Hvordan bortforklare mangel på milepæler i livet?

[AnonymBruker]

Jeg er en psyk mann på 40 som mangler alle milepælene i voksen alder. På utsiden fremstår jeg helt normal men diagnosene mine har stjålet alt fra meg. Jeg har ingen venner, ikke forhold, kommer aldri til å få barn, leier fortsatt bolig, og orker ikke være med kolleger på seminarer osv. Det er ubehagelig når folk graver og spør om sivil status eller andre personlige anliggende, og jeg føler med utilpass når folk spør hvorfor jeg ikke har kjæreste eller barn. 

Jeg har tenkt mer og mer på hvordan jeg skal takle dette, spesielt nå som jeg virkelig er voksen og slike ting som barn nærmest er forventet. Egentlig så bryr jeg meg ikke, men det er ganske kjipt å tenke på at kolleger kanskje tror status er den den er fordi jeg har lav sosial intelligens eller lignende. 

Noen tanker? 

 

Anonymkode: 5a269...2c0

[AnonymBruker]

Folk flest bruker veldig lite tid på å tenke og gruble over andres liv og status. Slike spørsmål er mest for høflighetens skyld, for å bryte isen, vise interesse, tidstrøyte etc. ikke for å vurdere statusen din som god, noksågod eller dårlig. Det er du som er sensitiv overfor slike spørsmål, og det plager deg i mye større grad enn andre pga. dine følelser rundt din situasjon. Har opplevd det selv, at ordinære høflighetsspørsmål for andre, var vanskelige for meg. Det beste du kan gjøre for deg selv er å se objektivt på hva slike spørsmål er for andre, og bearbeide egne følelser for din egen del. 

Anonymkode: bc519...1b7

[AnonymBruker]

Sånn sett kan du ta det som et kompliment at de spør hvorfor du ikke har kjæreste/barn. Det betyr jo at de ikke ser noen grunn til at du ikke skulle ha det. Hadde du sett for jævlig ut og oppført deg rart, da hadde ingen spurt om det.

Anonymkode: bc519...1b7

[Million]

Du kan vel bare svare på spørsmål om barn at "Nei, jeg har ikke møtt den rette kvinnen å få barn med ennå". Da insinuerer du at, ja, det har vært kvinner i ditt liv, men ikke DEN RETTE som skiller seg ut i mengden. Det betyr bare at du er kresen

Tror ikke du skal legge så mye i disse spørsmålene fra folk. Det er bare en måte å konversere på, småprat for å komme i snakk og sånn. 

 

Endret 30. januar 2019 av Million

[AnonymBruker]

Er ufør. Ingen jobberfaring og ingen utdannelse. Så heldig at jeg ikke vil ha kjæreste og barn. Så akkurat den går greit å svare på. Uføretrygd og ingen utdannelsen gjør jeg føler meg mindre enn andre. 

Men skjønner jo at det er hvordan en selv velger se på det også. Jeg har hatt ett forferdelig liv. Traumer på traumer og tung psykisk sykdom. Sånn sett har jeg oppnådd en del ved å komme gjennom. Ja en tanke for egen selvfølelse.. og mye hvordan en møter folk har jo egentlig med selvfølelsen å gjøre. Bøyer en ikke hodet alltid selv går alt lettere

og noen ganger sier jeg det til andre. Ser an folk. « du, jeg ble psykisk syk allerede som barn gitt. Og da ble jo livet ikke helt A4 her i gården. Rart det der. Alle snakker om unger og karriere. Mens det var visst meningen da at jeg skulle leve ett helt annet liv. En for gjøre det beste ut av det av det. Og du ? Blitt noen unger på deg ?» 

Det siste der er nesten viktigst. Folk oftest eeeeelsker å snakke om seg selv. He he. Så bare å kaste ballen tilbake og spørre og grave.

Men om en selv føler seg liten og er deppa er jo alt vanskelig. Så den største jobben er jo hva en sier til seg selv. 

Her jobbes mye med det.

Anonymkode: df412...c75

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en psyk mann på 40 som mangler alle milepælene i voksen alder. På utsiden fremstår jeg helt normal men diagnosene mine har stjålet alt fra meg. Jeg har ingen venner, ikke forhold, kommer aldri til å få barn, leier fortsatt bolig, og orker ikke være med kolleger på seminarer osv. Det er ubehagelig når folk graver og spør om sivil status eller andre personlige anliggende, og jeg føler med utilpass når folk spør hvorfor jeg ikke har kjæreste eller barn. 

Jeg har tenkt mer og mer på hvordan jeg skal takle dette, spesielt nå som jeg virkelig er voksen og slike ting som barn nærmest er forventet. Egentlig så bryr jeg meg ikke, men det er ganske kjipt å tenke på at kolleger kanskje tror status er den den er fordi jeg har lav sosial intelligens eller lignende. 

Noen tanker? 

 

Anonymkode: 5a269...2c0

Vil du ha kjæreste da? Og hvorfor utelukker diagnosene dine venner?  Og hvorfor må du evnt opplyse disse om diagnosene dine? 

Anonymkode: 1576e...9d1

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Vil du ha kjæreste da? Og hvorfor utelukker diagnosene dine venner?  Og hvorfor må du evnt opplyse disse om diagnosene dine? 

Anonymkode: 1576e...9d1

Kunne godt ha tenkt meg å ha en kjæreste igjen, men føler at det blir for mye komplikasjoner. Venner og den slags har jeg ikke overskudd til da jobben tapper meg for alt av krefter, i tillegg sammenligner jeg meg med alle andre, og da får jeg dårligere selvtillit ved å være rundt folk som har prestert i livet. Jeg er glad på vegne av alle som lykkes, men samtidig så er det en påminnelse om min egen ulykke. 

Anonymkode: 5a269...2c0