Dere som har vokst opp med svært lite kjærlige voksne.

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp med en stefar som hatet meg, og som ikke tok fem øre for å fortelle meg hvor jævlig, nedrig og forferdelig jeg var som menneske på regelmessig basis, fra jeg var ca 6 år. Null kjærlighet. Min far kjenner jeg ikke. 

Min lillebror er hans sønn, og selv om han ikke var like grusom mot han, fikk han også null kjærlighet. Vi var bare ansett som en byrde, og fikk høre dette jevnlig begge to. 

Er det noen som har opplevd noe lignende fra én eller begge foreldre, som kan fortelle litt om hvordan dere opplever at dette har preget dere og formet dere som mennesker?

 

Anonymkode: 049b1...b9e

[AnonymBruker]

Ja. Kronisk lengsel etter å bli elsket og bli sett, men klarer ikke å etablere varige relasjoner fordi jeg instinktivt velger folk som vil avvise meg. Reproduserer relasjonene i barndommen hele tida og har nå gitt opp. Den seige verkesmerten ensomheten påfører meg er på en måte lettere å bære enn den ekstreme smerten jeg føler når jeg har vist meg sårbar for noen, og deretter blir avvist. Jeg synes livet generelt er vondt (bortsett fra enkelte lykkepunkter). På samme måte som jeg sliter med relasjoner med mennesker, sliter jeg med å komme meg inn i arbeidslivet. Hvordan har din bakgrunn preget deg, ts?

 

Anonymkode: 9a34c...af3

[AnonymBruker]

Gjort meg redd for kjærlighet og nærhet , oppfattet som kald og hard i alle år , og når jeg først turte å slippe en inn på meg ble jeg som et lite barn og veldig sårbar og avhengig

Anonymkode: 14a5a...fc6

[AnonymBruker]

Gjør meg vondt å lese🥺 Masse klemmer til dere begge 2❤️❤️❤️❤️

Anonymkode: 12759...9f6

[Rotemor]

Det er forskjell på «svært litt kjærlige» og det du beskriver da...

Vondt å lese!

[AnonymBruker]

Ikke kjærlige kan jeg kanskje ikke si. Aldri slemme mot meg eller stygge ord. Men lite tid til meg og mye oversett. Og sjeldent trøst å få. Har resultert i en personlighetsforstyrrelse som jeg sliter med daglig 😔

Anonymkode: 1358b...675

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en svært traumatisk barndom, og hat fra begge mine foreldre. Kan ikke huske og ha fått kos, sitte i fang, eller et positivt ord fra de. Nå har jo traumene følt til PTSD, og jeg sliter jo med mitt. Men da det kommer til forhold, så har jeg ingen problemer med å elske, det å stole på noen, kommunikasjon osv. Men jeg må være i forhold med mye fysisk kontakt og mye gode ord.

Jeg er mamma, og gir barna mine masse kjærlighet og trygghet. Ønsker jo virkelig å gå de, alt det jeg ikke fikk.

Anonymkode: 464f5...369

[AnonymBruker]

Ja, jeg husker at jeg sjeldent fikk klemmer og nærhet. Jeg fikk også lite ros, ble ofte ikke sett og fikk mye kritikk og kjeft.

Dette har gjort meg redd for å slippe andre mennesker inn på meg fordi jeg ser på meg selv som mindreverdig og jeg har også hatt tendens til å velge kjærester som er vanskelige å kommunisere med. Jeg bruker lang tid på å slippe noen inn på meg, men det skal ikke mye til for at jeg trekker meg unna hvis noen ignorerer meg eller kritiserer meg. Det minner meg nok for mye om tidligere erfaringer og da kan jeg bli kald og hard for å beskytte meg selv.

Anonymkode: d2c8a...be7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt en svært traumatisk barndom, og hat fra begge mine foreldre. Kan ikke huske og ha fått kos, sitte i fang, eller et positivt ord fra de. Nå har jo traumene følt til PTSD, og jeg sliter jo med mitt. Men da det kommer til forhold, så har jeg ingen problemer med å elske, det å stole på noen, kommunikasjon osv. Men jeg må være i forhold med mye fysisk kontakt og mye gode ord.

Jeg er mamma, og gir barna mine masse kjærlighet og trygghet. Ønsker jo virkelig å gå de, alt det jeg ikke fikk.

Anonymkode: 464f5...369

❤️

Anonymkode: 1358b...675

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg husker at jeg sjeldent fikk klemmer og nærhet. Jeg fikk også lite ros, ble ofte ikke sett og fikk mye kritikk og kjeft.

Dette har gjort meg redd for å slippe andre mennesker inn på meg fordi jeg ser på meg selv som mindreverdig og jeg har også hatt tendens til å velge kjærester som er vanskelige å kommunisere med. Jeg bruker lang tid på å slippe noen inn på meg, men det skal ikke mye til for at jeg trekker meg unna hvis noen ignorerer meg eller kritiserer meg. Det minner meg nok for mye om tidligere erfaringer og da kan jeg bli kald og hard for å beskytte meg selv.

Anonymkode: d2c8a...be7

Har du i likhet med meg også en personlighetsforstyrrelse?

Anonymkode: 1358b...675

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du i likhet med meg også en personlighetsforstyrrelse?

Anonymkode: 1358b...675

Nei, jeg har bare slitt med angst og depresjon.

Anonymkode: d2c8a...be7

[AnonymBruker]

Ikke helt likt, men ingen kjærlighet, nedverdigende ord, trusler av foreldre. Mishandlet seksuelt av en utenfor familien i mange år og mobbet på skolen.

Jeg har blitt redd for mennesker og stoler kun på noen få. Veldig få forstår meg også da jeg kan virke litt rar og kald.  I ungdomsårene var jeg veldig utagerende, men ble så mer stille og skeptisk til andre. Leter alltid etter "feil" hos andre for å forsvare meg selv. Tar meg lett nær av ting og tar ting veldig personlig. Jeg overtenker mye. 

Samtidig er jeg veldig empatisk, lojal og tro mot mennesker jeg anser som gode. Jeg får fysisk vondt av uskyldige mennesker og dyr som lider. 

 

Anonymkode: cf5a4...676

[AnonymBruker]

Er trist hvor mye foreldre dessverre kan ødelegge livet til barna sine og gjøre at de sliter gjennom hele livet. Dersom jeg hadde hatt barn og de vokste opp og hadde psykiske problemer pga meg, så vet jeg ikke om jeg hadde klart å leve med meg selv. Men mange foreldre har vel ikke nok selvinnsikt til å kjenne på dårlig samvittighet. Veldig synd.

Anonymkode: 1358b...675

[AnonymBruker]

Snill pike og offer har jeg blitt for mange siden jeg stadig er på søken etter bekreftelse. Det å ikke bry seg om kritikk er jeg dårlig på og jeg finner ofte menn med problemer på en eller annen måte. 

Anonymkode: f858f...dc5

[AnonymBruker]

Kan ikke huske å ha fått en klem, hatt nærhet, eller opplevd kjærlighet på den måten bortsett fra jeg sikkert var en liten baby (ikke sikkert da heller) har heller aldri pratet med foreldrene mine på den måten, holdt ting som plager meg inne. Det ble bare slik. Slet verken da eller nå i en alder av 32. Ikke utviklet angst, ptsd (virkelig?), depresjon, eller noe tilsvarende. Eneste er at jeg ikke slipper folk så tett innpå meg, og har ikke hatt et seriøst forhold (eget valg). Trives best i eget selskap og er selvstendig.

Anonymkode: 0384f...7cf

[AnonymBruker]

Har vel vært mest kritikk og minst ros. Kan ikke huske varme klemmer og gode ord og oppmuntring. Far som er alkoholiker og byttet personlighet på ett sekund.

Jeg sliter med nærhet, relasjoner, angst og dystemi. Altså jeg gjør alt for å leve normalt med dette, men blir lett sliten. 

Barnet mitt får all ros, kos og kjærlighet i verden ♥️ håper hun merker det når hun blir eldre 😊

Anonymkode: edd2d...2b5

[Gjest BearMama]

Dette er ikke lite kjærlige foredre. Det er grov omsorgssvikt.

Når det er sagt så vokste selv opp med grov omsorgssvikt og jeg slet lenge med relasjoner. Slapp ingen innpå meg og om jeg ble glad i noen så skjøv jeg dem bort fra meg.

Selv om jeg den dag i dag er gift og sammen med en mann som er flott og vi elsker hverandre så er det fremdeles en del av meg som allikevel er forberedt på at om ting skulle gå til helvete så klarer jeg meg uansett. 

Men med sønnen min så finnes ikke noe av disse følelsene. Jeg elsker han ubetinget og jeg har en ekstremt omsorgsfølese for han. Jeg vil alltid være der for han og han overøses med kjærlighet, respekt, jeg lytter til han og er tålmodig og er alt jeg aldri hadde i en omsorgsperson.

Jeg er opptatt av faste rammer, stabilitet, trygghet. Jeg er bestemt og konsekvent med han, men jeg veileder, støtter og bruker positiv forsterkning i oppdragelsen. Jeg prøver å gi han alt jeg ikke hadde. En mor som elsker han ubetinget med masse kos, klem og komplimenter. 

Endret 5. februar 2019 av BearMama

[AnonymBruker]

Faren min var veldig voldelig og mishandlet meg psykisk. Mamma var for det meste snill og grei, men jeg kan ikke huske å ha fått en klem eller trøstende ord fra henne. Ikke engang etter at faren min hadde banket meg opp eller sagt forferdelige ting til meg.

Jeg sliter vel kanskje mest pga. volden og traumene. Det gjør noe med deg som person når det er en del av hverdagen til en 9-åring å komme hjem fra skolen og se blod overalt på rommet til storebroren din (uten å vite om han er i live, mens faren din sitter oppe og ser på tv som om ingenting har skjedd). 

Men jeg merker hvertfall at jeg mangler endel sosiale tendenser. Jeg er veldig kald og bitter, og merker at jeg ofte ser ned på folk som klager når bestemoren deres har dødd eller de har gjort det slutt med noen. Jeg blir nesten sint, for hvordan i all verden våger de å bli ekstremt lei seg over noe de glemmer etter et par uker når jeg er istand til å leve videre etter alt jeg har opplevd? Er helt tåpelig, for jeg vet jo at smerte er relativt og ikke kan sammenlignes.

Jeg har veldig store problemer med empati. Jeg klarer å se når noen har det vondt, men jeg klarer sjeldent å føle med dem. Har veldig mye sinne i meg også, spesielt mot mennesker, så det har kanskje noe med det å gjøre. Det går utover alle parforhold jeg er i, da jeg ikke er istand til å ta deres problemer seriøst og vise nok sympati. Jeg må liksom tvinge meg selv til å være støttende over noe som er en bagatell i mine øyne. 

Jeg er med andre ord en empatiløs, kald, bitter, sint og svært deprimert kvinne. Det gjør fryktelig vondt, og jeg lurer ofte på hva slags person jeg ville vært med andre foreldre. 

Anonymkode: e4087...240

[AnonymBruker]

Sier meg enig med de andre, det du skisserer er omsorgssvikt og ikke bare lite kjærlige foreldre. Stor klem til dere som har hatt en slik barndom, må være forferdelig vondt å ikke oppleve kjærlighet fra dem som skal elske deg ubetinget. 

Mine foreldre var det jeg vil si mindre kjærlige. Aldri noe vondt, annet enn vanlig kjeft og ris, men sjeldent ros og positive ord å hente. Med det resultatet at jeg er distansert til andre mennesker, og lite kjærlig selv. Heldigvis er jeg klar over det, og må virkelig jobbe med meg selv når det gjelder mannen min, slik at jeg ikke skyver han unna hele tiden. Når det gjelder barna mine er det ubegrensede mengder med kos og klem som gjelder. De skal alltid oppmuntres til å gjøre sitt beste, og oppleve kjærlighet og støtte i foreldrene sine. 

Anonymkode: 69d79...2b0

[AnonymBruker]

Hadde en mor som viste lite kjærlighet, noe hun igjen hadde lært fra sin mor igjen. Bestemor ga kun kjærlighet hvis barna fortjente det.  Jeg fikk lite kjærlighet fra moren min og det gjorde meg til en selvstendig unge alt for tidlig. Jeg har aldri trengt andre og alt kan jeg klare selv. Jeg lærte fort å stå opp for meg selv. Var den jenta som forsvarte de som blei mobbet og jeg sa klart i fra hvis jeg følte meg urettferdig behandlet. I alle år fant jeg meg grusomme kjærester som viste meg  kjærlighet, men også ikke visste hvordan de skulle være snille eller bare oppføre seg.  Jeg prøvde alltid å forandre de. Men i bunn grunn var det vel moren min jeg skulle ønske forandret seg.  Så en dag fant mamma sin nye mann og hun forandret seg helt. Han viste henne den kjærligheten hun alltid hadde manglet og det gjorde noe med vårt forhold også. Etter 25 år med krangling ble vi kjempe gode venner. Jeg fant til slutt min kjæreste som virkelig er den beste. For første gang føler jeg meg trygg og elsket. 

Jeg har alltid hatt et sår i meg pga dette,  men samtidig er jeg en sterk person som snakker fra levra, har hatt mange venner og et stabilt liv.  Men mine tidligere kjærester gjorde det ustabilt.  Er glad jeg har kommet så langt at jeg nå lever det livet jeg alltid har ønsket meg.  

Anonymkode: 65f90...76c