Jeg blir fort deprimert og sint (agressiv)

[Gjest Deppa og lei]

Jeg er en mann som fort blir sint, og noen ganger til dels mister kontrollen pga eksplosiv sinne. Det begynte for 3-4 år siden vi kjøpte rekkehus som vi skulle pusse opp, og jeg merket at hver gang jeg gjorde noe feil så ble jeg skikkelig sinna. Det var mest skjellsord, men dette skremmer jo kona mi. Etterpå må jeg legge meg lav og innrømme at jeg har feil, og selvbildet synker mange hakk og ned i kjelleren. Jeg blir bare mer og mer deppa, og det skal da ingenting til for at jeg fyker opp igjen. Det har blitt litt bedre nå, men var så ille i høst (04) at jeg ikke kunne gå på jobb fordi jeg hadde skadet meg så mye ved slå hodet i veggen. Jeg fikk vondt i ryggen, og pannen var blå og bulkete. Selvbildet var så dårlig at jeg var inne i en skikkelig blindgate.

Jeg tok kontakt med Reform Ressurs Senter for menn, og fikk snakket med en kar der i en time. Han mente at familievernskontoret lokalt burde kunne hjelpe oss fordi vi hadde en samlivskrise. Jeg innså etterhvert at noe av det kunne stemme, for etter alle utbruddene mine er jo klima i samlivet på bånn. Og det nytter ikke å snakke på noen god måte. Møtet med Reform R Senter gjorde kona mi litt mer positiv,og jeg har blitt en del bedre. Har kommet så langt at jeg forstår at jeg taper enormt på å bli så sint at jeg ødelegger min egen helse.

Problemet er at jeg fortsatt er hissig og høyrøstet, men at det ikke går så langt som før og at det ikke blir så kraftig som før. Vi har kontaktet familevernkontoret,og vært hos terapeut flere ganger. Jeg får beskjed om jeg må roe sinne mitt, og at det er min oppgave. Jeg føler at jeg har klart å komme langt på egen hånd, men å bli slik kona mi ønsker klarer jeg ikke på egen hånd.

Jeg lever et veldig bunnet opp liv, med små barn og lite eller ingen tid for egne venner eller hobbyer.

Føler meg smådeprimert, sliten og lei, og jeg føler at jeg har ødelagt samlivet mitt.

Er det noen som har vært inne i samme blindgate som meg, og kommet seg ut i lyset ? Jeg har bestemt meg at jeg må gjøre noe med dette, vist ikke ryker samlivet. Inne i hodet mitt er veldig fokusert på å komme videre, men hvert skritt tilbake gjør meg ekstremt deprimert. Kona mi har ikke noe mer ork eller giv for å hjelpe meg, og dette er noe jeg må klare på egen hånd, eller ved hjelp av andre.

Vil til slutt legge til at sinnet mitt aldri har skadet andre fysisk. Det er kun meg selv det går utover fysisk ved at jeg blir så sint at jeg stanger hodet i veggen.

[Gjest Chrizzy]

Heia

Så flott at du vil gjøre noe med dette, at du ser at det er du som har et problem og ikke skylder på andre. Da er du godt over halvveis!

Vet ikke helt hva jeg skal si, jeg synes det blir litt for enkelt å si at du må skjerpe deg, det vet du jo godt selv. Når man har prøvd og prøvd og ikke kommer noen vei så tror jeg man trenger hjelp. Noen ganger skal det mindre til enn man tror. Er er noen linker til/om sinnemestring, spesiellt for menn, om menn som har gått i terapi for sinnemestring. Håper du får noe ut av noen av de. Og ønsker deg alt mulig lykke til

http://www.mannsforskning.no/sem035.php3

Her er link til REFORM: Ressurssenter for menn:

http://www.reform.no

[Gjest Melk]

For sikkerhets skyld burde du sjekke helsen din.

Mangel på B12 kan eks føre til både depresjoner og ukontrollerbare humørsvingninger.

[Laila]

Det er kjempeflott at du har innsett problemet selv,og at du vil gripe fatt i det.Da er du halvveis ja.

Jeg tror at en viktig ting oppi det hele er at en ikke mister håpet.For da er det lett for å bli så oppgitt at du mister styrken du trenger for å vinne over problemet.

Er dette noe du kunne gått til en psykolog med?

Klart det rammer familielivet,og familievernskontoret er absolutt en bra ting.Men kanskje også en psykolog kan hjelpe deg å mestre aggresjonen?

Ønsker deg lykke til,jeg håper det ordner seg for deg og din familie.

[Gjest Deppa og lei]

Hei

Tusen takk for raske og gode svar :-)

1. Jeg trenger nok hjelp av i form av sinnemestring eller hos en psykolog. Hvordan griper jeg ann dersom jeg vil ha time hos psykolog. Legen min sier at offentlige psykologer har veldig lang ventetid. Skal jeg bruke penger på en privat, må det være verdt pengene...

2. Jeg lever nok litt for ennsidig, lever med småbarn som krever all vår tid. Føler at alle andre har venner og miljø rundt seg som kan hjelpe til, mine og våre venner er selv småbarnsforeldre som har liten tid. Tid med venner blir derfor også småbarnstid.

3. Jeg er nok en person som vil så alt for mye, vet at jeg engasjerer meg veldig i ting. Og dersom det ikke går som jeg ønsker så er fallet stort. Prøver jeg å diskutere med kona mi så føler jeg ofte at hun ikke forstår hva jeg mener, og det ender ofte i store frustrasjoner. Skulle ønske jeg var en rolig avslappet person som kunne "la humla suse", ta ting som det kommer... Lar meg nok alt for lett rive med...

B12 ?? er det et hormon???

... som sagt takk for gode og seriøse svar,

[Laila]

Godmorgen.

Ved å gå via fastlegen din,så blir du henvist til psykolog derfra.Men det er desverre lang ventetid.De er ikke dyre.De er de komunale.

Jeg skjønner problemet ditt.Og at dere har en travel hverdag,uten noe avlastning fra nær slekt og slikt.

Kunne det vært noe for deg å pratet med likesinnede?Samtalegrupper,eller forumer her på nett?

Det er ekstra frustrende for situasjonen å føle at det du sier og føler ikke blir helt forstått.Men det er nok jammen ikke lett for dem heller så klart.

Jeg for min del har god erfaring med å finne likesinnede på nett.Jeg gikk i flere år som deg.Jeg ble ikke forstått når jeg prøvde å forklare ting og slikt.Og det var ganske frustrerende.

Jeg har nå funnet et forum med likesinnede som meg,og det har hjulpet enormt på synes jeg.Jeg har lært enormt mye.Og det har hjulpet masse å prate med folk som har det på akkurat samme måte.

[Gjest Anonymous]

B 12 er et vitamin. Samtidig som du sjekker helsen hos legen bør du sjekke blodsukkeret ditt, som også kan føre til enorme humørsvingninger. I tillegg sjekk stoffskiftet ditt; det er hormoner som også kan virke inn på humør/psyke.

Det kan ikke være lett situasjon du er i, men du er flink som tør å ta ansvar for deg selv og familien din. Søk deg til psykolog, ventetiden er ofte kortere enn det man "hører". Du kan lære masse om problemet ditt gjennom samtaleterapi. Det kan virke som du er veldig stresset, misfornøyd og deprimert. Prat med kona, ikke steng henne ute selv om hun ikke alltid forstår; kanskje er hun like sliten.. Har dere familie i nærheten bruk de til barnepike, så dere kan få litt tid til det dere liker. Det er et utrolig stresset samfunn vi lever i; med masse vi må gjøre og matrielle ting vi "må" ha. Er ikke rart at diagnosene utbrent og depresjon øker i samfunnet.

Vi kan selv lære å sette grenser, vi kan lære stressmestring og fokusere på et bedre liv.

[Gjest Deppa og lei]

Kunne det vært noe for deg å pratet med likesinnede?Samtalegrupper,eller forumer her på nett?

Det er ekstra frustrende for situasjonen å føle at det du sier og føler ikke blir helt forstått.Men det er nok jammen ikke lett for dem heller så klart.

Jeg for min del har god erfaring med å finne likesinnede på nett.Jeg gikk i flere år som deg.Jeg ble ikke forstått når jeg prøvde å forklare ting og slikt.Og det var ganske frustrerende.

Jeg har nå funnet et forum med likesinnede som meg,og det har hjulpet enormt på synes jeg.Jeg har lært enormt mye.Og det har hjulpet masse å prate med folk som har det på akkurat samme måte.

Dette høres ut som en god ide, men hvor finner mann samtalegrupper ? Er ikke dette via psykolog ?

Å treffe likesinnende på nett er vel ikke så lett, man må jo åpne seg og være ærlig. Da er faren stor for at noen missbruker det du har skrevet. Føler at jeg er farlig nær ved å avsløre hvem jeg er på det jeg har skrevet. Folk som kjenner meg vil nok dvele og tro at det er jeg som skriver. Prøver å være ærig og anonym, det er en fiiin balansegang.

Jeg er veldig glad i familien min, og håper jeg klarer å komme meg videre. For slik situasjonen var i høst var helt jævlig. Føler meg tross alt bedre, men har et stykke til igjen.

God søndag til alle søndags-surfere :-)

[Catzy]

Har ikke Reform-stedet samtalegrupper? De bør i hvertfall vite om et tilbud, mener jeg har lest om det.

Hva med fysisk trening? Hvis du får tid, vel og merke. Noen ganger kan fysiske utfordringer få mentalt press til å roe seg litt. Et veldig enkelt forslag er å kjøpe en sånn trillevogn til sykkel. Ta med sykkel, trillevogn og en unge til et sted hvor det er bra sykkelveier, og gyv løs på landeveien. Kona blir hjemme. Hun får tid til seg selv / ungen som er igjen, du får tatt ut litt energi, men har litt kontakt med den du evt. har med. (På den annen side, enkelt for meg å si.)

Når det gjelder psykolog, så kan du jo melde deg opp til kommunal psykolog, men begynne å gå hos en privat terapeut i mellomtiden. Det er ikke som om du må kjøpe 10 timer første gang. Hvis du har råd, selvfølgelig.

Veldig bra initiativ! Veldig betryggende å høre om folk som gjør noe for å komme ut av en blindvei.

Catzy

[Gjest Deppa og lei]

Hva med fysisk trening? Hvis du får tid, vel og merke. Noen ganger kan fysiske utfordringer få mentalt press til å roe seg litt. Et veldig enkelt forslag er å kjøpe en sånn trillevogn til sykkel. Ta med sykkel, trillevogn og en unge til et sted hvor det er bra sykkelveier, og gyv løs på landeveien. Kona blir hjemme. Hun får tid til seg selv / ungen som er igjen, du får tatt ut litt energi, men har litt kontakt med den du evt. har med. (På den annen side, enkelt for meg å si.)

Dersom trening kan hjelpe så har jeg faktisk tenkt å begynne å sykle så snart det er tørt nok i marka. Tenkte at det må være ypperlig få ut grufs og jævelskap med 200 i puls opp en hard bakke

Akkurat nå hører jeg "Pappan min, pappan min", så jeg for være litt sosial mot datteren min

Men er trening ene og alene nok til å komme seg ut av trøtthet og depresjoner?

Så på Puls på NRK sist mandag, og det handlet om "Flyt". "Flyt" er vist å gjøre noe som du liker så mye at du glemmer alle bekymringer, tid og sted. Tror det er viktig for småbarnsforeldre å gjøre noe annet, man blir jo gal av å høre pappa pappa hele døgnet.... :-?

Akkurat nå er det en som sier "Pappaen min, pappaen min", så jeg får vel være litt sosial og gi datteren min litt oppmerksomhet.

[Elle Melle]

Å være i ok fysisk form skal visstnok hjelpe godt på menale ting også, og redusere risikoen for depresjon o.l.

Kroppen blir rett og slett "bedre rustet" til å takle utfordringer, også de mentale.

Å holde seg i form er i alle fall både billig og uskadelig, med store helsegevinster!

Lykke til!

[Gjest homo zappiens]

Kjære "deppa og lei".

Dette er ting som tar tid og krever innsats. Men det jeg synes er fint er at du selv har tatt kontakt med lege. Det at du vil gjøre noe med problemet gjør at dere muligens kan få til noe. Jeg sier muligens fordi rundt slike problemer er det så mye å arbeide med. Jeg har selv en mann som er utagerende, men han vil ikke innse at familiens problem ligger først og fremst i at han har en lav terskel for å bli frustrert og at slår når han mister besinnelsen. Da kan man ikke snakke sammen. Vi har aldri hatt en samtale der vi har, som voksne mennesker, funnet løsning på et problem. Jeg har vært hans krykke gjennom mange lange og tunge år.

Du sier lite om din kone annet enn at hun er sliten. Vil hun vil at du skal ligge flat for henne etter dine utbrudd? Det løser ingenting for dere, men for henne skaper det kanskje en balanse eller mestring av situasjonen. Kanskje du har utløst angst hos henne? Kanskje hun er i villrede om hva hun skal gjøre?

Har du spurt legen din om opphold på Modum? De driver med familieterapi.

Det er viktig for deg at du får igjen selvrespekten din. Det går an å be om unnskyldning uten at du skal ligge flat. Når respekten for hverandre forsvinner forsvinner grunnlaget for et godt ekteskap også. Det er så viktig å kunne være venner, dersom man skal holde sammen resten av livet.

Lykke til med en viktig jobb.

[Catzy]

Nei, jeg tror ikke at trening er det eneste som skal til. Jeg tror du trenger profesjonell hjelp i tillegg. Men trening kan være med å å gi et mentalt sunnere liv. Følelse av mestring og å ta ut frustrasjon fysisk etc.

Og nå beveger jeg meg sikkert ut på isen, men... hvis du hører pappa-pappa hele dagen, så er det kanskje greit med noen grenser for ungene? Få de til å ikke kreve oppmerksomhet hele dagen. Da blir det kanskje lettere å takle dem også. Vet ikke helt hvor man kan få tips om hvordan man kan sette grenser, men det er kanskje noe helsesøster eller familiekontoret kan gi tips om?

Catzy

[Gjest gjest1]

Hei Deppa og lei!

Du nevnte samtalegrupper.. Ta kontakt med psykiatrisk sykepleier. (pleier å være det i hver kommune) hun/han kan helt sikkert hjelpe deg videre. Ellers kan du få legen til å henvise deg til psykiatrisk døgnenhet/poleklinikk.

Legen din sa det var lang vente til hos psykolog, vel da er det vel bare å søke fortest mulig!!! Om det tar litt tid, så har du i alle fall det tilbudet når den tiden kommer.

Lykke til!

[Gjest Chrizzy]

Det kan sikkert være fint og ta en telefon til mental helse også, de tror jeg kan være til god hjelp

[Gjest Deppa og Lei]

Hei,

har snakket med legen min som mente at det ikke kunne være noe galt med stoffskiftet mitt eller mangel på jern eller B12. Mente at dette ikke kunne stemme.

Er legen min på bærtur?

[Gjest Deppa og Lei]

Legen min mente at det ikke var noen vits å sjekke det en gang... Så det var en skikkelig bomtur!

[Gjest B-12]

Det høres ut som om mye gått skjevt for deg og din familie.

Ikke mist fokus på barna dine. Barn trenger voksne og din utrygghet kan smitte over på barna.

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt kontakt med familievernkontoret, de har dyktige folk, det vet jeg av erfring. De vet også mye om hva du bør gjøre videre.

[Gjest B-12]

Det høres ut som om mye gått skjevt for deg og din familie.

Ikke mist fokus på barna dine. Barn trenger voksne og din utrygghet kan smitte over på barna.

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt kontakt med familievernkontoret, de har dyktige folk, det vet jeg av erfring. De vet også mye om hva du bør gjøre videre.

[Gjest deppa og lei]

Det høres ut som om mye gått skjevt for deg og din familie.

Ikke mist fokus på barna dine. Barn trenger voksne og din utrygghet kan smitte over på barna.

.

Det går heldigvis lang tid mellom hver gang jeg er sint, og sjeldnere foran ungene mine. Problemet er bare at jeg føler at noe murrer i bakgrunnen, og at jeg ikke er sikker på meg selv.

Føler meg rett og slett sliten og lei, og det vil jeg gjøre noe med... Så håper jeg at fremtiden kan bli bedre...

Mot ungene min er jeg snill og grei for tiden, men tenker og sliter mye i hodet mitt.....