Når forstår barn omsorgssvikt?

[AnonymBruker]

Når forstår barn omsorgssvikt? Skjønner at de forstår når mor eller far ikke kler dem godt eller ikke klarer å følge opp osv.. Denne svikten kan jo gjemme seg bak foreldrenes forklaringer (løgner?), inntil en viss tid..  Men hvor gammel er barnet når det skjønner at det er omsorgssvikt? Lurer på dette av mange grunner. 

Anonymkode: 24b67...efb

[AnonymBruker]

Jeg tror det er individuelt. Får barn kunnskap om hva som er lov og ikke lov, skal de til en viss grad vite hva omsorgssvikt er i tidlig alder. Men jeg var ganske gammel, da jeg fant ut at jeg hadde levd under omsorgssvikt. Som 12-15 åring trodde jeg det var helt normalt å få trusler etter seg, bli stengt inne på et rom osv - fordi jeg hadde ikke noe kunnskap om det. Det var svært lite fokus på omsorgssvikt da jeg gikk på skolen, i forhold til i dag.

 

Anonymkode: 0b99f...e69

[AnonymBruker]

De trenger ikke forstå det for å bli skader av det. Og mange som nok forstår det innerst inne forsvarer foreldrene alt de kan uansett. 

Anonymkode: 697a1...6c5

[AnonymBruker]

Varier etter grad, eg skjønt vell at ikkje alt var riktig omkring skule alderen. Og barna tar nok skade av det før det forstår det ja.. 

Anonymkode: 64b5e...c98

[duplexx]

Barn per se forstår ikke omsorgssvikt i ordets forstand.

Men alle barn har et kompass, enten de er små eller store, funksjonshemmede eller ikke. Alle celler søker behag. På det grunnlaget ønsker alle barn å gjøre alt som skaper behag, selv om det går på bekostning av barnet. Skaden er nettopp at barnet setter foreldrene så høyt og seg selv ned, fordi de elsker foreldrene og er avhengig av dem. 

[n_97]

Jeg var rundt 25 da jeg skjønte at oppveksten min ikke var helt normal. Såklart jeg ønsket at ting var annerledes som barn. Men jeg trodde alle foreldre var sånn. Dessuten trodde jeg også at jeg hadde verdens beste mamma. Bare at hun noen ganger måtte bli sint på meg... 

[AnonymBruker]

Det kommer an på barnet, men jeg har møtt et barn som fortalte meg at «pappa slår, og mamma bare gråter» Dette barnet var tre. Om det var bevisst på at det var offer for omsorgssvikt vet jeg ikke, men det hadde tydelig en oppfattelse om at ting ikke var i orden. 

 

Anonymkode: c447d...79d

[AnonymBruker]

Man forstår at noe er feil fra ganske liten, men ikke at det er foreldrenes ansvar at det ikke skal være sånn. For man vet ikke annet. Jeg var 26 år før jeg kom til en psykolog med plagene mine, og psykologen min sa at jeg var utsatt for omsorgssvikt. Da hadde jeg hatt ekstreme smerter i ryggen siden jeg var 11, bulemi siden jeg var 14, og ikke hatt et språk for følelsene mine, bare smerte og ekstremt selvhat. Da jeg fikk et språk for smertene mine og forståelse for at det ikke var min feil, gikk ryggsmertene bort, de var psykosomatiske (for tung "bør" å bære), og jeg ble helt frisk fra bulemien.

Store deler av min barndom brukte jeg brukt til å be til Gud om at forholdene som var vonde skulle endre seg. Jeg lå timevis i kløverenga og lette etter firkløver, for det skulle bringe lykke og hell, og jeg nistirret på stjernehimmelen i håp om stjerneskudd, slik at jeg kunne ønske at situasjonen ble bedre. Det var det jeg hadde i min makt. Jeg skulle ønske jeg visste at det jeg opplevde var omsorgssvikt, kanskje hadde jeg forstått at makten lå i å fortelle det jeg opplevde til en lærer som kunne rapportere til barnevernet.

Anonymkode: e03d5...bc4

[duplexx]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Man forstår at noe er feil fra ganske liten, men ikke at det er foreldrenes ansvar at det ikke skal være sånn. For man vet ikke annet. Jeg var 26 år før jeg kom til en psykolog med plagene mine, og psykologen min sa at jeg var utsatt for omsorgssvikt. Da hadde jeg hatt ekstreme smerter i ryggen siden jeg var 11, bulemi siden jeg var 14, og ikke hatt et språk for følelsene mine, bare smerte og ekstremt selvhat. Da jeg fikk et språk for smertene mine og forståelse for at det ikke var min feil, gikk ryggsmertene bort, de var psykosomatiske (for tung "bør" å bære), og jeg ble helt frisk fra bulemien.

Store deler av min barndom brukte jeg brukt til å be til Gud om at forholdene som var vonde skulle endre seg. Jeg lå timevis i kløverenga og lette etter firkløver, for det skulle bringe lykke og hell, og jeg nistirret på stjernehimmelen i håp om stjerneskudd, slik at jeg kunne ønske at situasjonen ble bedre. Det var det jeg hadde i min makt. Jeg skulle ønske jeg visste at det jeg opplevde var omsorgssvikt, kanskje hadde jeg forstått at makten lå i å fortelle det jeg opplevde til en lærer som kunne rapportere til barnevernet.

Anonymkode: e03d5...bc4

Dette. Barn må opplyses av flere enn foreldrene om hva som er greit og ikke. Så de får en sjans til å fortelle noen om dette. 

[Gjest BearMama]

Jeg forsto at noe var galt da jeg var ca 2 år.

[AnonymBruker]

Tror dette er veldig inviduelt og kommer an på type og grad av omsorgssvikt. 

Tror det er stor forskjell på når et barn som blir slått eller utsatt for grov vold forstår at dette ikke er normalt i forhold til "Grete", som vokser opp med en deprimert mor/far som ikke har overskudd til å sørge for normal hygiene hjemme. 

Anonymkode: 88169...04a

[AnonymBruker]

Jeg forstod det i veldig tidlig alder, har minner av at jeg tenkte ting var «feil» og ikke normalt. Bare med andre begreper, da.

Jeg var mer spesifikt bevisst på omfang på barneskolen vil jeg si, altså at jeg så hele totalsituasjonen. Med et barns øyne, selvsagt. 

Men jeg ser også at endel som vokste opp på tilsvarende måte omtalte ting litt annerledes, og dette er gjerne de som overfører endel av oppvekstvilkårene til sine barn igjen/tar dårlige valg. 

Jeg skilte meg litt ut der fra tidlig alder. 

Anonymkode: c56d2...e45

[AnonymBruker]

Jeg husker ikke når jeg forsto det. Nå ble jeg utsatt for grusomme ting, fra jeg var veldig liten. Men ble jo fortalt de verste skrekk historiene, om hva jeg kom til å bli utsatt for kom jeg til andre foreldre. At mine foreldre var langt fra de verste. Så jeg var jo livredd for å si noe. Samtidig som jeg desperat ville vekk fra alt. Husker da jeg var 5,5 år, og så askepotts 3 nøtter på julaften, jeg satt og gråt resten av dagen, jeg ville og bli hentet av en prins. Resten av familien har jo tatt opp denne historien flere ganger, hvor søt var ikke jeg, som gråt fordi jeg ønsket meg en prins. Men jeg ønsket meg jo ingen prins, jeg ville bare komme meg vekk, fra det grusomme jeg opplevde.

Anonymkode: fba0a...3f2

[Utroligfortilet]

Hos meg var det min psykolog som fortale meg at jeg har blitt usatt for omsorgssvikt, da var jeg 25 år.. Jeg vet at oppveksten har vært et mareritt men jeg har ikke sett på det selv som omsorgssvikt, men om jeg hadde sett noen andre hadde vært igjennom det samme hadde jeg varslet barnevernet, så det er ikke alltid barn kommer til å se det selv dessverre.. 

[Prøver18]

Jeg skjønte det da jeg var 6-7 

[AnonymBruker]

Det forsto jeg ikke før jeg var blitt voksen.
Trodde det skulle være sånn, at man måtte klare seg selv både mht mat, klær og andre ting (det var regelen fra jeg var 8-9 år)

Mangelen på omsorg har gitt meg senskader. Jeg stoler ikke på noen og er en ensom ulv.

Anonymkode: 6fe2a...0ae

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror dette er veldig inviduelt og kommer an på type og grad av omsorgssvikt. 

Tror det er stor forskjell på når et barn som blir slått eller utsatt for grov vold forstår at dette ikke er normalt i forhold til "Grete", som vokser opp med en deprimert mor/far som ikke har overskudd til å sørge for normal hygiene hjemme. 

Anonymkode: 88169...04a

Begge er grov omsorgssvikt 

Anonymkode: 93efe...e43

[AnonymBruker]

Jeg forsto ingen ting da psykologen fortalte meg at jeg var utsatt for omsorgssvikt. Da var jeg 27. Jeg hadde jo fått mat og sko, og bodd i et rent og ryddig hjem. Men jeg har fått mye kjeft, mye negativt snakk, manglet alt som heter kjærlighet og omsorg. 

Jeg har aldri forstått hvorfor noen har hjemlengsel. 

Anonymkode: ff111...963

[AnonymBruker]

jeg gikk fra en god og trygg bestemor til en forferdelig fostermor (lang historie) og skjønte at det ikke skulle være sånn. bodde flere steder senere,  og så at andre barn hadde det bedre enn meg. bl.a. ved at de ganske enkelt hadde 2 foreldre, mat hver dag, varme klær, ikke ble slått og overlatt til seg selv altfor ofte.  det var i barnehagealder. men, jeg hadde et sammenligningsgrunnlag, takket være bestemoren min.

Anonymkode: 9cd46...2e8

[Sylveon]

På 11.2.2019 den 20.57, n_97 skrev:

Jeg var rundt 25 da jeg skjønte at oppveksten min ikke var helt normal. Såklart jeg ønsket at ting var annerledes som barn. Men jeg trodde alle foreldre var sånn. Dessuten trodde jeg også at jeg hadde verdens beste mamma. Bare at hun noen ganger måtte bli sint på meg... 

Jeg var rundt samme alder og trodde alle andre foreldre var sånn.