Å møte barns følelser

[AnonymBruker]

Leser så fint både her og der om at man som foreldre må møte barns følelser, og at da vil barna selv kunne bli i stand til å regulere følelsene sine. Jeg synes dette området er vanskelig så tenkte derfor å høre med dere andre foreldre, hvordan møter dere barnas følelser? Fortell gjerne både generellt og med et helt konkret eksempel. 
Og er dere bevisst dette, har dere lest om temaet eller faller det seg bare helt naturlig, eller tenker dere ikke så mye over dette?

Anonymkode: ef2c2...cdd

[AnonymBruker]

Noe av det viktigste tror jeg er å anerkjenne barnas følelser. Man trenger ikke være enig eller gi barnet alt de ønsker, men bare anerkjenne at de føler det de føler, uten å avfeie eller bagatellisere det. 

Samme for voksne, egentlig.

Anonymkode: fc2c2...25e

[Gjest Mass]

Jeg begynte med dette allerede med det samme de ble født. Få det inn med morsmelken slik at de vokste opp i et miljø der det var naturlig å snakke om bl.a. følelser. Jeg satte ord på alle følelsene barnet viste. Jeg oppsummerte alltid det barnet prøvde å fortelle etterhvert som de fikk språk. Jeg benevner alltid mine følelser og er obs på hvordan jeg tar imot evt kritikk fra barna. 

Jeg synes det er viktig at man blir sett, hørt, forstått - men også lære at man kan oppfatte ting forskjellig og være uenige. 

Delmålet er jo tenårene og den unge voksen-fasen. Når den tid kommer så ønsker jeg at de føler det naturlig å komme til meg med alt. At de tør å snakke om alt. At de føler at de har noen å gå til som forstår deres følelser og kan lytte til deres opplevelser på godt og vondt. Man vet jo aldri hva som skjer i disse årene, så åpenhet er viktig for meg.

Det viktigste, mener jeg, er at man først og fremst lærer å håndtere egne følelser. 

[Gjest Albbas]

Jeg er bevisst på det, men syns det er overraskende vanskelig. Ofte vet jeg jo ikke om toåringen skriker fordi han er sint, eller lei seg. Det er jo så mange nyanser i følelsene, og jeg har ikke lyst til å anerkjenne at han er sint, hvis han egentlig er lei seg. Blir derfor litt halvveis føler jeg... 

Men det aller viktigste er å ikke avfeie følelser. Sier aldri "ikke gråt", "ikke vær så sint" eller "det der er ikke noe å være lei seg for". Prøver å heller fokusere på den aktuelle handlingen - "ikke rop sånn" eller enda bedre "kan du bruke ordene dine til å rolig fortelle mamma hva som er galt" hvis han for eksempel får et følelsesanfall på en butikk. Det er ikke galt i å føle noe, men det gjør det ikke lov til å gjøre hva som helst heller. 

[AnonymBruker]

Det er mange som misforstår (sier ikke du gjør det altså) og tror at det med å møte barna på følelsene sine er det samme som å la de bestemme og gi etter. Det dreier det seg ikke om i det hele tatt. Et eksempel herfra: Da gutten min var 4 år hadde vi nettopp flytta til et nytt hus med fint badekar. Dette var naturligvis stor stas, og i starten ble det bading hver kveld før interessen avtok litt. En morgen fikk han det for seg han ville bade i badekaret noe vi overhodet ikke hadde tid til før bhg og jobb på alle. Det ble selvsagt et styr uten like og en liten en som gikk helt i vranglås. Jeg tenker at noen kunne funnet på å møtt da barnet med "Må du slutte med den sutringa di *Kjeft kjeft kjeft kjeft*" og kledd på ungen demonstrativt og dratt den med seg til bhg og fått en elendig start på dagen. I stedet kan en møte barnet på denne måten: "Ja, jeg skjønner du har kjempelyst til å bade nå, det ser kjempedeilig ut. Men det har vi ikke tid til nå selv om jeg ser du blir lei deg for det. Det skjønner jeg og det er greit. Du kan heller få bade i kveld hvis du har lyst". Bare et eksempel på hvordan en heller kan si det! Min erfaring er at når barn opplever de blir møtt med forståelse for behovet sitt uten å nødvendigvis få vilja si, så er det faktisk helt greit for de aller fleste i stedet for at de forbinder det de føler med noe skamfullt (få kjeft f.eks). Dette gjelder faktisk også voksne! Bare tenk deg hvis du har en skikkelig drittdag og sier det til en kollega. Hvordan ville du foretrukket å bli møtt? Er mye bedre å bli møtt med forståelse for det enn "slutt å klag, skjerp deg" tilbakemelding. På COS-kurs (Trygghetssirkelen) lærer en kjempegode verktøy en kan bruke i alle relasjoner for å kommunisere på denne måten. Anbefaler det VELDIG!!! Det har gjort masse positive endringer for min del hvertfall

Anonymkode: 4fe71...24e

[AnonymBruker]

Jeg er AB over her: Det er mange av oss (inkluder meg selv) som er vokst opp med å bli avfeid på hva vi føler. Derfor er det veldig lett for at vi overfører samme kommunikasjonsmønster til egne barn. Jeg kan hvertfall huske tilbake på hvor vondt det var å være lei meg og trist men få beskjeden "Hvis du skal være sur så kan du pelle deg på rommet ditt og komme ned når du er blid". Det er jo en horribel måte å møte barn på, og så er det totalt respektløst. Barn lærer jo så mye bedre følelsesregulering og emosjonskontroll ved å annerkjenne de og at det er greit å føle det de gjør. Vi voksne og har jo vår fulle rett til å ha en dårlig dag!

Anonymkode: 4fe71...24e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er AB over her: Det er mange av oss (inkluder meg selv) som er vokst opp med å bli avfeid på hva vi føler. Derfor er det veldig lett for at vi overfører samme kommunikasjonsmønster til egne barn. Jeg kan hvertfall huske tilbake på hvor vondt det var å være lei meg og trist men få beskjeden "Hvis du skal være sur så kan du pelle deg på rommet ditt og komme ned når du er blid". Det er jo en horribel måte å møte barn på, og så er det totalt respektløst. Barn lærer jo så mye bedre følelsesregulering og emosjonskontroll ved å annerkjenne de og at det er greit å føle det de gjør. Vi voksne og har jo vår fulle rett til å ha en dårlig dag!

Anonymkode: 4fe71...24e

Applauderer for dette og innlegget ditt over. Jeg ble heller ikke sett og anerkjent på mine tidvis vanskelige følelser som liten. Jeg er nå utdannet innen dette feltet (tilknytning) og kunne ikke beskrevet det bedre enn slik du gjør. Voksne skal alltid være større, men gode og anerkjennende. 

Anonymkode: 1c6ae...f46

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Leser så fint både her og der om at man som foreldre må møte barns følelser, og at da vil barna selv kunne bli i stand til å regulere følelsene sine. Jeg synes dette området er vanskelig så tenkte derfor å høre med dere andre foreldre, hvordan møter dere barnas følelser? Fortell gjerne både generellt og med et helt konkret eksempel. 
Og er dere bevisst dette, har dere lest om temaet eller faller det seg bare helt naturlig, eller tenker dere ikke så mye over dette?

Anonymkode: ef2c2...cdd

Hvis en har hatt et mønster med å avfeie og avvise barna på følelsene sine er det en treningssak i begynnelsen å endre kommunikasjonsmønster. Men en øver! Og nå er hvertfall jeg der etter noen år at det faller seg naturlig inn. Jeg bruker det på jobb, privat og i alle relasjoner. Det fungerer utmerket!!!

Anonymkode: 4fe71...24e

[AnonymBruker]

Dette er også noe jeg er veldig bevisst på med min ekstreme viljesterke gutt på 3,5 år.

Snakker masse om følelser. «det er lov å være sint» osv.Men at det ikke er lov å slå(man kan slå i sofaen,eller så kan vi gå ut å rope).

Jeg bruker veldig mye «Jeg ser du er sint nå,og det skjønner jeg...»Men han går for det meste i vranglås uansett hva jeg sier,så det er ikke lett dette.;)

Anonymkode: f1c58...fad

[AnonymBruker]

Så koselig tilbakemelding å få ❤️ Jeg elsker tilknytningspedagogikk. Jeg tenkte faktisk i starten "ååååååhhhh hva er dette for en hype vi skal få tredd nedover hue vårt". Men dette er jo forskning hele 30 år tilbake i tid. De fleste av oss i voksengenerasjonen har nok blitt møtt med at følelsene våre er uviktige, noen mer enn andre. Vondt å tenke på, men mine barn skal hvertfall få oppleve at å være et helt menneske med alle følelser er faktisk helt ok. 

Anonymkode: 4fe71...24e

[AnonymBruker]

Jeg opplevde sjeldent at følelsene mine ble tatt på alvor da jeg var liten. Jeg husker selvsagt ikke hvordan det var når jeg var rundt 6-7, men litt opp i barneskoleårene strevde jeg litt på skolen. Husker jeg fortalte foreldrene mine, men de dysset det ned. Har aldri følt at følelsene mine har blitt tatt seriøst, selvom jeg ser tilbake på det og tenker at det ikke er verdens mest alvorligste hendelser... sliter fortsatt med å fortelle foreldrene mine ting.. skulle ønske de bare ville lytte og forstå at det ikke bare er å børste av seg igjen.. 

Anonymkode: ba28e...468

[AnonymBruker]

Jeg er veldig bevisst dette. Også etter å ikke ha blitt møtt på følelser selv da jeg var liten. 

Eksempler kan være at hvis 12-åringen er sur og irritert uten noen tydelig grunn så spør jeg om å få holde rundt henne og snakker om følelsen "sint" (akkurat det var enda mer aktuelt da hun var yngre). Jeg forsikrer om at det er helt greit å være sint, og at noen ganger er det en konkret grunn til det,andre ganger bare føler vi oss lett sinte pga lite søvn, lenge siden mat eller slike ting. Så kan jeg spørre om det er noen spesiell grunn til hennes sinne. Feks. Et av de viktigste målene mine har vært å fortelle og vise at det er sunt og greit med de såkalt negative følelsene. De er viktige de også. Og alle opplever dem.

Å møte barna i deres glede og spenning er så lett. Da blir vi oppglødde selv og alt er så stas. Men ingen opplever at livet alltid er stas, og barna mine skal føle seg like viktige og elsket når ting butter imot. De må ikke leke glade for at jeg skal like dem. Det betyr absolutt ikke å gi etter for alt, som en annen her også poengterer. 

Nå er mine barn 15 og 12 år gamle, og jeg kan absolutt se fruktene av arbeidet. De tør å vise meg følelser, vi kan ha gode samtaler rundt følelser generelt og deres konkrete følelser. Det virker også som de er gode på å lese venner og klassevenner, og kan dermed være en støtte for dem.

Anonymkode: 242a0...cc7

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er AB over her: Det er mange av oss (inkluder meg selv) som er vokst opp med å bli avfeid på hva vi føler. Derfor er det veldig lett for at vi overfører samme kommunikasjonsmønster til egne barn. Jeg kan hvertfall huske tilbake på hvor vondt det var å være lei meg og trist men få beskjeden "Hvis du skal være sur så kan du pelle deg på rommet ditt og komme ned når du er blid". Det er jo en horribel måte å møte barn på, og så er det totalt respektløst. Barn lærer jo så mye bedre følelsesregulering og emosjonskontroll ved å annerkjenne de og at det er greit å føle det de gjør. Vi voksne og har jo vår fulle rett til å ha en dårlig dag!

Anonymkode: 4fe71...24e

Ja, er så enig. Når man får forståelse for at man føler slik og slik, så går følelsen faktisk over. Hvis man isteden blir møtt med forakt eller avvisning, så fryser man fast i følelsen, eller den går over i skam.  

Anonymkode: 966ae...8e5

[Gjest BearMama]

Har falt naturlig for meg. Setter meg inn i et barns perspektiv. 

Eks. Sønnen min vil smelle med skapdører. Det er ikke ok. Jeg sier at man ikke skal smelle med skapdøren. At han må være forsiktig eller så må han ut av kjøkkenet. Han smeller med skapdøren. Jeg fjerner han. Han gråter. 

Han synes det var gøy å smelle med skapdørene og han ble skuffet og lei seg for at han ikke fikk lov å gjøre noe han fant underholdende. Det er forståelig.

Men det er fremdeles ikke greit. Han gråter, er frustrert og skuffet. Jeg er der om han vil ha kos og trøst. Når han roer seg forklarer jeg at han må være forsiktig. Vi går inn igjen på kjøkkenet og jeg veileder han og viser hvordan man lukker skapdører. Han kan leke med skapdørene så lenge han er forsiktig. 

Jeg respekterer alltid følelsene hans, uansett hvor liten bagatell det kan føles for voksne. For han så er det en sårt å ha en forventning eller synes noe er gøy og så må han avslutte eller fjernes fra situasjonen. 

Han er bare 3 år, men jeg trenger ikke å gjøre noe annet enn å si at han ikke kan det og det og veilede han bort fra ting og han reagerer ikke engang lenger. Blir han lei seg eller frustrert så er det over på et blink da han med dette har lært seg å regulere seg selv fordi han blir møtt med forståelse og respekt. 

[AnonymBruker]

Så flott at det dukker opp slike tråder! Det er så utrolig viktig å kunne anerkjenne følelsene til barna sine, og lære de å regulere seg selv. Jeg har ikke barn enda, men selv har jeg vært et barn - og jeg er vokst opp med foreldre som ikke anerkjente følelsene til meg og mine søsken. Istedenfor å bli sett, hørt og lyttet til fikk vi kjeft, ble avfeid og avvist. I tillegg til trusler om hvor krevende og hjelpeløse vi var. Også en del fysisk mishandling, men det var helt klart den psykiske volden og at ingen anerkjente følelsene våre som var verst. 

Heldigvis fikk jeg god hjelp da jeg gikk i behandling. Behandleren min lærte meg å anerkjenne følelsene mine og sette ord på de. Nå har jeg blitt eldre, fått en større forståelse og har klart å endre kommunikasjonsmønster. Følelser og kommunikasjon er to viktige begrep for meg, og som jeg kommer til å ta med meg videre - både som framtidig mor og partner.

Som ungvoksen viser jeg fortsatt ikke følelser foran familien min. Jeg gråter aldri. Er helt stum i ansiktet når vi sees. MEN jeg er veldig flink til å snakke om følelser med venner og støtteapparat. 

Anonymkode: ee5fc...3e1

[Gjest Chelseagirl]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, er så enig. Når man får forståelse for at man føler slik og slik, så går følelsen faktisk over. Hvis man isteden blir møtt med forakt eller avvisning, så fryser man fast i følelsen, eller den går over i skam.  

Anonymkode: 966ae...8e5

NETTOPP! Så enkelt, likevel så vanskelig noen ganger. Jeg har tatt COS-kurs og kjente litt på prestasjonsangst ift å alltid greie å møte barn på følelsene sine. Psykologen som holdt kurset kunne berolige meg med at det er det ingen mennesker som greier, for vi er ikke roboter. Hun selv greide det heller ikke bestandig. Men så spurte hun meg: "Tror du at du greier det i 30% av tilfellene? For forskning på tilknytningspedagogikk viser til at det faktisk er godt nok. " Wow. Det føltes med en gang VELDIG overkommelig, og jeg tror faktisk jeg og flere får til å møte barna våre på følelsene sine mye mer enn 30% også ❤️

[AnonymBruker]

4 timer siden, BearMama skrev:

Har falt naturlig for meg. Setter meg inn i et barns perspektiv. 

Eks. Sønnen min vil smelle med skapdører. Det er ikke ok. Jeg sier at man ikke skal smelle med skapdøren. At han må være forsiktig eller så må han ut av kjøkkenet. Han smeller med skapdøren. Jeg fjerner han. Han gråter. 

Han synes det var gøy å smelle med skapdørene og han ble skuffet og lei seg for at han ikke fikk lov å gjøre noe han fant underholdende. Det er forståelig.

Men det er fremdeles ikke greit. Han gråter, er frustrert og skuffet. Jeg er der om han vil ha kos og trøst. Når han roer seg forklarer jeg at han må være forsiktig. Vi går inn igjen på kjøkkenet og jeg veileder han og viser hvordan man lukker skapdører. Han kan leke med skapdørene så lenge han er forsiktig. 

Jeg respekterer alltid følelsene hans, uansett hvor liten bagatell det kan føles for voksne. For han så er det en sårt å ha en forventning eller synes noe er gøy og så må han avslutte eller fjernes fra situasjonen. 

Han er bare 3 år, men jeg trenger ikke å gjøre noe annet enn å si at han ikke kan det og det og veilede han bort fra ting og han reagerer ikke engang lenger. Blir han lei seg eller frustrert så er det over på et blink da han med dette har lært seg å regulere seg selv fordi han blir møtt med forståelse og respekt. 

Helt enig i måten du gjør det på. Men tenker at mange ville gått rett i klikk og kjeft-fella. Og der havner vi alle fra tid til annen for vi er bare mennesker tross alt. Jeg har også hatt god effekt av å vise alternative ting en kan gjøre i stedet for ting som plager andre, kan føre til ødeleggelser, skader osv. For det skal en faktisk stoppe. Vi skal ikke sitte som voksne å se på at huset blir rasert fordi "barn skal få være barn". En må ramme det inn på et vis for å skape trygghet. Det blir litt på samme måten som å ha valp i hus. Og de må også veiledes. En dag kom valpen inn med iphonen i munnen, strålende fornøyd. Da fant jeg en annen leke som jeg visst var attraktiv for han og så bytta vi bare. Litt på samme måten kan en reagere ift uønsket atferd. F.eks så fikk aldri sønnen min lov til å leike inni buret til hunden da han var 3 år fordi det var hundens fristed og så er det faktisk også fullt av pels og urenslig å leike sånn. Klart det var rasende festlig å krabbe inn i det buret, men nei. Vi vil ikke ha det sånn hos oss. Det var jo selvsagt ikke populært å sette de grensene, men så løste vi det med at han fikk en diger pappeske og noen tepper som var hans "bur". Problem løst! En grei rettesnor kan også være å sette seg inn i hvordan en selv ville likt å bli møtt som barn på den alderen. Da kan en ofte komme fram til mange gode svar.

Anonymkode: 4fe71...24e

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så flott at det dukker opp slike tråder! Det er så utrolig viktig å kunne anerkjenne følelsene til barna sine, og lære de å regulere seg selv. Jeg har ikke barn enda, men selv har jeg vært et barn - og jeg er vokst opp med foreldre som ikke anerkjente følelsene til meg og mine søsken. Istedenfor å bli sett, hørt og lyttet til fikk vi kjeft, ble avfeid og avvist. I tillegg til trusler om hvor krevende og hjelpeløse vi var. Også en del fysisk mishandling, men det var helt klart den psykiske volden og at ingen anerkjente følelsene våre som var verst. 

Heldigvis fikk jeg god hjelp da jeg gikk i behandling. Behandleren min lærte meg å anerkjenne følelsene mine og sette ord på de. Nå har jeg blitt eldre, fått en større forståelse og har klart å endre kommunikasjonsmønster. Følelser og kommunikasjon er to viktige begrep for meg, og som jeg kommer til å ta med meg videre - både som framtidig mor og partner.

Som ungvoksen viser jeg fortsatt ikke følelser foran familien min. Jeg gråter aldri. Er helt stum i ansiktet når vi sees. MEN jeg er veldig flink til å snakke om følelser med venner og støtteapparat. 

Anonymkode: ee5fc...3e1

Vondt å lese, og jeg kjenner meg dessverre godt igjen. Det gjør noe med en når en får ofte høre som liten at en er krevende, tar stor plass, er umulig, vanskelig, masete og i det store og hele bare er "feil". Jeg tror vi er mange som har opplevd det, og det er faktisk ikke greit. Dette har ført til for min del at jeg som voksen tar avstand til de som har møtt meg på denne måten. Jeg har også gitt beskjed om dette, men det blir ikke møtt med forståelse annet enn "Jammen jeg var så sliten på den tida (og dessuten VAR du jo faktisk ganske vrien en periode)"

...Er det mulig?! I en relasjon er det til en hver tid den voksne som har ansvaret for at relasjonen skal være god. JA! Dette er krevende og utmattende til tider, men det er ditt forbanna ansvar som voksen faktisk! Og mestrer du det ikke skal du jammen meg jobbe for å få det til i stedet for å legge skylda for dårlig stemning over på et lite barn. 

...Og så lurer voksne på når barna blir store hvorfor de ikke tar så mye kontakt eller avviser de, ikke tør å være seg selv i nærheten osv. Det er nemlig ikke sånn at en kan være emosjonelt frakoblet barna i årevis for så å forvente det skal være en topp relasjon når barna har blitt 40 liksom. Det går faktisk ikke.

Anonymkode: 4fe71...24e

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vondt å lese, og jeg kjenner meg dessverre godt igjen. Det gjør noe med en når en får ofte høre som liten at en er krevende, tar stor plass, er umulig, vanskelig, masete og i det store og hele bare er "feil". Jeg tror vi er mange som har opplevd det, og det er faktisk ikke greit. Dette har ført til for min del at jeg som voksen tar avstand til de som har møtt meg på denne måten. Jeg har også gitt beskjed om dette, men det blir ikke møtt med forståelse annet enn "Jammen jeg var så sliten på den tida (og dessuten VAR du jo faktisk ganske vrien en periode)"

...Er det mulig?! I en relasjon er det til en hver tid den voksne som har ansvaret for at relasjonen skal være god. JA! Dette er krevende og utmattende til tider, men det er ditt forbanna ansvar som voksen faktisk! Og mestrer du det ikke skal du jammen meg jobbe for å få det til i stedet for å legge skylda for dårlig stemning over på et lite barn. 

...Og så lurer voksne på når barna blir store hvorfor de ikke tar så mye kontakt eller avviser de, ikke tør å være seg selv i nærheten osv. Det er nemlig ikke sånn at en kan være emosjonelt frakoblet barna i årevis for så å forvente det skal være en topp relasjon når barna har blitt 40 liksom. Det går faktisk ikke.

Anonymkode: 4fe71...24e

Viktige poeng her! 

Anonymkode: 569aa...68d

[AnonymBruker]

Jeg fikk beskjed på BUP at jeg skulke komme ned på barnet nivå og si noe sånt som «mamma skjønner at du ble lei deg fordi du ikke fikk den isen nå, men nå er det snart middag og da må du ha plass i magen» «mamma skjønner at du ble sinna fordi du ikke fikk ha på deg den t-skjorten, men det er veldig kaldt ute og mamma vil ikke at du skal fryse og bli syk» osv..

Anonymkode: 2526d...592