Er vennskapet over for godt?

[AnonymBruker]

Jeg har vært forelsket i min beste venn i 3 år nå, i forrige helg kom det fram og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Hun fikk meg til å komme over dagen etter festen og først ønsket å gjøre det klart at jeg aldri hadde gjort noe som foreslo at jeg ønsket noe i retur bortsett fra hennes vennskap. Og at hun hadde vært i en lignende situasjon før, men den fyren hadde gjort visse ting på en måte som hun følte var manipulative, så å avslå fikk henne til å se ut som et rasshøl (hennes ord ikke min). Mens hun følte at jeg kunne være litt for snill til tider, følte hun aldri at jeg hadde gjort ting og følgt med på hvor mange "gode ting" jeg har gjort i håp om at hun ville falle for meg.

Den eneste grunnen til at dette kom fram var fordi under festen ble hun ganske så full, satt på fanget mitt og ble ganske frisky med hendene sine. Hun begynte å foreslå at kanskje vi bare kunne ha litt moro for en natt, at å miste jomfrudommen til en venn må være bedre, enn hvis det skjer med en fullstendig fremmed. Jeg prøvde å le og spille det av ved å si "du er bare full akkurat nå, la oss ikke ødelegge vennskapet, du skal ha takk for tilbudet". Men hun fortsatte å prøve seg, og jeg så på henne at det var bare 1-2 timer igjen til hun kom til å kræsje. Jeg trodde hun ville være for full til å huske hva jeg sa, og jeg ville få henne hjem før hun kræsjet. Så tok forsiktig tak i hendene hennes vekk fra kroppen min og sa: "Jeg vil ikke noe mer enn å tro på at dette er ekte, og å dele en natt og føle armene dine rundt meg hadde vært et minne jeg ville holdt livet ut, men dette er ikke i nærheten til hvordan jeg vil ha at dette skal skje. Nå, vær så snill, la oss få deg hjem".

Lagde henne litt mat for å hjelpe med bakrusen, og som jeg forutså kræsjet hun kort tid etter, så jeg plukket henne opp fra sofaen, pakket henne inn i teppet på soverommet hennes og dro hjem. Som jeg sa tidligere ringte hun meg opp neste dag og sa at hun ikke hadde det bra, var fri for paracept og ba meg kom over. Hun var litt flau for å ha gjort det hun gjorde, men dessverre husket hun alt og hun trengte å vite om det jeg sa var bare å få henne til å lytte på meg for å få henne hjem, eller om det var sant. Jeg gav meg selv bort da jeg endte med å ha en 5 sekunders intern kamp om hva jeg burde si, så ved ikke å si nei med en gang. Ble det ganske klart for henne og ved å være den oppsiktsvekkende intuative kvinnen som hun er, sa hun "Åh, jeg beklager, det er ikke bare en liten forelskelse eller attraksjon er det?". Igjen sa jeg ingenting, noe som sa det hele. Jeg klarte bare å få stemmen min tilbake når hun begynte å takke meg for aldri å gjøre det til hennes problem og selv om hun følte at hun ville gjøre det mens hun prøvde å forføre meg så var hun glad for at jeg ikke utnyttet situasjonen. Det var der jeg måtte kutte henne av, fordi jeg ikke er en god fyr i det hele tatt. Jeg er fullstendig fysisk og psykisk ødelagt etter alt jeg har vært igjennom og det var selv før jeg visste at jeg bokstavelig talt har en tikkende klokke på livet mitt. Men tanken på meg å utnytte den typen situasjon selv om det ikke hadde vært noen jeg elsker gjør meg fysisk kvalm og ekkel. Jeg føler meg enda verre fordi det var et øyeblikk hvor jeg virkelig ville kysse henne den kvelden, hun kom veldig nært ansiktet mitt, og prøvde å få meg til å våge å flytte de resterende 10% av hodet mitt fremover. For meg betyr det ikke noe om at jeg ikke gjorde det, det burde aldri ha falt inn i det hele tatt. Jeg har vært i hjelpeløse situasjoner, blitt utnyttet, banket og blant annet misbrukt av en mye eldre jente når jeg var 13, jeg burde vite bedre enn å la en så grusom tanke komme til hodet mitt.

Vi har begge vært igjennom noen ganske forferdelige ting, det som fikk meg til å elske henne er at ingen av oss dømte den andre for de verste tingene som hadde skjedd oss. Vi har alltid vårt autentiske selv når vi tilbringer tid sammen og mens vi noen ganger kan tilbringe 3-4 timer, å snakke uten pause. Liker vi å ha hverandre rundt selv om det ikke skjer noen ting. Hun vil aldri komme til å elske meg slik jeg elsker henne. Derfor har jeg aldri hintet til at jeg har hatt romantiske følelser for henne fordi mine følelser burde ikke være hennes ansvar. 

Men nå er det liksom ute, og hun prøvde å forsikre meg om at ingenting behøver å endres. Jeg skammer meg over det men jeg begynte å gråte på et tidspunkt for jeg klarte ikke å la være å tenke på at jeg har nå ødelagt noen av de få positive tingene jeg har i livet mitt, jeg reiste meg og sa at vi heller burde snakkes senere. Men hun tok meg i hånden og sa hun ikke ville at jeg skulle dra når jeg var så opprørt. Hun sa hun ville være ærlig når det kom til hennes følelser og at hun ser på meg som sin beste venn, og hun ville ikke komplisere ting enda lengre. Men at hun kunne oppfylle et ønske ihvertfall, og ikke fordi jeg fortjente det som noen belønning men fordi hun ville hjelpe meg å komme videre. Så hun fikk meg ned på sofaen igjen, satt på netflix og bare holdt rundt meg, strøk meg på ansiktet og armene mens hun ba meg slappe av. Det skjedde ingen ting mer og det var ikke noe hint av noe seksuelt eller romantisk, det var bare en venn som ville vise at hun var der mens det følte om verden ble dratt rett under meg. 

Jeg klarte å slippe tankene og bare føle hendene og varmen hennes gi meg en indre ro. Og vi klarte å ha en normal samtale etterpå, men ting har bare ikke vært det samme den siste uken. Vi har bare møtes hos en fellesvenn i helgen, mens vi normalt sett bruker å tilbringe ihvertfall 3 kvelder i uka hos hverandre. Vi snakker heller ikke på telefonen som vanlig heller, jeg har ikke prøvd å ta ekstra kontakt, og har svart henne som normalt de par gangene hun har tatt kontakt. Men vi brukte å dele dagene våre med hverandre selv når vi ikke møtes og er nå redd for at den tid er over. 

Jeg vil bare ha min beste venn tilbake, jeg var aldri ment for å skulle få oppleve kjærlighet hvor noen elsker meg, det har jeg akseptert for lenge siden. Men nå er jeg redd for at min første reaksjon var den korrekte. Hvordan kan jeg overbevise henne om at jeg bare vil at ting skal bli normalt igjen uten å virke som at jeg er desperat og patetisk? 

Anonymkode: c801b...7fd

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du skive en hel novelle? Har man sex med en venn kan det ta mange år før vennskapsforholdet blir normalt igjen , men der det ikke er følelser involvert kan det bli fort normalt for ingen legger noe i det. Her har du hatt følelser for hun i tre år, du har sveket henne som venn og lurt henne ved å utgi deg for noe du ikke er og det er en kjip kamel for henne å svelge så selvfølgelig tar hun ikke kontakt på samme måte som før. For å redde vennskapet er det om å gjøre å oppføre seg så normalt som mulig når dere først ses som for eksempel hos den felles vennen dere møttes  og ikke søke bekreftelser eller oppmerksomhet. Det er noe du trenger som følelsene dine for henne styrer mens du må innse at hun gir faen i deg og nå sliter hun med å se deg som en ekte venn også siden du faktisk har lurt hun i tre år. 

Det er ikke noe du kan gjøre for å overbevise henne om noe som helst, dette må gå naturlig og gradvis. Kanskje det kan bli bedre med tiden eller kanskje dette er starten på slutten av deres vennskap og dere sklir fra hverandre for godt.Sånn er det 

Anonymkode: b93fd...6f5