Skal jeg bli lærer eller ta doktorgrad?

[AnonymBruker]

Hei

 

Tittelen er etter mitt hode to motpoler. Det er derfor jeg søker råd.

Jeg har en master innen teknologi/realfag. Før jeg valgte studiet mitt var hodet mitt innom læreryrket. Jeg søkte det til og med. Men jeg var bare 18 år og var redd jeg ikke tok rett valg, så jeg valgte heller en retning som ga meg et bredere utvalg av jobbmuligheter.

Jeg fyller snart 28 år, og har denne nagende følelsen om at jeg fortsatt vil bli lærer. Hvorfor? Fordi jeg vil ha en meningsfull jobb. Jeg vil være den gode læreren jeg aldri fikk, og utgjøre en forskjell. Lærere står så sentralt i samfunnet, og det er egentlig bare tragisk at de ikke prioriteres mer. Vi har vel alle noen minner eller erfaringer som påvirket oss mye langt ut i voksen alder pga dårligere lærere. Jeg jobber dog en del med formidlig i jobben min i form av undervisning, og det er givende og jeg får tilbakemeldinger på at jeg er dyktig til det, og at folk lærer av meg. Dette gjør det vel enda tydeligere at jeg hadde egnet meg til læreryrket?

Men. Jeg liker også å fordype meg. Da jeg skrev masteroppgave feks så likte jeg å grave meg ned i oppgaven og utforske. Veilederen mente jeg burde ta doktorgrad og forske videre fordi jeg hadde et naturtalent i å skrive diskusjoner osv.  Jeg har ikke fulgt opp dette.

Jeg har jobbet snart to år, og føler at noe må skje. Denne såkalte kvartals-krisen har tatt meg, og jeg står i et veikryss. Læreryrket føles som å følge hjertet, og doktorgrad føles som å følge fornuften.. Og er det noe jeg har lært av å velge utdanning basert på fornuft, så er det at det ikke har gjort meg lykkelig. Det å jobbe mot bedrifter som vil forbedre seg og voksne "folk"med dårlige manerer og holdninger gir meg lite. Mens det å jobbe med unge og barn føles som å jobbe med fremtiden og at det gir håp. 

 

Har noen tanker om mitt tankerot? 

 

Hilsen K28

Anonymkode: b3014...42a

[Ullvott]

Jeg tenker følgende tanker, som også spriker litt i alle retninger:

1. Det du egentlig er ute etter er bekreftelser på at du bør bli lærer.
2. Det å formidle i jobbsammenheng overfor kunder/brukere eller på kurs-/konferanser er IKKE det samme som å være lærer.
3. Å være lærer i dag handler om fryktelig mye mer enn faglig formidling: klasseledelse, «sosialt arbeid», å se de som har andre behov enn gjennomsnittseleven samtidig som gjennomsnittseleven også skal bli sett, relasjoner mellom hjem og skole, dokumentasjon av måloppnåelse og å oppnå undere med knappe ressurser. 
4. Du kan ta doktorgrad først og bestemme deg etterpå.
5. Du har muligheten til å ta PPU og jobbe i skolen, eller å ta universitets- og høyskolepedagogikk og jobbe med formidling på U&H-nivå etter doktorgraden, også.
6. Det er alt for få i dagens skoler som har doktorgrad, og selv om du ikke vil få høyere lønn enn med en mastergrad er det ikke umulig å jobbe i skolen etter doktorgraden heller.
7. Det er alt for få i dagens skoler som har næringslivsbakgrunn, også. 
8. Å jobbe innen akademia er en kamp. «Ingen» får fast jobb (ikke helt sant, men det er ekstremt mye midlertidige stillinger) og det er mange spisse albuer blant de som kjemper om de få faste stillingene som finnes. 
9. En doktorgrad kan åpne nye dører for deg, faglig og jobbmessig. Du får nye kontakter, du tar kanskje et utenlandsopphold, du får erfaring med formidling da mange stipendiater har undervisningsplikt, samt at du deltar på fagkonferanser.

Personlig vil jeg si at jeg synes det høres ut som om du har et litt naivt og romantisk syn på lærerjobben utfra måten du uttrykker deg på. Du er ganske negativ til den jobben du har nå, men tro meg: slike følelser vil kunne oppstå på enhver arbeidsplass. Ingen vet om du ikke hadde hatt akkurat samme følelse om du sto på et lærerværelse akkurat nå. Det er en del av de naturlige følelsessyklusene mange går gjennom i arbeidslivet. Samtidig har du jo timet spørsmålet ditt godt, i alle fall hvis du vil ta PPU, siden tiden er inne for å søke studier nå. 

Endret 4. februar 2019 av Ullvott

[Gjest Albbas]

Følg hjertet. En doktorgrad greier du ikke bare basert på fornuft. Det er beintøft, så du MÅ ha en sterk indre motivasjon. 

Det hadde jeg, men den forsvant underveis, og doktorgraden gikk til h... Jeg angrer på at jeg ikke gikk for lærer, og nå er det for sent for meg mtp at jeg ikke har råd til ppu etc. 

Jeg sier ikke at doktorgrad er feil, men da må du ha et driv bak deg, ikke bare en "sikkert fornuftig"-følelse. Hadde du uttrykt deg litt annerledes, uttrykket mer nysgjerrighet for PhD så hadde jeg oppfordret til å prøve. Gripe muligheten mens du har den. Men en PhD er ikke noe du tar bare for å være fornuftig. Et PhD-løp kan være ekstremt hardt, ensomt og knuse selvtilliten din fullstendig i perioder - med et usikkert utfall. Så du må ha noe "mer" enn bare fornuft. 

[AnonymBruker]

De jeg kjenner med doktorgrad sliter med å få jobb, eller jobber i midlertidige stillinger. Ville definitivt valgt lærer siden det er det du virker å ha mest lyst til. Doktorgrad kan du sikkert ta senere om du ombestemmer deg. 

Anonymkode: 40a0a...7bb

[AnonymBruker]

1 hour ago, Ullvott said:

Jeg tenker følgende tanker, som også spriker litt i alle retninger:

1. Det du egentlig er ute etter er bekreftelser på at du bør bli lærer.
2. Det å formidle i jobbsammenheng overfor kunder/brukere eller på kurs-/konferanser er IKKE det samme som å være lærer.
3. Å være lærer i dag handler om fryktelig mye mer enn faglig formidling: klasseledelse, «sosialt arbeid», å se de som har andre behov enn gjennomsnittseleven samtidig som gjennomsnittseleven også skal bli sett, relasjoner mellom hjem og skole, dokumentasjon av måloppnåelse og å oppnå undere med knappe ressurser. 
4. Du kan ta doktorgrad først og bestemme deg etterpå.
5. Du har muligheten til å ta PPU og jobbe i skolen, eller å ta universitets- og høyskolepedagogikk og jobbe med formidling på U&H-nivå etter doktorgraden, også.
6. Det er alt for få i dagens skoler som har doktorgrad, og selv om du ikke vil få høyere lønn enn med en mastergrad er det ikke umulig å jobbe i skolen etter doktorgraden heller.
7. Det er alt for få i dagens skoler som har næringslivsbakgrunn, også. 
8. Å jobbe innen akademia er en kamp. «Ingen» får fast jobb (ikke helt sant, men det er ekstremt mye midlertidige stillinger) og det er mange spisse albuer blant de som kjemper om de få faste stillingene som finnes. 
9. En doktorgrad kan åpne nye dører for deg, faglig og jobbmessig. Du får nye kontakter, du tar kanskje et utenlandsopphold, du får erfaring med formidling da mange stipendiater har undervisningsplikt, samt at du deltar på fagkonferanser.

Personlig vil jeg si at jeg synes det høres ut som om du har et litt naivt og romantisk syn på lærerjobben utfra måten du uttrykker deg på. Du er ganske negativ til den jobben du har nå, men tro meg: slike følelser vil kunne oppstå på enhver arbeidsplass. Ingen vet om du ikke hadde hatt akkurat samme følelse om du sto på et lærerværelse akkurat nå. Det er en del av de naturlige følelsessyklusene mange går gjennom i arbeidslivet. Samtidig har du jo timet spørsmålet ditt godt, i alle fall hvis du vil ta PPU, siden tiden er inne for å søke studier nå. 

Takk for svar. 

Mulig jeg ikke formulerte meg helt godt, men jeg ser ikke på læreryrket som romantisk, men jeg tenker at til tross for alt strevet så vil det være motiverende fordi det du jobber for er en god sak. For meg er mening såpass viktig at jeg er villig til å ha det tøft fremfor behagelig så lenge det jeg gjør gir mening. Mht formidling, så forstår jeg at å formidle på næringslivsnivå ikke er det samme som læreryrket. Men jeg skrev heller ikke at da jeg selv gikk på ungdom- og videregående skole, så hjalp jeg andre medelever med å forstå ting. Det å hjelpe andre og få andre til forstå, uavhengig om det er akademia eller næringsliv, er med andre ord noe jeg alltid har likt og hatt "gode evner til".. Det jeg imidlertid fanger opp fra flere forum etc. er dette med dokumentasjonskravet. Jeg forstår verdien av dokumentasjon, men jeg håper inderlig at det snart skjer en revolusjon innen læreryrket slik at lærere kan jobbe som lærere, og ikke som papirflyttere. Her tror jeg det er mange "vaner" og aksepterte normer å bryte, hvor myndighetene må på banen. 

Det er åpenbart fordeler og ulemper ved begge valg. Et læreryrket vil dog alltid gi gode muligheter, og doktorgrad kan gjøre at jeg blir en ekspert, men det er ikke gitt at samfunnet trenger den ekspertisen for alltid.. 

Anonymkode: b3014...42a

[AnonymBruker]

1 hour ago, Ullvott said:

Jeg tenker følgende tanker, som også spriker litt i alle retninger:

1. Det du egentlig er ute etter er bekreftelser på at du bør bli lærer.
2. Det å formidle i jobbsammenheng overfor kunder/brukere eller på kurs-/konferanser er IKKE det samme som å være lærer.
3. Å være lærer i dag handler om fryktelig mye mer enn faglig formidling: klasseledelse, «sosialt arbeid», å se de som har andre behov enn gjennomsnittseleven samtidig som gjennomsnittseleven også skal bli sett, relasjoner mellom hjem og skole, dokumentasjon av måloppnåelse og å oppnå undere med knappe ressurser. 
4. Du kan ta doktorgrad først og bestemme deg etterpå.
5. Du har muligheten til å ta PPU og jobbe i skolen, eller å ta universitets- og høyskolepedagogikk og jobbe med formidling på U&H-nivå etter doktorgraden, også.
6. Det er alt for få i dagens skoler som har doktorgrad, og selv om du ikke vil få høyere lønn enn med en mastergrad er det ikke umulig å jobbe i skolen etter doktorgraden heller.
7. Det er alt for få i dagens skoler som har næringslivsbakgrunn, også. 
8. Å jobbe innen akademia er en kamp. «Ingen» får fast jobb (ikke helt sant, men det er ekstremt mye midlertidige stillinger) og det er mange spisse albuer blant de som kjemper om de få faste stillingene som finnes. 
9. En doktorgrad kan åpne nye dører for deg, faglig og jobbmessig. Du får nye kontakter, du tar kanskje et utenlandsopphold, du får erfaring med formidling da mange stipendiater har undervisningsplikt, samt at du deltar på fagkonferanser.

Personlig vil jeg si at jeg synes det høres ut som om du har et litt naivt og romantisk syn på lærerjobben utfra måten du uttrykker deg på. Du er ganske negativ til den jobben du har nå, men tro meg: slike følelser vil kunne oppstå på enhver arbeidsplass. Ingen vet om du ikke hadde hatt akkurat samme følelse om du sto på et lærerværelse akkurat nå. Det er en del av de naturlige følelsessyklusene mange går gjennom i arbeidslivet. Samtidig har du jo timet spørsmålet ditt godt, i alle fall hvis du vil ta PPU, siden tiden er inne for å søke studier nå. 

Jeg syns dette var litt naivt syn på doktorgrad, jeg. Alle elsker å fremheve hvor hardt det er å være lærer, men det er ikke så romantisk å kaste bort 4 år på en doktorgrad hvis man ikke trives, heller. "Du kan ta doktorgrad først og bestemme deg etterpå" - ja for SÅ enkelt er det jo å ta en doktorgrad! Er jo bare å ta den så kan man legge planene etterpå. 

Anonymkode: 99eea...c80

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

De jeg kjenner med doktorgrad sliter med å få jobb, eller jobber i midlertidige stillinger. Ville definitivt valgt lærer siden det er det du virker å ha mest lyst til. Doktorgrad kan du sikkert ta senere om du ombestemmer deg. 

Anonymkode: 40a0a...7bb

Det er sant. Det er jo mange som tar phd etter mange år i yrkeslivet. 

27 minutter siden, Albbas said:

Følg hjertet. En doktorgrad greier du ikke bare basert på fornuft. Det er beintøft, så du MÅ ha en sterk indre motivasjon. 

Det hadde jeg, men den forsvant underveis, og doktorgraden gikk til h... Jeg angrer på at jeg ikke gikk for lærer, og nå er det for sent for meg mtp at jeg ikke har råd til ppu etc. 

Jeg sier ikke at doktorgrad er feil, men da må du ha et driv bak deg, ikke bare en "sikkert fornuftig"-følelse. Hadde du uttrykt deg litt annerledes, uttrykket mer nysgjerrighet for PhD så hadde jeg oppfordret til å prøve. Gripe muligheten mens du har den. Men en PhD er ikke noe du tar bare for å være fornuftig. Et PhD-løp kan være ekstremt hardt, ensomt og knuse selvtilliten din fullstendig i perioder - med et usikkert utfall. Så du må ha noe "mer" enn bare fornuft. 

 

Takk for svar.

Godt poeng. Det er ikke hjertet mitt som sier doktorgrad.. Det er nesten litt "bare fordi jeg har mulighet" tankegang merker jeg. Vi er jo så privilegert i vår tid, så jeg føler nesten at jeg "må" bruke muligheten. Fullstendig ufornuftig med andre ord, men samtidig en slags forklaring.

Jeg er jo veldig nysgjerrig, men samtidig er jeg nysgjerrig på mye. Ikke bare ett tema. 

Jeg kjenner også flere som opplever det sånn, og det selger jo ikke akkurat inn om hvorfor man skal ta phd.. 

 

Anonymkode: b3014...42a

[AnonymBruker]

Bli lærer! Det er ikke verdt det å ta doktorgrad med mindre du har lyst til å jobbe i akademia. 

Dessuten kan du begynne på doktorgrad senere hvis du ikke trives som lærer. 

Hilsen en som selv har tatt doktorgrad innenfor realfag

Anonymkode: 67ae2...588

[Gjest Albbas]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er sant. Det er jo mange som tar phd etter mange år i yrkeslivet. 

 

Takk for svar.

Godt poeng. Det er ikke hjertet mitt som sier doktorgrad.. Det er nesten litt "bare fordi jeg har mulighet" tankegang merker jeg. Vi er jo så privilegert i vår tid, så jeg føler nesten at jeg "må" bruke muligheten. Fullstendig ufornuftig med andre ord, men samtidig en slags forklaring.

Jeg er jo veldig nysgjerrig, men samtidig er jeg nysgjerrig på mye. Ikke bare ett tema. 

Jeg kjenner også flere som opplever det sånn, og det selger jo ikke akkurat inn om hvorfor man skal ta phd.. 

 

Anonymkode: b3014...42a

Jeg er også nysgjerrig, og det bidro til at PhD ble litt feil for meg, fordi mitt prosjekt (som mange andre) ble så snevert. Jeg fikk ikke tid til å fordype meg i alt det andre spennende, og måtte bruke masse tid på å spikke fliser. Det blir jo ikke slik for alle, og det er vanskelig å forutsi på forhånd, men det tilfredsstilte overhodet ikke min nysgjerrighet. 

[Kontorotta]

Det er få jeg har snakket med som sier at doktorgraden var et fornuftig valg. Noen er veldig fornøyde med å ha denne graden, men mange finner den bortkastet og negativ i forhold til det å få jobb. 

Jeg har en mann med doktorgrad. Jeg har en eksamen på høyskolenivå, men utenom den, har jeg yrkesskole, noen eksamener som privatist og fagbrev innen et industrielt fag. De to siste årene har mannen min tjent mer enn meg, men det er fordi en privat bedrift tok sjansen på en mann med hans utdannelse. Som forsker tjente han mindre enn meg. Ser vi på pensjon, vil jeg sitte igjen med ca 100 000 mer enn ham pr år.

Mannen min ser få fordeler i doktorgraden og ville ikke tatt det valget igjen. 

Har ei venninne som rett og slett måtte hoppe av karusellen, for å ikke bli "gal".

Så for mange vil lærerjobben være det fornuftige valget, men doktorgraden vil være å følge hjertet.

[AnonymBruker]

Mannen min har doktorgrad, dog innen humaniora. Å jobbe som lærer i videregående skole er hans eneste jobbmulighet om han ikke vil ha den ene midlertidige stillingen etter den andre, flytte rundt, være i evig konkurranse og KANSKJE få en fast stilling når han nærmer seg pensjonsalder. Det er utrolig få forskerstillinger i Norge. Det er dog fullt mulig å ta doktorgrad og jobbe som lærer etterpå, det er ganske vanlig. Gir deg dog ikke noe ekstra lønn, du lønnes som lektor med tillegg.

Anonymkode: 0c1e5...0dd

[AnonymBruker]

Jeg har doktorgrad selv, var ferdig for 1,5 år siden, og jobber i akademia. 

Jeg synes du høres litt lunken ut mtp doktorgrad. Det handler ikke om hva andre sier du er god til, det handler om hva du vil. 

For det første: Du kan undervise med doktorgrad også, enten på vgs eller på universitet/høyskole. 

Men: Hvis du uansett ønsker å undervise på videregående, er jeg usikker på om jeg hadde tatt bryet med å ta doktorgrad hvis du uansett egentlig ikke er så gira på forskning. Å forske handler ikke bare om å skrive diskusjoner, for å si det på en forsiktig måte. De som går inn et et doktorgradsløp halvhjertet, avbryter ofte. 

Jeg er selv veldig glad for at jeg gikk for ph.d og elsket å være stipendiat, men du er jo ikke meg. 😉 

Anonymkode: 4f2ca...7b3

[AnonymBruker]

Dessuten er det litt spesielt/interessant at å velge læreryrket føles som å velge med hjertet, mens doktorgrad er fornuften... For de fleste er det nok omvendt. Nå har jeg såpass lenge i arbeidslivet at jeg ikke lenger sier at man kun skal følge hjertet 😉 - det er viktig med fornuft også, for man skal jo betale regninger og ha et liv utenom jobben også. Men i dette tilfellet er det ganske safe å følge hjertet sånn jobbmessig. 

I innlegget finner jeg mange punkter for lærer og mot doktorgrad, men begge deler argumenterer du ganske svevende for. Legg bort idealistiske tanker og hva «andre sier og mener», hva tror du at du vil trives best med på lang sikt? Har du et *realistisk* inntrykk av læreryrket? 

Anonymkode: 4f2ca...7b3

[AnonymBruker]

Høres ut som du ønsker å prøve deg som lærer, og da synes jeg du skal gjøre det.

AB ovenfor spør om du har et "realistisk" inntrykk av læreryrket. Den eneste måten å virkelig forstå det, er ved å jobbe som lærer. Man forstår det ikke før man har jobbet som lærer noen år.

For å holde ut som lærer bør man ha en god porsjon idealisme. Det er i dag et tøft yrke der forventninger og mengden arbeidsoppgaver bare øker og øker. Politikere gir inntrykk av at lærere kan utdanne seg ut av problemene i stedet for å virkelig sette seg inn i utfordringene som er i skolen og for lærerne.

Anonymkode: 157bf...bbe

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som du ønsker å prøve deg som lærer, og da synes jeg du skal gjøre det.

AB ovenfor spør om du har et "realistisk" inntrykk av læreryrket. Den eneste måten å virkelig forstå det, er ved å jobbe som lærer. Man forstår det ikke før man har jobbet som lærer noen år.

For å holde ut som lærer bør man ha en god porsjon idealisme. Det er i dag et tøft yrke der forventninger og mengden arbeidsoppgaver bare øker og øker. Politikere gir inntrykk av at lærere kan utdanne seg ut av problemene i stedet for å virkelig sette seg inn i utfordringene som er i skolen og for lærerne.

Anonymkode: 157bf...bbe

Med «realistisk» mener jeg at TS virkelig har tatt inn over seg hvor mye kvelds- og helgejobbing det kan bli, og alt som kommer «ekstra» i tillegg til det faglige, med barn med ymse problemer hjemme, med diagnoser etc som man får i fanget. Dette i forhold til at det TS skrev om læreryrket kanskje var  litt vel idealistisk og virkelighetsfjernt.

Man kan ikke jobbe i alle yrker et par år før man velger, sånn er det bare. Greit nok at man aldri virkelig vet hvordan det er å jobbe i et yrke før man har prøvd det, men man bør ha realistiske forventninger i utgangspunktet. Ellers kan møtet med arbeidslivet bli knallhardt. 

Anonymkode: 4f2ca...7b3

[Gjest Albbas]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Med «realistisk» mener jeg at TS virkelig har tatt inn over seg hvor mye kvelds- og helgejobbing det kan bli, og alt som kommer «ekstra» i tillegg til det faglige, med barn med ymse problemer hjemme, med diagnoser etc som man får i fanget. Dette i forhold til at det TS skrev om læreryrket kanskje var  litt vel idealistisk og virkelighetsfjernt.

Man kan ikke jobbe i alle yrker et par år før man velger, sånn er det bare. Greit nok at man aldri virkelig vet hvordan det er å jobbe i et yrke før man har prøvd det, men man bør ha realistiske forventninger i utgangspunktet. Ellers kan møtet med arbeidslivet bli knallhardt. 

Anonymkode: 4f2ca...7b3

Men det samme gjelder jo doktorgraden? Hvordan skal man egentlig greie å velge noen som helst karrierevei hvis man alltid må være så forsiktig med å velge noe uten å vite hva man går til? Det er jo sånn de fleste bare må hoppe i, man må prøve. Når man velger hva man skal prøve er det greit å i det minste gå for noe magefølelsen heier på. 

En doktorgrad er ikke akkurat en 8-4 jobb det heller, og man må gjennom samme prosess der. Det tok meg 3 år i et PhD-løp før jeg innså hvor innmari feil det var. Jeg kan sutre over at det er 3 bortkastede år, eller jeg kan være glad jeg forsøkte. Det samme kan TS hvis hun går for lærer. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Albbas skrev:

Men det samme gjelder jo doktorgraden? Hvordan skal man egentlig greie å velge noen som helst karrierevei hvis man alltid må være så forsiktig med å velge noe uten å vite hva man går til? Det er jo sånn de fleste bare må hoppe i, man må prøve. Når man velger hva man skal prøve er det greit å i det minste gå for noe magefølelsen heier på. 

En doktorgrad er ikke akkurat en 8-4 jobb det heller, og man må gjennom samme prosess der. Det tok meg 3 år i et PhD-løp før jeg innså hvor innmari feil det var. Jeg kan sutre over at det er 3 bortkastede år, eller jeg kan være glad jeg forsøkte. Det samme kan TS hvis hun går for lærer. 

Absolutt, men poenget mitt var at man må sette seg inn i hva jobben faktisk innebærer, sånn rent praktisk. Det gjelder alle jobber. Lønn, arbeidstider, overtid, helgejobbing, nattevakter, arbeidsmarked +++. Disse praktiske tingene er viktige, og de blir enda viktigere hvis man får familie etterhvert. Da jeg gikk på vgs, fikk vi beskjed om å velge det vi var interessert i, følge drømmene om du vil. Ingen nevnte disse praktiske tingene som faltisk er kjempeviktige! 

Anonymkode: 4f2ca...7b3

[AnonymBruker]

Alle mine lærervenner sier de er mer sosialarbeidere enn lærere. Som en annen nevner, det er utrolig mye tid som går bort på barn med div problemer, diagnoser, foreldre som er "umulige", mobbing og andre konflikter. De fleste er overrasket og oppgitt over hvor lite tid som faktisk går til faglig formidling. Dette gjelder grunnskolen, men det skjønte du nok. Jeg hadde veldig lyst til å bli lærer selv, av samme grunn som du. I dag er jeg veldig, veldig glad for at jeg valgte noe annet.

Anonymkode: 5d24a...0c7

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet med en del høyt utdannede idealistiske mennesker, med bakgrunn fra det private og næringsliv, som har tatt PPU for å følge en tanke om en meningsfull jobb som lærer. En del av dem ryker ut av yrket ganske fort. Ikke på grunn av rettebyrden eller kveldsjobbing, men fordi de undervurderte rammene de skal jobbe innenfor. Idealisme er bra, for all del, men det er også tungt å føle at man står og stanger hodet i veggen, fordi rammene ikke tillater at man får gjort den gode jobben man ønsker å gjøre. Så et realistisk inntrykk av læreryrket er viktig. 

Anonymkode: d946f...fdb

[Ginny]

Mitt aller beste råd, som stipendiat, er å ikke ta en doktorgrad med mindre du vil jobbe som forsker. Og det kan du stort sett bare gjøre i akademia, hvertfall innenfor en del felt i Norge. Akademia betyr midlertidige stillinger, du må hele tiden søke om midler både for din egen lønn, men og for å få gjennomført prosjekter og bygge gruppe. Det er ikke en 8-4 jobb. Med en PhD blir du heller ikke ekspert på noe, du lærer riktignok ganske mye om noe ganske snevert, men mest av alt lærer du hvor lite du faktisk kan. Livet som stipendiat er ikke lukrativt for å si det sånn, der folk med vanlig jobb får både mer startlønn og økt lønn etterhvert, så er du litt stuck. Og etterpå har du ikke mye vanlig jobberfaring, så det er ikke så lett å skaffe seg en vanlig jobb heller. 

For all del, det er gøy å være stipendiat og, man får reist masse og møtt mange trivelige mennesker, og drukket mye øl 😛  Men er det verdt det, sett i ettertid? Nei.

Hvis du først skal bli stipendiat, så sørg for å bli det i en veletablert gruppe med mye penger og mange stipendiater og post doc.er. Pass på at prosjektet er veldefinert på forhånd, og at veilederne har en plan. Ting blir aldri som forventa, men hvis de har gjort dette flere ganger og har en større gruppe så er det lettere å få gjennomført. Det er stor forskjell på hvordan folk leder gruppene sine, og det er helt avgjørende for hvordan de 3 (4) årene blir..