Ufør.. Eller?

[AnonymBruker]

Hei damer.. Jeg håper noen kan komme med råd eller peke meg i rett retning. Gode ord eller noe som helst... 

Jeg er kun 22år og driver å utdanne meg som sykepleier, jeg kjenner allerede nå halvveis i studiet at det er tungt. Jeg sover dårlig, spiser lite og gjør det elendig på skolen. For å klare meg så jobber jeg litt ved siden av. (i en jobb jeg trives i) Har bestemt meg for å ta mindre fag disse to semestrene også heller satse fult senere.

Men jeg kjenner meg deprimert, utmattet, vondt i kroppen, mye angst, mye mørke tanker. Oppveksten min var nye preget av rus og fosterhjem. .. Jeg fikk diagnosen "svært deprimert" og suisidal som 14 åring, angst og bipolare som 18åring og diagnoser med ptsd som 20åring, går på medisiner og prøvd ulike behandlinger men jeg føler jeg ikke kommer meg noe vei verken iforhold til jobb eller skole. Jeg lurer da på hvordan jeg kan løse opp i alt dette? Ofte føler jeg meg ikke helt skapt for arbeidslivet - ikke fordi jeg er lat men fordi tankene og kroppen ikke er helt med. Noen som har vært der og vet hvilken støtte ordninger som finnes? Hva kan jeg gjøre? Moren min er også bipolare og hun er desverre ufør, hun sier ofte at jeg går i samme spor som henne men jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg noe sted.

 

Uff, dette ble rotete men kanskje noen har vært der og kan veilede meg litt? Dette er ikke akkurat noe man blir frisk fra... 

Anonymkode: 10344...654

[AnonymBruker]

Du trives jo på jobb, så kan du ikke ta pause fra studiene og jobbe mer? Ufør er en lang prosess og uten inntekt før du ble syk får du svært lite utbetalt... så lenge du fungerer i arbeidslivet ville jeg forsøkt det. 😊

Anonymkode: bf4e0...4fc

[AnonymBruker]

Du høres ut som en ganske normal person med ikke uvanlig oppvekst eller liv, eller følelser.
Du må som alle andre fullføre utdanning og jobbe, ikke noe som hjelper bedre for depresjon, angst og mørke tanker som å jobbe og bidra med noe så givende som å hjelpe andre mennesker! Sånn sett går du på en veldig givende utdanning som jeg er helt sikker på du vil få mye glede ut av senere.

Med tanke på ptsden din har du fått behandling for det? For det burde du gå til psykolog for.
Med mindre du er så hemmet av diagnosene dine at du ikke fungerer utenfor hjemmet så kan du ikke bli ufør, det er uansett bare dumt å bli og forværrer både depresjon og angst og ptsd. Men jeg håper virkelig du får behandling og hvis du syns det er vanskelig å å klare deg i hverdagen så kan du jo prøve å jobbe turnus eller deltid og se om det hjelper. Eventuelt så må du uansett gå noen år på AAP før du får ufør, og med AAP så står man i et fulltids behandlingsprogram sånn at man skal bli bedre og kunne jobbe igjen etter behandlingsopplegg. Tenker at dette er ting fastlegen din og behandleren din må vurdere etter en tid.

Anonymkode: 208c4...4e6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du høres ut som en ganske normal person med ikke uvanlig oppvekst eller liv, eller følelser.
Du må som alle andre fullføre utdanning og jobbe, ikke noe som hjelper bedre for depresjon, angst og mørke tanker som å jobbe og bidra med noe så givende som å hjelpe andre mennesker! Sånn sett går du på en veldig givende utdanning som jeg er helt sikker på du vil få mye glede ut av senere.

Med tanke på ptsden din har du fått behandling for det? For det burde du gå til psykolog for.
Med mindre du er så hemmet av diagnosene dine at du ikke fungerer utenfor hjemmet så kan du ikke bli ufør, det er uansett bare dumt å bli og forværrer både depresjon og angst og ptsd. Men jeg håper virkelig du får behandling og hvis du syns det er vanskelig å å klare deg i hverdagen så kan du jo prøve å jobbe turnus eller deltid og se om det hjelper. Eventuelt så må du uansett gå noen år på AAP før du får ufør, og med AAP så står man i et fulltids behandlingsprogram sånn at man skal bli bedre og kunne jobbe igjen etter behandlingsopplegg. Tenker at dette er ting fastlegen din og behandleren din må vurdere etter en tid.

Anonymkode: 208c4...4e6

Hei. Når du sier "ikke uvanlig oppvekst" så må jeg jo spørre. Er det blitt vanlig å vokse opp med rus rundt seg og dra fra fosterhjem til fosterhjem? 

Og bipolare er en psykisk lidelse som gjør at humør ikke alltid er like stabilt så vil si meg litt uenig i påstandene dine. Men likevel takk for svar. 

Jeg har prøvd gruppe behandling, psykolog i flere år men føler ikke det går noe bedre. Og hvis du leser så ja, jeg går på medisiner. men jeg føler ikke jeg fungerer optimalt nei. 

Anonymkode: 10344...654

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du trives jo på jobb, så kan du ikke ta pause fra studiene og jobbe mer? Ufør er en lang prosess og uten inntekt før du ble syk får du svært lite utbetalt... så lenge du fungerer i arbeidslivet ville jeg forsøkt det. 😊

Anonymkode: bf4e0...4fc

Det kan være en god ide! men er samtidig redd for å bli verre, jeg har hatt perioder hvor det er vanskelig å jobbe men det skader ikke å prøve 

Anonymkode: 10344...654

[Gent82]

Hva med å bare drite i studiene og istedet satse på jobben du liker , og bygg en god cv/ godt nettverk 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Når du sier "ikke uvanlig oppvekst" så må jeg jo spørre. Er det blitt vanlig å vokse opp med rus rundt seg og dra fra fosterhjem til fosterhjem? 

Og bipolare er en psykisk lidelse som gjør at humør ikke alltid er like stabilt så vil si meg litt uenig i påstandene dine. Men likevel takk for svar. 

Jeg har prøvd gruppe behandling, psykolog i flere år men føler ikke det går noe bedre. Og hvis du leser så ja, jeg går på medisiner. men jeg føler ikke jeg fungerer optimalt nei. 

Anonymkode: 10344...654

Unnskyld jeg burde ha formulert meg litt anderledes. Det jeg mener er at det er ikke uvanlig å ha vært gjennom disse tingene eller føle som du gjør , og allikevel jobbe og ha et forholdsvis normalt liv i etterkant.
 
Jeg kjenner flere bipolare som jobber, og noen som går på Arbeidsavklaringspenger. Han ene som gjør det har endt opp som rusmisbruker fordi han ikke har noenting å gjøre i hverdagen når han ikke har jobb og det er en trist tilværelse

Jeg kjenner også flere som har vokst opp i flere fosterhjem og med rus rundt seg som har fått et helt vanlig liv som voksne, selvom de sliter med depresjon og angst og mørke tanker og ptsd.

Mange føler at de ikke passer til å jobbe fordi de er mistilpass med seg selv og livstilværelsen pga psyken men det er pga psyken og ikke det å jobbe, for det er veldig givende å ha rutine og noe å stå opp til, det blir en enda tristere hverdag som hjemmeværende og ufør og sånn som ptsd funker så kan det forværres når hjernen ikke har annet å gjøre. Det kommer jo sikkert litt an på åssen triggere du får også da, om du har mye flashbacks av omgang med mennesker eller ute? Men generelt så henter hjernen opp dårlige minner når man får mere ro rundt seg så å jobbe er sunt. Å være sykepleier er givende for det oppleves godt for sjela å hjelpe andre og med tiden kan det gjøre at du blir kvitt depresjonen og angsten også.
Men om du sliter veldig med traumer og store svigninger pga bipolaren så skjønner jeg at å ha en vanlig hverdag kanskje ikke er så lett.....Håper du finner ut av det med behandleren din. Ufør er ikke noe å trakte etter å leve fattig resten av livet uten noe rutine og noe å bidra med til samfunnet, men det er en nødløsning om man er så syk at man ikke klarer å fungere i normale ting.

Anonymkode: 208c4...4e6

[AnonymBruker]

Unnskyld igjen jeg vil bare spesifisere at jeg er ikke noe psykolog og kjenner ikke til hvor mye du sliter i hverdagen din og hvor mye diagnosene dine begrenser deg! Selvom andre kan jobbe så vet jeg at det er helt individuelt og det er ille å ha vært gjennom det du har og ha de diagnosene du har, mener ikke at det ikke er det. Hjerte

Anonymkode: 208c4...4e6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Unnskyld igjen jeg vil bare spesifisere at jeg er ikke noe psykolog og kjenner ikke til hvor mye du sliter i hverdagen din og hvor mye diagnosene dine begrenser deg! Selvom andre kan jobbe så vet jeg at det er helt individuelt og det er ille å ha vært gjennom det du har og ha de diagnosene du har, mener ikke at det ikke er det. Hjerte

Anonymkode: 208c4...4e6

Det var ikke meningen å "gå til angrep" bare mente du kunne utdype deg. Men nei jeg sliter ikke med flashbacks, men kan kjenne følelsen fra jeg var liten gnage i meg til tide og utide og ofte bli slått ut. Vanskelig å sette ord på det. Jeg hadde tilpasset ungdomsskole og vgs og gikk ikke 9.klasse fordi jeg var såpass dårlig at jeg ikke kom meg ut av huset/inn på skolen.. Så er litt redd for at den følelsen eller hva jeg skal kalle det, skal komme tilbake 

Anonymkode: 10344...654

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være en god ide! men er samtidig redd for å bli verre, jeg har hatt perioder hvor det er vanskelig å jobbe men det skader ikke å prøve 

Anonymkode: 10344...654

Du trenger ikke frykte det. Da har du krav på sykmelding og evt aap og vil også fanges opp mtp utredning og evt behandling. For meg har arbeidslivet, med mestringsfølelse osv, vært terapi. Å gå på nav har vært noe dritt. Beklager, men virkelig. Jeg elsket å jobbe (lederstilling, bra lønn), men ble så syk (fysisk sykdom) at jeg ikke klarte. Måtte sitte på nav og føle at de så på meg som en som hadde vondt i viljen.

Anonymkode: bf4e0...4fc

[AnonymBruker]

Jeg sliter med en god del av det du gjør, og for meg funker studier veldig dårlig, da jeg tåler stress dårlig. Så da jeg studerte ble jeg gradvis dårligere og dårligere. Så jeg jobber, men jeg jobber ikke fulltid, jeg må hente meg inn igjen innimellom. Men samtidig tror jeg at jeg hadde hatt det mye verre, om jeg ikke jobbet. Jeg holder og på med yoga og meditasjon, og føler dette hjelper. 

Så prøv å tenk på hva som hjelper deg, hva som er vanskelig for deg. Så du kan fungere best i arbeidslivet. For jeg tror det virkelig ikke er gøy å bli 100% ufør, og det hjelper nok ikke på psyken.

Anonymkode: 46ffb...af5

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med en god del av det du gjør, og for meg funker studier veldig dårlig, da jeg tåler stress dårlig. Så da jeg studerte ble jeg gradvis dårligere og dårligere. Så jeg jobber, men jeg jobber ikke fulltid, jeg må hente meg inn igjen innimellom. Men samtidig tror jeg at jeg hadde hatt det mye verre, om jeg ikke jobbet. Jeg holder og på med yoga og meditasjon, og føler dette hjelper. 

Så prøv å tenk på hva som hjelper deg, hva som er vanskelig for deg. Så du kan fungere best i arbeidslivet. For jeg tror det virkelig ikke er gøy å bli 100% ufør, og det hjelper nok ikke på psyken.

Anonymkode: 46ffb...af5

Tusen takk for svar og for at du deler erfaring! Har ikke noe ønske om å bli ufør nei... Ikke 100% ihvertfall. 

Hvordan er det å få seg jobb uten utdanning da? Jobben jeg har nå fikk jeg via skole praksis på vgs... Så er redd for at hvis jeg flytter så finner jeg ikke noe.. 

Anonymkode: 10344...654