Dere uten foreldre, som får barn...

[AnonymBruker]

Hei!

Dere som ikke har egne foreldre (enten de ikke er inne i bildet, har gått bort, eller hva som helst...), men som har hatt noen andre familiemedlemmer som har "vært som foreldre" for dere - hvordan har dere løst dette når dere selv får barn?  Blir de som har vært som foreldre for dere, kalt for bestefar/bestemor o.l.?

Min mor har gått bort, og min far er ikke i bildet. Jeg er nå 25 år, og siden jeg var 15/16 år har jeg hatt et veldig nært forhold til min onkel og tante, samt deres barn. Jeg bodde hos de i 2-3 år, og har feiret jul og alt annet hos de de siste 10 årene. Vi har et nært forhold, og jeg ser på de som ... bonusforeldre? Det nærmeste jeg kan komme foreldre?... Jeg står som nevnt veldig nærme mine søskenbarn også, to av de har fått barn og de kaller meg for tante/bonustante til barna sine. Jeg tenker at det vil være veldig naturlig å kalle søskenbarna mine for onkel og tante til barnet vårt, men jeg klarer ikke å lande på hva som er naturlig knyttet til onkelen og tanta mi. Skal de også kalles for onkel og tante, i den forstand at de blir "gammelonkel" og "gammeltante"? Eller finnes det noen versjoner av bestemor/bestefar som er innafor?

Jeg er på den ene siden "redd" for å ta plass og likestille meg selv med søskenbarna mine, samtidig som jeg har nevnt dette kjapt til onkelen min og fortalt han at i våres øyne vil de likestilles med foreldrene til mannen min. Tilbakemeldingen da var at han ser på vårt barn på samme måte som barnebarna sine, uten at han hadde tenkt noe mer på hva de evt skulle kalles.

 

Om du tok deg tid til å lese: takk! Det er vanskelig å forklare... men jeg trenger egentlig bare innspill på andres erfaringer i slike situasjoner - kanskje du selv enten har vært i mine sko, eller i skoene til onkelen og tante mi?

Anonymkode: a2708...d77

[AnonymBruker]

Jeg hadde en tante, mammas søster, som var femten år eldre enn mamma og som hadde vært i mors sted hele livet hennes, da min mormor døde da mamma ble født. Jeg og mine søsken (og alle andre) kalte henne tante Kari, men vi hadde jo et mye nærmere og tettere forhold til henne enn andre tanter og onkler, uten at det reflekterte seg i selve tiltalenavnet. Det kom jo av seg selv, siden mamma hadde et så nært forhold til henne. Og hun hadde en viss autorietet, både over mamma og oss barna. Og masse kjærlighet. Hun hadde egne barn, det var ikke noe rart ved det, bare helt naturlig at noen omgås man og er mer glad i enn andre. Men hun var tante, ikke bestemoren min. For mamma var hun storesøster.

Anonymkode: 5fde3...d3c

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde en tante, mammas søster, som var femten år eldre enn mamma og som hadde vært i mors sted hele livet hennes, da min mormor døde da mamma ble født. Jeg og mine søsken (og alle andre) kalte henne tante Kari, men vi hadde jo et mye nærmere og tettere forhold til henne enn andre tanter og onkler, uten at det reflekterte seg i selve tiltalenavnet. Det kom jo av seg selv, siden mamma hadde et så nært forhold til henne. Og hun hadde en viss autorietet, både over mamma og oss barna. Og masse kjærlighet. Hun hadde egne barn, det var ikke noe rart ved det, bare helt naturlig at noen omgås man og er mer glad i enn andre. Men hun var tante, ikke bestemoren min. For mamma var hun storesøster.

Anonymkode: 5fde3...d3c

Skjønner, takk for innspill!

Har en følelse av at det enkle ofte er det beste. At barnet vårt også kaller de onkel og tante  

Anonymkode: a2708...d77

[Blueblizz]

Eller så spør du! Tipper de hadde blitt dødsglade for å få en så viktig rolle i dine barns liv. 

I ditt tilfelle ville jeg absolutt spurt din onkel og tanke om det var muligheter for barnet å kalle dem noe annet enn tante og onkel.

Besta og besten? Da blander du ikke inn mor og far.

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Blueblizz skrev:

Eller så spør du! Tipper de hadde blitt dødsglade for å få en så viktig rolle i dine barns liv. 

I ditt tilfelle ville jeg absolutt spurt din onkel og tanke om det var muligheter for barnet å kalle dem noe annet enn tante og onkel.

Besta og besten? Da blander du ikke inn mor og far.

Ja, jeg tror at jeg bare kjenner litt mye på at jeg ikke vil likestille meg med barna deres, men samtidig tror jeg at alle vil føle at det er "rett" eller normalt... Huff, er så frem og tilbake kjenner jeg. 

Besta og besten er jo fint   Jeg tenker at ballen ligger litt hos de nå, siden jeg tok det opp og sa hva vi tenkte... og så tar vi det derifra kanskje. Er bare 2,5 uker til termin, så dersom formen tillater det etter fødsel blir vi å invitere de på sykehuset - kanskje det er et fint tidspunkt å høre med de om vil være besta og besten for jenta vår da

Anonymkode: a2708...d77

[AnonymBruker]

Her er svigerfaren min død, men siden han og svigermor ble skilt før jeg kom inn i den familien har det bare vært naturlig å kalle svigermor sin nåværende ektemann ved fornavn. Vi er heller ikke noe emosjonelt nære svigermors ektemann, noen av oss, da min bedre halvdel tok skilsmissen mellom sine foreldre hardt. Samtidig har vi hatt en ordentlig prat med svigermors mann om tematikken angående titler, og vedkommende synes det er naturlig at jeg og barna kaller ham ved fornavn. Det er jo ikke akkurat slik at han selv nødvendigvis mister kontakt med oss på grunn av det. 

Anonymkode: c0f1a...1ba

[AnonymBruker]

Meg over her. 

For øvrig har barna her to faddere som er min onkel og tante. Vi bruker ikke begrepene gammeltante eller gammelonkel i vår slekt. Derfor sier barna også onkel og tante til dem (selv om det egentlig er feil), men det er det jeg er vant med fra min mors slekt av. Alle hennes tanter/onkler ble «mine» tanter/onkler. Vi var alltid inneforstått med hvem vi prater om da vi sa fornavn i tillegg til tittel der.

Anonymkode: c0f1a...1ba

[AnonymBruker]

Først og fremst; så fint at du er så nærme tante, onkel og søskenbarn, siden du har opplevd store tap selv. 

Synes også det er fint at du er bevisst på å ikke «ta over» ifht søskenbarna dine. Nettopp det vil nok føre til at ingen føler på noe negativt uansett hvilke titler som blir brukt fremover 😊

For min egen del, så er jeg 100% sikker på at jeg ville følt meg beæret over «bestemor»-tittel i en sånn situasjon. 

Kjenner noen i en noenlunde lignende situasjon, og der ble det «Besta/Besten Navn». Altså, f.eks «Besta Astrid» og «Besten Kåre». Veldig fint, synes jeg 😊

Anonymkode: 8b6e4...ba9

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Meg over her. 

For øvrig har barna her to faddere som er min onkel og tante. Vi bruker ikke begrepene gammeltante eller gammelonkel i vår slekt. Derfor sier barna også onkel og tante til dem (selv om det egentlig er feil), men det er det jeg er vant med fra min mors slekt av. Alle hennes tanter/onkler ble «mine» tanter/onkler. Vi var alltid inneforstått med hvem vi prater om da vi sa fornavn i tillegg til tittel der.

Anonymkode: c0f1a...1ba

Takk for innspill

Ja, vi har noen slike i familien, "tante Solveig" er egentlig min fars tante, men "alle" kaller henne det. Jeg blir så usikker... 

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Først og fremst; så fint at du er så nærme tante, onkel og søskenbarn, siden du har opplevd store tap selv. 

Synes også det er fint at du er bevisst på å ikke «ta over» ifht søskenbarna dine. Nettopp det vil nok føre til at ingen føler på noe negativt uansett hvilke titler som blir brukt fremover 😊

For min egen del, så er jeg 100% sikker på at jeg ville følt meg beæret over «bestemor»-tittel i en sånn situasjon. 

Kjenner noen i en noenlunde lignende situasjon, og der ble det «Besta/Besten Navn». Altså, f.eks «Besta Astrid» og «Besten Kåre». Veldig fint, synes jeg 😊

Anonymkode: 8b6e4...ba9

Ja, jeg har vært veldig heldig der. De er mine nærmeste ❤️

Jeg tenker å ta det opp med søskenbarna før vi evt finner ut av noe, bare lufte for de hva de tenker er naturlig eller ja... Så merker jeg raskt om de kjenner det annerledes enn meg

Så godt å høre! Er jo det jeg håper på, at de vil føle at det er "stort" og ikke minst at det føles rett. Samtidig blir jeg fryktelig usikker, sikkert på grunn av dette med at jeg ikke liker å ta plass... 

 

Kjenner at det hadde vært koselig med noe slik! Tusen takk for innspill! 

Anonymkode: a2708...d77

[CMHuser]

Mammaen min døde når jeg var 22 år, 28 neste uke. Sønnen min blir 4 i sommer, og for meg blir det helt unaturlig at noen andre skal være mormor. Mormor lever ikke, men hun er fortsatt mormor. Jeg skal fortelle sønnen min dette når han er gammel nok til å forstå det 😊 Jeg gjør dette mest for egen del, da jeg nok ikke vil føle det er greit at han går rundt å kaller en annen mormor, det blir bare for meg helt... feil 😕

[AnonymBruker]

13 timer siden, CMHuser skrev:

Mammaen min døde når jeg var 22 år, 28 neste uke. Sønnen min blir 4 i sommer, og for meg blir det helt unaturlig at noen andre skal være mormor. Mormor lever ikke, men hun er fortsatt mormor. Jeg skal fortelle sønnen min dette når han er gammel nok til å forstå det 😊 Jeg gjør dette mest for egen del, da jeg nok ikke vil føle det er greit at han går rundt å kaller en annen mormor, det blir bare for meg helt... feil 😕

Hei! Kondolerer ❤️ 

Skjønner veldig godt hva du mener, og jeg tenker selvsagt det samme. Moren min døde i 2016 av lang tids sykdom (mistet mye av det kognitive allerede i starten på 2000-tallet), og noen andre kommer aldri til å bli "mormor" for barnet vårt. Når barnet/barna våre blir gamle nok kommer vi til å fortelle de om at mormor er død, og at de ikke kommer til å møte morfar heller. 

Tanken min er ikke å erstatte rollen foreldrene mine ideelt sett ville hatt, men heller å finne ut hvilken plass som er rett for onkelen og tanta mi å få i barnet vårt sitt liv, nettopp fordi de har vært som mine foreldre de siste 10 årene. Eller, "vært som foreldre"... jeg vet ikke hvordan det er å ha foreldre, for å være helt ærlig, men det er onkelen og tanta mi som har stilt opp for meg For både meg og mannen er det helt naturlig at de likestilles med hans foreldre, men vi vet bare ikke helt hvordan vi skal "angripe" det. Jeg føler ikke at onkelen og tanta mi erstatter noen ved at de feks kalles besta og besten, i tillegg til at barnet selvsagt vil få vite (når det er gammelt nok) at de ikke er mine foreldre, men at det er de som alltid har vært der når mine foreldre ikke var der

 

TS

Anonymkode: a2708...d77

[duplexx]

Hvis de har vært der, stilt opp, bryr seg så mye om deg og er så viktige for deg - hvorfor setter du deg selv under søskenbarna dine??

Jeg hadde snakket med onkelen og tanten; forklart dem, det høres jo ut som det er fullt mulig mtp. hva slags relasjon dere har. Det du beskriver er nærmest et søskenforhold til dine egne søskenbarn, jeg skjønner ikke hvorfor du putter deg ned sammenlignet med de?

[AnonymBruker]

I vår familie løste vi det sånn at personen som fikk en bestemorrolle fikk et eget navn, som "mimmi", for eksempel. Vet at det er vanlig for stebestemødre. Selv om mormor er død, er hun fortsatt mormor, som man kan mimre om sammen med barna slik at barna på en måte blir kjent med deres mormor selv om hun er borte. Og så fikk barna en "mimmi", som har en mormorrolle overfor barna og som er en person de har blitt veldig glad i. Vi ville ha et eget navn til denne personen, men navn som tante eller lignende funker også. Det er jo relasjonen som er viktigst, men for vår del ville vi ha et eget navn da vi ikke følte at tante passet så godt (denne personen er ikke i slekt med oss)

Anonymkode: 95b28...1a8

[AnonymBruker]

29 minutter siden, duplexx skrev:

Hvis de har vært der, stilt opp, bryr seg så mye om deg og er så viktige for deg - hvorfor setter du deg selv under søskenbarna dine??

Jeg hadde snakket med onkelen og tanten; forklart dem, det høres jo ut som det er fullt mulig mtp. hva slags relasjon dere har. Det du beskriver er nærmest et søskenforhold til dine egne søskenbarn, jeg skjønner ikke hvorfor du putter deg ned sammenlignet med de?

Det er nok pga jeg har mye baggasje og har utfordringer med selvbildet og det å føle meg "god nok". Er nok derfor jeg er så usikker på hele situasjonen, og derfor jeg sliter med å "ta plass"

Ja, jeg får nok bare ta en ny prat med de etter hvert om det, se om de kanskje har en tilbakemelding å komme med nå først siden jeg tok det opp for litt siden. Som nevnt er jeg nok bare usikker på meg selv og min plass i deres liv fordi jeg generelt ikke har hatt en god oppvekst (før de kom inn i bildet). Det er ikke så lett å snu på, og føle at jeg skal være likestilt med deres egne barn. Det var veldig vanskelig for meg å ta det opp med onkelen min nå når jeg gjorde det, og han merket nok veldig godt hvor usikker jeg var og hvor stort bekreftelsesbehov jeg har knyttet til dette. At det var vanskelig å ta opp har ingenting med han eller de å gjøre, kun med meg selv og egen usikkerhet

 

 

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I vår familie løste vi det sånn at personen som fikk en bestemorrolle fikk et eget navn, som "mimmi", for eksempel. Vet at det er vanlig for stebestemødre. Selv om mormor er død, er hun fortsatt mormor, som man kan mimre om sammen med barna slik at barna på en måte blir kjent med deres mormor selv om hun er borte. Og så fikk barna en "mimmi", som har en mormorrolle overfor barna og som er en person de har blitt veldig glad i. Vi ville ha et eget navn til denne personen, men navn som tante eller lignende funker også. Det er jo relasjonen som er viktigst, men for vår del ville vi ha et eget navn da vi ikke følte at tante passet så godt (denne personen er ikke i slekt med oss)

Anonymkode: 95b28...1a8

Skjønner, takk for innspill Veldig enig i at det er relasjonen som er viktigst, ikke hva barnet/barna kaller de... helt klart! Og barnet vil nok oppleve de som likestilt med farmor og farfar, bare at de blir kalt noe annet. Usikker på hva som er best mtp å skape minst mulig forvirring etter hvert som barnet vokser opp også... 

TS

Anonymkode: a2708...d77