Vi orker ikke tanken på barn nummer 2....

[AnonymBruker]

Jeg har alltid sett for meg å få to barn. A4-livet. Søskenkjærlighet. Men så fikk vi det første barnet. Og tross uendelig kjærlighet fra første sekund, var den første tiden et helvete for meg. Tungt svangerskap med bekkenløsning og krykker, to døgns fødsel med keisersnitt som fikk flere komplikasjoner, kolikk, ammeproblemer, hyling og uendelige våkenetter i nesten to år. Vi var maks uheldige, det vet jeg. Men jeg fikk aldri hvile eller ro og hadde konstant panikk det første leveåret til barnet mitt. Det tynget veldig på både mannen min og meg. 

Nå er barnet 4, verdens nydeligste unge, men også krevende. Det er full fart døgnet rundt, raserianfall og trass, og selv om vi er to, er vi ofte slitne begge to. Men vi er flinke til å gi hverandre oppmuntring, avlastning og hjelp. Og først nå føler jeg at vi har fått livet vårt tilbake. Jeg kan sove lenge en dag i helgene, kan puste noen timer av gangen mens mannen er ute med barnet, og har overskudd til å takle morsrollen. Vi har fortsatt romslig økonomi til å aktivisere og reise på ferie og kan fokusere på å følge opp barnet vi har. Jeg ser på venner som har to-tre barn, og observerer krangling mellom søsken og et støynivå som er helt uutholdelig.

Jeg har ventet og ventet på den instinktive følelsen som skulle dukke opp- nemlig ønsket om et barn til. Men det er ikke der. Det er totalt fraværende. Jeg får panikk bare ved tanken på nytt svangerskap og ny fødsel, unger som krangler og livet mitt som forsvinner. Det «verste» er at mannen min er helt lik. Han vil heller ikke ha flere. Hvis i det minste én av oss hadde ønsket nummer 2, hadde vi i hvert fall hatt noe å diskutere. Men nå tenker vi begge at vi vil heller være lykkelige foreldre med overskudd til å ta vare på ungen vi har, enn ulykkelige foreldre med lite overskudd til to.

Dette ble langt, men poenget er: Er det flere der ute som ga seg etter ett barn, selv om du i utgangspunktet ville ha to?

Anonymkode: 13a46...274

[AnonymBruker]

Du vil ikke ha flere barn og mannen din vil ikke ha flere barn. Hva er problemet da? Alle nysgjerrigperer som maser om når nummer to kommer? Ja, det er  triveli å ha søsken, men enebarn overlever stort sett de også.

Anonymkode: 21cdf...2a6

[Ariam]

Helt ok å ikke ville gmha flere, har selv 4 og skjønner tankene dine 😂 

Ville dog ha sørget for at barnet får god kontakt med eventuelle fettere og kusiner, så savnet etter søsken ikke blir så stort etterhvert. 

[AnonymBruker]

Vil du bare ha ett barn, så blir det bare ett barn. Ikke føl at andres mening skal ha noe som helst å si der.

Jeg har selv kun ett barn, og han var en krevende baby. Han sov ikke natten gjennom før han var to år, men skrek ca en gang i timen natten gjennom, noen ganger bare tjue-tredve minutter mellom hver skrikerunde. Opptil 7-8 ganger pr natt var vi oppe og roet han ned, puttet inn smokken og prøvde å få han til å sove igjen. Jeg rakk ofte ikke å sovne igjen mellom hver skriking, og gikk ofte på jobb etter å ha bare sovet kanskje 1,5 timer i døgnet. 

Jeg ble helt ødelagt på de to årene uten søvn. Fikk dårlig helse, og så ut som et spøkelse.

Det ble ikke flere barn på oss, gitt.

 

Anonymkode: 438ce...46b

[AnonymBruker]

Dette går så fint. Barnet har vel fettere og kusiner? Også snart får barnet venner i bhg og på skolen. Det er mye bedre å ikke ha søsken men ha mer uthvilte glade foreldre, enn å ha søsken og utslitte foreldre på randen til samlivsbrudd.  Det siste der er nok ikke mange tenker på, i sitt ønske om å gi barnet søsken, men påfallende antall parforhold ender i brudd etter barn to og tre.

Anonymkode: ad14c...8b5

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vil ikke ha flere barn og mannen din vil ikke ha flere barn. Hva er problemet da? Alle nysgjerrigperer som maser om når nummer to kommer? Ja, det er  triveli å ha søsken, men enebarn overlever stort sett de også.

Anonymkode: 21cdf...2a6

TS her. Takk!! Ja, det er vel nettopp det det er. I sekundet man velger enebarn, er man liksom egoister som ikke unner ungene søsken. Jeg føler at samfunnet dømmer oss i sekundet vi ikke gjør det som er forventet. 

Men jeg føler at det er mye viktigere at mannen min og jeg holder sammen og heller fokuserer på å sosialisere ungen vår. H*n har masse venner, fettere og kusiner, og fungerer heldigvis veldig godt i barnehagen. 

Anonymkode: 13a46...274

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt, har vurdert å få nr. 2 i 10 år snart, nå er barnet vårt tenåring, så nei det blir ikke flere. Vi skaffet oss heller det nest beste; en hund 😅

Anonymkode: 7562e...26b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette går så fint. Barnet har vel fettere og kusiner? Også snart får barnet venner i bhg og på skolen. Det er mye bedre å ikke ha søsken men ha mer uthvilte glade foreldre, enn å ha søsken og utslitte foreldre på randen til samlivsbrudd.  Det siste der er nok ikke mange tenker på, i sitt ønske om å gi barnet søsken, men påfallende antall parforhold ender i brudd etter barn to og tre.

Anonymkode: ad14c...8b5

Takk! Ja, det er dette jeg også tenker. Barnet har unger rundt seg hele tiden. Jeg ser stadig søskenforhold som ikke er helt optimale i voksen alder, så jeg tenker at det ikke nødvendigvis er helt rosenrødt å ha søsken. Og det siste poenget ditt tror jeg er veldig viktig.

Anonymkode: 13a46...274

[Cata]

Du vil ikke ha flere barn. Mannen vil ikke ha flere barn. Ser ikke problemet. Da holder det med ett da. Er enebarn selv og skulle gjerne hatt et søsken, men på den annen side vet jeg jo ikke om noe annet enn å være enebarn så det er ikke noe permanent og voldsomt savn. 

Jeg støtter imidlertid tanken om å prøve å gi barnet et nært forhold til fettere og/eller kusiner. Særlig når foreldrene blir gamle er det fint å ha noen i egen generasjon å dele sorger og bekymringer med. 

[AnonymBruker]

Det er jo ikke alle som har fettere og kusiner. Og absolutt mange som vokste opp med fettere og kusiner, som har null kontakt i voksen alder. 

Det viktigste er vel å hjelpe barnet til å bli en person som klarer å finne venner selv. 

Anonymkode: 4d028...c9e

[AnonymBruker]

Jeg er selv alenebarn og ville helst ikke ha søsken, trives godt som alenebarn, og nå er jeg 21 år, alle venninner og kamerater som har en eller flere søsken beskriver det som så stress og irriterende, sikkert fint å ha søsken, men jeg er glad jeg ikke har det 😂

Anonymkode: 53499...cb8

[AnonymBruker]

Jeg og typen min er enig om å ha kun ett barn. Hvis barnet føler seg ensom, da skaffer vi oss en hund eller en katt. 

Anonymkode: c91bf...d2a

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk! Ja, det er dette jeg også tenker. Barnet har unger rundt seg hele tiden. Jeg ser stadig søskenforhold som ikke er helt optimale i voksen alder, så jeg tenker at det ikke nødvendigvis er helt rosenrødt å ha søsken. Og det siste poenget ditt tror jeg er veldig viktig.

Anonymkode: 13a46...274

Ja, det er ingen garanti for et godt søskenforhold heller! Ikke ha dårlig samvittighet for at dere bare får ett barn, gjør det som er riktig for dere. Det er masse enebarn der ute som har det prima som enebarn. Selv har jeg søsken, men har overhodet ikke noe nært forhold til dem (dessverre). 

Anonymkode: ea187...6c0

[AnonymBruker]

Hei Ts!

Dette er som å lese om meg.Hadde et fint svangerskap,men fikk en urolig unge som aldri sov.Grein hver dag det første året,og lengtet bare etter å soooove.Han ville ikke sove i vogn,ikke i babynest,ikke i vugga og til nøds i bæresjal.Var jo ikke sånn forestilte meg babytilværelsen i det hele tatt.Nå har jeg endelig fått igjen litt energi etter fire år.Har en krevende og intens liten fyr,men også en utrolig smart og empatisk 4 åring.Føler jeg får livet mitt smått og senn tilbake.

Så er det jo dette spørsmålet «når kommer nestemann??».Jeg har ikke en celle i kroppen min som har lyst på et nytt spedbarn.Jeg orker rett og slett ikke å gå igjennom dette en gang til(og ikke mannen min heller).

Så vær fornøyd med han du har,og nyt livet!Det har jeg tenkt å gjøre❤️

ps:mye mer egoistisk å velge et nytt barn,når du vet du ikke har overskudd til det enn å velge det barnet du har!Klem

Anonymkode: 3dfce...80d

[AnonymBruker]

Jeg har bare en og vil ikke ha flere. Har tenkt det samme som deg at vi skal ha hund etterhvert.

Anonymkode: b0400...858

[AnonymBruker]

Det er jo ikke sånn at man MÅ få de barna man først har sett for seg. Ting forandrer seg. Å barn må ikke ha søsken. I dag er barn så mye i barnehage og på skole at sosialisering skjer uansett. Eneste er at man må passe på så barnet bare ikke får alt i fanget fordi dere ikke har andre barn å tenke på. 

Anonymkode: 334b8...292

[AnonymBruker]

Vi endret mening etter 12 år 😂 fikk første som tenåringer og det var veldig tøft.  Så vi var bestemte på at det ble med den ene. Så en dag ombestemte vi oss og venter nr 3 nå(nr 1 er 14 og nr 2 er 2 år) 

Usikker på om vi hadde taklet to små da vi var unge. Så for vår del var det beste å vente til vi hadde ting litt på plass. 

Anonymkode: 1296e...cd1

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har det helt likt som dere. Vi er så sikre på at flere barn ikke er noe for oss at han har sterilisert seg.

Han er snart 50 da. (En del eldre enn meg.) Hadde vi vært unge begge to så hadde vi nok holdt muligheten åpen for at vi kunne endre mening med årene.

Anonymkode: 22fbc...cc3

[AnonymBruker]

Åh, så godt det var å lese dette. Jeg/vi har det helt likt. Eviglang og traumatisk fødsel som endte med dødsangst på operasjonsbordet, kolikk, ammetrøbbel med ca 0 søvn i månedsvis, fødselsdepresjon og posttraumatisk stress. Forguder naturligvis barnet og opplever at alt har vært verdt det. Likevel, barnet er 2 år og sover ikke natta gjennom... Tør ikke og vil ikke få flere, men er å redd for å bli vurdert som egoistisk...at jeg liksom ikke unner barnet søsken. For det gjør jeg, og det kjennes som en liten sorg at jeg ikke klarer det.

Godt å lese solskinnshistorier om enebarn også 💓.

Anonymkode: 1fcaa...251

[AnonymBruker]

Ta vare på dere selv og kos dere med barnet deres! ❤

Anonymkode: 9e6b7...e74