jeg blir farlig sint..og jeg er jente....!!

[Gjest Anonymous]

jeg tror jeg har et veldig problem.. eller egentlig ikke... ikke vet jeg..

men "problemet" er, hvis noe ikke går min vei med kjæresten, eller vi krangler så kan jeg bli utrolig sint og miste kontrollen skikkelig. vi har sammen diskutert det i ettertid og jeg har kommet frem til at det er kun han jeg blir så sint på, ingen andre... kan det ha noe med at han betyr så vanvittig mye for meg??!!

vi kan krangle ogjeg blir drit sint, sier ting som sårer mye og til slutt eksploderer jeg virkelig... jeg går totalt bærsjærk, slår rundt meg og slår han og klarer ikke holde meg i ro. ser sikkert psykopat ut... flere ganger hendt at jeg har slått meg selv, eller skadet meg slik at jeg har sittet igjen med skrubbsår osv, som da selvføgelig ikke gjør vondt der og da.. han er veldig god når dette skjer, for han glemmer hele krangelen og tar bare et solid tak rundt meg og roer meg ned og da begynner jeg alltid å gråte....

jeg vil ikke være sånn, det er vondt slitsomt og sårende for begge parter. men det er som sagt bare overfor han..

[Gjest Madam Felle]

Jeg tror ikke det har med at du er glad i han, men at du rett og slett har fått lov til å bli så sint som du vil. Kanskje det begynte litt og litt, og nå har det bare blitt verre. Men det har ikke noe med kjærlighet å gjøre, når man velger å slå den personen en liksom skal være glad i.

Ta kontakt med legen din og forklar situasjonen, så kan kanskje legen henvise deg for videre hjelp. For jeg tror du behøver hjelp, før det går så langt at du skader noen skikkelig.

[Gjest Bellatrix]

Oppsøk hjelp, finn ut av hvorfor du slår og prøv å håndtere sinnet ditt på en annen måte.

[*M*]

Enig med Madammen over meg.

Jeg har en venninne som hadde ordentlig problemer med å kontrollere sinne sitt. Hun ble henvist til psykolog og i dag har hun mye mer kontroll og sier fra at hun må være litt alene viss hun kjenner hun blir sint. Vet ikke om det hjelper for alle, men da setter hun seg på sengen og puster rolig.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes det er kjempeflott at du vil ta tak i dette, for ingen burde slå de de er glad i. Jeg tror heller ikke du slår han fordi du er glad i han. Det er vel det mishandlere gjennom en årekke har skyldt på Du sier han er flott når det skjer og trøster deg. Jeg tror han gjør seg selv en stor bjørnetjeneste. Hver gang dere krangler vil du reagere med å bli forbanna, han vil glemme hele krangelen og i tillegg trøste deg. Det blir for lettvidt. Jeg tror du må lære deg å avslutte en krangel på en annen måte. Det skal ikke være slik at du skal utnytte kjæresten din slik.

[Gjest Anonymous]

Hei!

Ehm... Du høres ut som dama til en kamerat av meg...

Jeg er enig med Madam Felle. Tror dette skyldes at du får lov til å være svak og eksplodere. Dersom han ikke hadde godtatt dette, MÅTTE du ha tatt tak i deg selv og skjerpet deg. Jeg har selv vært i et forholdet med en kjempe snill gutt som lot meg leve ut de dårlige sidene mine. Dette førte til at jeg trivdes ikke med rollen jeg hadde fått i forholdet og er en av årsakene til at etterhvert gjorde det slutt.

Jeg tror den beste parntneren er h*n som gir deg kritikk og får deg til å skjerpe deg og komme ut av sirkelen. Da får begge det så mye bedre. Jeg synes du skal prate med kjæresten din om at han må hjelpe deg med å komme ut av dette mønsteret. Be han om å prøve å være mer kritisk! Det er jo kjempe bra at du vil endre deg. Jeg tror du kan få det til! Bare stå på! Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Kjenner meg litt igjen, og jeg tror det er noe i det de andre sier om at han lar deg "få lov". Samtidig er jeg uenig i at han har noe ansvar for å hjelpe deg/endre seg - det er tross alt DITT problem, og du har såvidt jeg skjønner ingen god grunn til å miste kontrollen. Du må finne ut av dette selv, og så er det selvsagt kjempefint hvis dere kan ha en dialog om din utvikling og selvransaking.

For min egen del - jeg er jente/kvinne og har hatt noen fæle raseriutbrudd ovenfor kjæresten selv - vet jeg at problemet er omtrent sånn her:

- jeg har alltid vært noe sær og lett-tent, samtidig som jeg ikke er flink til å si fra på et tidlig tidspunkt, ei heller til autoriteter eller folk jeg ikke kjenner veldig godt. Frustrasjonen min kommer ut i kjipe former, noe som spydigheter, noe som raseriutbrudd, og det går utover kjæresten og meg selv.

- jeg har "lært" reaksjonsmønsteret mitt som en slags forsvarsmekanisme fra barndommen av, som en måte å avslutte konflikter på i familien min. Der har også temperturen vært nokså høy og lite saklig til tider.

- jeg hadde lettest for å få raseriutbrudd da jeg gikk på p-piller. Eller når jeg har pms, evt er trøtt/sliten/sulten, og noen ganger når jeg er full. Dersom du kjenner igjen noe av dette går det an å endre vaner eller være ekstra obs i slike situasjoner.

Kjæresten min er kjempesnill, men han setter grenser for hvor mye han finner seg i. Heldigvis. Likevel har vi hatt gjentatte krangler som har tatt helt av... Jeg tror også, i vårt tilfelle, at vi på en måte forsterker hverandres sinne når vi først krangler - ingen av oss klarer å avslutte, og vi kan bevege oss langt vekk fra det vi begynte å krangle om bare for å krangle... Dersom det er slik hos dere går det an å jobbe sammen om å endre måten dere diskuterer på.

I det siste har vi blitt mer bevisst på årsakene til kranglinga, og jeg har bestemt meg for å jobbe for å endre reaksjonsmønster. Det er ikke så lett, men vi har i hvert fall at få fæle krangler de siste månedene, og det er BRA. Godt å føle seg som et tilnærmet sivilisert menneske:)

[Gjest Anonymous]

Før kunne jeg bli temmelig sint - ikke som du at jeg slo og gikk berserk - men kunne høre de styggeste ting renne ut av munnen på meg.

Fant ut at det sjeldent kom noe godt ut av alt det fæle jeg sa, heller tvert imot.

Begynte med å gå ut hver gang jeg ble sint, travet/løp rundt i parker og lignende til raseriet hadde gitt seg og jeg hadde fått roet gemyttet og sett litt objektivt på hva jeg var sint for og hvorfor. Så tuslet jeg hjem igjen og snakket om saken: Ba om unnskyldning om jeg ikke hadde hatt noen grunn til å bli sint eller førte en normal samtale om hva som hadde gjort meg sint og hvorfor og hva som skulle gjøres for å løse problemet.

Nå er det mange år siden jeg har føket rasende ut, men det hender fortsatt ofte jeg venter med å ta opp ting som gjør meg sint: Lønner seg alltid å roe seg ned først slik at man kan se litt objektivt på saken og tenke gjennom hva man er sint for og hvorfor!

Mye mer effektivt enn å bli rasende! Da får man som regel en løsning på det eventuelle problemet også.

...og, det er ingen andre som har ansvar for raseriet ditt enn du - og det er heller ingen andre som har ansvar for å roe deg ned igjen... Voks opp og ta ansvar for deg selv og din oppførsel!

[Gjest booom]

kjenner med igjen :oops: :oops: :oops:

Sjekk stoffskiftet ditt. Det KAN ha noe med det å gjøre.. faktisk---

(vet det kan høres dumt ut, men slik er det faktisk)

[Gjest Catwoman]

Enig med Madam Felle

Sjekk stoffskiftet ditt. Det KAN ha noe med det å gjøre.. faktisk---  

(vet det kan høres dumt ut, men slik er det faktisk

ja, det stemmer det, har jeg hørt og. Men tror nok at i dette tilfelle så er det i såfall mer en bare soffskiftet.

[Gjest Anonymous]

Har ei vennine som sliter med akkuratt det samme. Hun klikker fullstendig hvis hun krangler med samboeren..

Har sett hun har hoppet rett i strupen på ham, lagt ham flat og prøvd å kvele ham..Til tross for at han er dobbelt så mye større enn henne. Det er helt vanvittig skremmende å se et mennekse kunne bli så rasende og få så uante krefter som henne..Hun har også slått ham og knukket ribbein på ham..Han er livredd henne når hun klikker.

Heldigvis har de gått ifra hverandre. Han fikk frem alle de verste sidene ved henne og kunne provosere henne veldig, men det er ingen unnskyldning for slik oppførsel...

Hun er veldig fortvilet over dette selv og skal nå oppsøke psykolog. Kanskje det er en ide for deg også ? Snakk med en psykolog og finn ut hvorfor du reagerer slik du gjør.. Din samboer bør ikke akseptere å bli behandlet på den måten.

Det er fint å se at du ønsker å gjøre noe med situasjonen..Lykke til..

Kine

Kine

[Gjest jim]

Jeg har vært samboer med ei slik dame i 5år.

Det endte for noen år siden med at rullegardinen min gikk ned etter ex antall ganger som passiv punchball.

Har aldri slått damer før og ikke siden. men da var det nok.

Mitt indre hadde fått mer en nok av å være en tømmestasjon for hennes latterlige, ubegrunnede utbrudd.

søk hjelp eller gå fra hverandre, det tror jeg gjør han lykkeligere.

[Gjest Anonymous]

Har ei vennine som sliter med akkuratt det samme. Hun klikker fullstendig hvis hun krangler med samboeren..

Har sett hun har hoppet rett i strupen på ham, lagt ham flat og prøvd å kvele ham..Til tross for at han er dobbelt så mye større enn henne. Det er helt vanvittig skremmende å se et mennekse kunne bli så rasende og få så uante krefter som henne..Hun har også slått ham og knukket ribbein på ham..Han er livredd henne når hun klikker.

Heldigvis har de gått ifra hverandre. Han fikk frem alle de verste sidene ved henne og kunne provosere henne veldig, men det er ingen unnskyldning for slik oppførsel...

Hun er veldig fortvilet over dette selv og skal nå oppsøke psykolog. Kanskje det er en ide for deg også ? Snakk med en psykolog og finn ut hvorfor du reagerer slik du gjør.. Din samboer bør ikke akseptere å bli behandlet på den måten.

Det er fint å se at du ønsker å gjøre noe med situasjonen..Lykke til..

Kine

Kine

Hei, du er flink til å skrive

Kan ikke du registrere deg

[Gjest Campino]

Jeg har opplevd noe av det samme. For noen år siden begynte jeg plutselig å få store raseriutbrudd. Jeg fløy på min samboer, knuste kopper og glass.. Det var en helt forferdelig periode. Jeg visste at jeg oppførte meg grusomt, men klarte ikke gjøre noe med situasjonen.

Så sluttet jeg med p-piller. Alt raseriet forsvant! Jeg var tilbake til mitt gamle, rolige jeg. Siden har jeg aldri opplevd slike raseriutbrudd igjen.

Årsaken til ditt sinne er kanskje noe helt annet enn p-piller, men poenget mitt er at om man merker store, uforklarlige endringer i sin adferd, kan det også ha andre årsaker enn de en psykolog kan hjelpe til med.

Håper du finner ut av det.

Lykke til!

[Gjest Melk]

kjenner med igjen :oops: :oops: :oops:

Sjekk stoffskiftet ditt. Det KAN ha noe med det å gjøre.. faktisk---

(vet det kan høres dumt ut, men slik er det faktisk)

Og vitamin B12......

[Donnie Darko]

Mener ikke å ødelegge tråden men:

Kan ikke la være å legge merke til at hvis en kvinne hadde skrevet et innlegg om at hun hadde en mann som hadde aggresjonsproblemer så hadde mange av dere svart med: "Flytt fra han!" eller "Dette kan du ikke finne deg i!".. Hvor er forståelsen deres da?

[Gjest gjester]

Og vitamin B12......

Det samme gjelder seff menn som er slemme mot damene sine; bare en liten justering av kostholdstilskuddet og vips! alt skulle være i orden...

Herregud.

[Gjest boom]

kosttilskuddet??

okey, her er det vist noe du har gått glipp av.

Å ha et stoffskifte problem er en vesentlig og vanskelig SYKDOM! Det er få helsepersonel som egentlig vet nok om den, og det har vært lite forskning!

Alt man vet er at det går utover Alt i hele kroppen!

som melk nevnte her er mangel på b12 ikke unormalt å ha om man feks har hypothyreose(lavt stoffs.), eller for den saks skyld mangel på jern og andre viktiger vitaminer og mineraler. Mangelen på slike viktige saker i kroppen har STOOOR betydning.. Jeg vet om Mange som er feilaktig innlagt på psykiatrisk fordi legen ikke Gadd å sjekke stoffskifte! dette skjer i våre dager.

Mangel på selvkontroll og det med aggresjonsproblemer evt angst/depresjoner er en av mange syptomer på at man kanskje bør ta en blodprøve.

og igjen, du kan ikke samenligne hypo/hyper thyreose med at "jaja, litt kosttilskudd vil hjelpe".

[Gjest Anonymous]

Hei, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver Jeg var sammen med en gutt for en del år siden, og da jeg ble sint, så ble jeg veldig sint, slo, kastet ting rundt meg, sa stygge ting +++. Da det ble slutt (pga andre ting), ble jeg en helt annen person (jeg sluttet med p-pillene også). Jeg ble mye mer blid, og sinnet mitt forsvant. Jeg trodde at det var han som fikk frem de verste sidene ved meg, og at det bare var bra at det ble slutt.

For noen år siden, så møtte jeg en ny gutt, og etter en stund begynte jeg med p-piller. Etter ca et halv år etter at jeg begynte med pillene, kom sinnet mitt frem igjen. Det kunne dreie seg om filleting! Måten han la tallerken i oppvaskmaskinen på kunne få meg til å kaste ting rundt meg.

Jeg endte selvsagt alltig opp med å angre og gråte, ville jo ikke ha det sånn! Så foreslo samboer at jeg kunne kutte ut p-pillene, mente at han hadde merket forandring etter at jeg begynte med dem.

Så da gjorde jeg det. Nå er det 4 mnd siden jeg kuttet dem ut, og er et helt annet menneske. Jeg har ikke hatt sinneutbrudd siden, og sambo sier også at jeg er den han forelsket meg i.

Når jeg tenker tilbake nå, så var det nok pillene som gjorde at jeg slet med eksen min også.

Dette ble løsningen for meg, det er ikke sikkert at det er det for deg, men da kan du i allefall ha det i bakhodet, og vite at du ikke er den eneste, for det trodde nemelig jeg, og jeg skammet meg så fryktelig. Lykke til!

[Gjest gjesta]

Mener ikke å ødelegge tråden men:

Kan ikke la være å legge merke til at hvis en kvinne hadde skrevet et innlegg om at hun hadde en mann som hadde aggresjonsproblemer så hadde mange av dere svart med: "Flytt fra han!" eller "Dette kan du ikke finne deg i!".. Hvor er forståelsen deres da?

Kanskje fordi menn generellt er sterkere enn kvinner, og derfor kan skade dem...?

Men ang aggressjon. Hvis en mann hadde skrevet at han var aggressiv ville vi nok vert mer forståelsesfulle mot ham enn hvis en dame fortalte at mannen hennes var aggressiv. Samme hvis en mann sa at dama var aggressiv, ville vi nok vert negative til henne fordi det var ikke HUN som skrev innlegget selv...