Dårlig tålmod med mamma

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen kvinne selv, snart i 30- årene. Men jeg blir så fort irritert på mamma, jeg prøver å finne ut hvorfor. Kan det være at hun har vært litt overbeskyttende? Jeg har latt meg påvirke så innmari mye av henne, og folk har jo ofte den holdningen med at man bør høre på mor pga mor har mer erfaring. Men så flytter jeg kjempe langt unna, til utlandet også...hun flyttet tilbake til ingenmannsland npr hun fikk meg og har ikke reist utenfor Norge siden. Hun har blitt direkte handicapet når det kommer til å besøke nye steder, oppføre seg i byen....altså hun har ikke peiling på hvordan finne ut av ting lenger, fordi i den bygda hun isolerer seg er alt godt og trygt. Jeg irriterer meg mer enn jeg gleder meg med henne. Er det flere som har slike problemer? Jeg kan glede meg til å se henne, men tar ikke lenger tid enn et par minutter sammen før jeg blir irritert på at hun ikke klarer det de andre klarer. Hun skjønner ikke kollektivtrafikk, det er jo SÅ ENKELT! 

Og det er altid jeg som besøker henne i hjembygda, annenhvert år, en gang i året. Fordi hun trekker seg hele tiden hun må ut å reise langt. 

Anonymkode: 05e07...f05

[AnonymBruker]

Annenhvert år en gang i året? 

Anonymkode: 62e1b...6f2

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Annenhvert år en gang i året? 

Anonymkode: 62e1b...6f2

Måtte du henge deg opp i det? 

Ja, det er veldig langt dit hun bor. Jeg gidder ikke å reise så langt rett og slett. Jeg prioriterer reiser til andre land i stedet.

Anonymkode: 05e07...f05

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen! Jeg har også dårlig tålmodighet med Mamma. Hun lever et ganske "lite" og ensporet liv, hun har vært ufør og levd som en pensjonist siden hun var 50. Noen ganger føler jeg at jeg er på besøk hos et barn. Hun kan plutselig ha oppdaget noe "nytt" som hun bare mååå dele. F.eks at det kjennes godt å være kreativ. Hun legger ut om at det gir henne såååå mye glede å F.eks. fargelegge. Ellers kan hun fortelle lange historier om bruk av nytt busskort/ kjøp av juletre. En ny kaktus eller et nytt blandingsforhold av mel kan være kjempestore hendelser i livet hennes.

Jeg synes nesten det er litt rart. At man kan bli så uvitende og utenfor samfunnet av å leve mye alene. Dette skjer så klart (!) ikke med flertallet, men med Mamma er det sånn. Det kommer altså ikke av alder, men av livsstil. 

Det å gå på kafé blir plutselig en veldig stor greie. Og skal hun reise hit til oss (3-4 timer med buss), blir det veldig stort for henne.  Hun kler seg som hun skal på villmarkstur tilfelle det er vind når hun venter på bussen liksom.. 

Jeg gleder meg hver gang, og savner henne ofte. Likevel så angrer jeg nesten alltid når jeg er kommet på plass på besøk hos henne. Jeg blir. Så. Irritert. av alle faktene og vekslende interesser og nye meninger.

Får så klart dårlig samvittighet av å føle det sånn. Sukk.

Anonymkode: bdfa9...275

[AnonymBruker]

HVA er egentlig sjarmen med storby? Du takler ikke mora di fordi hun foretrekker fred og ro og trygghet? Hva ønsker du heller for henne? Utrygghet, vold, ulykker?

Anonymkode: ea831...0b5

[AnonymBruker]

Anonym bruker over her igjen: Hvordan er din mor når det kommer til å tilpasse seg deg og andre? Tror det er noe av det som irriterer meg mest med Mamma. Hun har liksom bare en modus. Må hun tisse, så må hun tisse! Hun er liksom ikke vant med å forholde seg til at det kanskje er noen andre som opptar badet i 20 min. Da banker hun på og spør nesten desperat om hun kan få låne badet for hun må tisse akutt. Det er jo sånn som tre-åringer holder på med! Hun ler av det, og sier at hun er jo vant med å gå på do når hun vil.... 

Anonymkode: bdfa9...275

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

HVA er egentlig sjarmen med storby? Du takler ikke mora di fordi hun foretrekker fred og ro og trygghet? Hva ønsker du heller for henne? Utrygghet, vold, ulykker?

Anonymkode: ea831...0b5

Jeg leser IKKE TS sitt innlegg slik som deg...

Anonymkode: bdfa9...275

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

HVA er egentlig sjarmen med storby? Du takler ikke mora di fordi hun foretrekker fred og ro og trygghet? Hva ønsker du heller for henne? Utrygghet, vold, ulykker?

Anonymkode: ea831...0b5

Åh herregud. Så bygda er: ro og trygghet?

byen er vold, ulykke og utrygghet? 

La meg gjette...du er bygdemenneske selv? Et kronisk et? Sånn som tenker: "barna skal vokse opp her for her er det godt og trygt". Huff, det er noe virkelig ille med slike.. jeg aner ikke hva, men de tror de er så på toppen av alt. 

Anonymkode: 05e07...f05

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt. Min mor begynner å bli gammel, mer i tankegang og væremåte enn i alder. Hun prater bare om trivialiteter (fordi verden hennes er så liten), sykdommen hennes og forteller de samme anekdoter hun har fortalt gjennom hele min oppvekst. Forsøker vi å prate om et tema, så klarer hun som oftest vri det om til å handle om henne og hennes sykdom. Jeg er så lei! Det gjør meg så sliten, samtidig som jeg får dårlig samvittighet for at jeg føler det sånn.

Anonymkode: 888a6...0a5

[AnonymBruker]

Kan kanskje relatere litt. Min mor har en del lignende trekk; hun er helt hjelpeløs når det kommer til teknologi, og betaler fremdeles regninger på papir i banken, noe jeg synes er ganske tullete da hun knapt klarer å komme seg dit pga. helsa og dårlig kollektivtilbud(pitteliten by). Jeg personlig synes hun gjør seg litt hjelpeløs, men om hun liker det slik og det gjør henne glad, så må hun selvsagt få lov til det.

Det som gjør meg irritert på henne derimot, er jeg ikke har lov til å være annerledes enn hun. Hun liker ikke data, da skal ikke jeg heller like data. Hun liker ikke sterk mat, da skal ikke jeg heller like sterk mat, osv. Men det er ikke det verste. Jeg elsker å reise, det er en stor del av livet mitt. Men hun hater å reise, så da må jeg også hate å reise. Jeg får rett og slett inntrykk av at hun er redd for verden og skyver den fra seg. Siden jeg har reist en del så har jeg har venner rundt om i hele verden som jeg enten besøker, som jeg reiser med osv.. En del av dem er fra land folk gjerne ikke tenker så veldig godt om men det har aldri bydd på problemer utover litt misforståelser mtp. kultur og språk, men for meg er det litt av morroa. Vet hun at jeg er i utlandet så ringer hun gjerne hver 3 time for å høre om jeg er voldtatt og drept, og så snakker hun gjerne nedsettende om disse internasjonale vennene jeg reiser med, som ikke er noe greit. Så jeg har sluttet å si når jeg reiser bort rett og slett. Sluttet å dele bilder og fortelle om turene for alt er negativt, farlig osv. Gaver jeg har fått av vennene mine likeså. Gjør meg egentlig litt trist at jeg ikke kan dele en så stor del av livet mitt med min mor:\

Anonymkode: eb948...f49

[AnonymBruker]

Du kritiserer henne for at hun ikke vil reise så ofte til deg fordi det er langt, men skriver selv at du ikke gidder å reise til henne selv, siden igjen, det er langt? Ikke kritiser henne for noe du misliker selv.

Det virker som du mener alle skal være som deg, reiseglade og eventyrlystne. Moren din er ikke ungdom lenger. Eldre mennesker har ofte ikke kapasitet eller lyst til å farte hit og dit, de er slitne og det bør respekteres. Du har henne ikke for alltid, sett pris på historiene hun forteller deg, selv om de ikke er de mest spennende.

Må ærlig innrømme at jeg fikk vondt av moren din nå, mtp hvordan du skriver om henne.

Anonymkode: af7d7...cae

[Gent82]

Har hun gjort feil i oppveksten din som er grunnen til at du er så bitter ifh til henne?

[Era Vulgaris]

Dette gjorde meg bare trist. Tenk å være så lite forståelsesfull og omtenksom for sin egen mor. Hele innlegget dreier seg bare om TS sine behov. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du kritiserer henne for at hun ikke vil reise så ofte til deg fordi det er langt, men skriver selv at du ikke gidder å reise til henne selv, siden igjen, det er langt? Ikke kritiser henne for noe du misliker selv.

Det virker som du mener alle skal være som deg, reiseglade og eventyrlystne. Moren din er ikke ungdom lenger. Eldre mennesker har ofte ikke kapasitet eller lyst til å farte hit og dit, de er slitne og det bør respekteres. Du har henne ikke for alltid, sett pris på historiene hun forteller deg, selv om de ikke er de mest spennende.

Må ærlig innrømme at jeg fikk vondt av moren din nå, mtp hvordan du skriver om henne.

Anonymkode: af7d7...cae

Hun vil reise men trekker seg alltid. Det er som om hun ikke takler det å reise langt avgårde lenger. Som om hun får angst rundt det. 

Eldre??  Hun er 54. Det ser ikke jeg som eldre. 

Anonymkode: 05e07...f05

[SoWhat?]

Dette handler nok ikke om hvordan moren din er Ts. Det handler nok mer om at du er redd for å bli lik henne, for den smått forakten din avslører en del om akkurat det. Du virker jo mer redd enn sint for å være ærlig.

Ser ikke noe som helst galt i hvordan moren din er. Har to vennepar som ikke bare lever på bygda, men rimelig langt fra folk og fe. De bor i ei grend med tre, fire naboer. De trives med det. Det er deres livsstil. Du blir aldri tvunget til å bo sånn, så slapp helt av.

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun vil reise men trekker seg alltid. Det er som om hun ikke takler det å reise langt avgårde lenger. Som om hun får angst rundt det. 

Eldre??  Hun er 54. Det ser ikke jeg som eldre. 

Anonymkode: 05e07...f05

Men om moren din har fått angst rundt reising og slikt så må jo du også forstå det. Prøv å hjelpe henne heller, istedenfor å bli gretten og "straffe" henne ved å ikke orke å besøke henne.

Hun er ikke gammel nei, men du kan ikke forvente at dere har samme helse og prioriteringer.

Anonymkode: af7d7...cae

[AnonymBruker]

Hjelpe meg.. Du ser dama én gang annethvert år, og klikker i vinkel fordi hun ikke skjønner hvordan hun skal ta bussen? 

Regner jo ikke med du viser denne irritasjonen til henne, men det er jo leit at dere ikke klarer å være gode venner da. Hun er tross alt bare 54 år, og har mange år foran seg. Hun burde absolutt utfordre seg selv litt, kanskje du kan hjelpe henne med det? 

Anonymkode: 02002...99a

[AnonymBruker]

Dere som klager over mødrene deres her: Slik dere beskriver dem høres det ut som mennesker som er mye alene og kanskje ensomme? Da blir alle ting som skjer i hverdagen viktige og "store", det som dere ser som bagateller og uinteressant. Det virker som dere er skamfulle for at mor ikke lever et "aktivt og spennende" liv.

Jeg er i en lignende situasjon som disse mødrene: Begynnelsen av 50-årene, nylig uføretrygdet. Har en datter på 29 år, bor relativt sentralt i Oslo. Mye av det som skjer i min hverdag er dessverre vonde og vanskelige ting, og mye av min tid og energi går til det. Ikke så mye overskudd til positive opplevelser.

Fordi jeg ikke ønsker å ha så negativt fokus når jeg snakker med datteren min, så blr det jeg har å dele av gode ting ganske små og hverdagslige. Disse småtingene som gjør at livet mitt er til å leve og viktige for meg, men jeg ser det ikke betyr stort i forhold til alt det spennende datteren min kan gjøre. Jeg ser at det ikke interesserer henne stort, så hun er nok litt slik som deg TS, og andre her. Ofte sitter jeg med følelsen at hun ser meg som tafatt og uopplyst, noe jeg faktisk ikke er. Jeg bare snakker ikke så mye om alt jeg vet og kan.

Men hun og jeg har noen interesser til felles også da - og det er her vi kan "møtes" og ha det moro sammen. For at det skal bli bra, krever det at begge kan bry seg litt om det som er viktig for den andre, det går begge veier.

 

Anonymkode: 9fae0...7ce

[AnonymBruker]

Jeg var utenfor arbeidslivet i nesten 10 år. Jeg kjente på at jeg hadde lite å snakke om med venner. Jeg var jo bare hjemme og hadde få opplevelser å dele. Var jeg utenfor hjemmet så var det som oftest bare for å handle. Jeg fikk lite input uten i fra. Det var kun meg, sykdom og hjemmehobbyer. Jeg kjente veldig på at jeg ikke hadde de små historiene å dele. Nå er jeg i full jobb og har et helt annet liv jeg kan dele smått og stort fra. 

Min mamma ble gammel. Hun ville ikke lære seg data eller internett. Hun brukte lang tid når hun betalte med kort i butikken. Ja, jeg kunne ha gjort det mye raskere. I begynnelsen så ble jeg litt oppgitt inntil jeg en dag innså dette. Min mamma har alltid vært selvstendig og tatt egne avgjørelser. Hun har vært vant til å håndtere livet alene. Nå gikk ting saktere, men det var ikke noe galt med hodet hennes. Når jeg skjønte det så så fikk jeg all verdens tålmodighet. Respekt selv om livet hennes hadde endres seg.

Anonymkode: 04e5b...cd2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dere som klager over mødrene deres her: Slik dere beskriver dem høres det ut som mennesker som er mye alene og kanskje ensomme? Da blir alle ting som skjer i hverdagen viktige og "store", det som dere ser som bagateller og uinteressant. Det virker som dere er skamfulle for at mor ikke lever et "aktivt og spennende" liv.

Jeg er i en lignende situasjon som disse mødrene: Begynnelsen av 50-årene, nylig uføretrygdet. Har en datter på 29 år, bor relativt sentralt i Oslo. Mye av det som skjer i min hverdag er dessverre vonde og vanskelige ting, og mye av min tid og energi går til det. Ikke så mye overskudd til positive opplevelser.

Fordi jeg ikke ønsker å ha så negativt fokus når jeg snakker med datteren min, så blr det jeg har å dele av gode ting ganske små og hverdagslige. Disse småtingene som gjør at livet mitt er til å leve og viktige for meg, men jeg ser det ikke betyr stort i forhold til alt det spennende datteren min kan gjøre. Jeg ser at det ikke interesserer henne stort, så hun er nok litt slik som deg TS, og andre her. Ofte sitter jeg med følelsen at hun ser meg som tafatt og uopplyst, noe jeg faktisk ikke er. Jeg bare snakker ikke så mye om alt jeg vet og kan.

Men hun og jeg har noen interesser til felles også da - og det er her vi kan "møtes" og ha det moro sammen. For at det skal bli bra, krever det at begge kan bry seg litt om det som er viktig for den andre, det går begge veier.

 

Anonymkode: 9fae0...7ce

Dette er ikke som med min mor. Hun er ikke alene. Hun har to av barna boende hjemme hos seg enda. Hun har vennene sine på hjemstedet. Men det er når hun skal ut alene. Hun trekker seg. 

Anonymkode: 05e07...f05