Det med å konfrontere foreldre i voksen alder- hvorfor ikke?

[AnonymBruker]

Jeg har sett noen tråder med folk som har fortalt om vonde hendelser fra barndommen og lurt på om de skulle ta det opp med foreldrene eller ikke. 

Mange her skriver at man må legge det bak seg eller hvertfall ikke ta det opp. Jeg tenker egentlig det er sunt å ta det opp. Jeg hadde satt pris på at barna mine (om jeg hadde barn) tok opp hva jeg hadde gjort galt fremfor at de skjulte det og følte de hadde noe uforløst med meg. 

Hva tenker dere? 

Anonymkode: 673e7...3b6

[AnonymBruker]

Orker ikke. 

Anonymkode: 304bb...4bc

[AnonymBruker]

Jeg tenker at om ting plager e det alltid Sundt å ta det opp. Men kan være lurt å forberede seg på at man kanskje ikke får den reaksjon MSN ønsker,men at fokuset må være å få det ut uansett. 

Anonymkode: ccd62...a6e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at om ting plager e det alltid Sundt å ta det opp. Men kan være lurt å forberede seg på at man kanskje ikke får den reaksjon MSN ønsker,men at fokuset må være å få det ut uansett. 

Anonymkode: ccd62...a6e

..man ønsker... 

Anonymkode: ccd62...a6e

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er utallige varianter her og umulig å si hva som er riktig eller galt. Men for å ta meg selv som eksempel, så har jeg valgt å la en del ting min mor gjorde da jeg var i tenårene bli glemt. Vi kommer aldri til å bli enige, hun har sin versjon og er avhengig av å holde seg til den fordi det ellers blir for vanskelig å innse hva hun stelte i stand. Jeg har ikke glemt og det gjorde livet vanskelig for meg i noen år etter. Men dette er nå 25 år siden, vi har et helt fint forhold i dag og hun er en super mormor, så hva jeg skulle tjene på å ta det opp eller lufte hva jeg tenker er uklart. Noen ting kan man velge å begrave.

Andre ganger er det ikke mulig. Det som skjedde var for alvorlig, man kommer ikke videre i eget liv, forholdet er så dårlig at man ikke har noe å tape... eller det er andre årsaker som gjør at man må/kan ta en konfrontasjon. Det varierer.

Anonymkode: c1141...13f

[AnonymBruker]

Jeg tørr ikke pga eventuell reaksjon fra deres side og min side. De mener at de har oppdratt oss barna bra. Oppdragelsen har bestått av fysisk mishandling (tatt i nakkeskinnet, sparket i rompa og låst innpå rommet) og psykisk vold (trusler og nedsettende ord). 

Anonymkode: eff7c...3ab

[Brimi]

Jeg tror det er mange som mener at man "lever" i fortiden om man tar opp vonde hendelser, men jeg tror at for at man skal klare å legge det bak seg så må man snakke om de vonde tingene først.

[AnonymBruker]

Jeg valgte og ikke ta det opp. Det ville ikke endret noe. Problemene var mine og ved hjelp av psykolog fikk jeg ryddet opp. Flere år senere skjønte jeg at de var et produkt av sin oppvekst og sine erfaringer. De gjorde det beste de kunne, men de videreførte noe til meg.

Anonymkode: ed7c4...b4b

[AnonymBruker]

Jeg gjorde litt begge deler: Konfronterte via et brev, og kuttet all kontakt.

Det brevet var en jobb å skrive, prøvde flere ganger før det kom sånn noenlunde på plass. Jeg holdt unna mye av det jeg ville uttrykke fordi jeg visste at det ikke ville nytte likevel - jeg kom aldri til å få den kjærligheten og omsorgen jeg savnet.

Anonymkode: 411f7...2fd

[SoWhat?]

Det kommer helt an på om en forstår foreldrenes situasjon og hvorfor ting var som de var tenker jeg. Om en skjønner det, så syns jeg ikke at en må ta det opp. Da forstår en jo. 

Det får ellers være opp til hver enkelt da. Hva de føler behov for. Bare en er klar over at det ikke nødvendigvis blir møtt med det en forventer. Mange foreldre innrømmer ikke gjerne at de har kommet til kort, eller har gjort feil. Fordi å svikte som foreldre må vel være det verste de gjør? 

[Hactar]

Kommer an på hva man vil oppnå, tenker jeg. Hvis man vil ha en forløsning av et slag, hvor foreldrene erkjenner at de gjorde noe galt, må man tenke nøye gjennom om det er sannsynlig at det er det som blir resultatet. 

Har foreldrene gjort graverende ting, er det meget mulig at fornektelsen er så sterk eller virkelighetsforståelsen så forvrengt at man ikke får noen felles forståelse av hva som egentlig ble gjort. Hvor belastende vil det oppleves å eventuelt føle seg fullstendig avvist, og er det verdt risikoen?

Er foreldrene så reflekterte at man kan stole på at de vil ta et «oppgjør» på rasjonelt vis og være støttende i en slik samtale, har de gjerne ikke gjort de helt store blemmene i oppdragergjerningen i utgangspunktet. Da blir det mye mindre risikofylt å ta opp eventuelle tanker man har om ting som ikke føles helt rett. 

[AnonymBruker]

Jeg har konfrontert min mor med forskjellsbehandling av meg og min søster under oppveksten, og hvordan hun stadig satt oss opp mot hverandre. Det fikk oss begge til å føle at vi ikke var bra nok på ulike områder, og det skapte en mental avstand både til henne og til hverandre. 

Hun begynte på samme måte med barnebarn, så jeg og min søster gikk sammen om å fortelle at dette ikke ble akseptert. Hun får rett og slett ikke lov til å plante slik usikkerhet i våre barn, eller gjøre dem til konkurrenter. De er ulike, og det er ok!!!! 

Hun skjønte liksom ikke hva vi mente, men siden har vi slått hardt ned på alt slikt, og selv om hun ennå spiller uforstående har det i stor grad opphørt. 

Jeg og min søster måtte bli voksen før vi fikk et godt forhold,  men jeg er glad for at  vi står sammen om å holde vår mor i nakkeskinnet, så neste generasjon slipper slik konkurranse og splittelse, men lærer at det er ok å ha ulike styrker og svakheter. De er unike personer, så de skal ha lov til å være ulike, uten at de får høre at de ikke er bra nok! De ER bra nok! Og det var og er jeg og min søster også,  selv om vi har ulike styrker. 

Noen ganger må man konfrontere, for at ikke dårlige ting får skade videre!

Anonymkode: 85cbb...60f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sett noen tråder med folk som har fortalt om vonde hendelser fra barndommen og lurt på om de skulle ta det opp med foreldrene eller ikke. 

Mange her skriver at man må legge det bak seg eller hvertfall ikke ta det opp. Jeg tenker egentlig det er sunt å ta det opp. Jeg hadde satt pris på at barna mine (om jeg hadde barn) tok opp hva jeg hadde gjort galt fremfor at de skjulte det og følte de hadde noe uforløst med meg. 

Hva tenker dere? 

Anonymkode: 673e7...3b6

Hvordan forventer du at folk skal se fremover når de har ett stort speil rett foran ansiktet som gjør at de bare ser bakover?

Fortiden kan du ikke endre, men du er herre over egen fremtid. Det tjener ingenting å fokusere på fortiden. Iallefall ikke disse småbagatellene som har blitt tatt opp i de trådene her. Unødvendig å lage bråk og drama å forårsake smerte for så lite som skjedde for lenge siden. Folk er blitt så lett krenkelig og sårbare at Det er nærmest en vits. 

Anonymkode: a0b7a...91b

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for det psykologene kaller for grov psykisk mishandling og omsorgssvikt. Jeg har ganske tunge diagnoser og sliter psykisk i dag på grunn av det. Mamma tror hun var perfekt og gjorde absolutt ingenting galt. Én av de tingene hun gjorde, var forskjellsbehandling. Mormor gjorde det eksakt samme mellom sine 4 barnebarn (mine to søskenbarn og meg og min søster). Min søster og jeg tok opp dette med mamma om mormor etter at hun døde, og mamma ble sjokkert, sint og lei seg av å høre hva mormor gjorde under nesa på henne. Hun forbannet mormor høylytt og viste tydelig følelser rundt det. Vi ga identiske eksempler på ting som mamma også gjorde, men det har hun ikke registrert, erkjent eller innsett selv. Dette er ikke tillært oppførsel, da mormor forgudet mamma og min tante. Det var kun med oss barnebarna hun var slik mot. Det var så ille, at jeg og min søster droppet mormors begravelse. Hun gjorde det mot sine to oldebarn, og da tok min søster å skjermet nevøen min mot mormor til slutt, takk gud! 
Mamma har også forbannet andre som har gjort like ting som hun selv. Vært stor i kjeften, grått på vegne av disse barna og vist tydelig at hun ikke synes slik oppførsel er greit, når hun selv gjorde det eksakt samme mot meg og min søster i vår oppvekst. 

Mamma forandret seg da jeg og min søster flyttet ut som voksne. Hun har ikke gjort noe likt mot mine tantebarn, og jeg er ganske sikker på at hun ikke kommer til å gjøre noe sånt mot mine fremtidige barn. Hun har forandret seg på ekte. Men om jeg tar det opp, konfronterer henne, forlanger en unnskyldning eller forklaring, så vil det føre til at jeg mister mamma for godt. Fordi hun vil aldri innse hva hun har gjort, aldri. 

Jeg fokuserer på fortiden hos psykologen, samtidig som at jeg ser fremover på privaten. Jeg prøver å bygge opp relasjonen med mamma og min søster. Mamma's oppførsel ødelagt relasjonen mellom meg og min søster, vi ble ikke venner før voksen alder. Min egen søster, som er nære i alder, var som en fremmed for meg, på grunn av mamma. 

Anonymkode: d677b...579

[AnonymBruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv, men her er mine grunner:

- Mamma var også hun utsatt for den samme mishandlingen som meg, og siden jeg selv har blitt mishandlet i voksen alder av partner så har jeg stor forståelse for hvordan det var for henne. Det er snakk om stefar. 

- Hun forlot han til slutt

- Pappa lot også dette foregå, det har jeg vanskeligere for å forstå. Jeg tror at han ikke ville blande seg i mammas privatliv, og stolte på at hun klarte å ordne opp selv. Det kan jeg ha forståelse for, men jeg tror at jeg selv hadde nektet barna mine å dra til mor da. 

- Jeg ønsker ikke at de skal ha det vondt. Jeg beskytter dem, selv om de er voksne og selv ansvarlige for å takle vonde følelser. Jeg får det bare ikke til. Er det verdt det å spre mine vonde følelser, så flere føler på dem? Ikke for meg. 

- Det er ingen fare for at våre egne barn vil oppleve det samme via mine foreldre.

- I terapi er det nesten alltid fokus på nåtid og fremtid, ikke på fortiden. De har gått bort fra å grave i tidligere hendelser. Jeg går ikke i traumebehandling, hvor dette er aktuelt. 

For mange andre tror jeg, som flere her sier, at om en forelder har utsatt ungene sine for grov omsorgssvikt, så har de ikke hatt de rette verktøyene til å begynne med. Det er mest sannsynlig noe som mangler i toppen deres, og det er ikke noen automatikk i at det har kommet på plass siden. Da kan man risikere å få høre at man tar feil, eller at de mener at de gjorde det riktig. Man kan selv ende opp med å bli kritisert. Og som noens barn, uansett om man er voksen nå, er det vondt å ikke bli møtt og forstått. Så det kan gjøre vondt verre. Kanskje blir man tvunget til å velge hvor vidt man skal kutte ut sine foreldre, når forholdet i dag egentlig er bra. 

Dessuten er det ingen som kan gå tilbake å endre noe, så man kan ende opp med to sårede parter, istedet for én, hvor ingen føler seg hjulpet. Jeg tror ikke en unnskyldning hadde hjulpet meg i det hele tatt. 

Hadde jeg ikke hatt noe å tape, så hadde jeg kanskje sagt hva jeg tenkte.

Anonymkode: 12aa4...e82

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sett noen tråder med folk som har fortalt om vonde hendelser fra barndommen og lurt på om de skulle ta det opp med foreldrene eller ikke. 

Mange her skriver at man må legge det bak seg eller hvertfall ikke ta det opp. Jeg tenker egentlig det er sunt å ta det opp. Jeg hadde satt pris på at barna mine (om jeg hadde barn) tok opp hva jeg hadde gjort galt fremfor at de skjulte det og følte de hadde noe uforløst med meg. 

Hva tenker dere? 

Anonymkode: 673e7...3b6

Du bør virkelig lese Vigdis Hjort sin bok Arv og miljø. Deretter kan du ta søsteren Helga Hjort sin bok for deg, så ser du hvordan enkelte dramatiske og sjellsettende hendelser i barndommen kan ødelegge en familie når en skriver en rom resten av familien føler seg støtt av og mener er selvbiografisk og krenker privatlivets fred, eller noe slikt. 

Anonymkode: 05c81...7b7

[AnonymBruker]

Jeg syns det spørs hva det handler om. Jeg har noen ting jeg har tatt opp med foreldrene mine og andre ikke, og jo eldre jeg har blitt jo mer klarhet har jeg fått av meg selv også så det er flere av tingene jeg har tatt opp før som jeg angrer på jeg tok opp i dag og såret foreldrene mine med når det viste seg at de gjorde sitt beste og ingen kunne noe for at det ble som det ble.

Anonymkode: c6fc8...b50