Skal jeg kutte pappa ut av livet mitt?

[AnonymBruker]

Jeg er 30 år og pappa gikk fra mamma da jeg var 22. Det var et sjokk, men jeg visste de ikke var lykkelige. 

Da pappa fant seg ny kjæreste, var jeg derfor glad og lykkelig på hans vegne. Hun hadde barn som var jevnaldrende med meg, deriblant en datter som er like gammel som meg. 

Jeg gjorde alt jeg kunne for å bli kjent med denne nye kjæresten. Prøvde å ta kontakt for en kaffe, gav henne gaver når det passet og viste stor interesse. Hennes respons var å gjøre narr av meg og få meg til å føle meg dum. Dette har pågått i seks år. Jeg har prøvd å ta det opp med pappa. At det sårer meg at hun oppfører seg så fælt mot meg. Han tar hennes side og mener jeg overdriver. Andre i familien har reagert på oppførselen hennes, men pappa mener at det bare er jeg som har manipulert dem, enda jeg ikke har snakket med familien om det før de selv tok det opp. 

Pappa er veldig involvert i hennes barn. Hun har en datter som han tilbringer mye tid med og de reiser på ferier sammen og han er veldig nær hennes barn, spesielt datteren. Han hjelper henne med alt mulig, også penger og spanderer turer på henne. 

Jeg har ikke fått 50 øre av pappa siden jeg flyttet hjemmefra som 16-åring og han kunne aldri så mye som tenkt på å spandere noe som helst på meg. Det har jeg heller aldri forventet, men det sårer når han gjør det for hennes barn som den største selvfølge. 

Hadde barna hennes vært små, hadde jeg skjønt det, men de er i 30årene alle sammen. 

Jeg har slitt mye og prøvde å begå selvmord for noen år siden. Er 100%ufør og sliter veldig med økonomien. Han har tilsynelatande aldri brydd seg. Det er sårt at han ikke tror meg og alltid velger hennes side. Det er sårt å se hennes barn få all den omsorgen fra min far som jeg hadde trengt. 

Jeg har prøvd å bli kjent med henne, men får bare dritt tilbake. Jeg orker ikke mer. Jeg har ikke mer å gi og jeg blir knust av å føle jeg ikke har en far som noensinne velger min side. 

Jeg vet jeg er voksen, men det er sårt å se ham være en god far for stebarna, men ikke for meg. 

Jeg er så glad i pappa og ønsker å ha ham i livet mitt, men jeg klarer snart ikke mer av ham. 

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg kutte ut faren min som jeg er uendelig glad i for å slippe å bli såret mer, eller skal jeg finne meg i å bli behandlet dårlig av både ham og henne men fortsatt ha en far? Og hvordan gjør man noe slikt? 

Anonymkode: 3a9d9...e52

[Neutral90]

Så vondt å lese. Du er verdt mer enn dette! Jeg ville, hvis jeg var deg, ikke lukket døra helt. Jeg ville latt være å ta initiativ, la de komme til deg. La de føle på at du er verdifull.

Endret 7. februar 2019 av Neutral90

[Aragorn ll Elessar]

Du burde kutte han helt ut og lukk døren helt igjen.

[BMW 5-serie 535D]

Ja, absolutt!

[SoWhat?]

Det der så veldig vanskelig ut. For deg altså. Føltes ikke godt å lese i det hele tatt!

Jeg tror du bare skal la være å ta intiativ. Hvis du gir beskjed om at du ikke vil ha mer kontakt, er jeg redd det vil gjøre ting verre for deg da du ikke vet hvilken respons du får. La faren din ta intiativ! Du er virkelig mer verdt enn å bli behandlet sånn. Det må du bare vite! Uff! 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at om han ikke fører med seg noe positivt til livet ditt, og bare gjør deg trist, kan du like gjerne kutte ham ut, i alle fall for en periode. Ikke ta initiativ til kontakt, og vær kort/avvisende dersom han skulle ta kontakt med deg. La andre i familien få vite hvor du står når det gjelder faren din, både sånn at du har noen å støtte deg til, men også sånn at han får vite hvorfor ting er som de er. Kanskje det går et lys opp for ham, selv om jeg ikke ville håpet for mye på dette.

Anonymkode: 110e7...73d

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt en gradvis utfasing. Altså ikke ta en hard avgjørelse nå, men bestem deg for å la han ta kontakt med deg. Hvis han foreslår noe, svarer du kan ja hvis du har tid og lyst. Hvis han ikke tar kontakt, vel, da har du svaret ditt også. 

Det kan jo være han tar deg mindre for gitt, og dermed kommer deg mer i møte. Men ut fra det du skriver bør du forberede deg på det motsatte. Og det er ikke din feil, selv om det nok er veldig vondt. 

Hvordan er livet ditt forøvrig? Har du godt forhold til andre i familien? Venner? Kjæreste? Tenker i alle fall at du kan bruke mer tid og energi på de folkene i ditt liv som setter pris på deg. Og som gir deg energi. 

Anonymkode: 1b5ca...a20

[AnonymBruker]

Takk til dere som har svart til nå. Jeg føler meg så fortapt. Jeg skulle ønske jeg var stesøsteren min. Hun er vellykket og får tilsynelatende til alt. Hun har god jobb, samboer, fin leilighet, en pen og omgjengelig. Jeg er bostedsløs på grunn av dårlig råd. Bor på sofaen til venner og føler meg som verdens mest mislykkede. Føler ikke jeg har noe som helst. Mens stesøsteren min som har alt på stell, får omsorg, kjærlighet, penger og ikke minst tid av MIN far. 

Jeg føler rett og slett at han ikke liker meg. Jeg er vel ikke vellykket nok. Jeg føler meg fortapt. Jeg har mye støtte i mamma, men jeg vil ikke si for mye til henne av frykt for at hun skal bli lei seg på like vegne. 

Jeg skulle ønske alt var annerledes. Skulle ønske jeg ikke var så glad i pappa. 

Anonymkode: 3a9d9...e52

[AnonymBruker]

Jeg har forresten gjort det selv. Og det har funket bra. Vi har litt kontakt, innimellom. Men fordi jeg ikke forventer eller ønsker noe mer, blir jeg aldri såret. 

Anonymkode: 1b5ca...a20

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville tatt en gradvis utfasing. Altså ikke ta en hard avgjørelse nå, men bestem deg for å la han ta kontakt med deg. Hvis han foreslår noe, svarer du kan ja hvis du har tid og lyst. Hvis han ikke tar kontakt, vel, da har du svaret ditt også. 

Det kan jo være han tar deg mindre for gitt, og dermed kommer deg mer i møte. Men ut fra det du skriver bør du forberede deg på det motsatte. Og det er ikke din feil, selv om det nok er veldig vondt. 

Hvordan er livet ditt forøvrig? Har du godt forhold til andre i familien? Venner? Kjæreste? Tenker i alle fall at du kan bruke mer tid og energi på de folkene i ditt liv som setter pris på deg. Og som gir deg energi. 

Anonymkode: 1b5ca...a20

Jeg har en kjæreste, men jeg syntes det er vanskelig å skulle legge alt på ham. Han sliter også litt med å forstå det siden han har kjærlige foreldre som ikke vet hva godt de skal gjøre for ham. Han prøver å forstå og er en god støtte, men jeg føler meg veldig alene i det. Skulle ønske jeg ikke brydde meg. 

Anonymkode: 3a9d9...e52

[AnonymBruker]

Jeg kuttet moren min ut av livet mitt da jeg var 40, og det er 11 år siden nå. Har ikke snakket med henne siden. 

Det var mange grunner til at jeg gjorde det, men i det store og det hele kan det sammenfattes med at hun bragte ikke med seg noe positivt i livet mitt. Hun trakk meg ned, forskjellsbehandlet meg ifht søsknene mine og masse annet jeg ikke vil nevne pga gjenkjenningsfare.

Uansett, jeg sluttet bare å ta telefonen når hun ringte, og dro ikke i familiesammenkomster der hun var med lenger. Vi har kun kontakt i form av en sms ved jul og bursdag.

Det rare opp i det hele? I løpet av disse 11 årene har kjerringa aldri noensinne sendt meg en melding og spurt hva som er galt eller om det er noe feil..... Det hadde jeg i hvert fall vært desperat etter å få vite om det var mitt barn.

I løpet av alle disse årene har jeg aldri savnet henne en dag. Ikke en dag! Det har vært rett og slett godt å ha henne ute av livet mitt, så jeg får ro og fred å slipper og bli såret av at hun favoriserer brødrene mine sånn, for eksempel.

Anonymkode: 2960c...21d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk til dere som har svart til nå. Jeg føler meg så fortapt. Jeg skulle ønske jeg var stesøsteren min. Hun er vellykket og får tilsynelatende til alt. Hun har god jobb, samboer, fin leilighet, en pen og omgjengelig. Jeg er bostedsløs på grunn av dårlig råd. Bor på sofaen til venner og føler meg som verdens mest mislykkede. Føler ikke jeg har noe som helst. Mens stesøsteren min som har alt på stell, får omsorg, kjærlighet, penger og ikke minst tid av MIN far. 

Jeg føler rett og slett at han ikke liker meg. Jeg er vel ikke vellykket nok. Jeg føler meg fortapt. Jeg har mye støtte i mamma, men jeg vil ikke si for mye til henne av frykt for at hun skal bli lei seg på like vegne. 

Jeg skulle ønske alt var annerledes. Skulle ønske jeg ikke var så glad i pappa. 

Anonymkode: 3a9d9...e52

Tror kanskje ting føles ekstra ille fordi du sammenligner deg. Og fordi du sliter selv. Ville jobbet meg ut av situasjonen, innstilt på å ikke få noe som helst hjelp av han. Og etter hvert, når ting blir bedre, vet du at du gjorde det helt selv. 

Det kommer en dag da han trenger deg. Hvor vil du være da? Karma, tenker jeg. 

Anonymkode: 1b5ca...a20

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en kjæreste, men jeg syntes det er vanskelig å skulle legge alt på ham. Han sliter også litt med å forstå det siden han har kjærlige foreldre som ikke vet hva godt de skal gjøre for ham. Han prøver å forstå og er en god støtte, men jeg føler meg veldig alene i det. Skulle ønske jeg ikke brydde meg. 

Anonymkode: 3a9d9...e52

Det er vanskelig å slutte å bry seg. Men det gjør vondt fordi du stadig eksponeres for han og stesøsteren din. Hvis du holder deg unna (også digitalt), vil du slippe disse konstante påminnelsene. Det er som påfyll til smerten din. Og hjelper overhode ikke på situasjonen din. 

Høres ut som du har noen fine folk rundt deg ellers. Og kanskje gode svigers? Jeg ville funnet en nøytral samtalepartner, psykolog, psyk sykepleier eller lignende. Sortere tankene til. Folk i funksjonelle familier egner seg ikke som samtalepartner i slike situasjoner. De vil aldri forstå, og det gjør deg enda mer fortvilet. 

Anonymkode: 1b5ca...a20

[AnonymBruker]

Åh, dette var vondt å lese ❤️

Men jeg tenker at du bør tenke litt gjennom hva du vil oppnå, og om du er klar nå for å kutte ham ut. Sjansen for at du ikke får responsen du ønsker er stor.

Så dersom du gjør det (noe jeg har stor forståelse for at du vurderer), så synes jeg du skal ha samtalestøtte i en psykolog før, og underveis. Det vil gjøre vondt å få alle dine negative antakelser bekreftet, og han virker jo ærlig talt ikke som en som klarer å ta empatiske og riktige valg.

Men med din historie med å være suicidal og ekstremt langt nede, og at du i dag har det sinnsykt tøft - så tenker jeg at du ikke skal bære på dette akkurat nå.

Kanskje det bare er å invitere til mer kjipe følelser, du kan jo kutte ham ut uten å fortelle ham det helt enda.

 

Anonymkode: 45512...08f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig å slutte å bry seg. Men det gjør vondt fordi du stadig eksponeres for han og stesøsteren din. Hvis du holder deg unna (også digitalt), vil du slippe disse konstante påminnelsene. Det er som påfyll til smerten din. Og hjelper overhode ikke på situasjonen din. 

Høres ut som du har noen fine folk rundt deg ellers. Og kanskje gode svigers? Jeg ville funnet en nøytral samtalepartner, psykolog, psyk sykepleier eller lignende. Sortere tankene til. Folk i funksjonelle familier egner seg ikke som samtalepartner i slike situasjoner. De vil aldri forstå, og det gjør deg enda mer fortvilet. 

Anonymkode: 1b5ca...a20

Jeg har en psykolog jeg går til en gang i måneden. Jeg har snakket med henne om det, men jeg føler meg like fortapt. Hun er mest opptatt av at jeg skal komme meg videre, men jeg føler meg stuck. Takk for gode råd alle sammen. Jeg tror jeg skal høre på flertallet av dere og prøve meg på gradvis utfasing. Jeg føler meg patetisk for å føle på sjalusi på stesøsteren min. Jeg bare sliter sånn med å forstå hvorfor. 

Anonymkode: 3a9d9...e52

[Gjest AthenaRavenLuna]

Jeg kuttet ut faren min, enkleste og beste valget jeg har gjort. Livet mitt ble så mye bedre etterpå, angrer ikke et sekund.

Men det jeg ikke forstår er, hvordan kan du være glad i en som behandler deg på den måten, selv om det er faren din ?

[SoWhat?]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk til dere som har svart til nå. Jeg føler meg så fortapt. Jeg skulle ønske jeg var stesøsteren min. Hun er vellykket og får tilsynelatende til alt. Hun har god jobb, samboer, fin leilighet, en pen og omgjengelig. Jeg er bostedsløs på grunn av dårlig råd. Bor på sofaen til venner og føler meg som verdens mest mislykkede. Føler ikke jeg har noe som helst. Mens stesøsteren min som har alt på stell, får omsorg, kjærlighet, penger og ikke minst tid av MIN far. 

Jeg føler rett og slett at han ikke liker meg. Jeg er vel ikke vellykket nok. Jeg føler meg fortapt. Jeg har mye støtte i mamma, men jeg vil ikke si for mye til henne av frykt for at hun skal bli lei seg på like vegne. 

Jeg skulle ønske alt var annerledes. Skulle ønske jeg ikke var så glad i pappa. 

Anonymkode: 3a9d9...e52

Det er jo faktisk foreldre som ikke syns barna er "vellykkede" nok. Det er det. Og så vet eller ser de kanskje ikke hva de skal og kan bidra med, og gir heller litt opp. Sånt skjer. Har ikke faren din vist noen støtte når du har slitt? Hvordan var han da du prøvde å ta livet ditt? Snakket dere ikke ordentlig sammen etter det? 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åh, dette var vondt å lese ❤️

Men jeg tenker at du bør tenke litt gjennom hva du vil oppnå, og om du er klar nå for å kutte ham ut. Sjansen for at du ikke får responsen du ønsker er stor.

Så dersom du gjør det (noe jeg har stor forståelse for at du vurderer), så synes jeg du skal ha samtalestøtte i en psykolog før, og underveis. Det vil gjøre vondt å få alle dine negative antakelser bekreftet, og han virker jo ærlig talt ikke som en som klarer å ta empatiske og riktige valg.

Men med din historie med å være suicidal og ekstremt langt nede, og at du i dag har det sinnsykt tøft - så tenker jeg at du ikke skal bære på dette akkurat nå.

Kanskje det bare er å invitere til mer kjipe følelser, du kan jo kutte ham ut uten å fortelle ham det helt enda.

 

Anonymkode: 45512...08f

Takk for svar. Jeg skal prøve å ta det gradvis. Jeg har ikke vært suicidal på mange år og har ett forsøk bak meg da ting var som verst. Jeg har det veldig tøft og har hatt det tøft lenge, men har overhodet ikke noe dødsønske. Jeg har en god familie og en kjæreste som er verdens snilleste, men likevel føler jeg meg forferdelig alene oppi dette med pappa. Det hjelper meg veldig å lese responsen jeg har fått i denne tråden. Det er fantastisk å se at andre kan se at dette ikke er greit. Tusen takk. Dere hjelper meg mer enn dere aner! 

Anonymkode: 3a9d9...e52

[Hr. Aktiv]

Vanskelig dette og alle historier har to sider, men jeg hadde nok konfrontert dem begge om dette. Faren din er tydeligvis en skikkelig tøffel uten ryggrad. Jeg hadde fortalt hvordan jeg føler det er å sett an reaksjonen. Derfra er veien kort til utestengelse. Dvs. aldri mere kontakt. Ja jeg er sånn. Orker ikke noe drama så da stenger jeg heller urokråkene utenfor. Ta vare på de som elsker deg istedet for. De er mye mere verdt.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, SoWhat? skrev:

Det er jo faktisk foreldre som ikke syns barna er "vellykkede" nok. Det er det. Og så vet eller ser de kanskje ikke hva de skal og kan bidra med, og gir heller litt opp. Sånt skjer. Har ikke faren din vist noen støtte når du har slitt? Hvordan var han da du prøvde å ta livet ditt? Snakket dere ikke ordentlig sammen etter det? 

Nei. Han besøkte meg kun en eneste gang da jeg var innlagt (I 5 måneder) og det var for å se kleint på meg og kommentere været.... 

Anonymkode: 3a9d9...e52