Er et barn i stand til å ta selvmord?

[AmonymBruker]

I Monika-saken konkluderte bergens-politiet med at en 8 år gammel jente hadde tatt selvmord ved henging og henla saken. Bare tilfeldigheter gjorde at en varsler stod frem og ofret sin karriere for å få saken gjenåpnet og gjerningsmannen dømt mange år etterpå.

Denne saken hadde vært glemt som en selvmordsak om det ikke hadde vært for denne varsleren. Og det skremmende er hvor mange slike saker som finnes i Norge og i verden for øvrig hvor slike tilfelidige varslere ikke oppstår.

For hvor sannsynlig er det egentlig at et 8 år gammelt barn henger seg?

I utenlandske medier er det stadig omtaler av barn som dør i selvmord. Ja barn helt ned i 6 årsalder som angivelig har tatt selvmord. Og saken henlagt. Er det virkelig ingen som tenker at det kanskje er en drapsmann bak det hele? Og kanskje til og med barnets foreldre? Hvor dum og lettlurt er det egenlig mulig å være?

[Marihønepøne]

Selvfølgelig er det mulig at det gjemmer seg drap bak noen av barneselvmordene, på samme måte som i Monikasaken. Men det er et faktum at det finnes barn som ønsker å dø så sterkt at de prøver å begå selvmord, og noen av dem lykkes. Det er ingenting naivt ved å innse og å forholde seg til det. Det som er naivt, er å tro at ingen barn lever under så vanskelige forhold at de rett og slett ikke ønsker å leve lenger. 

For å forfølge en av dine tankerekker et øyeblikk: dersom et barn har foreldre som er kapable til å iscenesette sin egen 6-årings selvmord - hvordan tror du slike foreldre er å leve med? Har det ikke falt deg inn at barn av så kalde og kyniske foreldre sannsynligvis lever i et mareritt hver time av dagen? Og at de kanskje rett og slett ønsker å slippe det? Hvorfor er det så usannsynlig?

(Og bare for ordens skyld, jeg mener ikke å si at alle barn som begår selvmord (eller prøver på det) har vanskelige hjemmeforhold - det kan være helt andre ting i livet som gjør det for vanskelig å leve. Eksempler kan være mobbing, alvorlig sykdom, sorg eller overgrep.)

[Sliten&kjørt52]

¨¨Er et barn i stand til å ta selvmord?¨¨

JA.

a.

Endret 2. februar 2019 av Sliten&kjørt51

[AmonymBruker]

3 timer siden, Marihønepøne skrev:

Selvfølgelig er det mulig at det gjemmer seg drap bak noen av barneselvmordene, på samme måte som i Monikasaken. Men det er et faktum at det finnes barn som ønsker å dø så sterkt at de prøver å begå selvmord, og noen av dem lykkes. Det er ingenting naivt ved å innse og å forholde seg til det. Det som er naivt, er å tro at ingen barn lever under så vanskelige forhold at de rett og slett ikke ønsker å leve lenger. 

For å forfølge en av dine tankerekker et øyeblikk: dersom et barn har foreldre som er kapable til å iscenesette sin egen 6-årings selvmord - hvordan tror du slike foreldre er å leve med? Har det ikke falt deg inn at barn av så kalde og kyniske foreldre sannsynligvis lever i et mareritt hver time av dagen? Og at de kanskje rett og slett ønsker å slippe det? Hvorfor er det så usannsynlig?

(Og bare for ordens skyld, jeg mener ikke å si at alle barn som begår selvmord (eller prøver på det) har vanskelige hjemmeforhold - det kan være helt andre ting i livet som gjør det for vanskelig å leve. Eksempler kan være mobbing, alvorlig sykdom, sorg eller overgrep.)

Det lite sannsnylig at et så lite barn i det hele tatt vet hva konseptet selvmord er. At det i tillegg skulle prøve og i tillegg lykkes med selvmord er like lite sannsylig som en mann som kommer og sier han har løpt hundre meter på 4 sekunder. Det er teoretisk mulig for et menneske å løpe hundre meter på 4 sekunder, men sannsynligheten for at dette er den riktig forklaringen er så mikroskopisk at det å i det hele tatt ende på den konklusjonene bør være en verdensnyhet som ryster forskningsmijløet verden over.

Kan en hund ta selvmord? I teorien ja. Men om en mann kom bort og sa han så hunden ta selvmord, så hadde ikke det vært sporet jeg som politimann hadde fulgt først.

 

[MollyJones]

Jeg brukte veldig mye energi som barn på tanker rundt selvmord. Nøyaktig alder er vanskelig å si i ettertid, men utfra livssituasjon vil jeg si mellom syv og ti. Kanskje nærmere ti enn sju. Jeg bestemte meg ofte for å ta livet av meg, men utsatte det til etter ting jeg ønsket å være med på. F.eks en håndballcup etc. Så når den tiden kom og var over fant jeg en ny ting å vente på. Øvde på å kvele meg sjøl med tau og planla å henge meg. 

Da jeg var ti kasta min mor endelig ut sin voldelige samboer og livet ble noe bedre, for noen år. Ble preget av barndommen igjen i mange år i tidlig voksen alder. Går bra nå da   Men poenget mitt er at barn iallefall kan tenke tanken, selv om jeg tror det er ekstremt langt derfra til gjennomføring av selvmordet.

[Forundret..]

Jeg hadde innimellomlyst til å bare dø når jeg var liten, fra før skolealder.

Men min strategi var å slutte å spise.

Ofte håpte jeg på at noen bare drepte meg.

[OPIgirl]

20 minutter siden, Forundret.. skrev:

Jeg hadde innimellomlyst til å bare dø når jeg var liten, fra før skolealder.

Men min strategi var å slutte å spise.

Ofte håpte jeg på at noen bare drepte meg.

😢♥️

[Marihønepøne]

Jeg prøvde å ta livet av meg som åtteåring. Jeg prøvde å stikke meg med kniv rett i hjertet (det var på ingen måte planlagt, jeg klarte bare ikke mer), men fikk ikke til med den kniven som var tilgjengelig før jeg ble oppdaget. Hadde jeg vært litt mer realistisk i forhold til anatomi   og/eller hadde hatt en kraftigere kniv tilgjengelig og litt bedre tid før noen tilfeldigvis oppdaget meg, kunne jeg muligens ha lykkes. 

Naboen min var akkurat fylt åtte da han prøvde å henge seg og var sekunder fra å lykkes da noen fant ham ved en ren tilfeldighet. Han fikk store og varige men etter surstoffmangelen. 

Ei nær venninne (jeg kjente henne ikke som barn, bare nå som voksen) prøvde gjentatte ganger å kutte pulsåra helt fra hun ble sju år gammel, men ble alltid oppdaget i siste liten hver gang. 

En i parallellklassa mi på barneskolen tok livet av seg i skoletida og hadde til og med lagt igjen et avskjedsbrev i pennalet sitt. Han var åtte da det skjedde. 

 

Grunnene til disse selvmordene var sorg over et nylig avdødd familiemedlem for en av oss, alvorlig og svært smertefull kronisk sykdom for en annen og en oppvekst preget av massive seksuelle overgrep og ekstrem mishandling hjemmefra for den tredje. Sistemann ble mobbet og oppfordret til å ta livet av seg hver eneste dag gjennom de åra han gikk på skolen. Om han fikk det spesifikke tauet han hengte seg i av en av mobberne vet jeg ikke, men jeg vet at han fikk tau, barberblader eller annet «selvmordsutstyr» overlevert av mobberne daglig sammen med oppfordringer om å bruke det. 

 

[Snaskesnusken]

3 timer siden, MollyJones skrev:

Jeg brukte veldig mye energi som barn på tanker rundt selvmord. Nøyaktig alder er vanskelig å si i ettertid, men utfra livssituasjon vil jeg si mellom syv og ti. Kanskje nærmere ti enn sju. Jeg bestemte meg ofte for å ta livet av meg, men utsatte det til etter ting jeg ønsket å være med på. F.eks en håndballcup etc. Så når den tiden kom og var over fant jeg en ny ting å vente på. Øvde på å kvele meg sjøl med tau og planla å henge meg. 

Da jeg var ti kasta min mor endelig ut sin voldelige samboer og livet ble noe bedre, for noen år. Ble preget av barndommen igjen i mange år i tidlig voksen alder. Går bra nå da   Men poenget mitt er at barn iallefall kan tenke tanken, selv om jeg tror det er ekstremt langt derfra til gjennomføring av selvmordet.

Så trist å lese at du hadde det så vondt da du var barn. Fint å se at det går bra nå 😊

[Snaskesnusken]

3 timer siden, Forundret.. skrev:

Jeg hadde innimellomlyst til å bare dø når jeg var liten, fra før skolealder.

Men min strategi var å slutte å spise.

Ofte håpte jeg på at noen bare drepte meg.

Uff ❤️

[Snaskesnusken]

2 timer siden, Marihønepøne skrev:

Jeg prøvde å ta livet av meg som åtteåring. Jeg prøvde å stikke meg med kniv rett i hjertet (det var på ingen måte planlagt, jeg klarte bare ikke mer), men fikk ikke til med den kniven som var tilgjengelig før jeg ble oppdaget. Hadde jeg vært litt mer realistisk i forhold til anatomi   og/eller hadde hatt en kraftigere kniv tilgjengelig og litt bedre tid før noen tilfeldigvis oppdaget meg, kunne jeg muligens ha lykkes. 

Naboen min var akkurat fylt åtte da han prøvde å henge seg og var sekunder fra å lykkes da noen fant ham ved en ren tilfeldighet. Han fikk store og varige men etter surstoffmangelen. 

Ei nær venninne (jeg kjente henne ikke som barn, bare nå som voksen) prøvde gjentatte ganger å kutte pulsåra helt fra hun ble sju år gammel, men ble alltid oppdaget i siste liten hver gang. 

En i parallellklassa mi på barneskolen tok livet av seg i skoletida og hadde til og med lagt igjen et avskjedsbrev i pennalet sitt. Han var åtte da det skjedde. 

 

Grunnene til disse selvmordene var sorg over et nylig avdødd familiemedlem for en av oss, alvorlig og svært smertefull kronisk sykdom for en annen og en oppvekst preget av massive seksuelle overgrep og ekstrem mishandling hjemmefra for den tredje. Sistemann ble mobbet og oppfordret til å ta livet av seg hver eneste dag gjennom de åra han gikk på skolen. Om han fikk det spesifikke tauet han hengte seg i av en av mobberne vet jeg ikke, men jeg vet at han fikk tau, barberblader eller annet «selvmordsutstyr» overlevert av mobberne daglig sammen med oppfordringer om å bruke det. 

 

❤️

[Gjest Blondie65]

Jeg tror det er viktig å være våkne for at ikke alle påståtte barneselvmord er det, samtidig som at man er obs på at et selvmordsforsøk hos barn må medføre oppfølging av hvorfor det skjedde. Jeg får f.eks. helt vondt når jeg hører om barn som gjentatte ganger prøver å ta livet av seg uten at noen forsøkte å hjelpe. Det er systemsvikt så til de grader.

En annen faktor som er viktig å tenke over er at barn ikke helt forstår konvekvenser - det er ikke sikkert at et selvmord er ment som noe annet enn et brøl om hjelp eller at barnet forstår at de dør på ordentlig hvis de tar livet av seg. Særlig tror jeg dette er viktig å forstå der det har vært "in" å¨ta livet av seg - det var blant annet en ren epidemi i en nabokommune her for noen år tilbake. 

[Gjest Krampus]

 Jeg jobbet på en barneskole for 10 år siden, der oppdaget de at en gruppe av de aller yngste hadde en hemmelig selvskaderklubb. 

Jeg gikk i klasse med en jente som tok livet sitt da vi var 8. 

 

[Gasellen]

Ja, barn er i stand til å ta selvmord. Men de forstår ikke alltid konsekvensene av det selv, ift foreldrene som sitter igjen feks. Det kommer an på alder og modenhet. Enn 6-åring forstår ikke alltid disse følelsene helt selv feks. 

Og de har ikke nødvendigvis kjennskap til begrepet selvmord. De føler kanskje bare at de ikke vil våkne opp i morgen, eller at de skulle ønske de ikke var her. 

Noen barn forsøker og ta selvmord også, gjerne i form av å spise piller. De kan ha lest eller hørt at det er en måte man kan dø på. Da skjønner de ikke bestandig hvilke piller de skal ta og at ikke alt av piller er dødelig. De kan feks ta "overdose" på Omega3 kapsler. Da er det jo ikke aldri for livene deres rent fysisk, de får kanskje bare løs mage, men det skal alikevel behandles som ett reelt selvmordsforsøk, da barnet faktisk har trodd at dette skulle ta livet av dem og igjennomført det.

Barn som ikke har levd flere år enn du har fingre på den ene hånden din kan bære på slike følelser og tanker og det er ikke alltid så lett å plukke dem opp i psykiatrien.