærringer" som egentlig er mest interssert i å klage og lage uro. Slikt ville aldri blitt akseptert i privat sektor.

Anonymkode: 2efc3...7c4

[AnonymBruker]

Har du faglige kvalifikasjoner for å forstå de som jobber under deg sin hverdag og frustrasjoner, eller er har du en annen fagbakgrunn? Min erfaring er at de største konfliktene oppstår der leder ikke forstå hverdagen de ansatte opplever, hvilke utfordringer de har og hvordan man som leder fremstår. De fleste arbeidsmiljø vil ha sterke personligheter, og det trenger slett ikke å være negativt. Sterke personligheter kan ha mye erfaring med hvordan ting fungerer/ikke fungerer, hvilke områder det bør gjøres en innsats på, hvorfor ting blir prioritert som de gjør, hvilke mangler avdelingen har, hvor innsatsen bør styrkes osv. De kan også ha betydelig mer faglig tyngde enn deg, og det bør du heller bruke til din fordel enn å se på det som et problem. Hvorfor snakker du ikke med dine ansatte om hvorfor ting blir prioritert og gjort som de gjør? Hva de tenker om eventuelle omendringer? Innspill de har på drift? Erfaringer de har gjort seg som kan være verdifull for deg videre?

Det fremstår litt som om du tror en lederstilling betyr at du bestemmer alt og andre skal adlyde, og slik er det ikke i norsk arbeidsliv. Samarbeid og det å høre på hverandre er løsningen både for et bedre arbeidsmiljø og for større gjennomføreingsevne for deg som leder. Når du kjørere en "jeg bestemmer og dere gjør det slik linje" uten rom for diskusjon så vil det bli prat på pauserommet, være heller åpen for innspill før avgjørelsen legges frem. Jeg har selv jobbet steder der både øverste ledelse og avdelingsledelse innfører ting de har bestemt og tror det er kjempesmart, men det er umulig for oss å jobbe slik det blir pålagt, og ofte er det heller ikke ressursmessig gjennomførbart. Å lage seg upopulær, gi advarsler og slikt som forelås ovenfor er slett ikke veien å gå. Diaglog er veien å gå. Evt kan du gjennomføre medarbeidersamtaler der folk kan si sin mening til deg, og du kan ta opp med de det gjelder at de ikke bestemmer og må følge ledelsens bestemmelser. Alt er ikke andre sin feil, din oppførsel er også en faktor i dette. 

Iom at du venter ditt første barn antar jeg at du er relativt ung. Du kan jo ta en vurdering på hvor mye innsats du orker å gjøre før du går i permisjon, eller se hvordan det går når du kommer tilbake og har hatt en vikar i den perioden. Vil du fortsette kan det anbefales å ta utdanning innen ledelse. Eller så søker du nye stillinger i permisjonen og satser på å få napp før den er over. 

Anonymkode: c8e2d...927

[AnonymBruker]

For meg høres det også ut som det er en inngrodd ukultur, som @Isild så fint beskriver det. Jeg kan ikke tenke meg hvor vanskelig det er å være leder på en slik arbeidsplass. Her holder det ikke bare å være en god leder. Her må man i tillegg snu om på ukulturen, og det krever mye både av deg og de ansatte, og i prosessen vil man oppleve mye motgang fra de verste ansatte. 

Personlig ville jeg ha sett etter en jobb i et miljø som du har vært vant til tidligere. 

Anonymkode: bdb65...ca8

[AnonymBruker]

TS, jeg jobber med HR og endringsprosesser i inngrodde kulturer er helt jævlig og de tar tid. 

Få den til å sette inn en helt forferdelig streng mann mens du er i permisjon, uten sosiale antenner som overhodet ikke preges av misnøye. 

Kanskje de blir glade for å få deg tilbake!

Anonymkode: a29c6...0e2

[Gjest hind]

Finn ut hvem som er skyggesjefen, altså den som leder an i misnøyekulturen, og sats alt på å vinne over vedkommende. Hvis du klarer det er mye gjort. Gi henne tillit, ansvar eller hva det nå er som funker for akkurat henne. 

Jeg føler med deg. Dette er dessverre ikke uvanlig på norske arbeidsplasser. Her er det enormt mange som ikke kjenner sin plass på jobben, og særlig i det offentlige er det mange uoffisielle sjefer. Jeg har aldri noensinne opplevd lignende i andre land. Der skjønner folk fordelene med å ha én leder og konsentrerer seg om å gjøre det de hever lønn for å gjøre.

[AnonymBruker]

Trådstarter her :) 

Først vil jeg takke så masse for mange tilbakemeldinger og stort engasjement. Det er virkelig spennende å lese deres svar. Og takk for at dere tror jeg er ung siden jeg skal ha mitt første barn. Det gjorde dagen min :)

Bare for å avkrefte tanken mange har: nei, jeg jobber ikke innen helsesektoren. 

Innlegget som jeg skrev vil selvsagt ikke kunne inneholde alt av informasjon om hvilke tiltak jeg har satt i gang, hvor mye medvirkning jeg har i alle beslutninger som tas og hvordan jeg har slått ned på den til dels slappe holdningen som er. Alle er godt informert om alt som skjer, så ingen avgjørelser blir tatt over hodene på dem. Jeg har absolutt faglige kvalifikasjoner og erfaring for å forstå alle sine oppgaver, kompleksiteten og arbeidsmengde hos alle. Dette har jeg skjønt i ettertid har vært et sårt tema for flere av de ansatte, men prøver etter beste evne å backe opp hver enkelt til å være fagansvarlig innen sine områder. Det er mye erfaring samlet på avdelingen, men ikke alt kan sies å være beste fremgangsmåte. Men vi prøver å jobbe oss igjennom det. Og medarbeidersamtaler har vi en gang i året.

Jeg skriver selv at jeg ikke makter lederjobben, men lar det på ingen måte skinne igjennom i det daglige. Det er min private mening og følelsen jeg sitter med når arbeidsdagen er over. Jeg er ikke hun som griner på kontoret eller smeller med dørene. Er profesjonell på jobb.

Og de evige diskusjonene er bare at hen mener saken ikke er ferdig, selv om jeg har presisert flere ganger at det er bestemt at så og så ikke skal prioriteres. Likevel starter hen diskusjonen på nytt dagen etter i håp om å få annet svar. Jeg åpner ikke opp og inviterer ikke til diskusjon og sier at «denne saken diskuterer vi ikke mer». Da blir det kjefting og sutring, og samme lekse neste dag. Føles som smålig psykisk terror. 

De siste jeg har ansatt er unge og meget dyktige mennesker som virkelig er friske pust i arbeidsmiljøet og som er faglig veldig dyktige. Men de gamle sliter de ut og en etter en forsvinner de til det private næringslivet som enkelt kan headhunte de etter vi har lært de opp. Trist å miste folk, men godt å vite at opplæringen jeg gir gjør folk ettertraktede. 

Anonymkode: f1757...a72

[Fjaselina]

Dersom du veit kven "motstandaren" din er, har du to valg. Ta hen med på laget, eller bli kvitt vedkomande. Om det siste ikkje er mulig, bør du leite etter spesialansvar, spesialoppgåver etc. Og om du skal gjennomføre ei endring, ta vedkomande med på fyrste gjennomgang av det du har planlagt. Køyr på med smiger av typen "Du har så mykje erfaring/kunnskap, kan du sjå på om dette vil fungere ilag med meg?" 

Det er den einaste måten eg ser for å overleve som sjef...

[AnonymBruker]

Be de om å komme direkte til deg med klager, i stedet for å klage seg imellom. Gjør dem klar over at du vet det snakkes i gangene, og at det ikke bidrar til godt arbeidsmiljø. Spesielt overfor de «gamle traverne» kan du presisere at du skjønner det innimellom er vanskelig med endring, men at endring av og til trengs for å gå fremover. 

Anonymkode: a2931...9c9

[AnonymBruker]

Mye bra i tråden. En ting jeg kom på er at det kanskje kan hjelpe noen å bedre forstå beslutningene dine om de får vite mer om bakgrunnen for avgjørelsen. Mange tenker at "det må da være enkelt å skjønne at det ikke er det beste," når de  bare sitter på halvparten av informasjonen. Gi dem hele bildet, eller i alle fall såpass at de skjønner litt mer. 

En annen ting er følelsen av eierskap. At de ansatte føler de er med på noe som gjelder dem, istedet for å få noe tredd nedover hodet. (Sier ikke at du gjør det.) Og det å gi ansvar. Følelsen av ansvar og det at de bestemmer litt selv, kan hjelpe for noen. I tillegg får de se at noen avgjørelser skaper motstand. 

Anonymkode: 46967...2a4

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Alle er godt informert om alt som skjer, så ingen avgjørelser blir tatt over hodene på dem.

Det virker ikke som du engang forstår hva det betyr å ta avgjørelser over hodet på noen, og det er ikke et godt tegn. Avgjørelser kan være tatt over hodet på ansatte uavhengig av hvor godt du har informert om hva de er.

Anonymkode: 82474...e05