Dere som har barn med autisme, hvordan taklet dere at barnet deres fikk diagnosen?

[AnonymBruker]

Har et barn som skal utredes for autisme, og kjenner det er en så vanskelig prosess. Lurer på om jeg kommer til å føle sorg hvis barnet vårt får diagnosen. Det er flere tegn som peker i den retningen at det kan være autisme. 

Anonymkode: 4896f...1a0

[Gjest BearMama]

Det er helt normalt og helt ok å føle på både sorg, sinne, bitterhet, urettferdighet og alle andre ting en måtte føle på.

Man innser jo at barnet vil måtte jobbe med flere utfordringer som kan gjøre livet tøffere enn det må være.

Men så kommer man til aksept og innser at barnet ikke er diagnosen. Barnet har en personlighet og så har barnet en diagnose i tillegg som ofte kan jobbes med på en måte som gjør at barnet kan få et velfungerende liv avhengig av hvor på spekteret det ligger. 

Er barnet forsikret? Da utløses også ekstra ressurser mht til hjelpestønad 2 eller mer(barn med autismediagnose får som oftest hjelpestønad 2 eller mer), samt du kan søke om grunnstønad, ledsagerbevis, få diverse utstyr fra hjelpemiddelsentralen etc. I tillegg vil barnet få spesialpedagog som følger opp barnet i barnehagen og dere kan ta bl.a PRT/EIBI kurs som gir dere mer kunnskap om hvordan utvikle språket. 

 

[AnonymBruker]

Lettelse var vel kanskje min første reaksjon å det høres jo helt feil å reagere sånn,ser absolutt den! Men vi hadde så lenge lurt på hvorfor han er som han er,hvorfor han fungerer så godt hjemme mens han er ett mareritt i bhg, hvorfor han ikke klarer å leke med andre barn på en god måte,hvorfor alle sinneutbruddene kommer osv.  Sorg over at han fikk diagnosen tok jeg vel egentlig på forskudd,jeg visste at noe var galt.

Anonymkode: 4fb93...216

[pompdelux]

Jeg gråt... og gråt, og gråt.

hadde fra dag 1 skjønt at det var noe, da diagnosen kom var jeg godt forberedt og egentlig allerede klar over det, men sorgen tok meg - skikkelig.

Jeg tror grunnen til det var at jeg «endelig» forsto at dette ikke ville gå over, at uansett hva jeg forsøkte gjøre annerledes så ville det ikke hjelpe nevneverdig...og at jeg innså at årene fremover ikke ville bli noe enklere.

Jeg sørget for barnet, for hva fremtiden ville bringe. 

 

Jeg har grått tonnevis i årene etter, nå er det 7 år siden diagnose og vi har kommer 7 år lengre. 

Jeg gråter inne i mellom enda, sorgen forsvinner ikke - men mestringsstrategier er innarbeidet og jeg ser han har ett ok liv med sine utfordringer.

 

masse lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Lettelse samt frustrasjon, da vi hadde skjønt det lenge, ungdommen hadde da vært gjennom årevis med utredninger og kasteball i systemet. Sorgen var på sett og vis allerede bearbeidet da diagnosen kom. Vi vil forsåvidt alltid bære det med oss men vi fokuserer på det vi kan gjøre noe med og aksepterer situasjonen. Anbefaler deg ts å melde deg inn i autismeforeningen for råd og støtte. 

Anonymkode: c6f78...202

[AnonymBruker]

Lettelse og bekreftelse  på hva jeg egentlig viste. Hatt noen dager med sorg. Men så er mitt barn heldig. Er høyfungerene og takler problemene sine bra nå som hun har fått hjelpe midlene . Vi er veldig åpen om diagnose  og vi har humor rundt den. Da humor  er viktig for min datter.  Hun skjønner ironi og har med følelse med folk. Hun bare sliter med å vise det. Og hun skjønner ikke helt vitsen med å små prate og være sosial.   Men jeg er ikke så bekymret for henne. Før jeg vet livet hennes kommer til å bli godt for henne. For  jeg har forstått  at det vi normale ser som godt liv . Er ikke alltid det hun ser som et godt liv. ( hun har ikke verdens største lyst på kjæreste selv om alle venninder er guttegale.  Og ja flere av dem har samme diagnose) 

Anonymkode: 3499d...7cc

[AnonymBruker]

Takk for svarene deres! Jeg bekymrer meg for hvordan skolehverdagen blir for sønnen min. Håper ikke han faller veldig utenfor sosialt. Nå er min sønn under utredning, så vi vet ikke sikkert, men det er flere tegn som peker i denne retningen. 

TS

Anonymkode: 4896f...1a0