"Orker ikke ta kampen"

[AnonymBruker]

Har et vennepar med en unge som er helt ute av styr. Frekk, rampete, uempatisk... rett og slett en såkalt drittunge. Alle som kjenner dette paret sier det samme.

Foreldrene klager over at ungen er som den er hele tiden. "Lars ville ikke spise middag, så måtte gi godteri. Han må jo spise NOE, og hvis han ikke hadde fått godteri hadde han blitt skikkelig vrang". "Lars ville ikke være med på ferie, så da dro vi ikke. Hadde uansett ikke blitt hyggelig om vi dro mot hans vilje, han hadde laget et helvette hele ferien så da er det bedre at vi ble hjemme". Spesielt mammaen er dessverre en person som sier "nei" 20 ganger før hun sier "ja", det utnytter ungen og maser og maser og maser til det får viljen sin. Han kan også bli fysisk. Osv osv. Foreldrene sier hele tiden at de "ikke orker å ta kampen".

Men de tar aldri kampene og oppdrar altså ikke ungen, og de ser ikke selv hvorfor ungen er en skikkelig vanskelig unge. Dessverre treffer jeg disse menneskene ofte og jeg er lei av å høre om ungens dårlige oppførsel og stadige raserianfall. Å være sammen med denne familien når de er samlet er utmattende. 

De vil ikke ta imot råd. Når de klager og jeg f.eks sier "dere er foreldrene og bestemmer selv hvordan dere skal ha det", "tar dere kampene over en lengre periode så vil ting endre seg etterhvert" o.l. så snakker jeg for døve ører. Her er det ungen som er problemet, for det er en spesielt vanskelig unge visstnok. De sier de setter grenser, men jeg ser det overhodet ikke. Ungen innrømmer til meg at han får det som han vil uansett og at han bevisst manipulerer foreldrene sine. Dette har jeg også fortalt dem.

Skal jeg bare holde ut med klagingen og sirkuset som er der hjemme? Vil gjøre noe, men situasjonen er låst. Mitt vennepar kommer bare med unnskyldninger for at situasjonen er som den er og eier ikke selvinnsikt. De vil ikke ta imot ekstern hjelp fra profesjonelle heller, har foreslått det.

Føler ikke jeg kan komme med noe. Er redd for en voldsom konfrontasjon hvis jeg plutselig nå sier ting mer direkte.

Ingen i den familien har det så bra. Ungen vil ikke være hjemme og klager over sure og sinte foreldre. Mammaen er sinnsykt oppgitt og sliten. Pappaen vil bare dra fra hele greia og har sagt i flere år at han ikke gidder mer.

Råd? 😢

(Når jeg og mannen er hjemme hos dem prøver jeg å vise hvordan de kan løse ting ved å bare gjøre det på en alternativ (for dem) måte, gi positiv oppmerksomhet og være mye fysisk nær barnet. Jeg er glad i barnet på tross av alt jeg har skrevet her. Jeg er bare bekymret for alle i den lille familien...)

Anonymkode: 47e0e...6de

[altflyter]

Det er veldig vanskelig å skulle kommentere andres oppdragelse. Hvis du kjenner dem godt, så kunne du anbefalt dem en prat med helsesøster. Men du kan risikere at de føler du blander deg i noe som ikke er din sak. 

De kan også be om hjelp fra barnevernet og si at de har mistet kontrollen over oppdragelsen.

Jeg har et vennepar som gjorde det og barnevernet hjalp den på rett kjøl igjen. Men til syvende og sist er foreldrene nødt til å ville det selv. Du kan jo bare håpe de er mottakelige for råd. Trist hvis en familie skal falle fra hverandre fordi de ikke klarer å drive oppdragelse. 

[VoodooChild]

Hvor gammel er gutten?

[AnonymBruker]

Farens løsning er å gå rundt og si han bare "vil dra fra hele greia" fordi HAN er en dårlig forelder som ikke evner å oppdra sitt eget barn? Ser han virkelig ikke at dette er selvforskyldt?

Å dra fra barnet sitt fordi det er "umulig" som et resultat av oppdragelsen er jo virkelig lavmål.

Jeg synes du skal kontakte barnevernet anonymt, og fortelle hva som skjer, og si at familiens voksne trenger rådgivning.

 

Anonymkode: 4e82c...10a

[AnonymBruker]

21 minutter siden, VoodooChild skrev:

Hvor gammel er gutten?

Rundt 10.

Anonymkode: 47e0e...6de

[AnonymBruker]

25 minutter siden, altflyter skrev:

Det er veldig vanskelig å skulle kommentere andres oppdragelse. Hvis du kjenner dem godt, så kunne du anbefalt dem en prat med helsesøster. Men du kan risikere at de føler du blander deg i noe som ikke er din sak. 

De kan også be om hjelp fra barnevernet og si at de har mistet kontrollen over oppdragelsen.

Jeg har et vennepar som gjorde det og barnevernet hjalp den på rett kjøl igjen. Men til syvende og sist er foreldrene nødt til å ville det selv. Du kan jo bare håpe de er mottakelige for råd. Trist hvis en familie skal falle fra hverandre fordi de ikke klarer å drive oppdragelse. 

Føler at jeg svikter barnet ved å ikke blande meg.

Men samtidig, hva får jeg gjort? Jeg kommer bare til å miste venneparet mitt hvis jeg sier noe, de går rett i offerrollen hver gang... Evner ikke og vil ikke se at det er de selv som er problemet.

Anonymkode: 47e0e...6de

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Farens løsning er å gå rundt og si han bare "vil dra fra hele greia" fordi HAN er en dårlig forelder som ikke evner å oppdra sitt eget barn? Ser han virkelig ikke at dette er selvforskyldt?

Å dra fra barnet sitt fordi det er "umulig" som et resultat av oppdragelsen er jo virkelig lavmål.

Jeg synes du skal kontakte barnevernet anonymt, og fortelle hva som skjer, og si at familiens voksne trenger rådgivning.

 

Anonymkode: 4e82c...10a

Far har sagt at de trenger hjelp, men får ikke med mor. Han er den som tar mesteparten av oppdragelsen, mor er veldig lett å overkjøre. Så:

Far har mest kontroll på barnet, barnet har mest kontroll på mor og mor har mest kontroll på far. Disse gnissningene blir til fyrverkeri og en fryktelig dårlig stemning dag ut og dag inn.

Anonymkode: 47e0e...6de

[Hr. Aktiv]

Bekymringsmelding til barnevernet. Da vil de kansje våkne og få veiledning i oppdragelse. Alle parter vil tjene på det.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Hr. Aktiv skrev:

Bekymringsmelding til barnevernet. Da vil de kansje våkne og få veiledning i oppdragelse. Alle parter vil tjene på det.

De vil mistenke meg med én gang. De har ikke så stort nettverk... Sitter langt inne å gjøre noe sånt mot familien. Er ikke forberedt på å miste vennene mine... vet det er egoistisk... men stakkars unge. Kanskje jeg klarer å gjøre det etterhvert.

Anonymkode: 47e0e...6de

[AnonymBruker]

hørest ut som de er inne i en skikkelig dårlig dagsrytme. Moren er ettergivende og faren rømmer. 

Er du tante her? Kansje du kan avlaste de litt, feks ha gutten i en helg? Og så kan foreldrene hente seg inn, være litt sammen. Eller dra på kurs..det finnes pmto og cos kurs.

Anonymkode: 0a79f...155

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De vil mistenke meg med én gang. De har ikke så stort nettverk... Sitter langt inne å gjøre noe sånt mot familien. Er ikke forberedt på å miste vennene mine... vet det er egoistisk... men stakkars unge. Kanskje jeg klarer å gjøre det etterhvert.

Anonymkode: 47e0e...6de

Hva er viktigst, at du beholder vennene dine, eller at gutten får en god oppvekst? Det du beskriver er ingen god oppvekst. 

Anonymkode: 5b641...ef1

[Hr. Aktiv]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De vil mistenke meg med én gang. De har ikke så stort nettverk... Sitter langt inne å gjøre noe sånt mot familien. Er ikke forberedt på å miste vennene mine... vet det er egoistisk... men stakkars unge. Kanskje jeg klarer å gjøre det etterhvert.

Anonymkode: 47e0e...6de

Misstenke?

Her er det vel ikke snakk om å ta fra noen barna eller sette dem i en vanskelig situasjon, men heller bistå med en hjelpende hånd.

Mange har godt av å få kursing i oppdragelse og hvordan forstå barnet ditt bedre. Alle parter vil tjene på dette. Barn som hører etter og oppfører seg, foreldre som kan gi klare og korrekte retningsvalg og mere fornøyde naboer. 

 

[AnonymBruker]

Her kan du presentere 3 muligheter for dem:

1. Ta imot råd fra deg og gjøre noe med situasjonen.

2. Oppsøke profesjonelle og gjøre noe med situasjonen.

3. Bli meldt til barnevernet og bli tvunget til å gjøre noe med situasjonen. Om ikke du melder, skal du ikke se bort fra at skolen kan finne på å melde.

Uansett hvilket alternativ de velger, skal du ha slutt på syting over en situasjon de selv har skapt og selv har valgt å ikke ta tak i. Du liker dem, du liker ungen, men du orker ikke mer klaging uten forsøk på løsning. 

Anonymkode: 20bc3...cfd

[AnonymBruker]

Gutten har et par år til før hormoner gjør alt verre. Så du må ta tak i moren og eller faren, og si at "jeg ser du er sliten og syns dere skal søke hjelp. Jeg kan hjelpe dere med det, hvis du syns det er vanskelig." Du trenger ikke nevne noe om oppdragelse, eller at sønnen er vanskelig, men fokusere på at du syns de virker slitne, og at du ønsker å hjelpe dem. Tror du det går an å vinkle det på den måten? Det viktigste er at de tar tak i dette så fort som mulig. 

 

Anonymkode: b1143...657

[AnonymBruker]

Jeg tenker bekymringsmelding til bv er det beste foe barnet her. De trenger hjelp... 

Anonymkode: 1ed95...3aa

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gutten har et par år til før hormoner gjør alt verre. Så du må ta tak i moren og eller faren, og si at "jeg ser du er sliten og syns dere skal søke hjelp. Jeg kan hjelpe dere med det, hvis du syns det er vanskelig." Du trenger ikke nevne noe om oppdragelse, eller at sønnen er vanskelig, men fokusere på at du syns de virker slitne, og at du ønsker å hjelpe dem. Tror du det går an å vinkle det på den måten? Det viktigste er at de tar tak i dette så fort som mulig. 

 

Anonymkode: b1143...657

Enig med denne. Vær en venn.

Ikke ring barnevernet. Noe så dumt.

Anonymkode: 4f540...9dc

[estrella]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

De vil mistenke meg med én gang. De har ikke så stort nettverk... Sitter langt inne å gjøre noe sånt mot familien. Er ikke forberedt på å miste vennene mine... vet det er egoistisk... men stakkars unge. Kanskje jeg klarer å gjøre det etterhvert.

Anonymkode: 47e0e...6de

Men de tar ikke automatisk barnet bort, de vil alltid prøve å veilede foreldrene og skape et trygt hjem hos foreldrene. Og foreldrene trenger veiledning.