Så mange foreldre som går i fra hverandre...

[AnonymBruker]

Utrolig mange som går i fra hverandre rundt oss. Alle har barn omtrent på småskoletrinnet. Når er det egentlig vanlig at folk går i fra hverandre? Er det ekstra mange som begynner å gå i fra hverandre når barna går på barneskolen?

Anonymkode: 86cc1...75b

[Druid]

Vet ikke statistikken, men fordommene mine vil ikke bli overasket hvis det viser seg å stemme.

Personlig var dette den hardeste tiden.

[FactsOverFeelings]

Slik er det, når det er så enkelt å få barn at selv de største idiotene får det til.

[AnonymBruker]

Fei for ega dør, neste gang kan det være ditt forhold som ryker.

Anonymkode: 7c3a3...d40

[AnonymBruker]

Flest ressurssvake går når barna er unge, de mer ressurssterke holder ut til barna forlater redet, generelt sett, og så finnes det alltids noen unntak. 

Anonymkode: c51b8...1f4

[Bokdamen]

27 minutter siden, Druid skrev:

Vet ikke statistikken, men fordommene mine vil ikke bli overasket hvis det viser seg å stemme.

Personlig var dette den hardeste tiden.

Hvorfor var denne tiden så hard?

[AnonymBruker]

Tiden etter jul, og etter sommerferien, er høysesong for samlivsbrudd.

Når du sier at det er mange rundt dere som går fra hverandre på samme tid, skal du ikke se bort fra at det finnes en form for smitteeffekt.  Samlivsbrudd hos andre får mange til å reflektere rundt eget forhold, og i noen tilfeller gir det også det siste puffet som skal til for å gå ut av sitt eget dysfunksjonelle forhold.  Det ligger noe i ordtaket "felle skjebne, felles trøst".

Anonymkode: ae542...3ef

[Druid]

Akkurat nå, Bokdamen skrev:

Hvorfor var denne tiden så hard?

Jeg tror det handler om at i begynnelsen er barn noe dere har felles, og der fokuset ligger mere på  du og jeg og vårt felles resultat.

Når de kommer til skolealder blir barnet «viktigere», og krever mere individuell fokus fra foreldrene. Og i denne situasjonen er det lett å miste fokus på partner. I jobben med å støtte opp under barnet tendenserer man til å glemme at grunnen til at man har barn, er at man likte å bruke tid og ressurser på den andre voksne. 

[Bokdamen]

33 minutter siden, Druid skrev:

Jeg tror det handler om at i begynnelsen er barn noe dere har felles, og der fokuset ligger mere på  du og jeg og vårt felles resultat.

Når de kommer til skolealder blir barnet «viktigere», og krever mere individuell fokus fra foreldrene. Og i denne situasjonen er det lett å miste fokus på partner. I jobben med å støtte opp under barnet tendenserer man til å glemme at grunnen til at man har barn, er at man likte å bruke tid og ressurser på den andre voksne. 

Takk for en godt svar, skrives ned i «viktige notater for parforholdet» 😉

[AnonymBruker]

Det ser ut som om det har blitt mote å skille seg når man er bikket rett over 30 år, eller når barna begynner på skole..... Det virker som om det er helt naturlig., og i mange tilfeller altfor lett 😕 Ofte går det på at de "har glidd fra hverandre", vil ha egentid osv. 

Anonymkode: f33c1...206

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Flest ressurssvake går når barna er unge, de mer ressurssterke holder ut til barna forlater redet, generelt sett, og så finnes det alltids noen unntak. 

Anonymkode: c51b8...1f4

ER du ressurssterk når du lar barnet ditt leve 20 år i et kjærlighetsløst forhold? Barn merker når noe ikke stemmer.

da er det heller ressurssterkt å velge å skåne barna fra konflikter og stemninger ved å skilles. Barneverntjenesten og familiekontoret er enig i dette. Det støttes også av forskning.

Anonymkode: 4cc3d...3c7

[Million]

Noen holder ikke ut lenger enn noen få år, andre biter tenna sammen og holder ut i mange år. Det varierer. Det jeg synes er rarest og føles mest merkelig for meg, er hvor FORT veldig mange skilte foreldre finner seg nye kjærester og partnere!? Man rekker knapt å høre nyheten om at "den og den skal skilles", og så finner de ny kjæreste måneden etter liksom. Samboer og gift på nytt innen et par år etter forrige skilsmisse er raskt når det er barn i bildet... 

Selv holdt jeg ut i et elendig ekteskap i altfor mange år... jeg ønsket at barnet vårt skulle vokse opp med begge foreldrene under samme tak. Så jeg holdt ut til barnet var 15. Da ba jeg om skilsmisse, og vi tok ut separasjon. Ble skilt da barnet var 16. Barnet var selvsagt litt lei seg et par ganger etter at nyheten ble delt, men hentet seg fort inn igjen og var stor nok til å håndtere og godta situasjonen.

Barnet fikk i alle fall mesteparten av sin oppvekst sammen med både mamma og pappa.

I dag bor jeg og barnet (nå 18) for oss selv, og faren bor i en annen by. De to (far og tenåringen) omgås et par ganger i måneden. Jeg har ingen ny kjæreste og ønsker det ikke heller. Eksen min fant seg en ny under separasjonsperioden, ca 6 mnd etter at jeg ba om skilsmisse. Det er greit for meg selvfølgelig. Fint for han. Han hadde ikke klart seg aleine...🙄

Endret 30. januar 2019 av Million

[Druid]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ser ut som om det har blitt mote å skille seg når man er bikket rett over 30 år, eller når barna begynner på skole..... Det virker som om det er helt naturlig., og i mange tilfeller altfor lett 😕 Ofte går det på at de "har glidd fra hverandre", vil ha egentid osv. 

Anonymkode: f33c1...206

Jeg tror ikke det handler så mye om mote, som ett sett av samlende utviklingstrekk. 

Jeg føler at kravene foreldre stiller til seg selv har økt: altså ting som var naturlig når jeg var barn, var blitt problematisk når jeg fikk barn, og vil nærmest tiltrekke seg politietterforskning for mine barn som foreldre. Det gir ett mye mindre handlingsrom for foreldre, og følgelig mye mere jobb.

Samtidig ser vi at synligheten av psykiske utfordringer øker, hvilket krever ytterligere press på foreldrerollen. (Jeg sier ikke at flere er psykisk syke, bare at fokuset på psykisk sykdom har eksplodert, og det er en belastning som dumper rett ned på ALLE foreldre).

[AnonymBruker]

statistikken viser at de fleste skilles når de er i 40-årene.

Totalt sett var det 9306 skilsmisser i løpet av fjoråret, og mesteparten av ekteskapene som gikk i oppløsning hadde vart i 5 til 9 år, og på andreplass var ekteskap som hadde vart i 10 til 14 år. Skilsmisseraten var høyest blant menn i alderen 45-49 år, mens for kvinner var det flest i alderen 40-44 år.

Dette er de som har vært gift da. Jeg har tidligere lest at de som bare er samboere går fra hverandre enda lettere, og gjerne litt tidligere.

Anonymkode: b02d3...702

[AnonymBruker]

Og ang ressurssvak/sterk: det er vanskeligere for ressurssvake å gå fra hverandre, både pga økonmi og nettverk gjerne. Så at de lettere skilles, eller skilles tidligere kan jeg ikke se at det kan være noe hold i, heller tvert om. Da må man i tilfelle gå dit å påstå at ressurssvake er dårligere på å velge riktig partner i utgangspunktet.

Anonymkode: b02d3...702

[AnonymBruker]

Hørt om 7 års krisen?

Anonymkode: 2f18f...0cc

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og ang ressurssvak/sterk: det er vanskeligere for ressurssvake å gå fra hverandre, både pga økonmi og nettverk gjerne. Så at de lettere skilles, eller skilles tidligere kan jeg ikke se at det kan være noe hold i, heller tvert om. Da må man i tilfelle gå dit å påstå at ressurssvake er dårligere på å velge riktig partner i utgangspunktet.

Anonymkode: b02d3...702

Statistikken viser vel også at det er flere skilsmisser blant de ressurssterke. Eller de med høyere utdanning og inntekt. Det er jo egentlig logisk. De er mer attraktive og det er lettere for de å klare seg på egenhånd. Det noen skriver her med at det er par i 40 årene som har høyest skilsmissefrekvens stemmer bra med at det er foreldre med barn på barneskolen som skilles.

At folk ikke lenger passer så godt sammen, og derfor søker nye partnere er egentlig lett å forstå og er nok heller regelen enn unntaket etter mange års samliv. Det mest problematiske med at foreldrene flytter i fra hverandre, syntes jeg er at barna må forhold seg til 2 hjem. Jeg har selv ukependlet et par år i jobbsammenheng. Utrolig slitsom tilværelse. Alle som har mange reisedøgn i jobben vet også hvor slitsomt dette er over tid. Hvis foreldrene absolutt må flytte i fra hverandre, syntes jeg de burde prøve en ordning med at barna bor på samme sted, så kan foreldrene flytte ut og inn.

Anonymkode: 86cc1...75b

[AnonymBruker]

Det er to kategorier. 1) de som ikke passet sammen i utgangspunktet, som burde brutt, men som kjørte på med giftermål og barn fordi det passet, fordi det var forventet, fordi det var enklere enn å slenge seg ut i singeltilværelsen igjen. 2) de som hadde et fint forhold og passet fint sammen, men så kom babyer, småbarn, våkenetter, unntakstilstand, sluttet å se hverandre, sluttet å være kjærester. Og til slutt kommer man til et punkt der man bare er familien.AS, og innser at man vil noe mer med et forhold. 

Når barna kommer vil de fleste oppegående mennesker holde ut, helst i det lengste, da ingen ønsker barna sine å bli skilsmissebarn. Men så fortsetter det å skurre, år etter år. Når barna har kommet i barneskolealder har det gått en del år, man ser at det ikke blir endring. Man unnskylder seg med at det er "enklere nå enn når de blir eldre". Og samtidig er man ofte i slutten av 30 årene, begynnelsen av 40 årene, og fortsatt attraktive på markedet, kombinert med at man føler at denne attraktiviteten fort vil forsvinne, at det er nå eller aldri om man vil ut på markedet igjen. 

Anonymkode: 58e40...c06

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

ER du ressurssterk når du lar barnet ditt leve 20 år i et kjærlighetsløst forhold? Barn merker når noe ikke stemmer.

da er det heller ressurssterkt å velge å skåne barna fra konflikter og stemninger ved å skilles. Barneverntjenesten og familiekontoret er enig i dette. Det støttes også av forskning.

Anonymkode: 4cc3d...3c7

Man lever jo ikke et kjærlighetsløst liv i 20 år? Hvor har du det i fra? 

Anonymkode: aa03a...6a4

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er to kategorier. 1) de som ikke passet sammen i utgangspunktet, som burde brutt, men som kjørte på med giftermål og barn fordi det passet, fordi det var forventet, fordi det var enklere enn å slenge seg ut i singeltilværelsen igjen. 2) de som hadde et fint forhold og passet fint sammen, men så kom babyer, småbarn, våkenetter, unntakstilstand, sluttet å se hverandre, sluttet å være kjærester. Og til slutt kommer man til et punkt der man bare er familien.AS, og innser at man vil noe mer med et forhold. 

Når barna kommer vil de fleste oppegående mennesker holde ut, helst i det lengste, da ingen ønsker barna sine å bli skilsmissebarn. Men så fortsetter det å skurre, år etter år. Når barna har kommet i barneskolealder har det gått en del år, man ser at det ikke blir endring. Man unnskylder seg med at det er "enklere nå enn når de blir eldre". Og samtidig er man ofte i slutten av 30 årene, begynnelsen av 40 årene, og fortsatt attraktive på markedet, kombinert med at man føler at denne attraktiviteten fort vil forsvinne, at det er nå eller aldri om man vil ut på markedet igjen. 

Anonymkode: 58e40...c06

Legger til noe på punkt 2 her: Når barna vokser til litt, og begynner på skolen, erfarer man også (eller har gjerne levd med noen år) at man som foreldre har ulike prioriteringer i forhold til familien, egentid m.m. Tidsklemma tar deg skikkelig når man har jobb og barn med fritidsaktiviteter. Noen lever fint med dette livet, OM BEGGE er innstilt på å stille opp i like stor grad og har samme prioriteringer. Men ofte begynner en eller begge å savne egentid, og prioriterer det. Og hvis man da ikke klarer å finne balansen sammen så er det kjørt. Dette var mye årsak til bruddet hos oss etter 18 år sammen. Eksen trakk seg vekkk fra både meg og familien, krevde masse egentid, og ville til slutt ha skilsmisse. (Jeg er spent på hvordan det skal gå med han nå, da han han har blitt samboer, og til sammen er det nå 5 barn i barneskolealder/tidlig ungdomsskole, og det i tillegg virker som de ender med å ha hennes barn 100% hos seg i tillegg til våre 50%. Blir ikke mye egentid da....)

Anonymkode: b02d3...702