Dere som har vokst opp i dysfunksjonelle familier..

[AnonymBruker]

Slutter man noensinne å savne/ønske man hadde hatt andre omsorgspersoner/foreldre der for en når man vokste opp? 

Anonymkode: ad5a1...46a

[AnonymBruker]

Tvilsomt.. godt voksen her, og gått i terapi i flere omganger. Har senest denne vinteren hadd e langvarig depresjon basert på mine følelser for hva jeg «fikk med meg» hjemmefra 😢

Anonymkode: 673b1...5b0

[AnonymBruker]

Ja. Jeg savner ikke det. Har ikke tid til å tenke på fortiden og hvordan det kunne vært. Fokuser på nåtiden og fremtiden og hva du kan gjøre for at livet ditt skal være bra nå. 

Anonymkode: d2867...c53

[AnonymBruker]

Ikke jeg i hvert fall, jeg er på en måte fortsatt bitter i en alder av 31. Jeg er allikevel veldig takknemlig for båndet jeg har til søsknene mine og hvor mye gøy jeg hadde det med venner i oppveksten. Forøvrig har jeg klart meg veldig bra og har overhodet ikke blitt som foreldrene mine, og det er jeg også veldig glad for. Det vil alltid være et slags savn at oppveksten ikke var som den skulle, men jeg har det så bra i dag, at det ikke tar alt for stor plass i tankene mine. 

Anonymkode: 3e6e0...bb4

[AnonymBruker]

Ikke egentlig.... Men det eneste man må jobbe med er å akseptere at sånn var det og det er ikke noe å få gjort med det nå eller dvele over lenger. Prøv å se fremover og ikke bakover

Anonymkode: 3c512...db0

[AnonymBruker]

Ja. Man kan lære seg å leve med det,akseptere at det var den oppveksten man hadde,og skape seg et fint liv for dét om ting var som de var. 

Anonymkode: 9706a...2f3

[AnonymBruker]

Jeg strever med tillit i relasjoner. Lurer veldig på hvor lenge det skal vare. 

Finnes det hjelp å få? Tror jeg må ha ptsd.

Anonymkode: 6cc91...7f6

[atropos]

Jeg har gått videre. Gikk litt i terapi i tyveårene, men ikke nå mer. (Er 34 nå) Opplevelsene mine da jeg var barn fikk meg til å bli barnehagelærer og gjorde at jeg fikk mange tanker om hvordan jeg ikke skulle være som forelder. Jeg vokste opp i en familie preget av vold, løgn og fasade. Jeg har ordna meg et liv som er blottet for fasade, løgn og vold og er veldig fornøyd med det.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Slutter man noensinne å savne/ønske man hadde hatt andre omsorgspersoner/foreldre der for en når man vokste opp? 

Anonymkode: ad5a1...46a

Tror ikke det er ett enkelt fasitsvar på det og kommer an på flere ting - selv kommer jeg alltid til å savne en slags foreldreerstatning, da jeg aldri har opplevd trygge og stabile omsorgspersoner og ble utsatt for mye fælt av voksne.

Savnet er sterkest når jeg er ensom og syk.

Anonymkode: 628cd...21a

[atropos]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg strever med tillit i relasjoner. Lurer veldig på hvor lenge det skal vare. 

Finnes det hjelp å få? Tror jeg må ha ptsd.

Anonymkode: 6cc91...7f6

Men gjør det så du er usikker? Eller blir du en «jeg skal klare alt selv» person? Jeg er mye det siste, og har veldig få jeg har sluppet helt innpå. Mannen min er en av de som har sluppet inn fordi han ikke lar meg få være den som klarer alt selv, og gjør meg oppmerksom på det når jeg kommer i den modusen. 

[AnonymBruker]

Jeg er 26. Aksepterte ganske raskt at dette ikke er noe vits å være bitter over siden det ikke kan endres uansett hvor mye man evt ønsker det. Jeg har gått videre og fokuserer på her og nå. 

I en ideell verden burde ikke ikke alvorlig psykisk eller fysisk syke få barn. 

Anonymkode: 1136b...4ef

[AnonymBruker]

Man tror man har hevet seg over det, tilgitt og gått videre, helt til man går på en smell, da kommer hele fortiden tilbake igjen, som forklaringsmodell på den nye elendigheten. Livet går i bølger, opp og ned.

Anonymkode: 9cb7e...cac

[AnonymBruker]

Jeg for min del sliter skikkelig med å ikke være bitter. Skulle ønske det ikke var slik. Blir fort irritert og sint på min mor, selvom det er 20år siden. Savner det å ha noen oppegående og kjærlige foreldre som er der og ønsker en vel. Og det kan innimellom være skikkelig rått og sårt, når man tenker på hvordan det kunne vært..

Anonymkode: ad5a1...46a

[AnonymBruker]

Jeg skulle fortsatt ønske i en alder av 32 at jeg hadde hatt foreldre som ikke var voldelige, som ikke hadde psykiske problemer som gikk hardt utover meg, foreldre som hadde gitt meg den støtten og tryggheten et barn har behov for for å utvikle seg riktig. Jeg er ikke så bitter, eller jeg tenker ikke så mye over det, men jeg vet jeg mest sannsynlig hadde vært på et bedre sted i livet mitt nå om ting hadde vært annerledes i oppveksten.

Anonymkode: fd336...e40

[AnonymBruker]

Godt voksen her også, og det har gått i perioder. Spesielt da jeg var i begynnelsen av 20-årene, syntes jeg det var lettere å akseptere, og det plaget meg mindre. I perioder har jeg vært veldig bitter. Det går vel i faser, for min del. Signerer innlegget over her, om at det følger andre ting i livet; når det går dårlig, eller noe minner om dette, så kommer det tilbake. Og når foreldrene selv herjer på og jeg får høre om det (har ikke nevneverdig kontakt så får høre det fra andre), kommer det selvsagt også tilbake.

Lurer innimellom på hvordan begravelsen dems blir, psykisk, for oss som har opplevd sånt. Kanskje noen her har gått igjennom det og kan dele noen erfaringer? Blir det stående som enda et traume, og blir det ekstremt vanskelig å oppleve? Jeg frykter det.

Anonymkode: 6b965...472

[AnonymBruker]

Jeg føler på det når det skjer "store" ting i livet.

Når jeg møtte mannen min, når vi kjøpte hus, giftet oss, fikk barn. Når jeg går igjennom ting hvor det ville vært veldig naturlig at de stilte opp eller var der for å bevitne. Mannens familie er rake motsetningen og det føles av og til dust med hans store fungerende familie på besøk og så har jeg èn søster som kommer liksom. Men de vet om familien min og de forstår.

Av og til blir jeg veldig deppa av det, men det går over. Alle får vi utdelt ulike kort i livet og dette var kortene jeg fikk. 

Anonymkode: 61343...626

[AnonymBruker]

Jeg har vel på mange måter lagt det bak meg, det som har skjedd har skjedd, og jeg vil ikke at det skal påvirke livet mer enn det allerede har gjort. For det har det jo unektelig. Så jeg prøver å ikke la det definere valg jeg tar, selv om det ikke alltid er enkelt. Det går opp og ned. Det eneste jeg sliter med er at jeg sitter igjen med et stort tomrom og en ensomhet, jeg ikke klarer å fylle. Tok meg en stund å skjønne at det kom fra å ikke ha en trygg omsorgsperson i barndommen. Har forsøkt å fylle dette med mye rart opp igjennom åra før jeg skjønte det, fra mat, til venner, til kjærester, reise osv. Men har vel egentlig kommet til konklusjonen at for å fylle dette tomrommet må jeg blir denne omsorgspersonen jeg savner, selv. Samtidig som tanken på det gjør at jeg føler meg mer ensom:\ Jeg blir liksom bare alene, igjen.

Anonymkode: 54faf...576

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Slutter man noensinne å savne/ønske man hadde hatt andre omsorgspersoner/foreldre der for en når man vokste opp? 

Anonymkode: ad5a1...46a

Jeg er veldig glad i familien min, selv om den var og er dysfunksjonell. 

I de gode stundene er både mamma og pappa verdens beste. 

Jeg har aldri ønsket meg andre omsorgspersoner, heller at de jeg hadde, altså mamma og pappa, var mer stabile, at jeg visste hvor jeg hadde dem og slapp å være redd så mye. Det ønsker jeg fremdeles, men mest ønsker jeg et overfladisk ok forhold til dem, uten å måtte forsvare meg eller få privatlivet invadert til alle tider.

Anonymkode: a7e15...1cd

[AnonymBruker]

Jeg er 22 år og jobber med meg selv hver eneste dag. Går ikke i terapi lenger, men pleier å snakke med en voksenperson på universitet der jeg studerer - når jeg trenger det. Jeg har kommet veldig godt ut av det, men jeg sliter fortsatt en del med sinne, hevntanker og angstanfall i triggende situasjoner. Har gjort ett par knep for å få det bedre med meg selv, blant annet å fade ut kontakt med familien. Det er nødvendig for meg å ha de på avstand, da jeg reagerer veldig sterkt i triggende situasjoner. 

 

Anonymkode: faf96...79b

[AnonymBruker]

Jeg ble sammen med en psykopat som fant alle svakhetene mine og brukte de til å torturere meg psykisk. "Takket" være ham ble jeg klar over alle mangler og redsler jeg har hatt hele livet, og hvor jævlig det har påvirket meg. Så tok jeg og fant en knall psykolog som hjalp meg med å "tette" de hull jeg hadde, og etter en oppvekst med rusmisbruk og alkoholisme, var det en del. Jeg er 32 år, og for første gang i livet mangler jeg ikke noen eller savner noe,  jeg har alt det grunnleggende jeg trenger i meg selv. 

Anonymkode: 63d96...612