Fire første leveår praktisk talt uten omgang med jevnaldrende - det som gjorde meg litt koko?

[AnonymBruker]

En teit, men helt sikkert - objektivt sett - banal sosial situasjon jeg nylig befant meg i, gnager meg for tiden. Jeg fikk en autismediagnose for noen år siden, det har hjulpet veldig når det kommer til egenaksept og grunnleggende sosial kompetanse, men sosial omgang er fremdeles ekstremt vanskelig og slitsomt - jeg føler at jeg trenger det og lengter etter det, samtidig som jeg opplever det mest som kunstige normer og forventninger. 

I morges da jeg våknet, kom jeg til å tenke på at jeg bare hadde sporadisk kontakt med jevnaldrende fra jeg var nyfødt, til familien flyttet like etter at jeg fylte fire (og da ble jeg overveldet, på det nye stedet krydde det av barn, og jeg ble plassert i barnehage. Livredd). Jeg kan før det ikke huske at jeg lekte med andre barn bortsett fra i ferier, min seks år eldre bror (jeg er kvinne) var det eneste barnet jeg hadde daglig kontakt med, og han var uansett en "liten voksen". Jeg sliter med å forstå hvordan dette kunne pågå uten å bli tatt tak i, vi bodde ikke på en gård i gokk, men i et stort tettsted, jeg var ut og inn på sykehus og legekontorer for mer eller mindre innbilte tilstander. Far var fjern og opptatt med jobb, ingen kompiser, mor hadde heller ingen venninner der vi bodde; i ettertid ser det ut som jeg fylte en funksjon jeg aldri skulle hatt, samtidig som mine grunnleggende behov ikke ble ivaretatt. 

Ikke mye å få gjort med nå, men jeg er litt sjokkert over at jeg ikke har tenkt på disse to tingene samtidig før (tror ikke jeg har gjort det, ihvertfall har det ikke stått så tydelig for meg at jeg husker det). Kan det være en årsakssammenheng her?

Anonymkode: 95d11...d67

[AnonymBruker]

Tror du ikke det kan ha vært motsatt, at fordi du har en medfødt autismediagnose, oppsøkte/ønsket du ikke selv sosial omgang med andre barn (ja, jeg vet at det ikke var ditt ansvar på noe vis i 0-4-årsalderen, men at du ikke signaliserte eller viste noe behov for det da, slik at foreldrene dine ikke tenkte så mye på det og ikke gjorde en spesiell innsats før dere flytta). Det å være litt isolert fra jevnaldrende er ikke årsaken til at du har vansker i dag, men det er klart at litt trening kanskje ville vært bra allerede før barnehagestart. Eller kanskje det ikke er utslagsgivende i det hele tatt. Direkte årsak tror jeg ikke, hvis du kun ser på de fire årene isolert. Var hele barndommen ganske isolert, kan det jo ha medført til litt forsinkelse med tanke på sosial trening.

Anonymkode: f0922...399

[AnonymBruker]

Har man ikke kontakt med jevnaldrende så utvikler man seg ikke sosialt slik man burde. Jeg fikk en aspergerdiagnose som senere ble fjernet og erstattet med en traumelidelse. Jeg ble utsatt for alvorlige traumer i tillegg til å være isolert de to første årene nesten uten kontakt med omverdenen. Jeg tenker det har hatt mye å si for at jeg slet mye sosialt som barn. Jeg var ikke stimulert nok og måtte lære det de andre barna hadde fått inn fra fødselen av. 

Anonymkode: 8ce1b...a0a

[AnonymBruker]

Jeg fikk en Aspergers-diagnose. 

Nå syv år senere har jeg jobbet meg ut av det meste av vanskene. Det har handlet om angst, og depresjon og tvangstanker. Og dette ble heller forklart med Aspergers. Men siden jeg nå har jobbet meg ut av det så kan jo ikke være Aspergers. 

Jeg har også relasjonstraumer og tilknytningsvansker. Da jeg innså at problemene mine ikke var sosiale per se, jeg forstod sosialt spill, jeg var bare ikke trygg på det, jeg hadde så mye angst, men at problemene var emosjonelle, altså at jeg fryktet det sosiale, ikke fordi jeg ikke kunne, men fordi jeg hadde så mange følelser av verdiløshet osv. Og ikke hadde lært å tåle mine egne følelser. Da løsnet mye for meg. 

Det kan absolutt ha noe med din oppvekst å gjøre. For mine foreldre var det enklere å svelge at jeg hadde Aspergers, enn at de hadde sviktet. 

Uavhengig. Jobb med det du kan, og så ser du da om det blir bedre. Ikke la diagnosen holde deg tilbake fra å prøve. 

Anonymkode: 542ea...609

[AnonymBruker]

Hvordan i all verden kan du huske at du ikke var sammen med andre barn så tidlig?

Anonymkode: 77222...3ef

[AnonymBruker]

Nei tror ikke det har noen sammenheng . Autisme er medfødt

Anonymkode: fcdc4...b70

[AnonymBruker]

Hei Ts. Ble veldig interessert i det du skriver og kunne tenkt meg gjerne å prate med deg personlig på innboks. Sønnen min ble diagnostisert i fjor. Han sliter utrolig mye sosialt både ute og på skolen. Har prøvd å sosialisere han, men er så vanskelig når han ikke føler noe tilfelles med andre barn.

Tråden din traff meg skikkelig, sønnen min hadde det ikke noe særlig sosialt da han var 0-4. Grunnen til det var fordi jeg bodde på et sted det ikke var så mange barn og jeg var alt for ung da jeg fikk han. Hadde ikke venninner med i barn den tiden. Han var vant til å være bare med voksne, samtidig som han begynte tidlig i barnehage. Han likte ikke å leke med andre og koste seg selv i sitt eget selskap. Det så sånn ut hvertfall.. hvordan var det for deg? 

Er det mulig å ta en privat prat? Jeg har så mye jeg lurer på etter at diagnosen kom på plass. Jeg prøver så godt å tilrettelegge, men er ikke alltid like lett.. 

Anonymkode: dde47...80f

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan i all verden kan du huske at du ikke var sammen med andre barn så tidlig?

Anonymkode: 77222...3ef

Hun kan ha fått det fortalt. Det fikk jeg. 

Anonymkode: 8ce1b...a0a