Blir så fort stresset og sint

[AnonymBruker]

Nå sitter jeg her med tårer i øynene- IGJEN, etter at jeg har «klikket» på barna mine for bagateller  

Jeg er generelt en ganske stresset person, som veldig fort kommer ut av likevekt hvis vi har dårlig tid, og jeg kjenner stresset stige. (Og jeg blir også fort stresset av andre ting, som ukjente situasjoner, mye å gjøre på jobb osv). Sånn har jeg nok alltid vært, men det er blitt mye mer merkbart etter at jeg fikk barn, siden de (naturlig nok, sånn er barn) ofte bruker lengre tid på prosesser, kan somle med vilje osv.

Stress, og kanskje spesielt knapp tid, trigger meg noe så voldsomt, og kan gjøre at jeg blir nærmest rasende hvis barna somler med vilje (eller til og med bare hvis de er trege pga ubetenksomhet, fordi de er slitne osv). Innimellom greier jeg heldigvis å ikke bli rasende, men å ta meg sammen selv så jeg ikke eksploderer. Men oftere enn jeg skulle ønske, blir jeg unødvendig sint på dem i stressende situasjoner. Det skjer nok spesielt når jeg f.eks har sovet dårlig natten før (noe som dessverre også skjer flere ganger i uka, siden jeg alltid har slitt med søvnen).

Når jeg blir stresset er det akkurat som om hjernen min kobler fullstendig ut, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt (etter et sinneutbrudd) at «neste gang MÅ jeg greie å telle til 10/fjerne meg fra situasjonen/puste dypt» osv. Men så oppstår en situasjon igjen noen dager senere- og jeg GREIER faktisk ikke ta kontroll.. Det er akkurat som om hjernen min forandrer seg til en annen person når jeg blir stresset, vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det  Det er ingenting som kan få meg så sinna, på så kort tid, som stress. Og jeg forstår ikke engang hvorfor dette trigger meg så enormt...

Jeg har prøvd ting som yoga, meditasjon og mindfulness i lengre perioder flere ganger, men merker ingen bedring av det. Nå har jeg bestilt meg en legetime for å høre om det finnes noe mer profesjonell hjelp jeg kan få, men fikk dessverre ikke time før om to uker. Tenkte derfor å høre om det er noen her som har vært i samme båt, og som kanskje har noen tips?

Jo, og jeg sier forresten bestandig oppriktig unnskyld til barna etterpå, og jeg roer meg alltid ned etter forholdsvis kort tid. Men det hjelper jo ikke, jeg MÅ finne en fungerende måte å greie å stresse ned på  

Anonymkode: 99cb5...28c

[AnonymBruker]

Jeg har det helt likt! Har ikke funnet noen løsning annet enn å overlate barna til mannen når jeg kjenner det kommer, men det er ikke alltid jeg klarer å tenke klart nok eller han er tilgjengelig. Håper noen andre har noen tips.

Anonymkode: 3236c...f4a

[AnonymBruker]

jeg melder meg inn i denne klubben jeg også... blir så oppgitt over meg selv.. 

Anonymkode: 711fc...cd6

[AnonymBruker]

Hvis du ikke greier å endre hvordan du reagerer på situasjonen, er det mulig å begrense antallet situasjoner?

Det er klart at med barn vil det alltid oppstå situasjoner der man har dårlig tid, er stresset osv. Ting skjærer seg og man glemmer ting og sånt. Men hvis du vet du takler stress dårlig ville jeg lagt ned mye arbeid i å gjøre slike situasjoner så få som mulig. Planlegge godt, legge fram ting i forkant, alltid legge inn ti minutters ekstra margin. Da eksploderer det kanskje ikke så ofte?

Kanskje det er en dårlig ide. Men jeg tenkte å nevne det, fordi min bestevenninne hadde det slik hjemme hver morgen. Alltid et sabla kaos, mor kjeftet og smelte og de var alltid sent ute. Det gjorde såpass inntrykk at jeg i voksen alder står opp en halvtime før jeg egentlig må, for å gjøre klar ting og sørge for en rolig morgen. Og når mannen min har ansvar for å kjøre noen etc legger jeg alltid inn ti ekstra minutter, siden han er fryktelig dårlig på tid og alltid underestimerer hvor lang tid ting tar.

Men som sagt er det ikke sikkert det er treffende for dere, tenkte bare å nevne det.

Anonymkode: ec501...31d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du ikke greier å endre hvordan du reagerer på situasjonen, er det mulig å begrense antallet situasjoner?

Det er klart at med barn vil det alltid oppstå situasjoner der man har dårlig tid, er stresset osv. Ting skjærer seg og man glemmer ting og sånt. Men hvis du vet du takler stress dårlig ville jeg lagt ned mye arbeid i å gjøre slike situasjoner så få som mulig. Planlegge godt, legge fram ting i forkant, alltid legge inn ti minutters ekstra margin. Da eksploderer det kanskje ikke så ofte?

Kanskje det er en dårlig ide. Men jeg tenkte å nevne det, fordi min bestevenninne hadde det slik hjemme hver morgen. Alltid et sabla kaos, mor kjeftet og smelte og de var alltid sent ute. Det gjorde såpass inntrykk at jeg i voksen alder står opp en halvtime før jeg egentlig må, for å gjøre klar ting og sørge for en rolig morgen. Og når mannen min har ansvar for å kjøre noen etc legger jeg alltid inn ti ekstra minutter, siden han er fryktelig dårlig på tid og alltid underestimerer hvor lang tid ting tar.

Men som sagt er det ikke sikkert det er treffende for dere, tenkte bare å nevne det.

Anonymkode: ec501...31d

Jeg legger alltid inn VELDIG god tid, nettopp for å minimere sjansene for stress. Står opp 2 timer før vi må være ute av døra om morgenen, legger alltid frem klær kvelden før, pakker sekker kvelden før osv. Men det hjelper egentlig minimalt. Ofte har vi ikke reelt sett dårlig tid heller, eller vi skal noe der det ikke spiller noen rolle om vi kommer litt senere enn hva vi opprinnelig hadde planlagt (spiller f.eks ingen rolle om jeg leverer i bhg halv ni eller ni, og det spiler ingen rolle for jobben min om jeg kommer litt senere på jobb, jeg har fleksitid).

Dette handler ikke om hvor mye tid vi FAKTISK har eller ikke har, det handler om min opplevelse av det. Hvis jeg har planlagt at vi skal være ute av døra kl 8, blir jeg fryktelig stresset så fort jeg ser at kl er 8.02- selv om det ikke betyr noe for noe som helst om vi kommer litt senere av gårde. Skjønner at dette sikkert er veldig vanskelig å forstå for noen som ikke er så «kjørt» av stress som det jeg er, men mye av problemet er altså at dette sitter i mitt eget hode  

ts

Anonymkode: 99cb5...28c

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en sånn mor som dere tre over. Det var helt grusomt. Jeg var delvis redd henne, delvis glad i henne, delvis så bare hatet jeg henne. Men mest av alt var det helt forferdelig å gå på nåler hjemme der du visste at hun ville klikke ved første og beste anledning der "noe ikke gikk etter planen" og hele tiden være usikker på om mora mi var glad i deg, fordi uansett hva vi gjorde: så var det galt når hun hadde en dårlig dag som var ca hver dag. Skaff dere hjelp: sånne mødre som dere ødelegger barna deres og gjør dem til utrygge og nervøse voksne. 

Anonymkode: 078e4...138

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vokst opp med en sånn mor som dere tre over. Det var helt grusomt. Jeg var delvis redd henne, delvis glad i henne, delvis så bare hatet jeg henne. Men mest av alt var det helt forferdelig å gå på nåler hjemme der du visste at hun ville klikke ved første og beste anledning der "noe ikke gikk etter planen" og hele tiden være usikker på om mora mi var glad i deg, fordi uansett hva vi gjorde: så var det galt når hun hadde en dårlig dag som var ca hver dag. Skaff dere hjelp: sånne mødre som dere ødelegger barna deres og gjør dem til utrygge og nervøse voksne. 

Anonymkode: 078e4...138

Det er jo akkurat dette jeg er så redd for- og derfor jeg ender med å være nærmest på gråten hver gang jeg har hatt et sånt utbrudd overfor barna mine. Jeg har som sagt bestilt en legetime nå, men frykter vel at det dessverre antakelig ikke er så mye hjelp å få der heller (utover det vanlige «pust og tell til 10», som jeg ikke greier å få til å fungere).

Istedenfor å lire ut av deg en masse om hvor ille denne oppførselen er (som jeg jo allerede er fullstendig klar over og fortvilet over), hadde det vært bedre om du hadde noen konstruktive forslag.

ts

Anonymkode: 99cb5...28c

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har vokst opp med en sånn mor som dere tre over. Det var helt grusomt. Jeg var delvis redd henne, delvis glad i henne, delvis så bare hatet jeg henne. Men mest av alt var det helt forferdelig å gå på nåler hjemme der du visste at hun ville klikke ved første og beste anledning der "noe ikke gikk etter planen" og hele tiden være usikker på om mora mi var glad i deg, fordi uansett hva vi gjorde: så var det galt når hun hadde en dårlig dag som var ca hver dag. Skaff dere hjelp: sånne mødre som dere ødelegger barna deres og gjør dem til utrygge og nervøse voksne. 

Anonymkode: 078e4...138

Tror du det er noe hun kunne gjort eller sagt for å gjøre det lettere for deg og/eller overbevise deg om at hun var glad i deg uansett? Jeg er klar over at dette er skadelig for barna, og jeg prøver i likhet med ts både å få hjelp og å "ta meg sammen", men jeg vil gjerne prøve å lette byrden for barna mine i mellomtiden hvis det er mulig.

Anonymkode: 3236c...f4a

[AnonymBruker]

Ha en strikk rundt håndleddet. Når du merker sinnet kommer, så dra hardt i strikken og slipp den. Gå så inn i naborommet og si til deg selv: Det spiller INGEN rolle, de er barn og ikke maskiner, dette er slik livet er!

Når du ikke er sinna eler stresset, tren deg på å være i forkant av situasjonen, for eksempel: lage en konkurranse, fortelle et eventyr mens du kler på barna, spille favorittsangen mens du sier, "skal vi se om vi blir ferdige før sangen?" osv.

Av legen kan du få sovemedisin, kan være greit å bruke en periode for å få inn gode vaner. Last ned en app eller finn beroligende musikk på Youtube som du spiller for deg selv om kvelden. 

Eller: Innse at du trenger mer tid og forutsigbarhet enn andre, gå ned i stillingsprosent, kutt ned på aktiviteter, legg lista lavere.

Anonymkode: c9aea...dfe

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ha en strikk rundt håndleddet. Når du merker sinnet kommer, så dra hardt i strikken og slipp den. Gå så inn i naborommet og si til deg selv: Det spiller INGEN rolle, de er barn og ikke maskiner, dette er slik livet er!

Når du ikke er sinna eler stresset, tren deg på å være i forkant av situasjonen, for eksempel: lage en konkurranse, fortelle et eventyr mens du kler på barna, spille favorittsangen mens du sier, "skal vi se om vi blir ferdige før sangen?" osv.

Av legen kan du få sovemedisin, kan være greit å bruke en periode for å få inn gode vaner. Last ned en app eller finn beroligende musikk på Youtube som du spiller for deg selv om kvelden. 

Eller: Innse at du trenger mer tid og forutsigbarhet enn andre, gå ned i stillingsprosent, kutt ned på aktiviteter, legg lista lavere.

Anonymkode: c9aea...dfe

Takk for mer konstruktive innspill! 

Kan jo prøve å ha en strikk på håndleddet- samtidig ser jeg for meg at jeg ikke greier å ta nok kontroll til å huske på å dra i den (siden jeg uansett vet at jeg i de tyngste situasjonene ikke greier å ta nok kontroll til å gå ut av situasjonen, telle til 10 osv). 

Når det gjelder de andre tipsene, så gjør vi allerede masse av dette. Og barna mine er generelt veldig snille, flinke, selvstendige og samarbeidsvillige, så det er ikke derfor ting skjærer seg. Som oftest har vi faktisk god tid, og det ER ikke egentlig stress- men hjernen min lurer meg til å tro at det er det  

Jeg er nok litt av en kontrollfreak, og noe av dette handler antakelig om en følelse av å miste kontroll. «Vi kom oss ikke ut av huset på slaget 8, som jeg hadde sett for meg, wææææææhhh- krise!!!» Og da er det akkurat som om hjernen stenger ned fullstendig, eller hvordan jeg skal greie å forklare det.

Når det gjelder sovemedisin så er det noe jeg helst vil slippe, jeg er redd det bare vil gjøre ting verre. Alle jeg kjenner som har brukt dette, sier de føler seg groggy, trøtte og litt «utafor» dagen etter. Da tror jeg ikke at jeg blir noen bedre mamma- snarere tvert imot... 

ts

Anonymkode: 99cb5...28c

[AnonymBruker]

Du må forebygge stress. Beregne i overkant god tid, planlegge. Kutte ned på de daglige aktivitetene, legge inn hvilepauser. Jobbe mindre om du har mulighet for det og heller klare dere med mindre. Tiden er viktig. Men dette vet du sikkert allerede egentlig.

Anonymkode: f99ef...190

[Gjest BearMama]

Psykolog.

Der kan du få verktøy, redskaper og råd til stress og sinnemestring. Det et noe psykologisk som gjør at du mister kontrollen og en psykolog kan hjelpe deg til å finne kjernen til det slik at du kan bearbeide det og kommer deg videre.

[AnonymBruker]

Du er avhengig av kontroll, det ser du heldigvis selv, du må komme deg til en psykolog og begynne med angst og traume terapi. Det er ikke normalt å være så ekstremt kontrollerende og hissig, du må finne ut hvorfor du er det, hvor det kommer fra, hva er det et dekke for?

Jeg var akkurat som deg, som 26 åring fikk jeg et anfall og raserte noen av mine egne ting, da hadde jeg vært sint og stresset i mange år. Begynte hos psykolog og lærte at bestemte episoder og ting fra barndommen gjorde meg så stressa og gal.

Nå er det sånn at det kreves enormt mye for å gjøre meg så stresset at jeg lar det gå utover andre, jeg lærte teknikker for å bearbeide følelser i meg, og prosessere de mens situasjonen pågår, skjønner du? Og dette vil du også lære, og du vil få en helt fantastisk ro og trygghet i deg selv som du aldri trodde var mulig.

Anonymkode: 954e9...168

[AnonymBruker]

Var også sånn og hadde en mor som også var sånn. Veldig slitsomt, slet også veldig i trafikken når jeg kjørte bil. Utsatte både meg selv og andre for fare. 

Jeg måtte legge om hele livet mitt for å mestre aggresjonen min, faktisk ble alt mye bedre av å tenke riktig, spise sunt og trene. Merket resultater etter bare tre, fire måneder. Tok rett og slett kontrollen over meg selv og mitt liv.

Bryr meg ikke om bagateller lengre, lært å gi faen i ting som stresser meg, tenker gode tanker og tvinger meg til å telle til ti når jeg kjenner stresset tar overhånd. Og sier nei til mye mer enn tidligere, orker ikke lage press på meg selv.

Planlegger ting i god tid, fortalte barna (bonusbarna nå, siden mine er voksne) at jeg kunne bli stresset og usaklig sint noen ganger, men at det ikke var feilen deres, men min. Prøvde å få de til å spille på mitt lag og de hjalp meg faktisk på å minne meg på at jeg noen ganger ble urimelig sint for ingenting. 

Nå er jeg avbalansert og rolig i de aller fleste situasjoner, men jeg jobber hele tiden med meg selv når det røyner på. Har fortsatt litt å hente når det kommer til bilkjøring, men har blitt mye bedre etter to år med seks prikker i førerkortet, jeg vil ikke miste lappen, så jeg MÅ kjøre som folk. Er slitsomt å tvinge seg til å forholde seg rolig, men det er enda mer slitsomt å bli sint og forbanna på alt og alle. 

Anonymkode: 68cb3...318

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du er avhengig av kontroll, det ser du heldigvis selv, du må komme deg til en psykolog og begynne med angst og traume terapi. Det er ikke normalt å være så ekstremt kontrollerende og hissig, du må finne ut hvorfor du er det, hvor det kommer fra, hva er det et dekke for?

Jeg var akkurat som deg, som 26 åring fikk jeg et anfall og raserte noen av mine egne ting, da hadde jeg vært sint og stresset i mange år. Begynte hos psykolog og lærte at bestemte episoder og ting fra barndommen gjorde meg så stressa og gal.

Nå er det sånn at det kreves enormt mye for å gjøre meg så stresset at jeg lar det gå utover andre, jeg lærte teknikker for å bearbeide følelser i meg, og prosessere de mens situasjonen pågår, skjønner du? Og dette vil du også lære, og du vil få en helt fantastisk ro og trygghet i deg selv som du aldri trodde var mulig.

Anonymkode: 954e9...168

Åh, dette høres jo nesten for godt ut til å være sant!

Jeg gikk i kognitivt terapi (privat) i et halvt års tid for noen år siden, men jeg merket ingen bedring, og det var så forferdelig dyrt, så etter å ha brukt opp de 15.000 jeg hadde satt av til det, så jeg meg dessverre nødt til å slutte. Men man kan kanskje få rimeligere hjelp gjennom offentlig tilbud? Jeg er litt redd for at dette ikke er «krise» nok til å få psykologhjelp dekket av det offentlige?!

ts

Anonymkode: 99cb5...28c

[Gjest Lily_88]

Bra du innser dette selv og har bestilt legetime! 

Når jeg og søster var liten, gikk vi alltid på eggeskall. Var vi kjapp nok? Hentet vi ranselen raskt nok? Spiste vi frokost raskt nok eller måtte vi si at vi var mett, for vi så  at klokka nærmet seg? 

Samme når søster hadde svømmetrening; spiste vi middag raskt nok? Rekker vi å tisse før vi MÅ ut døra da og da? 

Pappa sa ifra. Hun måtte skjerpe seg og ikke koble helt ut når ting ble stressende og ting ikke gikk helt etter hennes plan. Hun var som deg og sa unnskyld, men hun klarte ikke takle stresset. Stressende tid!

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var også sånn og hadde en mor som også var sånn. Veldig slitsomt, slet også veldig i trafikken når jeg kjørte bil. Utsatte både meg selv og andre for fare. 

Jeg måtte legge om hele livet mitt for å mestre aggresjonen min, faktisk ble alt mye bedre av å tenke riktig, spise sunt og trene. Merket resultater etter bare tre, fire måneder. Tok rett og slett kontrollen over meg selv og mitt liv.

Bryr meg ikke om bagateller lengre, lært å gi faen i ting som stresser meg, tenker gode tanker og tvinger meg til å telle til ti når jeg kjenner stresset tar overhånd. Og sier nei til mye mer enn tidligere, orker ikke lage press på meg selv.

Planlegger ting i god tid, fortalte barna (bonusbarna nå, siden mine er voksne) at jeg kunne bli stresset og usaklig sint noen ganger, men at det ikke var feilen deres, men min. Prøvde å få de til å spille på mitt lag og de hjalp meg faktisk på å minne meg på at jeg noen ganger ble urimelig sint for ingenting. 

Nå er jeg avbalansert og rolig i de aller fleste situasjoner, men jeg jobber hele tiden med meg selv når det røyner på. Har fortsatt litt å hente når det kommer til bilkjøring, men har blitt mye bedre etter to år med seks prikker i førerkortet, jeg vil ikke miste lappen, så jeg MÅ kjøre som folk. Er slitsomt å tvinge seg til å forholde seg rolig, men det er enda mer slitsomt å bli sint og forbanna på alt og alle. 

Anonymkode: 68cb3...318

Takk for enda et konstruktivt innspill, jeg blir glad av å lese om at det kan være håp!

Jeg snakker mye med barna mine om at dette er min feil, at jeg vet at det ikke er greit å oppføre seg sånn, og at det absolutt ikke er deres skyld. De vet at dårlig tid kan trigge meg, og derfor er de (heldigvis) som oftest også samarbeidsvillige, flinke og effektive. De er 5 og 7 år gamle, så det er kanskje for mye forlangt å be de om å minne meg på det når jeg er iferd med å bli for sint- men mulig 7-åringen kan involveres litt i dette!

Jeg trener allerede flere ganger i uka, og vi spiser sunt (jeg er veldig opptatt av og interessert i sunt kosthold). Så der er det ikke så mye forbedringspotensiale (og om noe merker jeg faktisk at jeg blir enda fortete hissig i perioder der jeg trener ekstra mye  ).

Jeg blir heldigvis ikke stresset av bilkjøring, og andre vanlige stress-situasjoner (som mye å gjøre på jobb, eksamen osv) trigger også andre følelser i meg enn sinne (da heller fortvilelse, apati o.l.) . Det er egentlig bare den følelsen av å ha knapt med tid som kan gjøre meg så eksplosivt sinna, i løpet av omtrent null tid..

Kan ikke huske at noen av foreldrene mine reagerte sånn som dette på å ha dårlig tid, så jeg skjønner egentlig ikke helt hvor det kommer fra  

ts

Anonymkode: 99cb5...28c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Åh, dette høres jo nesten for godt ut til å være sant!

Jeg gikk i kognitivt terapi (privat) i et halvt års tid for noen år siden, men jeg merket ingen bedring, og det var så forferdelig dyrt, så etter å ha brukt opp de 15.000 jeg hadde satt av til det, så jeg meg dessverre nødt til å slutte. Men man kan kanskje få rimeligere hjelp gjennom offentlig tilbud? Jeg er litt redd for at dette ikke er «krise» nok til å få psykologhjelp dekket av det offentlige?!

ts

Anonymkode: 99cb5...28c

Det var synd, tydeligvis helt feil behandling og mye penger tapt, du har absolutt rett til å få hjelp via det offentlige! Da koster det 351kr timen frem til 2400 (tror jeg det er) som er frikortadelen, etter det er det gratis.

Jeg og psykologen mln gravde dypt i livet mitt og fant ting selv jeg hadde glemt og fortrengt, sår og vonde opplevelser som gjorde at jeg ikke fikk ro i dag. Så måtte jeg bearbeide de hendelsene, tilgi meg selv, hvor enn rart det høres ut, og fylle de manglene og behovene som utviklet seg fra det traumet.

Feks min mor var veldig lite tilstedeværende, hun ga meg ikke omsorg og så meg på den måten hun skulle, det var ikke noe rutiner eller orden hjemme, jeg ble mye kjeftet på eller oversett. Det satte i gang et kontrollbehov som sykt i meg fra jeg var bitteliten, slo ut i tenårene som anoreksia light, og som voksen i ordentlige raserianfall. Du må ikke ha opplevd det samme som meg for å ha de samme symptomene, men du har opplevd noe, og det skader deg i dag.

Ring fastlegen din og be om psykolog, du kommer til å få en, du skulle hatt hjelp for lenge siden når du ba om det fea den private. Klem!

Anonymkode: 954e9...168

[AnonymBruker]

Joda, jeg har absolutt opplevd vonde ting, både kraftig mobbing fra jeg var 6 til jeg var 16, og en tungt, psykisk syk far gjennom hele oppveksten. Så jeg har jo traumer å bearbeide- som kanskje kan være årsak til noe av oppførselen min selv om jeg ikke helt greier å se koblingen selv.

Blir veldig glad over å lese at jeg kan ha rett til å få dekket hjelp gjennom offentlige tjenester, da er det kanskje håp for at fastlegen min kan henvise meg til behandling som kan virke! 

Ts

Anonymkode: 99cb5...28c

[AnonymBruker]

Så du trener mye og alt må være på stell?

Perfeksjonist.

Da har du en jobb å gjøre. Du må tåle å stå i det.

Anonymkode: f99ef...190