Barndom vs selvtillit

[AnonymBruker]

Har du god selvtillit? Hvordan definerer du det å ha god selvtillit? Hvordan var barndommen din, og kan du tenke deg grunner til at selvtilliten er som den er?

 

Jeg har lav selvtillit. Har alltid unnskyldt meg, tidd stille, hatt vansker med å ta ordet, sånne ytre ting. Noen vil kanskje kalle det sjenert eller litt sky. Siden jeg er jente har det ikke vært en voldsom hemsko. Jeg har god utdanning, jobb og er gift. 

På innsiden plages jeg ofte med samvittighet, skyldfølelse, gruer meg mye, ser alltid for meg det verste, er redd for hva andre skal synes osv.

Jeg har hatt en veldig dominerende mor, som samtidig har vært unnvikende følelsesmessig. Pappa har vært snarsint og oppfarende, og har slitt litt med rus. Har liksom måtte forholde meg til to utgaver av ham. Samtidig har de gitt meg masse kjærlighet, omsorg og trygghet og en god barndom. Prøver bare å forstå meg selv og hvorfor jeg er som jeg er som voksen. 

God selvtillit for meg er troen på at ting skal gå bra, være fornøyd med seg selv, være sin egen venn, utstråle trygghet og tiltrekke andre med positive vibber.

Anonymkode: b72e9...92c

[AnonymBruker]

Veeeel... barndommen min har sine positive og negative sider. Jeg var alltid en energisk unge, glad og veldig "stå på" menneske, flink i idrett, konkuranseinstilt osv osv.

Negative sider av barndommen fikk jeg erfare gjennom hele grunnskolen. Jeg hadde venner, men jeg var også konstant utsatt for mobbing av en annen vennegjeng gjennom mange år. Barneskolen gikk for så vidt greit. Det hele forandret seg på ungdomskolen og videregående. Her var det konstant mobbing, noe som ødela selvtilliten min veldig. Fra å være den mest selvsikre personen gikk jeg til å være den mest usikre. Jeg gruet meg til presentasjoner, gruet meg til skolen enkelte dager, gymtimen var verst der den såkalte "kule" mobbegjengen alltid fant på noe sprell med meg. enten var det klærne mine som blei kastet i dusjen eller noe slikt.

Samtidig vokste jeg opp under strenge vilkår med en streng far. Jeg hadde lite frihet til å bestemme selv over enkelte valg som gjaldt livet mitt, noe som ytterligere økte usikkerheten min. Jeg hadde en far som ga meg stren oppdragelse, men som i prinsippet aldri var til stede for meg... vi gjorde aldri noe sammen, jeg kunne aldri fortelle han om mine problemer og vi har aldri hatt noe nær far/sønn relasjon. Mange sier at jeg er en av de sjeldne typen og får mye skryt for hvor lydig jeg er mot foreldrene mine, hvor flink jeg er til å høre etter og at jeg respekterer mine foreldre. Vel, sannheten er at jeg var REDD! Det er FRYKT som styrte det hele. Jeg hadde aldri selvtilitt eller styrke til å stå opp for meg en gang.

Så kom vendepunktet. Jeg flyttet for å studere. Til en storby. Og dette var redningen for meg! Her møtte jeg mange fantastiske mennesker, blei god venn med mange, var sosial, festet, trente, var aktiv på mange områder. Jeg følte der og da at tiden var for å bygge meg opp nå. Ingen skulle herse med meg lengre. Jeg fullførte skolen, og under hele studielivet trente jeg mye for å bygge opp kroppen min. Blei faktisk ganske populær hos damene etter hvert. Her fikk jeg venner på studiet som virkelig kan kalles venner. Vi stod opp for hverandre, støttet hverandre og stolte på hverandre. Man kunne umulig prøve å mobbe en av oss uten at de andre reagerte. Vi var som en ulveflokk!  Selvfølgelig skjedde dette aldri, da vi er nok voksne folk, og ellers alle jeg møtte var kjempehyggelige! Men når man har en sånn vennegjeng, så gjør det noe positivt med en!

Enden på visa er at jeg idag sitter med en fantastisk kone, to barn og en jobb som jeg digger! God økonomi, livet er på stell og jeg har det fantastisk! Selvtilliten er på topp, og av og til skulle jeg nesten ønske en av disse "kule" mobberne prøvde seg igjen. Pipa hadde fått en annen lyd...

Anonymkode: 76cce...d79