Mamma ble så rar etter fødsel

[AnonymBruker]

Min mors svangerskapsforgiftning ble ikke oppdaget og utviklet seg til eklampsi. Hun fikk kramper foran min far og åtte år gamle meg, og var på et tidspunkt klinisk død før de heldigvis klarte å stabilisere henne. Det ble med andre ord en ganske dramatisk start på storesøstertilværelsen for min del. De voksne visste nok ikke helt hvordan de skulle håndtere meg midt oppi alt sammen, og vi har ettertid hatt mange samtaler om akkurat den hendelsen. det vi aldri har snakket om, og som jeg tenker litt over i perioder, er hvordan min mor endret oppførsel i etterkant.

Hun ble fryktelig oppfarende, kunne skjenne og kjefte for det jeg da - og som voksen - tenker er bagateller. Faren min jobbet mye, så i praksis var hun alene med to barn, og jeg skjønner jo nå at hun sikkert var både traumatisert og utslitt. Jeg vokste opp i den tro at mamma ikke var glad i meg. Det høres så brutalt ut, og det skjærer meg i hjertet å skrive dette nå, for i dag er det ingen tvil om at hun er det, men som barn og senere tenåring følte jeg at jeg først og fremst var i veien. Det er i utgangspunktet ikke noe problem i dag, det jeg synes er vanskelig er når moren min skal ha det til at det aldri har blitt gjort forskjell på meg og mitt søsken. Hun påstår for eksempel at jeg ble kjørt rundt like mye, at de var like engasjerte i mine fritidsaktiviteter, at de var like imøtekommende ovenfor mine venner...alt dette er jo tull.

Begge barna er nå voksne, og vi er en familie med nære bånd. Det er ikke sånn at vi sitter og har familiekrangler om dette. Det er mer i ulike "mimresettinger" der moren min for eksempel kan si at "det var så hyggelig fordi vi hadde tegnegruppen til 'Fred' innom forleden, akkurat som vi hadde tegnegruppen din her da du var yngre".  Det er sant at tegnegruppen min fikk komme, men det var etter at jeg hadde tryglet og bedt på mine knær fordi det fantes ikke noe annet sted. Da måtte vi fint holde oss på kjøkkenet med døren lukket, 'Fred's gruppe fikk bruke hele stuen, og foreldrene mine gjemte seg på soverommet sitt.

Dette er bare ett av mange eksempler. Det handler ikke om forskjellsbehandlingen, det handler om hvordan hun skriver om historien. Jeg husker en mamma som før jeg var åtte år var morsom; kastet meg i luften og lekte masse. Så ble jeg storesøster, og følte meg fullstendig skjøvet ut i kulden. Jeg føler på sett og vis at hun ikke ble glad i meg igjen før etter at jeg flyttet hjemmefra. Det kan jeg selvfølgelig aldri si til henne, men kanskje noen her har noen forslag til hvordan jeg kan få sagt fra på en ok måte om at det ikke er sånn jeg husker ting? 

Jeg har aldri fortalt dette til noen, for det føles så ekstremt skambelagt. Kanskje er det bare teit. Jeg kan ikke noe for det, det hender jeg tenker tilbake på den åtte år gamle jenta og synes veldig synd på henne.

Anonymkode: 49ae8...dfe

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Min mors svangerskapsforgiftning ble ikke oppdaget og utviklet seg til eklampsi. Hun fikk kramper foran min far og åtte år gamle meg, og var på et tidspunkt klinisk død før de heldigvis klarte å stabilisere henne. Det ble med andre ord en ganske dramatisk start på storesøstertilværelsen for min del. De voksne visste nok ikke helt hvordan de skulle håndtere meg midt oppi alt sammen, og vi har ettertid hatt mange samtaler om akkurat den hendelsen. det vi aldri har snakket om, og som jeg tenker litt over i perioder, er hvordan min mor endret oppførsel i etterkant.

Hun ble fryktelig oppfarende, kunne skjenne og kjefte for det jeg da - og som voksen - tenker er bagateller. Faren min jobbet mye, så i praksis var hun alene med to barn, og jeg skjønner jo nå at hun sikkert var både traumatisert og utslitt. Jeg vokste opp i den tro at mamma ikke var glad i meg. Det høres så brutalt ut, og det skjærer meg i hjertet å skrive dette nå, for i dag er det ingen tvil om at hun er det, men som barn og senere tenåring følte jeg at jeg først og fremst var i veien. Det er i utgangspunktet ikke noe problem i dag, det jeg synes er vanskelig er når moren min skal ha det til at det aldri har blitt gjort forskjell på meg og mitt søsken. Hun påstår for eksempel at jeg ble kjørt rundt like mye, at de var like engasjerte i mine fritidsaktiviteter, at de var like imøtekommende ovenfor mine venner...alt dette er jo tull.

Begge barna er nå voksne, og vi er en familie med nære bånd. Det er ikke sånn at vi sitter og har familiekrangler om dette. Det er mer i ulike "mimresettinger" der moren min for eksempel kan si at "det var så hyggelig fordi vi hadde tegnegruppen til 'Fred' innom forleden, akkurat som vi hadde tegnegruppen din her da du var yngre".  Det er sant at tegnegruppen min fikk komme, men det var etter at jeg hadde tryglet og bedt på mine knær fordi det fantes ikke noe annet sted. Da måtte vi fint holde oss på kjøkkenet med døren lukket, 'Fred's gruppe fikk bruke hele stuen, og foreldrene mine gjemte seg på soverommet sitt.

Dette er bare ett av mange eksempler. Det handler ikke om forskjellsbehandlingen, det handler om hvordan hun skriver om historien. Jeg husker en mamma som før jeg var åtte år var morsom; kastet meg i luften og lekte masse. Så ble jeg storesøster, og følte meg fullstendig skjøvet ut i kulden. Jeg føler på sett og vis at hun ikke ble glad i meg igjen før etter at jeg flyttet hjemmefra. Det kan jeg selvfølgelig aldri si til henne, men kanskje noen her har noen forslag til hvordan jeg kan få sagt fra på en ok måte om at det ikke er sånn jeg husker ting? 

Jeg har aldri fortalt dette til noen, for det føles så ekstremt skambelagt. Kanskje er det bare teit. Jeg kan ikke noe for det, det hender jeg tenker tilbake på den åtte år gamle jenta og synes veldig synd på henne.

Anonymkode: 49ae8...dfe

Du, hvis jeg skal bruke min erfaring som fasit (noe det sikkert ikke er), så funker det ikke. Det har ingen hensikt hvis du ikke vil ødelegge familierelasjonen å si noe om det til dine foreldre, de vil ikke prøve en gang, å sette seg inn i din situasjon.  

Anonymkode: d7fd4...2da

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du, hvis jeg skal bruke min erfaring som fasit (noe det sikkert ikke er), så funker det ikke. Det har ingen hensikt hvis du ikke vil ødelegge familierelasjonen å si noe om det til dine foreldre, de vil ikke prøve en gang, å sette seg inn i din situasjon.  

Anonymkode: d7fd4...2da

Det skal du ikke si for sikkert. Min mor har i senere tid beklaget for ulike hendelser i min barndom. Ting hun ikke så da, men som hun nå ser. 

Følelsen jeg fikk var en blanding. Det var godt at det som hendte ble anerkjent, men samtidig vondt fordi jeg ikke ønsker at moren min skal ha dårlig samvittighet (noe hun har, er jeg ganske sikker på).

Nå var det min mor selv som tok opp dette, og jeg er veldig sikker på at jeg ikke hadde turt det selv. Hadde blitt utrolig såret om hun hadde nektet for de hendelsene som hadde vært.

Så jeg har egentlig, og dessverre, ingen gode råd til deg, TS. Jeg vet bare at det gjorde godt å få høre det fra min mor, men samtidig ville jeg blitt knust om hun ikke anerkjente mine opplevelser i barndommen. Du må nesten kjenne etter om du hadde taklet en eventuell «avvisning»?

Anonymkode: 6fd7c...c7a

[AnonymBruker]

Ikke gjør det....skjønner ikke det behovet å ødelegge familierelasjoner for å snakke om enkelte barndomsminner. Det er fryktelig selvopptatt.

La det være, og heller nyt den relasjonen dere har nå. Det er ikke verdt å ødelegge det.

Anonymkode: ebe52...8fa

[missmcbeal]

La det gå, jeg tror du overtenker dette.

At moren din ble annerledes etter fødsel henger nok sammen som du sier med både den vonde fødselen og at hun var mye alene med to små. 

Selvfølgelig når man mimrer legger man jo vekt på det man synest er hyggelig og hvordan man selv oppfattet det. Moren din husker nok ikke maset, men ser kanskje det hyggelige som var. 

Jeg og min mor kranglet masse da jeg var i tenårene. Særlig da jeg gikk på VGS. Vi var nærmest ikke på talefot en kort periode. Hun hadde det vanskelig i livet og jeg var tenåring. Alt har som du sier blitt bedre etter jeg flyttet ut. Det er ikke konflikter lenger når man er på besøk, ting som irriterer moren min om meg er ikke lenger en issue når jeg ikke bor der lenge. Jeg synest mange ganger min mor var urimelig med tanke på ting hun påpekte, f.eks. mente hun at jeg aldri hjalp til, ikke ryddet etter meg. Jeg synest det var urimelig fordi hun bare påpekte det de få gangene jeg ikke gjorde det, og aldri la merke til eller roste meg når jeg gjorde det. Så kunne gjerne lillebroren min gjøre det samme, men det var JEG som fikk kjeften. Jeg følte meg ofte forskjellsbehandlet fra yngstebror, at hun var mer glad i han, men dette er nok bare tull. Men om hun er mindre glad i meg? Og mer glad i meg etter at jeg har flyttet ut? Nei, hun er nok like glad i meg som før, men når man ser hverandre sjelden så setter man mer pris på hverandre og prøver å gjøre det beste ut av det, og bryr seg ikke om ting som ellers irriterer en, man holder det inne. 

F.eks. merket jeg alltid at stemningen var veldig bra i starten av sommerferien når jeg kom hjem, det var stor glede over å få meg tilbake, men i slutten av sommerferien så er stemningen litt dårligere fordi man har levd så tett på så lenge, særlig dersom hun hadde en lang periode borte fra sin kjære, i mange år har hun levd i et avstandsforhold med en hun virkelig elsker. Nå har moren min flyttet til et annet sted i landet, så besøkene blir kortere og sjeldnere, men besøket er mye hyggeligere, hun bryr seg ikke om det blir litt rot, og rydder og står gjerne i og styrer på når vi er der, og kjefting finnes ikke, for vi er der gjerne bare en helg. 

Det har ikke vært koselig når mamma har kjeftet og vært urimelig, men det er faktisk ikke noe jeg tenker over og lar forholdet bli preget etter. 

Endret 6. februar 2019 av missmcbeal

[AnonymBruker]

Skjønner ikke de som sier at man ødelegger. Dette er jo ikke farlig, det er bare såre følelser. 

Jeg har hatt gode opplevelser med å snakke med min mor om lignende. 

I flere år nektet hun, forforeide og romantisete. Det lå som en stein mellom oss. 

Nå kan vi endelig snakke åpent og det var godt og legende, men vær forberedt på at du kanskje ikke blir møtt på dette. 

Om du takler det, ville jeg tatt det opp med henne på en forståelsesfull måte, og fortelle henne at du ikke kjenner deg igjen i slik hun fremstiller historien. 

Anonymkode: bdd23...b4a

[AnonymBruker]

Først må jeg si. Dine problemer, vanskelige følelser og eventuelle traumer knyttet til dette, er ekte. Men dine minner, trenger ikke å være det. 

Her er en artikkel (en av svært mange) om dette med falske og forvrengte minner. https://www.nrk.no/dokumentar/xl/den-forraederske-hukommelsen-1.13512390 

Barn ser verden på en annen måte. Du kan ha tuklet med minnene dine ubevisst i ettertid, din oppfatning som voksen kan ha endret minnene dine. Minner er ikke noe å stole på. Dine problemer knyttet til din oppfatning er ekte, ja. Og de skal behandles. Men du må også godta at dine minner og grunnlag for disse traumene trenger ikke nødvendigvis å være riktig. 
Så det å krangle på dette er bortkastet tid og energi og det kan ødelegge mer enn det fikser. 

Anonymkode: 40057...5e3

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min mors svangerskapsforgiftning ble ikke oppdaget og utviklet seg til eklampsi. Hun fikk kramper foran min far og åtte år gamle meg, og var på et tidspunkt klinisk død før de heldigvis klarte å stabilisere henne. Det ble med andre ord en ganske dramatisk start på storesøstertilværelsen for min del. De voksne visste nok ikke helt hvordan de skulle håndtere meg midt oppi alt sammen, og vi har ettertid hatt mange samtaler om akkurat den hendelsen. det vi aldri har snakket om, og som jeg tenker litt over i perioder, er hvordan min mor endret oppførsel i etterkant.

Hun ble fryktelig oppfarende, kunne skjenne og kjefte for det jeg da - og som voksen - tenker er bagateller. Faren min jobbet mye, så i praksis var hun alene med to barn, og jeg skjønner jo nå at hun sikkert var både traumatisert og utslitt. Jeg vokste opp i den tro at mamma ikke var glad i meg. Det høres så brutalt ut, og det skjærer meg i hjertet å skrive dette nå, for i dag er det ingen tvil om at hun er det, men som barn og senere tenåring følte jeg at jeg først og fremst var i veien. Det er i utgangspunktet ikke noe problem i dag, det jeg synes er vanskelig er når moren min skal ha det til at det aldri har blitt gjort forskjell på meg og mitt søsken. Hun påstår for eksempel at jeg ble kjørt rundt like mye, at de var like engasjerte i mine fritidsaktiviteter, at de var like imøtekommende ovenfor mine venner...alt dette er jo tull.

Begge barna er nå voksne, og vi er en familie med nære bånd. Det er ikke sånn at vi sitter og har familiekrangler om dette. Det er mer i ulike "mimresettinger" der moren min for eksempel kan si at "det var så hyggelig fordi vi hadde tegnegruppen til 'Fred' innom forleden, akkurat som vi hadde tegnegruppen din her da du var yngre".  Det er sant at tegnegruppen min fikk komme, men det var etter at jeg hadde tryglet og bedt på mine knær fordi det fantes ikke noe annet sted. Da måtte vi fint holde oss på kjøkkenet med døren lukket, 'Fred's gruppe fikk bruke hele stuen, og foreldrene mine gjemte seg på soverommet sitt.

Dette er bare ett av mange eksempler. Det handler ikke om forskjellsbehandlingen, det handler om hvordan hun skriver om historien. Jeg husker en mamma som før jeg var åtte år var morsom; kastet meg i luften og lekte masse. Så ble jeg storesøster, og følte meg fullstendig skjøvet ut i kulden. Jeg føler på sett og vis at hun ikke ble glad i meg igjen før etter at jeg flyttet hjemmefra. Det kan jeg selvfølgelig aldri si til henne, men kanskje noen her har noen forslag til hvordan jeg kan få sagt fra på en ok måte om at det ikke er sånn jeg husker ting? 

Jeg har aldri fortalt dette til noen, for det føles så ekstremt skambelagt. Kanskje er det bare teit. Jeg kan ikke noe for det, det hender jeg tenker tilbake på den åtte år gamle jenta og synes veldig synd på henne.

Anonymkode: 49ae8...dfe

Skriv et brev til moren din og fortell henne hvordan du opplevde barndommen din. Din opplevelse er riktig for deg. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: b0fa8...c78

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en nokså traumatisk oppvekst på sett og vis, iallefall veldig vanskelig.

Og stort sett husker jeg rett, men jeg ser også at jeg på enkelte punkter har tolket ting annerledes. Eksempelvis trodde jeg i alle år at min mor ikke hadde bilder av meg fordi hun aldri brydde seg (og hun gjorde virkelig mye for å vise akkurat det), men så kom det nettopp frem at de ble mistet i et flyttelass.

Så da har jo jeg hatt en oppfatning av noe. 

Jeg tenker du kan ta en samtale med henne, men den bør være vel forberedt. Du må kun ta opp noen hovedhendelser og forklare at du synes det er veldig vanskelig når hun mimrer om ting du har en så veldig annerledes oppfatning av. 

Så tenker jeg jo også: hva med din far? 

Jeg kjenner meg veldig igjen i vår familie at mor får skyld for alt, mens far får slippe unna fordi han jo aldri var tilstede overhodet. Og det er heller ikke rettferdig, tilogmed min egen far sier det. 

Jeg tror du må bruke begrepet «dere» og ikke «henne», og bare si generelt at du trenger å bare får det sagt. Men velg med omhu hva du egentlig vil formidle, og hva du tenker oppnå. Sannsynligvis forvarer hun mest seg selv, og bortforklarer/avviser deg.

Samtidig kan det også være greit å gi henne en mulighet til å oppklare noen ting, og kanskje tilogmed har hun et annet minne/inntrykk?

Anonymkode: 9231f...0b4

[AnonymBruker]

Kanskje din mor prøver å male et hyggeligere bilde av denne tiden enn hva som var virkeligheten? 

Anonymkode: 056cb...da8

[SoWhat?]

Det er ganske typisk foreldre å ikke innrømme at de har sviktet på noen måter i barns oppvekst. Jeg tror grunnen er at foreldre vil gjøre alt riktig mot barna sine, som de jo elsker( selv om de da kan ha problemer med å formidle det så barn har tillit til det). Det er lite som oppleves så vanskelig som å svikte som foreldre, så det sitter langt inne å innrømme det tenker jeg.

Kan hende har moren din også såkalte "falske minner"? At hun har overbevist seg selv om at ting egentlig var annerledes? Det er vanskelig i slike tilfeller. Har hørt flere historier om det samme, og har tenkt på det. Det er jo viktig for barn, om de så er voksne, å få bekreftet at de tenker og føler riktig mht hva som skjedde, og så får de heller presentert en litt fantasiutgave av hvordan ting var. Kan hende en begynner å tvile på seg selv, og kanskje blir forvirret og såret også.

Men jeg tror faktisk ikke at foreldre mener noe vondt med det. De vil bare skåne seg selv for å innse at de ikke strakk til. At de faktisk tror på sin egen versjon? 

De som opplever at foreldre møter dem på det de sier, og vet og husker hvordan virkeligheten var, er jo heldige. Men jeg tenker at det er viktig for de som opplever det motsatte å forstå at det ikke er vond vilje fra foreldrene. Jeg vet ikke helt. Jeg har bare de tankene rundt det. 

[AnonymBruker]

Jeg tok opp min og min mors historie. Hun sa unnskyld, fortalte mer om sin situasjon, gjorde det lettere å forstå. Det førte oss nærmere hverandre. 

Anonymkode: 5cd1a...72e

[AnonymBruker]

Hun var nok desperat etter avlastning. fødselsdepresjon også er mulig. 

Anonymkode: d4dd7...e7c

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvorfor du vil si fra? Går du i behandling, og tenker at dette er en årsak? Står du fast i behandlingen, eller grubler svært mye på dette? Det kan være en dramatisk ting du ønsker å gjøre, så da må du vite at du gjør det for de rette grunnene. 

Anonymkode: 8dcfe...38a

[AnonymBruker]

Jeg hadde kunnet tatt det opp med min mor... Prøv forsiktig, merker du at det bare blir galt så lar du alt bare ligge.

Anonymkode: b4688...72f

[solmåneogstjerner]

Her er det mange mulige forklaringer:

- du husker litt feil / har glemt

- hun husker litt feil / har glemt

- hun har hatt fødselsdepresjon, traume eller andre psykiske problemer

- du fikk et traume av å se at mor og barn holdt på å dø, og du fikk ikke bearbeidet dette

- du hadde vært enebarn i åtte år, og det ble en stor endring med et nytt barn i hus og du følte deg dermed satt til side selv om det var naturlig og slik det bare må være

- du føler at søsken fikk mer, men det kan være naturlig når han er så mye yngre 

- hun kan ha fått en liten hjerneskade etter hendelsen 

--- og gjerne en kombinasjon av flere/alle av disse. Jeg synes godt du kan fortelle om hvordan du opplevde det. Men ikke på en anklagende måte. Spør gjerne om hvordan opplevelsen var for henne først. Vis omsorg også.