Være fosterhjem når man har en lang og alvorlig historikk i psykiatrien?

[AnonymBruker]

Jeg er i midten av tyveårene og har en lang og alvorlig historikk i psykiatrien. Jeg har ikke noe ønske om biologiske barn da jeg er redd for å videreføre de psykiske problemene som jeg har og har hatt. Men jeg har tenkt litt på tanken om å sammen med en fremtidig samboer å være fosterhjem. Dette selvfølgelig bare hvis jeg skulle bli helt symptomfri. Det beste svaret får man vel sikkert av barnevernet, men da det ikke er aktuelt for meg å være fosterhjem eventuelt før om mange år så spør jeg heller om erfaringer her. 

Jeg fikk akutt psykose for noen år siden. Journalen min inneholder både paranoid schizofreni, bipolar og borderline som tentative diagnoser. Jeg har (på grunn av at jeg har vært så syk) blitt hentet av politi gjentatte ganger, rømt fra avdelingen jeg var innlagt ved, utagert, slått, sparket og gjort motstand, blitt lagt i belter, blitt tvangsmedisinert og holdt fast over lang tid. 

Det som har blitt nevnt avsnittet over har jeg bare gjort i perioder der jeg har vært veldig syk, til vanlig er det ingen som merker at jeg er psykisk syk. Jeg har kommet meg langt de siste årene, men jeg har trolig mange år igjen før jeg eventuelt kan bli frisk eller symptomfri.

Det jeg egentlig lurer på er om min historikk i psykiatrien vil gjøre meg utelukket som fosterforelder? Eller om det ikke har noe å si så lenge jeg er symptomfri og har vært det over mange år?

Anonymkode: b8416...e8f

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det gjør noe hvis du er frisk, har vært det i mange år og kan gi et kjærlig, stabilt og trygt hjem. 

Anonymkode: 268b6...bd0

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i midten av tyveårene og har en lang og alvorlig historikk i psykiatrien. Jeg har ikke noe ønske om biologiske barn da jeg er redd for å videreføre de psykiske problemene som jeg har og har hatt. Men jeg har tenkt litt på tanken om å sammen med en fremtidig samboer å være fosterhjem. Dette selvfølgelig bare hvis jeg skulle bli helt symptomfri. Det beste svaret får man vel sikkert av barnevernet, men da det ikke er aktuelt for meg å være fosterhjem eventuelt før om mange år så spør jeg heller om erfaringer her. 

Jeg fikk akutt psykose for noen år siden. Journalen min inneholder både paranoid schizofreni, bipolar og borderline som tentative diagnoser. Jeg har (på grunn av at jeg har vært så syk) blitt hentet av politi gjentatte ganger, rømt fra avdelingen jeg var innlagt ved, utagert, slått, sparket og gjort motstand, blitt lagt i belter, blitt tvangsmedisinert og holdt fast over lang tid. 

Det som har blitt nevnt avsnittet over har jeg bare gjort i perioder der jeg har vært veldig syk, til vanlig er det ingen som merker at jeg er psykisk syk. Jeg har kommet meg langt de siste årene, men jeg har trolig mange år igjen før jeg eventuelt kan bli frisk eller symptomfri.

Det jeg egentlig lurer på er om min historikk i psykiatrien vil gjøre meg utelukket som fosterforelder? Eller om det ikke har noe å si så lenge jeg er symptomfri og har vært det over mange år?

Anonymkode: b8416...e8f

Å spå om fremtiden kan ingen. Men å være fosterhjem alene er nok uaktuelt å godkjenne deg som. Hva barnevernet vil gjøre må du avvente til situasjonen din gjør det aktuelt å søke. Men ha ikke for store forhåpninger med den historikken din. 

Anonymkode: eacbb...eb2

[Gjest BearMama]

Jeg tviler på det. Et barn som er i systemet er nettopp barn som ofte kommer fra bakgrunner med foreldre med din type historikk. Barn som er i fosterhjem trenger stabilitet, trygghet, forutsigbarhet, faste rammer og et menneske som holder hodet kaldt i enhver situasjon. Om du skulle få tilbakefall med et slikt barn i din varetekt så vil det kunne gjøre stor skade for barnet.

[AnonymBruker]

Dersom du virkelig har vært friskmeldt, stabil og totalt symptomfri i mange år og du har fått gjennomarbeidet opplevelsene dine av sykdom og innleggelser godt, ville jeg sagt at bakgrunnen din kan være en stor fordel i møte med eldre fosterbarn. Jeg kan ikke se at den skulle være noen ulempe i møte med yngre barn heller. 

Nå har jeg en utdannelse hvor jeg kunne ha valgt en jobb i barnevernet, men jeg har aldri jobbet der og vet ikke hvordan de som etat tenker, så det er slett ikke sikkert at de ville vært enige med meg. Men er de det, ville jeg hvis jeg var dere forberedt meg på at de muligens vil ønske å benytte seg av den historien og spesielle erfaringa du har og at dere ergo først og fremst vil få tilbud om å være fosterhjem for ungdommer med traumer, utagering og/eller bakgrunn i psykiatrien og ikke for normaltfungerende treåringer. Men jeg vet ikke. Kanskje ville de tenkt motsatt av meg. 

Anonymkode: 87d36...2a7

[Gjest BearMama]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom du virkelig har vært friskmeldt, stabil og totalt symptomfri i mange år og du har fått gjennomarbeidet opplevelsene dine av sykdom og innleggelser godt, ville jeg sagt at bakgrunnen din kan være en stor fordel i møte med eldre fosterbarn. Jeg kan ikke se at den skulle være noen ulempe i møte med yngre barn heller. 

Nå har jeg en utdannelse hvor jeg kunne ha valgt en jobb i barnevernet, men jeg har aldri jobbet der og vet ikke hvordan de som etat tenker, så det er slett ikke sikkert at de ville vært enige med meg. Men er de det, ville jeg hvis jeg var dere forberedt meg på at de muligens vil ønske å benytte seg av den historien og spesielle erfaringa du har og at dere ergo først og fremst vil få tilbud om å være fosterhjem for ungdommer med traumer, utagering og/eller bakgrunn i psykiatrien og ikke for normaltfungerende treåringer. Men jeg vet ikke. Kanskje ville de tenkt motsatt av meg. 

Anonymkode: 87d36...2a7

Problemet er at så tunge diagnoser kan slå ut i stressende perioder og situasjoner. Et fosterbarn kan være ekstremt utagerende, sinna, frustrert og de vil kunne teste grenser ved å pushe og pushe fordi de trenger en bekreftelse på at fosterforeldrene faktisk alltid vil være der for dem uansett hvor mye de krangler, skriker, utagerer og slår seg vrang.

Dette er barn som ofte er utsatt for grov omsorgssvikt, vold etc og som sliter ekstremt emosjonelt. De har en helt annen type frykt for å slippe noen innpå seg og er livredd for å bli glad i noen nettopp fordi menneskene som skulle ha elsket dem ubetinget og vært der for dem uansett sviktet dem.

Det de trenger er mennesker som kan takle dette. Noen som vil kunne holde seg rolig og holde ut stormen. 

En med Ts sin bakgrunn kan få tilbakefall i en slik situasjon. Barn kan være ekstreme når de tester kjærlighet og tillit. Om Ts da skulle klappe sammen så vil det medføre store konsekvenser for barnet om det enten opplever en slik episode eller om barnet å flyttes på fordi Ts må behandles igjen.

Endret 8. februar 2019 av BearMama

[AnonymBruker]

6 minutter siden, BearMama skrev:

Problemet er at så tunge diagnoser kan slå ut i stressende perioder og situasjoner. Et fosterbarn kan være ekstremt utagerende, sinna, frustrert og de vil kunne teste grenser ved å pushe og pushe fordi de trenger en bekreftelse på at fosterforeldrene faktisk alltid vil være der for dem uansett hvor mye de krangler, skriker, utagerer og slår seg vrang.

Dette er barn som ofte er utsatt for grov omsorgssvikt, vold etc og som sliter ekstremt emosjonelt. De har en helt annen type frykt for å slippe noen innpå seg og er livredd for å bli glad i noen nettopp fordi menneskene som skulle ha elsket dem ubetinget og vært der for dem uansett sviktet dem.

Det de trenger er mennesker som kan takle dette. Noen som vil kunne holde seg rolig og holde ut stormen. 

En med Ts sin bakgrunn kan få tilbakefall i en slik situasjon. Barn kan være ekstreme når de tester kjærlighet og tillit. Om Ts da skulle klappe sammen så vil det medføre store konsekvenser for barnet om det enten opplever en slik episode eller om barnet å flyttes på fordi Ts må behandles igjen.

Nei, det gjelder faktisk ikke alle. Det finnes folk som forblir friske etter perioder som Ts beskriver. Ha litt mer optimistisk syn på andre kanskje? 

Anonymkode: db091...739

[AnonymBruker]

Det er vel ingen garanti for noen av oss? Jeg har hatt mine ustabile og psykotiske perioder, også etter jeg ble mor, men da er det fantastisk å ha en samboer og en far som vet å håndtere dette iforhold til barna.

Anonymkode: e7cf7...b5b

[AnonymBruker]

Dette er helt umulig å svare på, TS. Det kommer an på så mye. Det står sannsynligvis ikke ene og alene på tentative diagnoser i systemet, de kan være en styrke og en svakhet alt etter situasjon og relasjon. 

Det er riktig som det sies over her, at mange barn som havner i fosterhjem kan være ekstremt krevende pga omsorgssvikt de har opplevd, men også babyer plasseres i fosterhjem, og disse har ofte alle forutsetninger for å utvikle seg som normalt - men også helt vanlige utfordringer med nattesøvn etc som gjør tilværelsen krevende. 

Din fremtidige partner og hvordan han er, vil også påvirke muligheten for å bli fosterhjem. I tillegg til at din fungering og psykiske helse vil spille inn på mulighetene. Nettverk, bolig, økonomi og slike rammebetingelser vil også ha noe å si. 

For ett barn kan du være helt riktig, for et annet helt feil. Det som er så vanskelig, er at det for mange fosterbarn vil være tildels katastrofalt om man tar feil og viser seg å ikke kunne fungere som fosterhjem likevel. 

Ikke gi helt slipp på tanken, men forsøk å være nøktern når du tenker på det. Og husk at det også finnes andre muligheter - besøkshjem/avlastning for eksempel? 

(Og husk at fosterbarn ikke bør vurderes som erstatning for egne barn. Noen barn blir faktisk tilbakeført til foreldrene, og man vet så å si aldri hvilke barn det gjelder, selv om spedbarnsplasseringer som oftest er permanente. Å være fosterforeldre bør ikke komme av barneønske, men av ønske om å bidra og hjelpe et barn som ikke kan bo hos biologiske foreldre.)

Anonymkode: 22dc1...d43

[AnonymBruker]

Et barn krever mye enten det er eget eller andres.  Å være fosterhjem innebærer å ta seg av et barn i gode og tøffe perioder. Tidligere psykisk sykdom kan få tilbakefall i ekstra stressende situasjoner, og stress kan jeg love deg det blir i perioder. Jeg tenker at det heller ville vært lurt å tenkt på besøkshjem eller avlastningshjem når du er frisk.  Slik får du bidratt med dine gode sider og styrker, men i korte perioder slik at du kan "gi alt". 

Lykke til. 

Anonymkode: 7e6c7...bd8

[Gjest BearMama]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det gjelder faktisk ikke alle. Det finnes folk som forblir friske etter perioder som Ts beskriver. Ha litt mer optimistisk syn på andre kanskje? 

Anonymkode: db091...739

Ikke etter å ha vokst opp i nettopp det helvete.

[AnonymBruker]

Etter å ha jobbet mange år i psykriatien, kan jeg fortelle deg at det kan du. Så lenge du er noen lunde stabil over tid.

 

Rekner med du ikke har borderline eller varig lignende? Ikke at det er hinder heller nødvendigvis. Har sett folk med den diagnosen oppdra barn med hell og uhell.

Anonymkode: dcb3b...13f

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har blitt utredet av fosterhjemstjenesten for adopsjon, og de var veldig tydelige på at det de vurderer er omsorgsevnen slik den er NÅ og sannsynligvis vil være fremover. Det vil si at tidligere problemer eller spesielle situasjoner ikke nødvendigvis vil være et hinder for fremtidig foreldregjerning, hvis vi kan kalle det det, om man har bearbeidet det som skjedde og viser forståelse og innsikt i egen historie og helse. Har man har man hatt vanskelige perioder som nå er fullt bearbeidet kan det være en styrke, som nevnt over. Men man må kunne vise at det er et tilbakelagt stadium og at man er både kompetent og egnet nå, og med en påregnelig stabilitet over tid. Om spesifikke diagnoser lar seg forene med dette aner jeg ingenting om, dette er rent generelt.

Slike ting vil bli vurdert individuelt, selvfølgelig, så det er umulig å si hva de vil mene om akkurat ditt tilfelle. Men du må regne med at en forhistorie med psykiatri vil bli et viktig tema i utredningen. De jobber jo med barnas beste i tankene, og hvis de er i tvil om omsorgsevnen og stabiliteten godkjenner de ikke, rett og slett. Men kan man vise til at dette er et tilbakelagt stadium er det ikke slik at en vanskelig/turbulent periode for ti eller femten år siden automatisk diskvalifiserer deg som foster/adoptivforelder.

Anonymkode: 09d3a...04f

[Gjest BearMama]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter å ha jobbet mange år i psykriatien, kan jeg fortelle deg at det kan du. Så lenge du er noen lunde stabil over tid.

 

Rekner med du ikke har borderline eller varig lignende? Ikke at det er hinder heller nødvendigvis. Har sett folk med den diagnosen oppdra barn med hell og uhell.

Anonymkode: dcb3b...13f

«Jeg fikk akutt psykose for noen år siden. Journalen min inneholder både paranoid schizofreni, bipolar og borderline som tentative diagnoser. Jeg har (på grunn av at jeg har vært så syk) blitt hentet av politi gjentatte ganger, rømt fra avdelingen jeg var innlagt ved, utagert, slått, sparket og gjort motstand, blitt lagt i belter, blitt tvangsmedisinert og holdt fast over lang tid. «

[Gjest Huder]

4 minutter siden, BearMama skrev:

«Jeg fikk akutt psykose for noen år siden. Journalen min inneholder både paranoid schizofreni, bipolar og borderline som tentative diagnoser. Jeg har (på grunn av at jeg har vært så syk) blitt hentet av politi gjentatte ganger, rømt fra avdelingen jeg var innlagt ved, utagert, slått, sparket og gjort motstand, blitt lagt i belter, blitt tvangsmedisinert og holdt fast over lang tid. «

 

Unskyld meg, men hvis du selv ikke skjønner at det er galt ? Du har riktig nok ikke ren vandel dersom politiet har henta den gjentatte ganger. Hvis du blir godkjent er det noe galt. H

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i midten av tyveårene og har en lang og alvorlig historikk i psykiatrien. Jeg har ikke noe ønske om biologiske barn da jeg er redd for å videreføre de psykiske problemene som jeg har og har hatt. Men jeg har tenkt litt på tanken om å sammen med en fremtidig samboer å være fosterhjem. Dette selvfølgelig bare hvis jeg skulle bli helt symptomfri. Det beste svaret får man vel sikkert av barnevernet, men da det ikke er aktuelt for meg å være fosterhjem eventuelt før om mange år så spør jeg heller om erfaringer her. 

Jeg fikk akutt psykose for noen år siden. Journalen min inneholder både paranoid schizofreni, bipolar og borderline som tentative diagnoser. Jeg har (på grunn av at jeg har vært så syk) blitt hentet av politi gjentatte ganger, rømt fra avdelingen jeg var innlagt ved, utagert, slått, sparket og gjort motstand, blitt lagt i belter, blitt tvangsmedisinert og holdt fast over lang tid. 

Det som har blitt nevnt avsnittet over har jeg bare gjort i perioder der jeg har vært veldig syk, til vanlig er det ingen som merker at jeg er psykisk syk. Jeg har kommet meg langt de siste årene, men jeg har trolig mange år igjen før jeg eventuelt kan bli frisk eller symptomfri.

Det jeg egentlig lurer på er om min historikk i psykiatrien vil gjøre meg utelukket som fosterforelder? Eller om det ikke har noe å si så lenge jeg er symptomfri og har vært det over mange år?

Anonymkode: b8416...e8f

 

Tror ikke det er lurt i det hele tatt! 

[AnonymBruker]

Nei!

Å være fosterhjem er krevende (vi har selv vært fosterhjem i mange år), og overhodet ikke noe man skal begi seg ut på om man ikke er robust psykisk sett. Jeg mener faktisk at man bør være mer psykisk robust enn gjennomsnittet. At alle kan bli fosterhjem, og at alt som trengs er er husrom og hjerterom stemmer ikke med virkeligheten.

Og hva om du skulle bli dårlig igjen, og ute av stand til å ta deg av fosterbarnet? Det siste disse barna trenger er enda et relasjonsbrudd.

Slå det ifra deg!

Anonymkode: d8e42...62b

[Gjest BearMama]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei!

Å være fosterhjem er krevende (vi har selv vært fosterhjem i mange år), og overhodet ikke noe man skal begi seg ut på om man ikke er robust psykisk sett. Jeg mener faktisk at man bør være mer psykisk robust enn gjennomsnittet. At alle kan bli fosterhjem, og at alt som trengs er er husrom og hjerterom stemmer ikke med virkeligheten.

Og hva om du skulle bli dårlig igjen, og ute av stand til å ta deg av fosterbarnet? Det siste disse barna trenger er enda et relasjonsbrudd.

Slå det ifra deg!

Anonymkode: d8e42...62b

Nettopp. Barnet er allerede traumatisert av å ikke kunne bo med egne foreldre. Tenk om barnet vitner en slik episode 😱

[MollyJones]

Jeg har hatt tilsvarende erfaringen som TS beskriver, som noe som hører til fortiden min. Når det stormer så står jeg fjellstøtt. Mens flere av mine venninner som ikke har møtt en eneste utfordring her i livet knekker litt som en plett når livet butter litt imot.  Lite søvn og "ustabile" dager var hverdagen for meg i mange år, så nå når jeg har små barn tåler jeg veldig godt våkennetter og andre ting som hører med. Er veldig vant til å ta en ting av gangen. Jeg trur jeg hadde hatt veldig mye ro og tålmodighet i møte med et utagerende fosterbarn (selv om ikke alle fosterbarn trenger å være helt ute av kontroll). 

Jeg vil påstå at mine erfaringer, nå når jeg er kommet ut på andre siden, har gjort meg ekstremt robust psykisk. Jeg har selvsagt ingen garanti, men det er det jaggu ingen andre som har heller. 

Jeg ville ikke få egne barn så lenge jeg var sjuk, og tenkte kanskje som deg HI at jeg aldri skulle få barn, men de tankene forandret seg når bedringen kom. Så ikke gi opp tanken om egne barn helt enda. Bare sett dem litt på vent? 

I møte med fødselslege skammet jeg meg litt over selvskadingsarr og var redd for å bli sett på som den pasienten jeg var "den gang da", men fødselslegen sa noe slikt "Mødre med slike arr blir ofte gode mødre - så ikke tenk på dem". 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, MollyJones skrev:

Jeg har hatt tilsvarende erfaringen som TS beskriver, som noe som hører til fortiden min. Når det stormer så står jeg fjellstøtt. Mens flere av mine venninner som ikke har møtt en eneste utfordring her i livet knekker litt som en plett når livet butter litt imot.  Lite søvn og "ustabile" dager var hverdagen for meg i mange år, så nå når jeg har små barn tåler jeg veldig godt våkennetter og andre ting som hører med. Er veldig vant til å ta en ting av gangen. Jeg trur jeg hadde hatt veldig mye ro og tålmodighet i møte med et utagerende fosterbarn (selv om ikke alle fosterbarn trenger å være helt ute av kontroll). 

Jeg vil påstå at mine erfaringer, nå når jeg er kommet ut på andre siden, har gjort meg ekstremt robust psykisk. Jeg har selvsagt ingen garanti, men det er det jaggu ingen andre som har heller. 

Jeg ville ikke få egne barn så lenge jeg var sjuk, og tenkte kanskje som deg HI at jeg aldri skulle få barn, men de tankene forandret seg når bedringen kom. Så ikke gi opp tanken om egne barn helt enda. Bare sett dem litt på vent? 

I møte med fødselslege skammet jeg meg litt over selvskadingsarr og var redd for å bli sett på som den pasienten jeg var "den gang da", men fødselslegen sa noe slikt "Mødre med slike arr blir ofte gode mødre - så ikke tenk på dem". 

👏👏😊👍

Anonymkode: db091...739

[AnonymBruker]

1 time siden, BearMama skrev:

«Jeg fikk akutt psykose for noen år siden. Journalen min inneholder både paranoid schizofreni, bipolar og borderline som tentative diagnoser. Jeg har (på grunn av at jeg har vært så syk) blitt hentet av politi gjentatte ganger, rømt fra avdelingen jeg var innlagt ved, utagert, slått, sparket og gjort motstand, blitt lagt i belter, blitt tvangsmedisinert og holdt fast over lang tid. «

Du skjønner ikke hva en tentativ diagnose er en gang, gjør du vel? 

Anonymkode: 87d36...2a7