Å alltid være den glemte..

[AnonymBruker]

Ok, jeg har asperger syndrom. Jeg elsker alenetid, og får fort angst sv å få mange rundt meg, når de inviterer med fremmede og planer plutselig forandres. Jeg hater meg selv for dette. Men folk betyr noe for meg, men jeg klarer ikke vise det....

når det er to år siden jeg snakket med de, men har liket bildene til hverandre på some, så unfollower de plutselig. Men de ubfollower ike hverandre. 😕 det er litt sårt når andre får mange kommentarer on at de er savnet, må komme på besøk snart... jeg får ingenting. Opplever til og med at enkelte (oftest menn) er redde for å vise at de kjenner meg...for hvem vil vel egentlig ha hun venneløse? 

Anonymkode: 417a2...3e2

[AnonymBruker]

Hørtes kjent ut. Har ikke noen jeg kan kalle bestevenn, kun kollegaer. Er mest sosial med ungene, kjæresten og annen familie, men ønsker jo også å være sammen med andre å finne på ting. Jeg har ikke asberger, men ene sønnen min har det mest sannsynlig(snart ferdig med utredning). Han vil ikke i bursdager og på besøk så ofte, men stortrives sammen med 3menningen sin da det er bare de som er sammen. Blir det flere trekker han seg unna.. Er ikke lett, men slik jeg ser det må man bare prøve litt selv når man kjenner det går. Du er ikke alene om å føle det slik, det er nok ufattelig mange som har det på samme viset, men ikke sier noe. Passer jo ikke inn i dagens standard.. Synd det er blitt sånn

Anonymkode: 36141...92e