Min mor forlot meg alene da jeg var liten og vi kranglet.

[AnonymBruker]

Jeg har ganske klare minner om at da jeg var liten, vil tippe ca 3-5 (etter dette fikk jeg stefar, før det husker jeg ikke), gikk min mor fra meg når vi kranglet. Tror det var i tilfeller med trassanfall. Hun gikk da ut, og sa at hun skulle gå seg en tur. Tenker nå i ettertid at hun sikkert bare tok seg en runde rundt huset eller noe, men jeg så jo så klart for meg at hun gikk langt bort. Hadde jo ikke noe perspektiv om tid, men jeg husker at jeg hylte i panikk og ble livredd for at hun ikke skulle komme tilbake. Vet ikke hvordan hun hindret at jeg kom løpende etter.. Om hun kunne ha låst døra. 

Disse minnene har jeg alltid hatt, men liksom aldri forholdt meg til dem. Først nå som jeg har fått barn selv har dette kommet opp i tankene igjen. Det er jo helt grusomt egentlig! 

Fy f****! Tenk om jeg skulle gått fra dattera mi når hun trasser?! Hun hadde jo blitt helt hysterisk av redsel!! Blir helt uvel av å tenke på det. 

Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre med disse minnene. Bør jeg ta det opp med henne? 

Har egentlig alltid tenkt på henne som en god og omsorgsfull mor, men hun er av typen som bare ikke takler baby og barnegråt, og samtidig ikke klarer å si nei og sette grenser. Så jeg ser for meg at trassituasjoner satt henne helt ut. 

Hun var alene med meg. Dette var på 90-tallet.

Jeg er klar over at minnet er en skjør mekanisme, men har som sagt hatt klare minner om dette hele livet, bare ikke forholdt meg til det før nå. 

Jeg har slitt litt med angst i barne- og voksenalser, men aldri behandlingskrevende angst. Hadde noen panikkanfall da jeg først startet å være alene hjemme etter skolen, hvor jeg trodde jeg ikke fikk puste og holdt på å besvime. 

Noen som har erfaring med å ta opp slikt? Har det noen nytte? 

Anonymkode: 87f3d...684

[AnonymBruker]

Graver vi dypt nok finner alle traumer fra oppveksten sin. Husker mamma kunne sitte å le når søstera mi dro meg i håret. Vi så sikkert veldig søte ut, to småjenter som kranglet (derav latter). Men husker det var så vondt og så fryktelig, og mamma ville ikke hjelpe meg, i stedet LO hun. Følte meg så hjelpesløs og forrådt. 

Anonymkode: 646bc...7fa

[AnonymBruker]

Virker som du har et godt liv i dag, vær takknemlig for det. 

Din mor gjorde sikkert så godt hun kunne, hva er poenget med å begynne å grave i dette nå? 

Anonymkode: 25adb...ca9

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Graver vi dypt nok finner alle traumer fra oppveksten sin. Husker mamma kunne sitte å le når søstera mi dro meg i håret. Vi så sikkert veldig søte ut, to småjenter som kranglet (derav latter). Men husker det var så vondt og så fryktelig, og mamma ville ikke hjelpe meg, i stedet LO hun. Følte meg så hjelpesløs og forrådt. 

Anonymkode: 646bc...7fa

Så du tenker at det ikke vil ha noe for seg å ta dette opp med henne, beskrive hvordan du følte det, og samtale litt rundt det? Er det best å bare la det ligge? 

Ts

Anonymkode: 87f3d...684

[SoWhat?]

Uff! Det der så veldig ille ut. Så klart preger det deg, og jeg tenker at du kan si noe om det til henne. Vær bare klar over at mange foreldre har vondt for å innrømme at de har skadet barn eller sviktet på enkelte områder, så det er mulig at du syns det blir ekstra ille om hun benekter eller bagatelliserer. Ha det i bakhodet.

Ingen foreldre er feilfri. Absolutt alle vil jeg påstå gjør eller sier noe som barn vil huske på negativ måte. Men noe er jo mye verre enn annet da! Det er mye som kan komme opp når en selv får barn. Min bror lå mye på sykehus da han var barn, og selv om foreldrene mine var der så mye som mulig var det andre regler enn i dag, og der han lå var det nonner som pleiet ham. Han slet med separasjonsangst i alle år etterpå. Og klarte ikke synet av nonner! Mye som sitter i. Fikk helt vondt av innlegget ditt. 

[AnonymBruker]

Tror ikke det er noen vits i å ta det opp, egentlig.

Husker en gang jeg var liten, kanskje 6 år, det var vinter og jeg falt rett fremover på isen. Slo pannen i isen, og endte opp med to store kuler foran på pannen. Jeg gikk gråtende hjem til mamma. Da jeg åpnet døra og gråt og fortalte hva som hadde skjedd, sto hun der og lo av meg. Jeg ble enda mer lei meg og hun bare: "Du ser ut som en kalv som holder på å få horn!"

Dette har jeg aldri glemt, og jeg synes det var skikkelig dårlig gjort av henne å le av meg og ikke tilby trøst når jeg gråt og hadde vondt.

Men jeg har aldri tatt opp alt det rare hun har gjort mot meg i oppveksten og i voksen alder. Det nytter ikke. Skjedd er skjedd.

Anonymkode: 32222...11c

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg synes dette høres alvorlig ut, hvertfall om det skjedde gjentatte ganger. Det er en form for emosjonell neglekt. 

Hvis du sliter med minner, så ville jeg tatt kontakt med fastlegen. Så kan du få god hjelp videre ❤️ Ingen barn burde bli behandlet slik

[AnonymBruker]

Takk til dere som forstår, og bekrefter at dette ikke er bra ❤️ det føles litt godt å bare ha sagt det, og litt klisjéaktig: bekrefte overfor barnet inni meg, at det føltes skikkelig grusomt. 

Jeg har vel litt tro på at å snakke om det kan bidra litt forløsende, for oss begge. Men er også veldig klar over at min mor kan reagere med fornektelse, bagatellisering osv, som du over her sa. Men jeg tror at jeg ikke kommer til å ta det så tungt om hun gjør det, egentlig. Forstår jo at det kan være sårt. 

Har som sagt, tenkt som dere andre helt til nå. At det som har vært, har vært, men etter at jeg fikk barn selv, har disse minnene blitt sterkere og mer tyngende. 

Har heller ingen planer om å klandre eller bebreide henne, bare å samtale litt rundt det. 

Ts

 

Anonymkode: 87f3d...684

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Graver vi dypt nok finner alle traumer fra oppveksten sin. Husker mamma kunne sitte å le når søstera mi dro meg i håret. Vi så sikkert veldig søte ut, to småjenter som kranglet (derav latter). Men husker det var så vondt og så fryktelig, og mamma ville ikke hjelpe meg, i stedet LO hun. Følte meg så hjelpesløs og forrådt. 

Anonymkode: 646bc...7fa

Nei. Alle har ikke traumer fra oppveksten.

Anonymkode: f16ed...879

[sonush]

20 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg synes dette høres alvorlig ut, hvertfall om det skjedde gjentatte ganger. Det er en form for emosjonell neglekt. 

Jeg ser ikke på det som neglekt. Jeg sier ikke at det opplevdes traumatisk for TS, men det var vel ikke det moren tenkte den gangen. Det moren kanskje prøvde seg på var å gå ut av situasjonen, FØR hun sa eller gjorde noe hun angret på. 

[AnonymBruker]

Tenker nå heller moren din har trekt seg unna situasjonen og heller gått litt vekk.  Selv om det var utenfor døren. Ta det nå opp men ikke på en anklagende måte.  Du kan ha fått falske minner og gjort dette til en stor sak for deg selv fordi det føltes fælt. Kan hende at det faktisk ikke skjedde på akkurat den måten.  Veit da om mange foreldre som går til et annet r eller rett uten for døren for å kunne komme inn igjen og roe situasjonen uten noe mer dramatik.

Anonymkode: 1c233...9a4

[AnonymBruker]

Tenker mamman din gjorde så godt hun kunne. Hvis det var bare dere to så bodde dere kanskje ikke i ett stort hus, men kanskje en mindre leilighet. Er lett å forlate situasjonen i ett stort hus, da kan man bare gå til en annen etasje for å komme ut av situsjonen, få puste og hente seg inn. Barn i trassanfall kan virkelig sette en voksen på prøve. Men derimot i en mindre leilighet, der blir det liksom ingen plasser å gå til og fortsatt være inne. Der må man nesten gå ut for å få den pausen man trenger. Jeg snakker av egen erfaring, jeg sa dog ifra at nå stikker jeg ut etter posten og kommer snart inn igjen eller noe som gjorde at barnet visste at jeg kom tilbake. JEg syntes det var ekstremt vanskelig å forholde meg rolig til noen av disse anfallene, barnet her var ekstremt sta og viljesterk, så derfor gikk jeg ut for å få avstand og få hentet meg inn igjen så jeg kunne møte barnet bedre etterpå.

Anonymkode: 5ec30...33f

[AnonymBruker]

La det ligge. 

Alle har vi opplevd barndomstraumer om vi graver litt. Det du opplevde var i en annen tid og en helt annen oppdragelsesmetode. Bare en bagatell sett i den tids øyne. 

Du kan ikke holde det i mot noen at de oppdro deg på den måten som var vanlig da. Tenk deg selv om ditt barn kom om 30 år og anklaget deg for at du aldri lot ho være alene å gråte så hun ikke takler motgang. For om 30 år er våre oppdragelsesmetoder utdaterte så kanskje det ikke lenger er anbefalt å være der med trøst 24/7

Anonymkode: d80f1...b3f

[AnonymBruker]

Moren min gjorde også dette, jeg ble helt hysterisk.

Så første gang jeg eksen krangla, bare snudde han seg og gikk,.jeg ble helt hysterisk og skrek fra dybden av magen liksom.  Sjokkerte han, som bare skulle gå på kjøkkenet, meg selv, og naboen som trodde noen var alvorlig skadet. Da begynte jeg hos psykolog.

Anonymkode: bcada...83f

[AnonymBruker]

Tenker og at din mor gjorde sitt beste, og du sier jo at du ikke husker om hun var ute veldig kort tid eller ikke. Om det bare var en runde rundt huset. Tenker at skal du ta det opp med din mor, så prøv å presenter det, som at du ikke anklager henne for noe, men at for deg var dette vanskelig, og noe du har husket hele livet ditt. 

Jeg har selv gått ut en gang, men jeg sto rett utenfor døra. Og barnet mitt gråt ikke, hadde ekstremt trassig barn, barnet fikk ADHD diagnose etterpå. Og kunne virkelig få meg sint, og den ene gangen jeg gikk ut, er fordi da var jeg så sint, så jeg faktisk ville slå barnet mitt. Er eneste gangen jeg har vært så sint, og fant jo ut at det var mye bedre at jeg gikk ut i 3 min, enn at jeg slo barnet. 

Anonymkode: 67b9a...6fc

[AnonymBruker]

Jeg mener også at du bør la dette ligge.

Jeg tror ikke det er sunt å grave i barndommen og jakte etter traumatiske opplevelser. Alle har opplevd ting som ikke var så kjekke. Jeg husker kjempegodt at jeg ble slått en gang (hardt klaps på baken, var 4 eller 5 år). Men dette var tidlig på 70-tallet, og kanskje ikke så uvanlig som det er i dag. Men tydeligvis uvanlig og grusomt nok for meg slik at jeg husker det den gang i dag. Jeg har opplevd ekle ting med mobbing i en kortvarig periode i livet, jeg har opplevd to forsøk på overgrep av ukjente menn i utlandet.

Dette er med og former oss som mennesker. Kanskje man tar med seg inn i sitt liv at når man selv får barn, skal man ikke etterlate barnet alene når man er sint, eller man skal ikke slå. Man kommer aldri til å mobbe andre. Man tar forholdsregler og går ikke alene om kvelden i utlandet. etc etc. Alle mennesker har opplevd traumatiske eller i større eller mindre grad kjipe situasjoner som de bærer med seg, og som dukker opp i minnene nå og da. Man må bare ikke dyrke disse opplevelsene og følelsene og tenke, tenke og tenke på dem, man må ikke la dem bli en identifiserende del av seg selv!

Anonymkode: e11bf...74e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener også at du bør la dette ligge.

Jeg tror ikke det er sunt å grave i barndommen og jakte etter traumatiske opplevelser. Alle har opplevd ting som ikke var så kjekke. Jeg husker kjempegodt at jeg ble slått en gang (hardt klaps på baken, var 4 eller 5 år). Men dette var tidlig på 70-tallet, og kanskje ikke så uvanlig som det er i dag. Men tydeligvis uvanlig og grusomt nok for meg slik at jeg husker det den gang i dag. Jeg har opplevd ekle ting med mobbing i en kortvarig periode i livet, jeg har opplevd to forsøk på overgrep av ukjente menn i utlandet.

Dette er med og former oss som mennesker. Kanskje man tar med seg inn i sitt liv at når man selv får barn, skal man ikke etterlate barnet alene når man er sint, eller man skal ikke slå. Man kommer aldri til å mobbe andre. Man tar forholdsregler og går ikke alene om kvelden i utlandet. etc etc. Alle mennesker har opplevd traumatiske eller i større eller mindre grad kjipe situasjoner som de bærer med seg, og som dukker opp i minnene nå og da. Man må bare ikke dyrke disse opplevelsene og følelsene og tenke, tenke og tenke på dem, man må ikke la dem bli en identifiserende del av seg selv!

Anonymkode: e11bf...74e

Jeg trodde det var anbefalt å snakke om ting? Det er jo terapautisk å ta opp igjen ting som er vanskelige. Å stadig undertrykke noe kan vel ikke være bra? Hvor har du dette fra, eller bare henter du råd fra ræva?

Anonymkode: 4c622...288

[AnonymBruker]

Til dere som sier alle har opplevd traumer; dette er ikke sant. Mange har hatt uheldige opplevelser, men de aller fleste har ikke opplevd traumer de sliter med inn i voksen alder. 

Anonymkode: f16ed...879

[AnonymBruker]

Jeg ble lugget og kløpet/tatt hardt i armen.

Kanskje moren din gikk ut for å holde kontrollen på seg selv?

Når det koker hos en av oss med barn i trassalder, ber vi den andre overta litt. Din mor kunne ikke det.

I tillegg var det mye dårligere kunnskap om barns emosjonelle behov før. Merker stor forskjell på meg og min partner, det er en halv generasjon mellom oss. Når barnet vårt er trist eller har slått seg, vil han raskt forsøke med spøk og avledning f.eks, eller fortelle barnet at det var ingenting å ta på vei for. Han tror at det beste han kan gjøre da er å prøve å få tristheten bort så fort som mulig.

Anonymkode: 46e69...a34

[AnonymBruker]

Ts her. 

Minnet er skjørt, men jeg tror hun har ute i 15 min ca. Hun var ute lenge nok til at jeg syntes det hørtes rimelig ut at hun hadde gått en vanlig turrunde vi pleide å gå. 

Det var ikke snakk om typ to min for dampe av seg.

Dere som sier dere må gå fra barnet, for å ikke slå det. Vær så snill og søk hjelp! All mulig forståelse for vanskelige situasjoner, men da må man ha hjelp, altså. 

 

Anonymkode: 87f3d...684