Håpet visner stadig bort om å bli ambulansearbeider... Desverre.

[AnonymBruker]

Alltid brent for å bli ambulansearbeider fra jeg var barn. Gikk en periode på ambulanse linjen 2 året på videregående. Men, ha måtte legge alt sammen vekk for godt. Har kneproblemer i begge knær, psykiske lidelser, Tourettes, tvangslidelser etc etc. Aldri vært så lei meg da jeg måtte innse at jeg aldri kunne utdanne meg til ambulansearbeider..

Enda håper jeg på at en dag kan jeg bli det, men håpet visner fort bort. Nå er jeg 25. 

Anonymkode: 02ded...b16

[AnonymBruker]

Nå venter jeg på 100% uføre. 

Anonymkode: 02ded...b16

[AnonymBruker]

Kan du ikke ha en annen jobb enn det da? Forferdelig trist å være ufør. Det er bra for helsen å være i jobb. Føle på samhold og at du gjør nytte.

for ikke å snakke om hvor lite penger du kommer til å rutte med. Resten av livet.

Anonymkode: b6c9b...523

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du ikke ha en annen jobb enn det da? Forferdelig trist å være ufør. Det er bra for helsen å være i jobb. Føle på samhold og at du gjør nytte.

for ikke å snakke om hvor lite penger du kommer til å rutte med. Resten av livet.

Anonymkode: b6c9b...523

Jeg har en liten butikk jeg kan være på litt. Eieren er helt fantastisk! Jobber bare unge folk frs Tyrkia å Syria. Helt nydelige mannfolk. Alltid blide å hyggelige. Jobbet litt der før. Alltid velkommen. Han vet No av min situasjon, så får sikkert ha en liten prosent jobb der. 

Anonymkode: 02ded...b16

[Ullvott]

Brutalt sagt, men det hjelper ikke hvor sterkt man ønsker det eller hvor mye man vil. Er man ikke egnet til yrket, så er man ikke egnet til yrket. Så enkelt er det. Det gjelder mange slags yrker. Jeg kan f.eks aldri bli ballettdanser, enda så flott jeg synes det ser ut. Jeg har ikke kroppsbygning til det. Ikke kan jeg bli operasanger, heller, selv om jeg elsker musikk, da jeg synger som om jeg skulle vært fullstendig tonedøv. 

Man må fokusere på hva man faktisk kan egne seg til å gjøre; ikke ergre seg og være bitter over hva man aldri kan oppnå. 

Nå er jeg blitt kronisk syk og kommer aldri til å kunne jobbe fullt igjen. En sorg jeg må akspeptere, selv om mindreverdighetsfølelsen til stadighet har forsøkt å snike seg inn. Jeg jobber den mengden jeg kan, med ting jeg kan gjøre, og yter mitt til samfunnet på den måten. 

Jeg ønsker deg all mulig lykke til, og håper du får drive med noe du trives med!