Venninne med angst og depresjon

[AnonymBruker]

Har en venninne som jeg hang mye med en periode vi hang med samme gjengen. Vi har beholdt kontakten og ses i ny og ne enda. 

Jeg ønsker å beholde kontakten med henne, men noen ganger er hun litt vanskelig å forholde seg til. Jeg vet hun sliter mye, og jeg skulle så ønske at hun kunne kommet seg ut av angsten og depresjonen hun har slitt med i mange år. Når hun snakker om det er det veldig vanskelig å vite ha man skal si tilbake. Jeg prøver bare å være flink til å lytte, fordi jeg føler ikke jeg har så mye å komme med. Noen ganger har jeg bare lyst til å si til henne at «ingen har det perfekt, og alle har sine ting som de sliter med».. sier selvfølgelig ikke dette, men føler angsten blir altoppslukende og at hun tror at livet er så enkelt for alle oss andre! 

Jeg har mange venner som jeg føler er mere nære enn henne, men hun har ikke så mange nære, så jeg er kanskje en av de nærmeste hun har. Jeg er veldig glad i henne, og ønsker å være der for henne. Samtidig føler jeg at jeg alltid er mer sliten og trist etter jeg har vært hos henne, helt motsatt av hva jeg føler når jeg er med mine andre venninner. 

Noen som har vært i lignende situasjoner eller har noen tips om hvordan jeg kan håndtere vennskapet bedre? 

Anonymkode: cb640...fc7

[AnonymBruker]

Jeg var i lik situasjon som henne. Klarte ikke å komme meg ut av depresjon selv. Hjalp ikke å snakke med familien eller venner om det. Jeg tok kontakt med lege og snakket litt med psykolog. Fikk antidepressiv. Nå har jeg en bedre hverdag :D

Anonymkode: 3df30...86f

[exictence]

Ja,, jeg har en sånn venninne.

Tror det beste er å bare være der for henne, slik jeg oppfatter at du gjør. å være en god lytter, og bare vise at du vil være der med henne, er ofte det fineste og beste du kan gjøre for henne.

Mitt råd er å ikke belære henne/bruke energi på å si henne imot, eller be henne se positivt på ting. Det er ofte slitsomt for deg selv, for hun "hører" på en måte ikke etter det, og ofte er det bortkastet energi. Bare vær der, og det er nok. Da har du det bedre med deg selv, og vit at det ikke er ditt ansvar å bære hennes problemer.

Endret 4. februar 2019 av exictence

[AnonymBruker]

Jeg tror det er best å snakke med lege og/eller psykolog. Venner er ikke like forståelig som psykologer, men venner kan være der for å støtte deg. 

Anonymkode: 3df30...86f

[AnonymBruker]

Jeg har selv slitt med angst og depresjon, og ja den er altoppslukende, den påvirker absolutt alt i livet ditt. Hvis jeg skulle møte ei venninne på kafe, noe som skal være hyggelig, så krevde det følgende av meg. Konstant angstfølelse fra vi lagde avtalen til jeg skulle dit. Klarte ikke gå alene, fikk sånne anfall at jeg bare gråt. Var nesten helt utslitt når jeg kom meg fram til kafeen. På kafeen sitter jeg og later som om alt er helt i skjønneste orden, men jeg opplever at jeg blir bombandert med inntrykk og lyder, mister sidesynet og anstrenger meg sånn for å bare smile, ble vanskelig å føre en samtale for inni meg skjedde det noe hele tiden som tok fokuset bort fra hvorfor jeg i det hele tatt kom. Angsten rev og slet. Når jeg endelig kom meg hjem etter kanskje bare to timer var jeg så utslitt at jeg ble sengeliggendes i 3 dager, helt utslitt, kunne ikke ha avtaler på ca 2 uker. Kunne sikkert skrevet mer. Og det er vanskelig å forstå alt dette  for dere som kanskje ikke har hatt det sånn. Og ja det blir altoppslukendes. Det er som om angsten ikke gir plass til mer. Det beste du kan gjøre for venninna di er å sørge for at hun får rett hjelp. Jeg er blitt mye bedre, og er selv nå en bedre venninne. Og er veldig glad det var flere som ikke gav meg opp. De lot meg ta ting i mitt tempo.

Anonymkode: 97252...381

[AnonymBruker]

Her taper jo du konkurransen om å ha det vanskeligst, og det er alltid kjedelig å tape konkurranser av alle slag, og dermed måtte tre til side. Nei, hun tror ikke livet er "så enkelt" for dere andre, men at livet er enklere uten angst og depresjon, og ja, det er det.

Er hun under behandling? Hvis ikke, ville jeg nok rådet henne til det.  

Anonymkode: 46fcd...0bc

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var i lik situasjon som henne. Klarte ikke å komme meg ut av depresjon selv. Hjalp ikke å snakke med familien eller venner om det. Jeg tok kontakt med lege og snakket litt med psykolog. Fikk antidepressiv. Nå har jeg en bedre hverdag 😄

Anonymkode: 3df30...86f

Takk for svar og så godt at du kom godt ut av det! 😊 Vet hun har vært mye hos lege og psykolog uten at det har gitt noen betydelig forandring til nå. 

Siden du har vært i samme situasjon selv, har du noen tips på hvordan jeg kan forholde meg til henne? De gangene vi snakker om hennes problemer er det fordi hun begynner å snakke om det selv. Og jeg prøver bare å lytte og vise at jeg forstår det er tøft. Vanligvis er jeg en veldig glad og munter person, men føler jeg må dempe meg litt til hennes nivå når jeg kommer på besøk, fordi jeg ikke vet hvilket humør hun er i.. Har noen kjempepositivt skjedd i mitt liv hender det at jeg holder det tilbake, fordi jeg føler det blir feil å dele det.. 

Anonymkode: cb640...fc7

[AnonymBruker]

Jeg har aldri skjønt meg på folk som lesser denne typen sykdom ut på alle de møter, eller på vennene sine. Det blir jo så depressivt og tungt! Når jeg er med venninner og familie, så snakker jeg om alt mulig annet rart. ALDRI om sykdommen. Det synes jeg ikke andre skal behøve å tynges ned med, og ikke ønsker jeg å sitte og elte det heller.

Har hatt angst og depresjon i mange år nå, og har som sagt aldri plaget andre med det. Det eneste jeg har gjort, er å informere to av venninnene mine om det kort, en gang, for å fortelle hva jeg ble uføretrygdet for. Så vet de det, liksom. Siden har jeg aldri tatt opp saken.

Det skal være hyggelig å snakke med venner, ikke sitte og snakke om hvor fælt man har det hele tiden.

Anonymkode: 776b9...250

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv slitt med angst og depresjon, og ja den er altoppslukende, den påvirker absolutt alt i livet ditt. Hvis jeg skulle møte ei venninne på kafe, noe som skal være hyggelig, så krevde det følgende av meg. Konstant angstfølelse fra vi lagde avtalen til jeg skulle dit. Klarte ikke gå alene, fikk sånne anfall at jeg bare gråt. Var nesten helt utslitt når jeg kom meg fram til kafeen. På kafeen sitter jeg og later som om alt er helt i skjønneste orden, men jeg opplever at jeg blir bombandert med inntrykk og lyder, mister sidesynet og anstrenger meg sånn for å bare smile, ble vanskelig å føre en samtale for inni meg skjedde det noe hele tiden som tok fokuset bort fra hvorfor jeg i det hele tatt kom. Angsten rev og slet. Når jeg endelig kom meg hjem etter kanskje bare to timer var jeg så utslitt at jeg ble sengeliggendes i 3 dager, helt utslitt, kunne ikke ha avtaler på ca 2 uker. Kunne sikkert skrevet mer. Og det er vanskelig å forstå alt dette  for dere som kanskje ikke har hatt det sånn. Og ja det blir altoppslukendes. Det er som om angsten ikke gir plass til mer. Det beste du kan gjøre for venninna di er å sørge for at hun får rett hjelp. Jeg er blitt mye bedre, og er selv nå en bedre venninne. Og er veldig glad det var flere som ikke gav meg opp. De lot meg ta ting i mitt tempo.

Anonymkode: 97252...381

Glad for å høre at du er blitt mye bedre! Kjenner igjen flere av beskrivelsene dine fra hvordan hun har forklart sine problemer. 

Det er vanskelig å forstå alt sammen utenfra, men det høres jo helt forferdelig slitsom ut😔 

Anonymkode: cb640...fc7

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for svar og så godt at du kom godt ut av det! 😊 Vet hun har vært mye hos lege og psykolog uten at det har gitt noen betydelig forandring til nå. 

Siden du har vært i samme situasjon selv, har du noen tips på hvordan jeg kan forholde meg til henne? De gangene vi snakker om hennes problemer er det fordi hun begynner å snakke om det selv. Og jeg prøver bare å lytte og vise at jeg forstår det er tøft. Vanligvis er jeg en veldig glad og munter person, men føler jeg må dempe meg litt til hennes nivå når jeg kommer på besøk, fordi jeg ikke vet hvilket humør hun er i.. Har noen kjempepositivt skjedd i mitt liv hender det at jeg holder det tilbake, fordi jeg føler det blir feil å dele det.. 

Anonymkode: cb640...fc7

Litt vanskelig å gi råd. Fordi i motsetning til din venninne, liker jeg ikke å snakke om min depresjon med venner/familie. Det kan gi tilbakefall selv om jeg går på antidepressiv. 

I alle fall er det viktig å være der for henne og at du ikke "kritiserer" henne fordi hun er deprimert. 

Anonymkode: 3df30...86f

[AnonymBruker]

Du er en venninne og ikke en gratis psykolog, i tillegg er det er riktig det du skriver, at alle har sitt. Mener ikke da at man ikke har lov til å klage til venninner,men hvis det er henne det dreier seg om hver gang dere møtes, så er det faktisk lov å spørre om dere kan snakke om noe positivt. Hvis man sliter hjelper det jo ikke å bruke mesteparten av tiden på å fortelle hvor grusomt man har det, livet blir ikke bedre av det. Ville også insistert på at hun begynte hos psykolog.

Anonymkode: 15cd0...90f

[exictence]

Jeg tror ikke du skal holde tilbake din glede. Glede smitter.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her taper jo du konkurransen om å ha det vanskeligst, og det er alltid kjedelig å tape konkurranser av alle slag, og dermed måtte tre til side. Nei, hun tror ikke livet er "så enkelt" for dere andre, men at livet er enklere uten angst og depresjon, og ja, det er det.

Er hun under behandling? Hvis ikke, ville jeg nok rådet henne til det.  

Anonymkode: 46fcd...0bc

Livet er selvfølgelig enklere uten angst og depresjoner. Men med at «alle har sine problemer» mente jeg mer at hun snakker om andre som har det perfekt ifølge henne. Har alt på stell og ingen problemer i livet. Fordi hun har sett det i sosiale medier. Og hun graver seg enda dypere i sin depresjon ved å fokusere på hvor fantastisk alle andre har det, når hun egentlig ikke vet noe om hvordan disse har det. 

Hun kan også anta at «sånn har vi aldri følt det» eller at «det problemet har vi aldri hatt», men realiteten er jo at hun kanskje ikke vet alt om hva vi har opplevd og hvordan vi har følt det. 

Ja, hun et i behandling. 

Anonymkode: cb640...fc7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, exictence skrev:

Jeg tror ikke du skal holde tilbake din glede. Glede smitter.

Prøver å være blid å positiv når jeg er der altså!😊 Men har hendt jeg har kommet med min energi og kjent når jeg kommer inn at, oj, nå må jeg lande litt nærmere ditt energinivå. Så jeg må dempe meg en smule😆

Anonymkode: cb640...fc7

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Glad for å høre at du er blitt mye bedre! Kjenner igjen flere av beskrivelsene dine fra hvordan hun har forklart sine problemer. 

Det er vanskelig å forstå alt sammen utenfra, men det høres jo helt forferdelig slitsom ut😔 

Anonymkode: cb640...fc7

Takk. Skjønner veldig godt det er vanskelig å forstå, jeg hadde nok selv ikke forstått hvis det ikke hadde rammet meg selv. Jeg tenker det at det er viktig at hun får noen å prate med, noen profesjonelle. Og etterhvert så vil hun få plass til mer veninneting. Hun vil nok aldri bli bra av å prate om alt det negative til dere venninner. Det kommer nok bare til å slite dere ut. Du kan på en hyggelig måte si litt om hvordan du opplever dette, at du skjønner at hun ikke har det bra, at det er vanskelig for deg å ta innover alt negative hun prater om, at du vil at hun skal få det bedre, og vil veldig gjerne hjelpe henne til å få profesjonell hjelp. Kanskje hun vil ta dette sårt opp og bli lei seg, men du gjør dette for å hjelpe, ikke for å være "slem". 

Anonymkode: 97252...381

[AnonymBruker]

Jeg sliter også, men fant raskt ut at å snakke med venner og familie ikke hjelper, og jeg føler meg aldri bedre etterpå, heller verre.

Mine råd (ting jeg skulle ønske mine venner gjorde i stedet for å stikke fordi jeg ikke er den høylytte partyjenta med sexhistorier lenger):

- når man henger med venner så skal det være en pause fra dritten. Skjønner at ikke alle har det slik, og tenker svært mye på sin egen situasjon og derfor snakker mye om det. 

- de tunge tidene kommer som regel når man har for god tid. Å se film eller sitte å glo gir rom for fokus på problemene. Aktiviteter som trenger konsentrasjon og aktivitet er best: gå tur, svømme, brettspill, håndarbeid, matlaging. Disse gir også endorfiner og hjelper å bekjempe lidelsene.

- husk at disse lidelsene er kjemiske ubalanser og ikke noe personen lager til selv. Det kan sidestilles med f.eks diabetes. Du ville ikke tenkt tanker om å kjefte på en venn med diabetes? Du ville ikke nølt med å tilpasse dietten/aktiviteten etter hva en person med diabetes trenger? Hos de fleste går lidelsene over naturlig, men det kan ta noen år uten medisiner, men også med. 

- i tråd med forrige punkt: du som venn skal ikke fikse noe eller gjøre ting bedre. Bare heng sammen! For meg er det deilig når jeg får være med venner, selv om kroppen er vond. Å være sosial er like viktig som å spise og sove, det ligger i vår natur og våre instinkter. Fri deg fra ansvar og bare nyt hva enn dere finner på.

Du høres ut som en god venninne som ser de rundt seg, håper mine råd kan være til nytte.

Anonymkode: 167d7...271

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Livet er selvfølgelig enklere uten angst og depresjoner. Men med at «alle har sine problemer» mente jeg mer at hun snakker om andre som har det perfekt ifølge henne. Har alt på stell og ingen problemer i livet. Fordi hun har sett det i sosiale medier. Og hun graver seg enda dypere i sin depresjon ved å fokusere på hvor fantastisk alle andre har det, når hun egentlig ikke vet noe om hvordan disse har det. 

Hun kan også anta at «sånn har vi aldri følt det» eller at «det problemet har vi aldri hatt», men realiteten er jo at hun kanskje ikke vet alt om hva vi har opplevd og hvordan vi har følt det. 

Ja, hun et i behandling. 

Anonymkode: cb640...fc7

Da skjønner jeg det bedre. Hvis hun har vridd virkelighetsforståelse, så kan det jo være greit å bli litt virkelighetsorientert, selv om det kan svi litt. Man skal ikke være for redd for å snakke med folk, så lenge det kommer fra riktig sted. 

Anonymkode: 46fcd...0bc

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter også, men fant raskt ut at å snakke med venner og familie ikke hjelper, og jeg føler meg aldri bedre etterpå, heller verre.

Mine råd (ting jeg skulle ønske mine venner gjorde i stedet for å stikke fordi jeg ikke er den høylytte partyjenta med sexhistorier lenger):

- når man henger med venner så skal det være en pause fra dritten. Skjønner at ikke alle har det slik, og tenker svært mye på sin egen situasjon og derfor snakker mye om det. 

- de tunge tidene kommer som regel når man har for god tid. Å se film eller sitte å glo gir rom for fokus på problemene. Aktiviteter som trenger konsentrasjon og aktivitet er best: gå tur, svømme, brettspill, håndarbeid, matlaging. Disse gir også endorfiner og hjelper å bekjempe lidelsene.

- husk at disse lidelsene er kjemiske ubalanser og ikke noe personen lager til selv. Det kan sidestilles med f.eks diabetes. Du ville ikke tenkt tanker om å kjefte på en venn med diabetes? Du ville ikke nølt med å tilpasse dietten/aktiviteten etter hva en person med diabetes trenger? Hos de fleste går lidelsene over naturlig, men det kan ta noen år uten medisiner, men også med. 

- i tråd med forrige punkt: du som venn skal ikke fikse noe eller gjøre ting bedre. Bare heng sammen! For meg er det deilig når jeg får være med venner, selv om kroppen er vond. Å være sosial er like viktig som å spise og sove, det ligger i vår natur og våre instinkter. Fri deg fra ansvar og bare nyt hva enn dere finner på.

Du høres ut som en god venninne som ser de rundt seg, håper mine råd kan være til nytte.

Anonymkode: 167d7...271

Tusen takk for gode tips😊 Veldig fint å få tips som kanskje enkelte kan se ting fra hennes perspektiv! 

Kanskje ikke aktiviteter som inkluderer mange andre mennesker rundt, men å gjøre noe når vi er sammen hjemme hos hverandre er nok lurt. En aktivitet eller at man holder på med noe også ikke bare sitter og prater. 

Hvis vi kun sitter å snakker en kveld vender hun fort temaet fra positiv vanlig venninnesnakk til hvordan hun har det om dagen. 

Veldig glad for å få så mange gode svar i denne tråden😊 Ser så mange blir dømt og beskyldt når de spør om råd her inne! Så tusen takk 🙏

Anonymkode: cb640...fc7

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for gode tips😊 Veldig fint å få tips som kanskje enkelte kan se ting fra hennes perspektiv! 

Kanskje ikke aktiviteter som inkluderer mange andre mennesker rundt, men å gjøre noe når vi er sammen hjemme hos hverandre er nok lurt. En aktivitet eller at man holder på med noe også ikke bare sitter og prater. 

Hvis vi kun sitter å snakker en kveld vender hun fort temaet fra positiv vanlig venninnesnakk til hvordan hun har det om dagen. 

Veldig glad for å få så mange gode svar i denne tråden😊 Ser så mange blir dømt og beskyldt når de spør om råd her inne! Så tusen takk 🙏

Anonymkode: cb640...fc7

Veldig fint å få tips fra folk som er vært i samme situasjon og kanskje enklere kan se ting fra hennes perspektiv****

vet ikke hva som skjedde der.. 😆

Anonymkode: cb640...fc7

[Gjest Raggy]

Jeg har og har hatt div angst diagnoser og depresjon i mange år. Føringen er helt klar, det skal ikke snakkes sykdom med hverken venner eller familie, dette skal helsevesenet ta seg av. Man skal ikke belaste de rundt seg og må ta grep selv for å få hjelp ved behov. Grenser er viktig. Jeg har også en venn som har like diagnoser og jeg overhører eller avfeier alle hans forsøk på å bruke meg som psykolog. Det høres kanskje hardt ut men dette har jeg lært av folk som er spesialister da jeg har gått i langvarig behandling.

Det er lov å snakke om mestring, når man kanskje klarte å ta buss eller fikk til å møte opp til en avtale da dette er positiv ting Dette betyr ikke at en person med angst ikke kan få prate om vanskelige ting, men da er det ting som ikke omhandler sykdom. 

Du er en god venn og en god nok venn i massevis om du kommer på besøk en gang i blant, gjerne be med vennen din med ut selv om du kanskje tenker at det ikke nytter, for gleden av å bli bedt er like stor selv om man ikke møter opp  Det å være ute å gå tur kan gi en fantastisk lindring på den dumme angsten, det kan også lettere gi fokusskifte fra indre symptomer og håpløshet ut i mot ting som skjer ute og hvor godt det er å bevege seg