Å være i forhold med en som har relasjonsskade

[AnonymBruker]

Jeg har en relasjonsskade, og har gått i terapi i litt over ett år, avhengig av behovet mitt. Har alt på stell økonomisk, jobbmessig og som mor. Derfor har jeg råd til privat terapi. 

Mitt hovedproblem er menn, noe også terapeuten påpekte under første samtale. Jeg har to lange forhold bak meg, og ble brutt ned i nr 1, og på mange måter blitt bygget opp i nr 2. 

Men. Dette er så rart, for jeg har disse klassiske trekkene med at jeg blir stressa, sjekker om det han jeg dater sier stemmer, trekker meg fordi det er lettere å gå enn å bli forlatt, osv. Vinglete ift hva jeg vil. Nå har jeg blitt kjent med en utrolig flott mann. Måten han er på og snakker på, gir meg ro, trygghet og energi. Jeg føler meg vakker, og jeg vet at han liker kroppen min. Han er en vakker mann, og den første jeg har vært fysisk tiltrukket av via bilder før vi møttes,  og jo mer kontakt vi har, jo mer liker vi hverandre og blir avslappa. 

Alt det jeg vanligvis stresser med, gjør jeg ikke med han. Nå skal han utenlands, og vet ikke om han kommer tilbake. Usikkerheten rundt framtida har jeg hatt siden vi møttes, men det er greit. Alt er så annerledes med ham. Hvis det ikke blir oss, så er jeg glad for det vi har hatt sammen. Dette er nytt for meg, siden jeg vanligvis ville trukket meg for lengst. 

Poenget mitt er at det er tydelig at jeg må ha en helt spesiell match, og da blir jeg «normal». 

Jeg håper denne mannen vil komme tilbake til meg, og at vi gifter oss. Men jeg vil ikke kreve eller foreslå noe. Har bare sagt at dette er opp til han. Han må kjenne etter om han vil tilbake til meg, og skape en fremtid med meg her. Blir jeg et fint minne, så tar jeg med meg det jeg har fått underveis, og føler meg heldig over den gleden jeg har med ham. Alt jeg har lært om meg selv. 

Hvordan er det med dere andre med relasjonsskade? 

Anonymkode: 4dafb...904

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fått diagnostisert relasjonsskade, men ble ganske skada etter et mangeårig forhold og det etterfølgende bruddet.

Jeg har ikke reagert som deg så langt, i alle fall. De jeg har datet har jeg hatt lett for å like, og troa på at dette skal gå fint. Når det av en eller annen grunn ikke har gjort det, har jeg hatt en tendens til å klamre meg fast til håpet lengre enn hva som strengt tatt er fornuftig, men når jeg omsider har gått videre har det vært uten de store kvalene. Så jeg skjønte ikke at jeg hadde problemer en gang, før jeg ble ordentlig forelska i en fyr. Men da det først skjedde, ble jeg et mareritt av ei dame. Gikk og lurte på om han var forelska (nok) i meg HELE tiden. Tolket alt av kommunaksjon opp og i mente, og var gang på gang på gang overbevist om at jeg var i ferd med å bli dumpa. Kunne nærmest få sammenbrudd om han var treg på å svare på en melding. Kort sagt, gjorde det jeg kunne for å virkeliggjøre min største angst (selvoppfyllende profeti). Heldigvis har jeg selv klart å se galskapen i det hele. Har brukt tid på å skrive av meg vonde følelser, har snakket med venninner om det, og fortalte omsider også til han om angsten jeg hadde. Det har begynt å kjennes bedre nå, etter hvert som vi kjenner hverandre bedre har jeg såvidt begynt å tro på at han faktisk kan ønske å være sammen med meg, på langvarig basis. (Selv om bare å skrive denne setningen får meg til å tenke at nå jinxer jeg det hele, nå kommer skjebnen og sier "HA!! Du trodde dette gikk fint, ja? Du skrøt av det på KG til og med? Men der tok du nok feil, jenta mi!")   

Anonymkode: 2da41...581

[AnonymBruker]

Der er vel jeg, at jeg ikke har trua på at dette er noe langvarig. I dette tilfellet, føler jeg at han er i en liga over meg. Han er smart, pen, yngre, og kommer fra en god familie. Det tøffeste, er at jeg føler at jeg ikke fortjener han, og at han ikke vil komme tilbake til meg fordi jeg ikke er bra nok. 

Men i løpet av den tiden vi har kjent hverandre, så har det utviklet seg naturlig. Men vi får se.

Flott at du har fått ordnet opp i problemene dine, og at det går fint med kjæresten. 

Anonymkode: 4dafb...904

[AnonymBruker]

Hei dere.

Jeg har prøvd å finne ut hvordan det er å ha relasjonsproblemer som ung voksen/voksen, da jeg har en venn som har dette pluss ADHD. Kanskje dere kan svare meg? (Vet at det selvfølgelig er individuelle forskjeller og at en ikke kan forstå dette utifra en erfaring)

Jeg har vært venn/støtteperson for en ung mann i mange år, som sliter mye med livet sitt. Han kommer ofte opp i problemer og sliter med relasjoner, selv om han har klart å holde på sine nærmeste venner og kjæreste i noen år nå, Problemet er at han ignorerer meg i lange perioder, og da snakker vi uker og måneder. Innimellom uttrykker han at han prøver så godt han kan, at han bryr seg om meg osv, men det han viser er stikk motsatt. Han kan ofte bli helt taus etter at vi har møttes eller har hatt litt god kontakt på meldinger i en kort periode.Når han blir taus, prøver jeg allikevel å sende en melding innimellom, kun for å vise at jeg bryr meg uansett. Jeg prøver å følge opp det jeg har lært om barn med relasjonsakder/problemer, å være tilgjengelig og ikke gi ham opp, vise at jeg bryr meg og at jeg ikke svikter. Men det tar på, for min egen usikkerhet kommer i veien, jeg lurer jo på om det er meg det er noe galt med og han virkelig ikke vil ha noe med meg å gjør, men ikke tørr å si ifra.

Kjenner dere igjen denne typen oppførsel? Hvordan foretrekker dere at venner skal forholde seg til at dere ev trekker dere vekk? Betyr det at personen egentlig ikke vil ha mer kontakt og at en bør gi opp? Eller vil det bli bedre etterhvert som en ser at personen ikke gir opp, selv om viser den kalde skulderen?

Anonymkode: f20a9...e39

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei dere.

Jeg har prøvd å finne ut hvordan det er å ha relasjonsproblemer som ung voksen/voksen, da jeg har en venn som har dette pluss ADHD. Kanskje dere kan svare meg? (Vet at det selvfølgelig er individuelle forskjeller og at en ikke kan forstå dette utifra en erfaring)

Jeg har vært venn/støtteperson for en ung mann i mange år, som sliter mye med livet sitt. Han kommer ofte opp i problemer og sliter med relasjoner, selv om han har klart å holde på sine nærmeste venner og kjæreste i noen år nå, Problemet er at han ignorerer meg i lange perioder, og da snakker vi uker og måneder. Innimellom uttrykker han at han prøver så godt han kan, at han bryr seg om meg osv, men det han viser er stikk motsatt. Han kan ofte bli helt taus etter at vi har møttes eller har hatt litt god kontakt på meldinger i en kort periode.Når han blir taus, prøver jeg allikevel å sende en melding innimellom, kun for å vise at jeg bryr meg uansett. Jeg prøver å følge opp det jeg har lært om barn med relasjonsakder/problemer, å være tilgjengelig og ikke gi ham opp, vise at jeg bryr meg og at jeg ikke svikter. Men det tar på, for min egen usikkerhet kommer i veien, jeg lurer jo på om det er meg det er noe galt med og han virkelig ikke vil ha noe med meg å gjør, men ikke tørr å si ifra.

Kjenner dere igjen denne typen oppførsel? Hvordan foretrekker dere at venner skal forholde seg til at dere ev trekker dere vekk? Betyr det at personen egentlig ikke vil ha mer kontakt og at en bør gi opp? Eller vil det bli bedre etterhvert som en ser at personen ikke gir opp, selv om viser den kalde skulderen?

Anonymkode: f20a9...e39

Dette kunne vært meg, men kan si sikkert det ikke er det. Skal likevel forsøke forklare fra mitt ståsted:

Har ei «venninne» som havner i samme posisjon som deg. Hun sender snapper, og de bryter veldig med alt annet i hverdagen min siden hun bor langt unna, og vi ikke har kontakt utenom hennes snapper, som jeg ikke svarer på. Jeg får meg ikke til å si fra til henne fordi SÅ plagsomt er det ikke, men det som blir «feil» fra hennes side er at hun er for perifer. Som en med adhd foregår mye, ja nesten alt av livet helt oppi nesa på meg. Det meste annet faller litt ut for å si det sånn. Har etterhvert blitt bevisst på at dette ikke er et forhold til verden og livet som alle deler, så jeg forstår jo at hun ikke deler det med meg. Men det er ikke vondt ment da, å ikke omfavne kontakten med henne mer, det blir sånn mest av at det å ha kontakt litt igjen blir for omfattende, det blir for mye å ta igjen på en gang til at jeg ser det som overkommelig der og da. Snap er jo litt akutt for å si det sånn. Videre er overganger utfordrende, altså å bytte fra en aktivitet til en annen. Så det å justere seg til å svare på en melding, spesielt meldinger som går på det personlige, hvordan jeg har det og hvordan det går, det er ikke lett, og droppes fort. Hadde hun heller sendt interessante ting, linker osv! Men så skifter jeg interesser fort da, så lykke til til henne med det... Også er det flow. Er jeg i flytsonen min er den hellig, så jeg ofrer ikke den flyten for en melding eller lignende. Flyten min er stort sett eneste måten jeg klarer gjøre ting på, og den tar tid å komme inn i om jeg må fokusere for å komme i gang, så vil ikke falle ut. Det kan også være sånn at jeg ikke helt får til å komme meg ut av den, slik at meldinger bare leses og legges på (evig) vent/glemt. Igjen; overgangsproblemer.

Et liv med denne dynamikken har oversensitivisert meg for det emosjonelle aspektet ved å være en skuffelse. Så i det jeg stilles overfor valget mellom å bryte flyt, bruke uforholdsmessig mye energi på å svare en melding etc, aktiveres denne oversensitiviseringen veldig tidlig, og jeg må bare unngå den for at det ikke skal koste meg å faktisk miste piffen at jeg faktisk bare forholder meg litt til at jeg ikke svarer, ennå en gang.

Men alt dette kommer litt av at hun er så perifer, det skjer aldri med venner jeg ser og møter, snapper med ol. daglig. De er innbakt i flyten, og krever ikke mye «scenebytte» for å si det sånn.

Håper det ga litt mening. Ville ikke tatt det personlig. At du tåler din venns prioriteringer for å ha det bra kan indirekte være en måte å la han ha det bra på. Men plager det deg kan du jo faktisk si det, og/eller dumpe han som venn. Altså, livet har konsekvenser for oss med adhd også, han dør ikke av at du er real og deg selv med han heller😉

Anonymkode: 3bf9d...333

[AnonymBruker]

På 31.1.2019 den 12.21, AnonymBruker skrev:

Dette kunne vært meg, men kan si sikkert det ikke er det. Skal likevel forsøke forklare fra mitt ståsted:

Har ei «venninne» som havner i samme posisjon som deg. Hun sender snapper, og de bryter veldig med alt annet i hverdagen min siden hun bor langt unna, og vi ikke har kontakt utenom hennes snapper, som jeg ikke svarer på. Jeg får meg ikke til å si fra til henne fordi SÅ plagsomt er det ikke, men det som blir «feil» fra hennes side er at hun er for perifer. Som en med adhd foregår mye, ja nesten alt av livet helt oppi nesa på meg. Det meste annet faller litt ut for å si det sånn. Har etterhvert blitt bevisst på at dette ikke er et forhold til verden og livet som alle deler, så jeg forstår jo at hun ikke deler det med meg. Men det er ikke vondt ment da, å ikke omfavne kontakten med henne mer, det blir sånn mest av at det å ha kontakt litt igjen blir for omfattende, det blir for mye å ta igjen på en gang til at jeg ser det som overkommelig der og da. Snap er jo litt akutt for å si det sånn. Videre er overganger utfordrende, altså å bytte fra en aktivitet til en annen. Så det å justere seg til å svare på en melding, spesielt meldinger som går på det personlige, hvordan jeg har det og hvordan det går, det er ikke lett, og droppes fort. Hadde hun heller sendt interessante ting, linker osv! Men så skifter jeg interesser fort da, så lykke til til henne med det... Også er det flow. Er jeg i flytsonen min er den hellig, så jeg ofrer ikke den flyten for en melding eller lignende. Flyten min er stort sett eneste måten jeg klarer gjøre ting på, og den tar tid å komme inn i om jeg må fokusere for å komme i gang, så vil ikke falle ut. Det kan også være sånn at jeg ikke helt får til å komme meg ut av den, slik at meldinger bare leses og legges på (evig) vent/glemt. Igjen; overgangsproblemer.

Et liv med denne dynamikken har oversensitivisert meg for det emosjonelle aspektet ved å være en skuffelse. Så i det jeg stilles overfor valget mellom å bryte flyt, bruke uforholdsmessig mye energi på å svare en melding etc, aktiveres denne oversensitiviseringen veldig tidlig, og jeg må bare unngå den for at det ikke skal koste meg å faktisk miste piffen at jeg faktisk bare forholder meg litt til at jeg ikke svarer, ennå en gang.

Men alt dette kommer litt av at hun er så perifer, det skjer aldri med venner jeg ser og møter, snapper med ol. daglig. De er innbakt i flyten, og krever ikke mye «scenebytte» for å si det sånn.

Håper det ga litt mening. Ville ikke tatt det personlig. At du tåler din venns prioriteringer for å ha det bra kan indirekte være en måte å la han ha det bra på. Men plager det deg kan du jo faktisk si det, og/eller dumpe han som venn. Altså, livet har konsekvenser for oss med adhd også, han dør ikke av at du er real og deg selv med han heller😉

Anonymkode: 3bf9d...333

Jo, jeg skjønner til dels hva du mener. Takk for at du minner meg på hvor forvirrende og til tider vanskelig det er å ha adhd☺️ Men vanlig folkeskikk og litt omtanke for personer som virkelig bryr seg er vel ikke for mye forlangt?

Men skjønner jeg deg rett her? Siden vi ikke er i samme omgangskrets og ikke treffes uten at det er planlagt, blir jeg for perifer til at jeg er verdt å holde kontakt med? Det blir et stressmoment, som skaper dårlige vibber, og derfor er det lettere å ghoste/ignorere? Når han ikke ser meg jevnlig, er jeg liksom ute av tanke og ute av sinn? At jeg da ikke er verdt å være venn med å bli behandlet skikkelig? Tenker du at det er ok å oppføre seg slik mot mennesker som bryr seg om deg?

Vi bor ikke veldig langt fra hverandre og tidligere hadde vi noen faste møtepunkt, ca 1 gang i uka. Forutsigbarhet! Nå opplever jeg at jeg er en pest og plage, og kunne mye heller ønsket meg et ærlig svar på om han ønsker å være venner eller om det ikke har betydning. Jeg skjønner hvordan det er å ha adhd, det blir bare så vanskelig å være den som kjemper for en relasjon tuktet på forståelse og respekt, men uten å få det tilbake. 

Du bryr deg myligens ikke om venninna de og hadde kanskje vært letta om hun bare forsvant ut av livet ditt? Hadde du foretrukket at hun bare slutta å sende deg noe og slettet/blokket deg? Eller hadde det vært greit at hun ga uttrykk for hva hun har opplevd og sa ifra at hun ga opp vennskapet?

Takk igjen for godt svar!

Anonymkode: f20a9...e39