Falskt mor/datter forhold.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i min mor.

Og har alltid hatt et sterkt ønske om å ha henne i livet mitt. Men hun har hele mitt liv slitt psykisk. Og kunne ikke gi oss den trygge barndommen vi skulle hatt. Hun har sviktet barna på alle måter.. men alikevell...så håper man at en dag blir ting bedre. Og man blir like skuffet hver gang de ikke blir det. 

Nå er jeg voksen med egne barn. 

Hun ringer når det passer henne. Og later som vi er bestevenner. Men likefort kan hun snu og skjelle meg ut. I dag fortalte jeg at jeg synes det føles kunstig når hun ringer så ofte, men aldri vil treffe hverken meg eller barnebarn. Og at jeg er lei meg. Ønsker hun var i livet vårt mer stabilt osv.

Da...klikket det for henne. At jeg var så stygg, gjorde henne syk. Og at jeg er ond. 

Og jeg sitter her såret, igjen.. har lyst til å aldri se henne mer. Men hva sier man til barna? Når jeg ikke gidder komme på besøk til bestemor mer. For det er kun da vi ser henne, om vi kommer til henne. Hun gir f i å finne på noe med barnebarn eller i det hele tatt se de. Vet det er hennes valg, men det er en sår situasjon. 

Min mor er også paranoid, gardinene trukket for, så ingen skal se inn, tror kolleger rotter seg sammen mot henne osv. 

Jeg orker ikke disse konfliktene med henne mer.. 

Anonymkode: 2d04d...f77

[AnonymBruker]

Huff, så vondt. Du har rett til å velge henne bort for en stund, akkurat som hun velger sin kontakt. Det høres ikke ut, ut fra det du skriver, som om du egentlig har lyst til å kutte kontakt for alltid, fordi du tross alt er glad i henne, men at du nå har nådd et topp-punkt. Ikke kutt kontakt for alltid akkurat nå. Ta en pause fra henne. Fortell henne det, om nødvendig, og derom hun forstår.

Du skriver hun alltid har slitt psykisk. Det kan bety mange forskjellige ting. Får hun hjelp, for eksempel? Er hun interessert i å få hjelp?

Har du søsken?

Anonymkode: 46aca...370

[AnonymBruker]

Jeg har ikke møtt eller snakket med min mor på 11 år. Jeg kuttet henne ut av mitt liv da jeg var 40, fordi hun bragte ikke med seg noe positivt inn i livet mitt. Jeg orket rett og slett ikke mer av hvordan hun behandlet meg (forskjellsbehandlet meg som jente og brødrene mine hele livet, også som voksen) og all negativiteten hun hele tiden bablet om. Så hun en overvektig person på gata, begynte hun straks å uffe og oie seg over denne fæle personen, "åh, se på den digre ræva der" og sånt. Orket ikke mer av henne.

Jeg sluttet å ta telefonen når hun ringte, ganske enkelt. Etterhvert tok hun hintet. Vi utveksler en sms ved jul og bursdag, det er alt.

Og det verste av alt? I alle disse årene har ikke den kjerringa en eneste gang stilt et spørsmål eller lurt på "Er du sint på meg eller noe?" eller "Har jeg gjort noe du er sur for? Har jeg såret deg?" Nei. Ingenting. 

Kanskje hun innerst inne vet hvorfor. Ellers så er hun fornærmet og gir blaffen. Tipper det siste.

Jeg lever et mye bedre liv uten min mor i det. Slipper at hun drar meg ned psykisk.

Anonymkode: a93c7...dc7

[Gjest BearMama]

Høres ut som hun sliter med alvorlige psykiske problemer. Av og til er det bedre å lukke slike dører, låser dem igjen og kaste nøkkelen. En slik dame vil uansett aldri bli en trygg bestemor for barna dine.

[AnonymBruker]

Takk for varme ord dere ❤️akkurat nå er skyldfølelsen over å ta vare på seg selv verst. Men det må til ❤️

Anonymkode: 2d04d...f77

[AnonymBruker]

Hei TS,

Jeg hadde en mor som var glad i meg, men som ved et tidspunkt jagde meg med kniv fordi hun var sint. Det var opp og ned om du forstår. Men hun var glad i meg alikevel, selv om hun ikke greide å være storhjertet. hun kunne ikke si unnskyld på en real måte. Hun var alltid offeret. Skikkelig martyr! Splite på dårlig samvittighet. Latet som at vi var bestevenner slik som hun så hennes veninner var med sine døtre. 

mamma var syk.

Hun døde for noen år siden, og selv om det var vanskelig når hun levde og selv om hun såret meg så mye ( og jeg henne ved å aldri svare telefonen ) Så savner jeg henne. 

Jeg tror moren din ringer deg fordi hun er glad i deg. Og så kaller hun deg ond når du sårer henne ved å si slike ting som går sånn inn på henne fordi hun er glad i deg. Du er jo barnet hennes. Men hun greier ikke være den perfekte mammaen som du håper på. Du må enten ta henne som hun er, eller så...ja. Det kan være du angrer om du kutter henne ut når hun er borte. For huner jo mammaen din. 

Jeg vil bare si at du må tenkte to ganger før du kutter henne ut. Fordi vi har bare foreldrene våre på lånt tid. Kansje vil du angre på alle de samtalene du ikke tok den dagen hun virkerlig er borte fra livet ditt. Jeg ble voksen med ett da, uten en mamma. Og tilga alt hun hadde gjort mot meg og savnet henne veldig. Mener ikke å gi deg dårlig samvittighet eller noe, men deler min erfaring.

Anonymkode: 5d74c...0dd

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS,

Jeg hadde en mor som var glad i meg, men som ved et tidspunkt jagde meg med kniv fordi hun var sint. Det var opp og ned om du forstår. Men hun var glad i meg alikevel, selv om hun ikke greide å være storhjertet. hun kunne ikke si unnskyld på en real måte. Hun var alltid offeret. Skikkelig martyr! Splite på dårlig samvittighet. Latet som at vi var bestevenner slik som hun så hennes veninner var med sine døtre. 

mamma var syk.

Hun døde for noen år siden, og selv om det var vanskelig når hun levde og selv om hun såret meg så mye ( og jeg henne ved å aldri svare telefonen ) Så savner jeg henne. 

Jeg tror moren din ringer deg fordi hun er glad i deg. Og så kaller hun deg ond når du sårer henne ved å si slike ting som går sånn inn på henne fordi hun er glad i deg. Du er jo barnet hennes. Men hun greier ikke være den perfekte mammaen som du håper på. Du må enten ta henne som hun er, eller så...ja. Det kan være du angrer om du kutter henne ut når hun er borte. For huner jo mammaen din. 

Jeg vil bare si at du må tenkte to ganger før du kutter henne ut. Fordi vi har bare foreldrene våre på lånt tid. Kansje vil du angre på alle de samtalene du ikke tok den dagen hun virkerlig er borte fra livet ditt. Jeg ble voksen med ett da, uten en mamma. Og tilga alt hun hadde gjort mot meg og savnet henne veldig. Mener ikke å gi deg dårlig samvittighet eller noe, men deler min erfaring.

Anonymkode: 5d74c...0dd

Å som jeg føler med deg ❤️

Det eneste jeg ønsker er å ha henne i livet mitt, men jeg blir så uvell i lang tid etter samtalene våre. Tung til sinns og går til og med i terapi, pga alt. 

Når hun ringer har jeg ingenting å si. Annet enn ja, nei.. noe annet får jeg ikke til. For det føles ikke ekte. 

Det er en stor sorg å ha en mor, men samtidig ikke ha en .. 

TS.

Anonymkode: 2d04d...f77

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når hun ringer har jeg ingenting å si. Annet enn ja, nei.. noe annet får jeg ikke til. For det føles ikke ekte. 

jeg forstår det..men husk at hun ringer fordi hun er glad i deg. det er denne sjansen du har i dette livet på å ha en mamma som er glad i deg som en mamma. du bestemmer dette selv så klart, men du vet jo ikke hvordan du vil føle det når hun faktisk er borte. hun følest kansje "død" ut nå men det vil kjennes annerledes ut når hun er borte. 

Anonymkode: 5d74c...0dd

[AnonymBruker]

leit situasjon. Ikke lett å råde andre her, men jeg vet at hadde mine foreldre slitt psykisk, men likevel ringt, så hadde jeg alseptert det og vært fornøyd med det. 

Du sier din mor ikke kunne gi dere «den teygge barndommen dere skulle hatt», men det var vel ikke med vilje?! Hun slet jo psykisk!! 

Jeg beklager, men på meg virker det som du tar lett på hennes problemer. Hvorfor kan det ikke være bra nok at hun er din mor og ringer, selv om hun ikke besøker så ofte?! 

Jeg har et supert forhold til mine foreldre som bor 5 min unna. Min far har besøkt oss kanskje 5 ganger i løpet av de 6 årene jeg har bodd her med mannen, men vi er hos de hver eneste uke. Jeg ringer også hver eneste dag. Jeg syns det er kjipt pappa ikke besøker så ofte, men aksepterer at han er sånn som liker seg best i eget hus. Jeg vil også at min datter skal vokse opp til å ha oss som forbilder ifht å ta vare på de eldre. Jeg hadde blitt knust om jeg hadde slitt psykisk og prøvde på min måte å ha et forhold til barna, men de ikke var fornøyd da heller. Behandle andre slik du vil bli behandlet.

en dag vil din mor gå bort og det er da du angrer på at dette ikke var nok for deg. 

 

Anonymkode: 926a7...51c

[AnonymBruker]

Å si at hun sliter psykisk var egentlig bare for å pakke det litt fint inn. 

Hun er stein gal.  Jeg har forsøkt i alle år, og svelge kameler for å hverfall ha en mor. Men hun ødelegger alt jeg bygger opp av gode ting i livet mitt, hver eneste gang. Jeg får en vond stor klump i magen av å tenke på henne og alt hun har utsatt oss for. Jeg tror ikke hun liker meg, har alltid følt hun bruker meg som en nikkedukke i et spill hun spiller. Jeg ble lagt inn på sykehuset med smerter da jeg var 8år, fordi jeg ble syk av henne. Uforklarlige magesmerter. Jeg ville ikke hjem. Årene frem til  voksen alder var grusome. Uten å gå i detalj. 

Nå ønsker jeg fred og harmoni i livet mitt. Og da kan jeg ikke bli konfrontert med henne på dette viset lengre. 

Anonymkode: 2d04d...f77

[AnonymBruker]

Forstår deg ganske godt TS. Jeg er i noenlunde samme situasjon, men jeg er kanskje en del yngre enn deg? (i 20-årene). Har valgt å ta avstand, fordi jeg merker hvor mye hun bryter meg ned - og helsevesenet har vært enig i at jeg bør ta avstand. Jeg tar ikke telefonen når hun ringer, og svarer heller ikke på sms. All praktisk kontakt går gjennom pappa. Hun har ikke innsikt til å forstå at hun er syk, og at det hun har gjort mot meg i oppveksten er omsorgssvikt (psykisk vold). «Du er krevende. Jeg ringer barnevernet. Barnevernet kommer å henter deg. Jeg går å tar livet mitt.» var blant noen av truslene. Hun har også truet meg i voksenalder, når hun ikke får det som hun vil.

Jeg signerer dette som AB har skrevet: «Og det verste av alt? I alle disse årene har ikke den kjerringa en eneste gang stilt et spørsmål eller lurt på "Er du sint på meg eller noe?" eller "Har jeg gjort noe du er sur for? Har jeg såret deg?" Nei. Ingenting.«

Slik er det til meg også. 

Anonymkode: fdf86...cc8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Forstår deg ganske godt TS. Jeg er i noenlunde samme situasjon, men jeg er kanskje en del yngre enn deg? (i 20-årene). Har valgt å ta avstand, fordi jeg merker hvor mye hun bryter meg ned - og helsevesenet har vært enig i at jeg bør ta avstand. Jeg tar ikke telefonen når hun ringer, og svarer heller ikke på sms. All praktisk kontakt går gjennom pappa. Hun har ikke innsikt til å forstå at hun er syk, og at det hun har gjort mot meg i oppveksten er omsorgssvikt (psykisk vold). «Du er krevende. Jeg ringer barnevernet. Barnevernet kommer å henter deg. Jeg går å tar livet mitt.» var blant noen av truslene. Hun har også truet meg i voksenalder, når hun ikke får det som hun vil.

Jeg signerer dette som AB har skrevet: «Og det verste av alt? I alle disse årene har ikke den kjerringa en eneste gang stilt et spørsmål eller lurt på "Er du sint på meg eller noe?" eller "Har jeg gjort noe du er sur for? Har jeg såret deg?" Nei. Ingenting.«

Slik er det til meg også. 

Anonymkode: fdf86...cc8

Ja, jeg er litt eldre enn deg. 

Men hvordan synes du det fungerer å ha kuttet ned på kontakten? 

Kjenner meg så igjen i det du beskrev om moren din. 

❤️

Anonymkode: 2d04d...f77

[AnonymBruker]

Så lenge dette går såpass inn på deg, så bør du ta avstand fra moren din. Du bør innstille deg selv på at det aldri blir bedre og ta stilling til om du orker det eller ikke. 

Jeg har hatt det slik selv. Jeg kuttet helt kontakten med henne og fikk det mye bedre selv. Hun ødela hverdagen min og min families hverdag. Jeg sa til barna at bestemor hadde vært veldig slem mot oss og er ikke frisk, derfor ser vi ikke henne mer. Noe som også er sant. Når de blir eldre vil jeg nok fortelle mer. 

Anonymkode: 12736...5ca

[AnonymBruker]

På 30.1.2019 den 19.04, AnonymBruker skrev:

Jeg er veldig glad i min mor.

Og har alltid hatt et sterkt ønske om å ha henne i livet mitt. Men hun har hele mitt liv slitt psykisk. Og kunne ikke gi oss den trygge barndommen vi skulle hatt. Hun har sviktet barna på alle måter.. men alikevell...så håper man at en dag blir ting bedre. Og man blir like skuffet hver gang de ikke blir det. 

Nå er jeg voksen med egne barn. 

Hun ringer når det passer henne. Og later som vi er bestevenner. Men likefort kan hun snu og skjelle meg ut. I dag fortalte jeg at jeg synes det føles kunstig når hun ringer så ofte, men aldri vil treffe hverken meg eller barnebarn. Og at jeg er lei meg. Ønsker hun var i livet vårt mer stabilt osv.

Da...klikket det for henne. At jeg var så stygg, gjorde henne syk. Og at jeg er ond. 

Og jeg sitter her såret, igjen.. har lyst til å aldri se henne mer. Men hva sier man til barna? Når jeg ikke gidder komme på besøk til bestemor mer. For det er kun da vi ser henne, om vi kommer til henne. Hun gir f i å finne på noe med barnebarn eller i det hele tatt se de. Vet det er hennes valg, men det er en sår situasjon. 

Min mor er også paranoid, gardinene trukket for, så ingen skal se inn, tror kolleger rotter seg sammen mot henne osv. 

Jeg orker ikke disse konfliktene med henne mer.. 

Anonymkode: 2d04d...f77

Er hun tidlig dement ? 

Anonymkode: d9522...5bb

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å si at hun sliter psykisk var egentlig bare for å pakke det litt fint inn. 

Hun er stein gal.  Jeg har forsøkt i alle år, og svelge kameler for å hverfall ha en mor. Men hun ødelegger alt jeg bygger opp av gode ting i livet mitt, hver eneste gang. Jeg får en vond stor klump i magen av å tenke på henne og alt hun har utsatt oss for. Jeg tror ikke hun liker meg, har alltid følt hun bruker meg som en nikkedukke i et spill hun spiller. Jeg ble lagt inn på sykehuset med smerter da jeg var 8år, fordi jeg ble syk av henne. Uforklarlige magesmerter. Jeg ville ikke hjem. Årene frem til  voksen alder var grusome. Uten å gå i detalj. 

Nå ønsker jeg fred og harmoni i livet mitt. Og da kan jeg ikke bli konfrontert med henne på dette viset lengre. 

Anonymkode: 2d04d...f77

Hvorfor endret historien seg til det verre når du fikk litt motstand her?

Anonymkode: ba30d...81a

[AnonymBruker]

Du trenger ikke svare på dette, men når hun en dag dør. Kommer du til å sørge over at hun er borte, eller vil sorgen komme av at mulighetene til å bygge en mor-datter-relasjon er borte? Jeg tenker du kanhende vil finne en del av svaret på hva du bør gjøre i svaret på det spørsmålet. Du må gjøre det som er riktig for deg.

Anonymkode: a53a7...ccf

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger ikke svare på dette, men når hun en dag dør. Kommer du til å sørge over at hun er borte, eller vil sorgen komme av at mulighetene til å bygge en mor-datter-relasjon er borte? Jeg tenker du kanhende vil finne en del av svaret på hva du bør gjøre i svaret på det spørsmålet. Du må gjøre det som er riktig for deg.

Anonymkode: a53a7...ccf

Jeg er hun som har hatt et vanskelig forhold med moren min, og hvor moren er død. 

Altså, jeg har det bra i dag til tross for at jeg ikke orket å ha et nært forhold med min mor, selv om jeg savner henne hver dag, og selv om de første årene uten henne var så vonde.

Merkelig nok gikk ikke kniv episoden inn på meg, men i større grad var det mangelen jeg hadde av emosjonell kontakt. Blikk kontakt. mangelen på møtende blikk med omsorgsfulle trøstende ord, og forsøkene på å FORSTÅ mine følelser, det var den store skaden og den store mangelen. Ok. Nå er hun død. Jeg har tilgitt alt. Jeg har tilgitt meg selv for å kutte henne ut. Og jeg prøver å være omsorgsfull og en god mamma for mine barn.

men SORG. Det er noe helt annet det. Det er uforståelig, som den kjærligheten man får når man får et barn, bare at det er et hull i hjertet. Kjærligheten utvider hjertet og sorg lager et hull. Det er slike erfaringer i livet man IKKE forstår i forkant, IKKE forholder seg til med forståelse og IKKE kan forberede seg på. Det er det vondeste man opplever i livet. Men man vet ikke det før man står i det.

Så du spør TS, kommer du til å sørge? Hvordan skal hun vite det? Ja kansje vil hun sørge på en helt annen måte når moren er død, til tross for at moren har "føltest død ut" eller "ikke har eksistert" som en mor for henne pga alt det vonde hun har gjort og alt hun har brutt ned.  ( Sånn hadde jeg det og ) Det er en sorg å miste en mamma når man har en mamma. Men jeg tror det er naturlig å ville ta svstand når man stadig blir så såret av sin mamma, selv om man også vil sørge i stor grad når hun dør bort, men vi sørger jo alle når vi mister våre foreldre. 

Anonymkode: 5d74c...0dd

[AnonymBruker]

I enkelte tilfeller kan INGEN mor være ett mye bedre alternativ enn å ha en ELENDIG mor...               

Anonymkode: 53143...922

[Gjest Skogrose]

På 1.2.2019 den 1.08, AnonymBruker skrev:

Er hun tidlig dement ? 

Anonymkode: d9522...5bb

TS skriver at det har vært slik hele livet hennes..