Jobb og depresjon

[AnonymBruker]

Hei, trenger sårt noen gode råd. 

Jeg har slitt med depresjon tidligere, og har nå fått en runde med negative tanker igjen. Alt virker meningsløst og håpløst, føler meg ensom, samtidig vil jeg bare være alene. 

 

Jeg har ikke vært på jobb på 14 dager, jeg har ingen sykmelding, og svarer heller ingen fra jobb når de ringer. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si. Er ingen rundt meg som vet at jeg sliter med dette, de tror nok bare jeg er syk. Er oppvokst med at man skal bite tenna sammen og gå videre, men det fungerer ikke for meg. Vil ikke snakke med noen om det, men føler at jeg har fått kniven mot strupen med tanke på jobb.

Det må sies at jeg siden dag 1 på jobb har følt meg veldig alene. Er ingen der jeg trives med, og venter bare på at dagen skal bli ferdig. Jeg har flere ganger på tur hjem tenkt at det har ikke noe å si om jeg kræsjer, men samtidig har jeg ikke selvmordstanker heller. 

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller si. Vil helst unngå å måtte fortelle til noen hva jeg sliter med, inkludert lege. Jeg gikk til psykolog for noen år siden, men det fungerte ikke da jeg ikke klarte å åpne meg til henne heller.

 

Jeg skjønner hvis de vil si meg opp på jobb og føler at det er helt greit, bekymrer meg mer om jeg finner noe annet.

Anonymkode: 50aaf...fa2

[AnonymBruker]

Herregud, du kan da ikke bare bli borte fra jobb i to uker og ikke svare på telefonen når de ringer!? Det er jo oppsigelsesgrunn å bare stikke av på den måten og utebli fra arbeidet uten å ha gyldig grunn.

Du fucker opp ditt eget liv kraftig ved å gjøre det på denne måten, du er klar over det? Mister du jobben, må du over på sosiale stønader, og DET er ingen dans på roser. Svært lite penger og svært dårlig råd gjør ikke akkurat underverker med psyken, så det er ikke noe du trenger i tillegg nå.

Jeg har selv hatt depresjon og angstlidelse i 20 år nå, men jeg har aldri noensinne oppført meg på den måten du gjør. Er jeg syk, har jeg tatt det opp med lege, og blitt sykemeldt. Til slutt ble jeg også uføretrygdet. 

Du bør ta kontakt med lege så fort som overhodet mulig, legge frem problemene dine og evt begynne på medisin som hjelper deg. Det gjør jeg. Det er to totalt forskjellige verdener og gå uten og på medisin. Jeg føler meg MYE bedre nå som jeg tar medisin.

Og så må du begynne og planlegge hvordan du skal klare deg uten penger fremover. For du får ikke betalt fra arbeidsgiveren din når du skulker jobb i to uker! Hvordan skal du klare deg? 

Anonymkode: fbbf9...e97

[AnonymBruker]

Ta kontakt med lege i morgen og fortell dette. Du vil få sykemelding og videre henvisning til psykolog. Det er bedre for deg å gjøre dette enn å stikke hodet i sanden og tro det går over. For det gjør det ikke. Om/når du mister jobben, vil alle bekymringene det medfører gjøre depresjonen din verre og du havner i en ond sirkel. Plutselig har du ikke råd til å betale husleia. Nei, ta deg sammen og snakk med legen, be om hastetime om så. Det verste du gjør er å gjøre ingenting.

Anonymkode: ca7e9...20b

[AnonymBruker]

Tar du ikke tlf når jobben ringer???? Da har du sansynligvis ingen jobb lenger. Hvorfor ødelegger du for deg selv? Hvem vil ansette deg etter dette? 😐 ta deg sammen, og kom deg til legen!

Anonymkode: afe1d...7ff

[AnonymBruker]

Dersom du skal bli frisk, må du svelge stoltheten din og søke hjelp. Å stå uten arbeid og inntekt har ingen positiv effekt på depresjonen.

Det første du må gjøre er å kontakte fastlegen og forklare det du skriver her. Deretter må du kontakte arbeidsgiver.

Det å være deprimert er ikke et fripass til å løpe fra ditt ansvar som arbeidstaker overfor arbeidsgiver, ved å unngå å gi beskjed om fravær.

Anonymkode: 3c555...f66

[AnonymBruker]

Kontakt fastlege for utredning og kontakt deretter arbeidsgiver om at du har en livskrise og at du beklager veldig og legger deg langflat for at du ikke har vært på jobb. Det må du nesten gjøre, siden det å være borte lenge kan være oppsigelsesgrunn hvis man ikke kommer på en stund og heller ikke svarer når de tar kontakt med deg. I tillegg kan det skape alvorlig bekymring når arbeidsgiver og andre ikke får tak i deg på mange uker, da det er lett å tro at man f. eks. har vært utsatt for en alvorlig ulykke der man har blitt alvorlig skadet eller mistet livet. Men håper det går bedre med deg. 

Anonymkode: 351ed...cde

[AnonymBruker]

Hei, ts her, jeg skjønner vilke konsekvenser det har, og at jeg burde tatt kontakt med lege og arbeidsgiver, men hjelper lite når jeg ikke klarer og åpne meg og snakke om det. 

Jeg er der at jeg stenger ut alle, svarer kun nærmeste familie på meldinger, drar kun på butikken når jeg må. Har ikke kommet meg i dusjen før i dag på nesten 3 uker, og jeg dusjer vanligvis minimum annen hver dag. Jeg har vært deprimert flere ganger og psykolog hjelper meg ikke, klarer ikke åpne meg der heller, fikk til slutt beskjed om at jeg må finne en person som jeg stoler på og åpne meg til.

 

Jeg orker ikke prate med de på jobb, vil ikke at noen skal vite at jeg sliter med dette. Jeg er egentlig en veldig sosial person som snakker med alt og alle, men akkurat dette vil jeg holde for meg selv.

Anonymkode: 50aaf...fa2

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, ts her, jeg skjønner vilke konsekvenser det har, og at jeg burde tatt kontakt med lege og arbeidsgiver, men hjelper lite når jeg ikke klarer og åpne meg og snakke om det. 

Jeg er der at jeg stenger ut alle, svarer kun nærmeste familie på meldinger, drar kun på butikken når jeg må. Har ikke kommet meg i dusjen før i dag på nesten 3 uker, og jeg dusjer vanligvis minimum annen hver dag. Jeg har vært deprimert flere ganger og psykolog hjelper meg ikke, klarer ikke åpne meg der heller, fikk til slutt beskjed om at jeg må finne en person som jeg stoler på og åpne meg til.

 

Jeg orker ikke prate med de på jobb, vil ikke at noen skal vite at jeg sliter med dette. Jeg er egentlig en veldig sosial person som snakker med alt og alle, men akkurat dette vil jeg holde for meg selv.

Anonymkode: 50aaf...fa2

Har du en i familien eller en venn du stoler på som du kan vise det du har skrevet her (da slipper du å si det høyt), og som kan være med deg til legen? Er det vanskelig å si det til legen fordi du selv er skamfull over at du føler deg slik, eller hvorfor er det så vanskelig?

Selv om du har prøvd en psykolog tidligere, kan det faktisk hende at en annen psykolog er lettere å åpne seg for. 

Anonymkode: 3c555...f66

[AnonymBruker]

Jeg synes du har fått litt vel usympatiske svar. Ja, det er ikke greit å slutte å forholde seg til jobben på den måten du har gjort, men det vet du vel egentlig godt selv. Dette er jo et ganske horribelt aspekt ved det å være deprimert, og man skal ikke ta så lett på at "det bare er å gjøre det". Uansett må du gjøre noe med situasjonen din før det får store konsekvenser i livet ditt. Jeg tenker du bør sette deg opp to mål som du skal prioritere å gjennomføre. Det første er å ta kontakt med lege ved første mulighet og be om henvisning til psykolog/psykiater. Du trenger ikke å legge ut i det vide og brede om alt det negative i livet ditt, men vær tydelig på at du nå er så nedstemt at du ikke evner å følge opp egenpleie, jobb og sosiale kontakter. Det andre er at du må konfrontere jobbsituasjonen din. Hvis du ikke klarer å gjøre det alene bør du be om hjelp med dette fra de nærmeste eller under legetimen. 

Du har egentlig ikke råd til å tenke at du ikke blir bedre av psykolog. Hvor stort utbytte det er avhenger også mye av deg, så du har en jobb å gjøre med å klare å åpne deg opp for den som blir samtaleterapeuten din. Dette kan du imidlertid avvente med å tenke på til etter du har fullført de to første målene. 

Anonymkode: 1672c...1f5

[AnonymBruker]

Ta kontakt med et familiemedlem og spør om de kan hjelpe deg med dette. Vedkommende kan kanskje hente deg og kjøre deg til legen. Der trenger du ikke åpne deg, du kan bare dele fakta. "Jeg er deprimert igjen. Jeg har ikke vært på jobb i to uker, og har ikke klart å fortelle dem hvorfor, eller snakke med dem i det hele tatt. Jeg trenger sykmelding. Jeg klarer ikke å snakke om depresjonen enda, men jeg vil komme tilbake hit og snakke om det senere.". Spør om sykmeldingen kan tilbakedateres, er ikke sikkert den kan det. Så kan familiemedlemmet ditt ringe sjefen din, og fortelle at du er syk, at du beklager at du ikke har gitt lyd fra deg, men at du ikke har vært i stand til det.

En slik løsning krever ikke at du åpner deg, eller forteller alle på jobb hvordan du har det. Det er kun sjefen din som får vite at du er syk, og han/hun har ikke krav på å vite hvilken sykdom du har.

Så kan du dra tilbake til legen noen uker senere, kanskje får du til å snakke mer om det da, og er åpen for å dra til psykolog. Kanskje tar det flere måneder før du er klar for psykolog. Som sagt, så krever det lite av deg. For meg hjalp det å tenke at "dette er bare en dag. Kun en dag må jeg gjennom noe jeg virkelig ikke vil. Så kan jeg gjøre hva jeg vil etterpå, uten at noen krever noe av meg". 

Anonymkode: 85aa4...2db

Endret 10. februar 2019 av ninab82

[AnonymBruker]

Du trenger ikke gå til psykolog hvis du ikke ønsker det. Men gå nå ihvertfall til legen å få en sykemelding, spør om hjelp av familiemedlemmer hvis det er det som skal til. Og når det gjelder arbeidsgiver så trenger du ikke si grunnen, det viktigste er å melde fra om at du er syk og ikke kommer på jobb.

Anonymkode: 2f64c...424

[AnonymBruker]

Føler med deg, TS, absolutt. Men hvis du ikke dukker opp på jobb og ikke svarer på 2 uker vil jeg tro de ringer politiet? Altså ikke for at du ikke har møtt på jobb i seg selv, men kanskje de blir bekymret for om du ligger hjelpesløs hjemme med brukket rygg... 

Anonymkode: 77637...2e9

[AnonymBruker]

Du klarer ikke å åpne deg for noen (lege/psykolog), klarer ikke å gå på jobb, svarer ikke på tlf når jobben ringer. 

Hva forventer du egentlig? Venter du at ting bare ordner seg sånn helt av seg selv, uten at du trenger og gjøre noe?

Depresjon gir ingen grunn til å grave seg ned og forvente at andre ordner opp for deg. Skjerpings 👈🏻

Anonymkode: 5db0c...d99

[Gjest BearMama]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, ts her, jeg skjønner vilke konsekvenser det har, og at jeg burde tatt kontakt med lege og arbeidsgiver, men hjelper lite når jeg ikke klarer og åpne meg og snakke om det. 

Jeg er der at jeg stenger ut alle, svarer kun nærmeste familie på meldinger, drar kun på butikken når jeg må. Har ikke kommet meg i dusjen før i dag på nesten 3 uker, og jeg dusjer vanligvis minimum annen hver dag. Jeg har vært deprimert flere ganger og psykolog hjelper meg ikke, klarer ikke åpne meg der heller, fikk til slutt beskjed om at jeg må finne en person som jeg stoler på og åpne meg til.

 

Jeg orker ikke prate med de på jobb, vil ikke at noen skal vite at jeg sliter med dette. Jeg er egentlig en veldig sosial person som snakker med alt og alle, men akkurat dette vil jeg holde for meg selv.

Anonymkode: 50aaf...fa2

Høres ut som en god blanding av depresjon og angst. 

Men du MÅ oppsøke fastlegen asap. Det er helt greit å kræje. Mange møter veggen og går på en smell. Det er ikke noe å skamme seg over. Men jeg kan garantere deg at du kommer til å bli enda mer deprimert og angstfull om du ikke kontakter fastlege, får psykolog og samarbeider med nav. Da står du uten særlig rettigheter og må på sosialen for å dekke livsopphold. 

Om det er vanskelig å snakke så booker du time med fastlegen og skriver et brev og beskriver situasjonen, tankene og følelsene dine som du gjør her som du ber fastlegen lese når du kommer til timen. Si at du trenger hjelp til å kontakte nav og bli henvist til dps. 

Jeg skjønner at det er tøft når angsten herjer, men akkurat dette MÅ du bare ta tak i. Så skriver du en mail til arbeidsgiveren din der du beklager at du ikke har hørt fra deg. At du har gått på en smell og at du har utviklet angst og derfor ikke klarer å ta telefonen når de ringer. At du har oppsøkt hjelp for å bli bedre.

Det er ikke svakhet å be om hjelp. Det krever styrke. Og kun ved å få hjelp kan du komme deg opp av hullet slik at du kan se fremover.

Endret 9. februar 2019 av BearMama

[AnonymBruker]

On 2/7/2019 at 12:29 PM, AnonymBruker said:

Hei, trenger sårt noen gode råd. 

Jeg har slitt med depresjon tidligere, og har nå fått en runde med negative tanker igjen. Alt virker meningsløst og håpløst, føler meg ensom, samtidig vil jeg bare være alene. 

 

Jeg har ikke vært på jobb på 14 dager, jeg har ingen sykmelding, og svarer heller ingen fra jobb når de ringer. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si. Er ingen rundt meg som vet at jeg sliter med dette, de tror nok bare jeg er syk. Er oppvokst med at man skal bite tenna sammen og gå videre, men det fungerer ikke for meg. Vil ikke snakke med noen om det, men føler at jeg har fått kniven mot strupen med tanke på jobb.

Det må sies at jeg siden dag 1 på jobb har følt meg veldig alene. Er ingen der jeg trives med, og venter bare på at dagen skal bli ferdig. Jeg har flere ganger på tur hjem tenkt at det har ikke noe å si om jeg kræsjer, men samtidig har jeg ikke selvmordstanker heller. 

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller si. Vil helst unngå å måtte fortelle til noen hva jeg sliter med, inkludert lege. Jeg gikk til psykolog for noen år siden, men det fungerte ikke da jeg ikke klarte å åpne meg til henne heller.

 

Jeg skjønner hvis de vil si meg opp på jobb og føler at det er helt greit, bekymrer meg mer om jeg finner noe annet.

Anonymkode: 50aaf...fa2

Jeg gikk gjennom noe lignende når jeg begynte i min første jobb, jeg sa i fra til sjefen som ordnet psykolog. Psykologen ringte til fastlegen min etter første samtale og sa at jeg måtte sykemeldes. Med terapi og hyppige legetimer + antidepressiva kom jeg meg tilbake på jobb, og sjefen min tar ofte initiativ til oppfølgning, spør hvordan jeg har det ift. depresjonen ol. selv nå to år senere. Jobben er også veldig åpen om å tilrettelegge med hjemmekontor og annet. Vil anbefale å bare være åpen om det, selv om det kan være vanskelig i starten.

Anonymkode: b26f9...57a

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg har nå fått sendt mail til jobb, klarte ikke å si så mye på den mailen, men beklaget meg for at de ikke har hørt fra meg og at jeg skal dra til lege så fort jeg er klar for det. 

Mulig det er feigt og ikke ringe, men klarer ikke og tørr ikke ha samtale på tlf da jeg er redd for å få spørsmål jeg ikke klarer og svare på. 

Anonymkode: 50aaf...fa2

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Jeg har nå fått sendt mail til jobb, klarte ikke å si så mye på den mailen, men beklaget meg for at de ikke har hørt fra meg og at jeg skal dra til lege så fort jeg er klar for det. 

Mulig det er feigt og ikke ringe, men klarer ikke og tørr ikke ha samtale på tlf da jeg er redd for å få spørsmål jeg ikke klarer og svare på. 

Anonymkode: 50aaf...fa2

Så bra! 👍 Du har forsert noe som var et stort hinder for deg. Det er ikke feigt å ikke ringe, når du har det sånn som du har beskrevet.

Anonymkode: 3c555...f66

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Jeg har nå fått sendt mail til jobb, klarte ikke å si så mye på den mailen, men beklaget meg for at de ikke har hørt fra meg og at jeg skal dra til lege så fort jeg er klar for det. 

Mulig det er feigt og ikke ringe, men klarer ikke og tørr ikke ha samtale på tlf da jeg er redd for å få spørsmål jeg ikke klarer og svare på. 

Anonymkode: 50aaf...fa2

Det viktigste er at du har sagt fra

Anonymkode: 2f64c...424

[lehangolta]

Så bra du har tatt kontakt med arbeidsgiver  Nå må du forberede neste steg som er å snakke med fastlege. Siden du synes det er vanskelig å snakke om dette, så skriv et brev du tar med til legen hvor du beskriver så godt du kan hvordan du har det. Det kan gjøre det lettere for legen din å forstå, slik at du får den hjelpen du behøver nå  

[AnonymBruker]

Har legekontoret ditt noen form for elektronisk timebestilling? Bruk den i så fall. 

Anonymkode: 6bbbe...b62