Utdanning/jobb

[AnonymBruker]

Må lage nytt innlegg da forrige ble stengt pga tittel:

Jeg er ei 22 år gammel jente som sliter veldig for tiden mtp på utdanning og jobb. Blir så sliten av å ikke vite hva jeg vil utdanne meg som og hva jeg kan jobbe med. Så jeg har tusen spørsmål som jeg gjerne vil ha noen svar på, hvis folk har svar. ❤️

Mine interesser og min personlighet kommer ikke helt overens. Jeg er interessert i mennesker, dyr, pleie, trening. Jeg er veldig omsorgsfull men jeg har prestasjonsangst, og selvom jeg elsker mennesker og vil hjelpe mennesker så får jeg helt vondt i magen av at kollegaer/andre mennesker skal se/høre hvordan jeg jobber med brukere for eksmepel (pga prestasjonsangsten). 

Har lenge tenkt på helsefagarbeider - for å så søke jobb i hjemmetjenesten. Mine spørsmål her: 

- Er det godt betalt/gode jobbmuligheter som helsefagarbeider eller blir det sett på som en «ekstrahjelp»?. Du som er helsefagarbeider, hvor jobber du?

- Er hjemmetjenesten noe for ei som har prestasjonsangst? Vil gjerne jobbe tett med bruker i fred. 

____________________________________________

En annen ting jeg har vurdert er folkehelse på grunn av mine interesser for da mennesker og trening. Men HVA er jobbmulighetene her?

____________________________________________

Min aller største drøm er jo dyrepleie, da jeg er utrolig utrolig glad i dyr, litt for mye også hehe. Men det er utrolig høyt snitt og langt i fra det snittet jeg har nå. Så da må jeg bruke 1 år på og ta opp fag. Er dyrepleiere godt betalt? Hvordan er arbeidstidene? Kan min prestasjonsangst ovenfor andre mennesker ødelegge her?

____________________________________________

Kan også tilføye at jeg har tidligere jobbet i bolig for psykisk utviklingshemmede, men fant aldri min plass da jeg gikk på skole samtidig og var vikar så ble aldri kjent og trygg på meg selv + jobben, og at der var man rundt kollegaer hele tiden så min prestasjonsangst føk til himmel. (Aldri igjen). 

Har jobbet som støttekontakt, dette trivdes jeg med men var bare en bi-jobb og selvfølgelig ikke tilstrekkelig jobb. 

Så har jeg jobbet som brukerstyrt personlig assistent, trivdes nogenlunde men ikke tilstrekkelig det heller.

Så har jeg jobbet i klesbutikk, trivdes greit men kundeservice er ikke noe for meg. Elsket å hjelpe gamle damer, men alle andre kunder var bare et slit og ikke noe jeg interesserte meg for. Ikke interessert i mote heller, så ja nei ikke noe for meg.

Har vurdert å søke i sportsbutikker, da trening er noe jeg faktisk interesserer meg for (ift mote), og da får man et fagfelt man blir trygg på - men tror ikke dette er en tilstrekkelig jobb heller i lengden.

Også vil jeg på forhånd si takk for de som gidder å lese denne lange teksten og svare denne ubrukelige jenta her😅Tusen takk.

Anonymkode: 7ebea...71b

[AnonymBruker]

Har det på akkurat samme måte som deg, synes du skal reise til psykolog og begynne å arbeide med den sosiale angsten din. Ikke la den sosiale angsten din begrense hva du kan jobbe med, det er jo gjerne noe du skal jobbe med i mange mange år fremover. 

Anonymkode: 5a059...980

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må lage nytt innlegg da forrige ble stengt pga tittel:

Jeg er ei 22 år gammel jente som sliter veldig for tiden mtp på utdanning og jobb. Blir så sliten av å ikke vite hva jeg vil utdanne meg som og hva jeg kan jobbe med. Så jeg har tusen spørsmål som jeg gjerne vil ha noen svar på, hvis folk har svar. ❤️

Mine interesser og min personlighet kommer ikke helt overens. Jeg er interessert i mennesker, dyr, pleie, trening. Jeg er veldig omsorgsfull men jeg har prestasjonsangst, og selvom jeg elsker mennesker og vil hjelpe mennesker så får jeg helt vondt i magen av at kollegaer/andre mennesker skal se/høre hvordan jeg jobber med brukere for eksmepel (pga prestasjonsangsten). 

Har lenge tenkt på helsefagarbeider - for å så søke jobb i hjemmetjenesten. Mine spørsmål her: 

- Er det godt betalt/gode jobbmuligheter som helsefagarbeider eller blir det sett på som en «ekstrahjelp»?. Du som er helsefagarbeider, hvor jobber du?

- Er hjemmetjenesten noe for ei som har prestasjonsangst? Vil gjerne jobbe tett med bruker i fred. 

____________________________________________

En annen ting jeg har vurdert er folkehelse på grunn av mine interesser for da mennesker og trening. Men HVA er jobbmulighetene her?

____________________________________________

Min aller største drøm er jo dyrepleie, da jeg er utrolig utrolig glad i dyr, litt for mye også hehe. Men det er utrolig høyt snitt og langt i fra det snittet jeg har nå. Så da må jeg bruke 1 år på og ta opp fag. Er dyrepleiere godt betalt? Hvordan er arbeidstidene? Kan min prestasjonsangst ovenfor andre mennesker ødelegge her?

____________________________________________

Kan også tilføye at jeg har tidligere jobbet i bolig for psykisk utviklingshemmede, men fant aldri min plass da jeg gikk på skole samtidig og var vikar så ble aldri kjent og trygg på meg selv + jobben, og at der var man rundt kollegaer hele tiden så min prestasjonsangst føk til himmel. (Aldri igjen). 

Har jobbet som støttekontakt, dette trivdes jeg med men var bare en bi-jobb og selvfølgelig ikke tilstrekkelig jobb. 

Så har jeg jobbet som brukerstyrt personlig assistent, trivdes nogenlunde men ikke tilstrekkelig det heller.

Så har jeg jobbet i klesbutikk, trivdes greit men kundeservice er ikke noe for meg. Elsket å hjelpe gamle damer, men alle andre kunder var bare et slit og ikke noe jeg interesserte meg for. Ikke interessert i mote heller, så ja nei ikke noe for meg.

Har vurdert å søke i sportsbutikker, da trening er noe jeg faktisk interesserer meg for (ift mote), og da får man et fagfelt man blir trygg på - men tror ikke dette er en tilstrekkelig jobb heller i lengden.

Også vil jeg på forhånd si takk for de som gidder å lese denne lange teksten og svare denne ubrukelige jenta her😅Tusen takk.

Anonymkode: 7ebea...71b

Hei, ikke stress! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver.

Du har studiekompetanse, regner jeg med? Ut ifra din beskrivelse om at du er en omsorgsfull person er jo mange helse- og sosialrelatere yrker relevant. Som feks vernepl, sosionom, barnevernspedagog. Sykepleie ville jeg nok utelukket om du har en veldig stor presentasjonsangst (jeg har et intrykk av at det er mye labøvelser og praktiske eksamener, i tillegg til veldig tett kontakt med pasienter og medelever fordi dere må gjøre øvingsoppgaver på hverandre). Vernepl har noe mindre av dette. Det er mer rettet mot miljø/psykologi. Du må selvfølgelig ha noen medisinske øvelser her også, men det er betydelig mye mindre enn på et sykepleiestudie. I tillegg vil du kunne få gjøre individuelle oppgaver (arbeidskrav) dersom du ikke klarer å holde presentasjon. Men da må du ha dokumentasjon av lege om at du helst vil jobbe individuelt. Sosionom/barnervern er vel noe likt vernepl bare at man ikke har medisinkompetansen, og at sosionom er mer rettet mot saksbehandling mens barnevern er hovedfokuset på barn og flere pedagogiske emner. I alle studiene vil du måtte gå i praksis, så dette må du belage deg på. Folkehelse har nok ikke like mange jobbmuligheter som de øvrige her, men hvis du belager deg på master innen et spesifikt emne, tror jeg du kan ha muligheter for å jobbe i Helsedirektoratet etc.

Når det kommer til dyr så ville jeg kanskje ikke anbefalt dyrepleie. Har hørt en del negative omtaler om akkurat denne utdanningen fordi det er mange som ikke skaffer seg jobb, eller som havner i dårlig betalte yrker. Da ville jeg mye heller gått for veterinær eller bonde (jobbe med de store dyrene) evt fagbrev innen dette. Veterinær har høyt snitt, så da er du avhengig av å ta opp karakterer isåfall.

Trening har jeg ikke så mye kunnskap om, for å være ærlig (haha). Men det er jo mulighet for å ta PT-studiet eller å gå idrettshøgskolen. Hvordvidt du får jobb er vanskelig for meg å si, men dersom du har en geniun interesse ville jeg fulgt hjertet.

Håper dette var svar på noe du lurte på. Lykke til, og ta livet helt med ro. Dette ordner seg 😀

 

Anonymkode: 148da...192

[AnonymBruker]

Dyrepleier er veldig dårlig betalt og høyt tempo/mye stress. 

Tenker du folkehelse bør du ta master. Det vil bli vanskelig å få jobb med bare bachelor.

Anonymkode: 9ab5f...8c6

[AnonymBruker]

Uansett hva du faller ned på, vil jeg fortelle deg at med erfaring i en jobb vil du trives bedre fordi du vil oppleve mestring etterhvert. Selv å jobbe med mennesker når du egentlig er litt redd for det, føles bedre etter en tid. Da har du lært deg hvordan du skal opptre i ulike situasjonene. Du går inn i en rolle, du er ikke (bare) deg selv.

Der jeg ville vært obs på i ditt tilfelle er å ikke la deg overkjøre. Siden du har liten tro på deg selv og er veldig omsorgsfull, er det lett å gå i den fella. Husk at du er på jobb, du har kunnskap og du er like god som alle andre. 

Anonymkode: ebe75...10d

[AnonymBruker]

Hadde det omtrent som deg, jeg valgte sykepleie. Det gikk veldig bra. Når man skal øve på hverandre/foran andre, er man i små grupper, så det føles trygt. Husk at dere alle er like gode, alle er i en læresituasjon, og man blir faktisk vant til det etterhvert. (De andre gruer seg også.)

I ettertid har jeg videreutdannet meg til helsesøster (nå helsesykepleier). Dvs jeg jobber med forebyggende helse og folkehelse. Nå jobber jeg endel med undervisning, både for barn/ungdom og på foreldremøter. Leder også endel tverrfaglige møter. Hadde aldri trodd det kunne være mulig for meg, men øvelse gjør mester. (Selv om jeg var så nervøs den første tiden at jeg bare ønsket å bli smittet av noe så jeg med god samvittighet kunne være hjemme fra jobben, ha ha).

Tror du kan passe godt i mange yrker. Lykke til med valget.

Anonymkode: 4f914...813