Til alle dere som har valgt A4 (famillie)livet.

[AnonymBruker]

Dette innlegget er ikke på noen måte ment som kritikk, men kommer av ren nyskjerrighet. 

For ordens skyld, et A4  liv etter min definisjon er: 

Samboerpar/ektepar med barn, hvor begge foreldre jobber fulltid. Barnet går eller har gått i barnehagen fra de var 1 år.

Mine spørsmål: 

1. Hvorfor har du/dere valgt dette livet? Er det noe dere selv virkelig ønsker? Er det pga. økonomi? Hvis ja, hva innebærer dette? (f.eks eget hus med nok rom til alle familiemedlemmer, årlige ferieturer til varmere strøk, større økonomisk frihet hvor en kan kjøpe hva en ønsker seg, flere biler) Er det på grunn av pensjon?. Eller er livet  bare blitt slik? Kanskje fordi det er standarden i dagen samfunn og du ikke føler det virkelig finnes andre alternativer og føler på press fra samfunnet? Er det fordi du/dere er karriereorientert? 

2. Trives dere med dette livet? Er dere ofte  stresset?

3. Tenker du/dere noen gang på å jobbe mindre? Tror du/dere det ville påvirket livet i positiv retning? Ville du/dere da stresset mindre? (hvis dere er stresset selvfølgelig). 

 

Anonymkode: e9e3b...526

[AnonymBruker]

4. Hvordan påvirker livsstilen du/dere har valgt livet i positiv og negativ retning? 

Anonymkode: e9e3b...526

[AnonymBruker]

Etter å ha levd utenfor A4-standard gjennom hele barndoms- og ungdomstiden lengtet jeg etter stabilitet, struktur og forutsigbarhet da jeg ble voksen.

Derfor ble A4 mitt valg!

Nå lever jeg fremdeles ikke 100% A4, men så nært jeg kan komme, og ja, jeg trives med det.

Når det er sagt, mange glemmer at det er store variasjoner innenfor A4-formatet også.  Ulike tykkelser, variert struktur, alle regnbuens farger- variasjonene er uendelig store.  Det behøver ikke være likt alle andre, og må slettes ikke være kjedelig hvis man ikke ønsker det.

Anonymkode: b3717...527

[Ild]

1) fant en mann jeg elsker, han ville ha barn. Jeg er overrasket over hvor godt jeg liker dette a4 livet! Hadde ikke sett det for meg eller planlagt det. Elsker å jobbe, å føle meg nyttig, gjøre noe vanskelig, bruke evnene mine. Tenker ikke på penger. For min del er det en selvfølge å jobbe, absolutt ingen selvfølge å få barn.

 

2) jeg trives veldig godt! Stresser over enkelte ting, men ikke over tidsklemma, som er det du kanskje legger opp til (?). Stresser over at kroppen min forfaller nå når jeg er 40, at god helse ikke er en selvfølge, at søsteren min er rusmisbruker, at barna mine kommer i ten-årene og får andre utfordringer de møter. 

3) ville absolutt ikke jobbet redusert. Ser ikke hva det skulle være godt for har kort vei til jobb, systemer som fungerer hjemme, vi er 4 stk som gjør husarbeid og lager middag. Har kjøre-ordninger med andre foreldre til/fra barnas aktiviteter, tenker at barna blir selvstendige av å ikke ha en mor som legger alt til rette, de klarer seg selv og bidrar, to viktige egenskaper som ville vært vanskeligere for meg å legge til rette for hvis jeg var hjemme og jobbet som husmor.

[AnonymBruker]

Mye ustabilitet i barndommen. Så for meg et A4-liv drømmen og jeg elsker det. 

Men vi har ganske god økonomi slik at jeg jobber deltid til barnet begynner på skolen. 

Føler at vi stresser mindre nå enn før vi fikk barn. Da hadde vi en del forpliktelser i forhold til jobbene våre og jobbet lange dager. Nå har vi begge kuttet ned og prioritert familielivet. 

 

Anonymkode: 776a2...eb3

[ekkoet]

1. Har valgt dette livet av flere grunner:

-Det er den stien som er enklest å følge
-Det er hva familie har forventet - de hadde støttet meg i andre ting og, men jeg vet at de ønsker et stabilt liv for meg med jobb og barnebarn
-Det er trygt - jeg er nok en som velger det trygge.
-Det er den stien som jeg føler mest garanterer et godt liv. Man kunne tatt sjansen på å leve livet og reise verden rundt og møte spennende personer og masse folk, ha flere forhold osv. Jeg har valgt å gifte meg med jenten jeg ble sammen med som 22åring og fått 2 barn med henne. Rekkehus og stasjonsvogn og 2 trygge jobber som betaler bra. Hele pakken rundt dette gir meg mye som jeg ikke ville være sikret dersom jeg hadde gått solo og gjort det som var mest spennende frem til jeg var 35.

Tryggheten og godt liv jeg snakker om er nok mye relatert til økonomi. Livet vi lever betyr at vi kan reise på feriene, kjøpe den maten og de tingene vi vil osv.

2. Ja vi trives stort sett, men det er og perioder som er mer stressende. Om det er noe jeg føler "mangler" så er det gjerne mest at kjærligheten ikke er så rosenrød som man kunne ønske. Et stressende liv går utover forholdet.

3. Konen har snakket om det, men jeg mener det er feile prioriteringer. Før man klager over at 8 timer er for mye på jobb bør man kunne kutte en time mobilbruk om kvelden, komme seg i seng tildligere og på jobb tidligere.

Stresset vårt er nok heller relatert til at vi tar på oss for mange ting utenom jobben -  vi er involvert i barnas fritidsaktiviteter, har hytte med prosjekter, utleiebolig og sier generelt ja til for mye.

4. Av og til hadde det vært behagelig å bo i en lekkert innredet leilighet uten barn og ansvaret for 3 boliger. Savner kanskje mest tid til/for meg selv. Men når det er sagt er jo barna den ene tingen jeg ikke hadde byttet bort for noe - det går an å si at det ville være deilig å ha frihet og egentid av og til, men jeg ville ikke byttet dem for noe.

[AnonymBruker]

Tenker mye på dette. Tok a4-trøyten som en selvfølge før, men nå ser jeg hvor absurd det er. Var fysisk vondt å sende ettåringen min fra meg til barnehagen, fordi jeg skulle på jobb og passe andre barn!? Hvorfor jobber vi/jeg så lange dager, hvorfor tok vi frivillig opp lån og gjeld? Må jeg jobbe så mye mens barna mine vokser opp hos andre? Skulle veldig gjerne vært hjemme mer. Puslet rundt i hus og hage, levd sparsomt og reparert og dyrket og syltet og saftet. Virker som en fjern drøm. For ordens skyld har jeg høyere utdanning, fast jobb, er gift, er i midten av trettiårene og flerbarnsmamma. Bor utenfor en småby.

Anonymkode: 1efe5...888

[Høna08]

Jeg lever A4 livet og nyter det  

1. Jeg har en lang utdannelse innenfor noe som interesserer meg og for meg er jobb noe som definerer mye av den jeg er. Jeg har også en jobb med mange gode kollegaer, utfordrende arbeidsoppgaver og mye jeg liker! Mannen min har det på samme vis. Alle våre barn (3) har begynt i barnehagen rundt ett år, selv om jeg har hatt økonomi til å ta for eksempel ulønnet permisjon. Dette har vært mitt valg da jeg er en person som blir en skygge av meg selv hjemme i permisjon. 

2. Vi trives ja! Er lite stresset. Nå har vi begge jobber med fleksitid, har muligheter for hjemmekontor og styrer arbeidstiden selv. Vi har derfor lagt opp til at en tar seg god tid om morgenene, mens den andre får hentet tidlig på ettermiddagen. Samtidig bor vi sentralt slik at barna kan lett komme seg til fritidsaktiviteter til fots/sykkel og ikke trenger å bli kjørt overalt, ellers praktiserer vi samkjøring. Jeg er en strukturert person og synes tiden nå med tre skolebarn er mye mer avslappende og oversiktlig enn det var i babykaoset.

3. Har aldri falt meg inn å jobbe mindre, men nå er jeg som sagt sjelden stresset og da.

4. Påvirker positivt. Vi begge har jobber som vi trives meg noe igjen som gjør at vi er glade foreldre som kommer hjem fra jobb og samtidig har godt med overskudd til å være sammen barna.

[AnonymBruker]

1. Hvorfor har du/dere valgt dette livet? Er det noe dere selv virkelig ønsker? Er det pga. økonomi? Hvis ja, hva innebærer dette? (f.eks eget hus med nok rom til alle familiemedlemmer, årlige ferieturer til varmere strøk, større økonomisk frihet hvor en kan kjøpe hva en ønsker seg, flere biler) Er det på grunn av pensjon?. Eller er livet  bare blitt slik? Kanskje fordi det er standarden i dagen samfunn og du ikke føler det virkelig finnes andre alternativer og føler på press fra samfunnet? Er det fordi du/dere er karriereorientert? 

Vokst opp i en familie preget av psykisk sykdom, dårlig økonomi, ustabilt og alt annet enn a4. Partneren min har vokst opp med a4, men har reist verden rundt, drevet med frivillig arbeid etc, så når han møtte meg var han klar for å slå seg til ro med a4. 

For meg er a4 livet trygt, stabilt, det jeg ønsker meg og trenger. 

2. Trives dere med dette livet? Er dere ofte  stresset?

Trives godt. Selvpåført stress som karrierekvinne med eget firma i tillegg til 2 barn, og en mann som jobber turnus. Jeg liker at hverdagen er hektisk med mye å gjøre, gode rutiner og god kommunikasjon oss i mellom gjør at vi kan holde tempoet oppe og likevel føle at vi har kontroll. 

3. Tenker du/dere noen gang på å jobbe mindre? Tror du/dere det ville påvirket livet i positiv retning? Ville du/dere da stresset mindre? (hvis dere er stresset selvfølgelig)

Jeg tenker det vil komme naturlig om noen år når firmaet er mer oppe og går. Skal ansette en i løpet av 2019 og ser frem til å ha mulighet til å ta fri hvis det skulle være noe spesielt. 

Samboeren jobber turnus og trives godt med det. Han liker å ha fri på dagen etter en natt på jobb f eks. Ikke noe ønske om å jobbe mindre. Jeg skulle ønske at han jobbet litt mindre kveld og helg, utelukkende for at jeg skulle kunne jobbet mer. 

 

Føler det har påvirket livet mitt veldig godt. Ser mitt ene søsken som ikke har valgt det samme har falt utenfor samfunnet og sliter mye psykisk. Jeg har også en dårlig psykisk helse, som er holdes i sjakk ved å ha gode rutiner og stabilt liv. 

Anonymkode: 89b17...2b8

[AnonymBruker]

1. Hvorfor har du/dere valgt dette livet?

 

2. Trives dere med dette livet? Er dere ofte  stresset?

3. Tenker du/dere noen gang på å jobbe mindre? Tror du/dere det ville påvirket livet i positiv retning? Ville du/dere da stresset mindre? (hvis dere er stresset selvfølgelig). 

Anonymkode: 65a39...791

[AnonymBruker]

1. Hvorfor har du/dere valgt dette livet? Pga barna. Må gi barna en trygg oppvekst, må gi den mulighet til å utfolde seg med fritidsaktiviteter, leke med venner, ha en stabil skolehverdag. Må ha inntekt til å sørge for dette.

2. Trives dere med dette livet? Er dere ofte  stresset? Er stresset veldig ofte. Stress på jobb, stress med barn og skole og fritidsaktiviteter og vennskap (utrolig hvor mye DRAMA det blir i jentegjengen til eldstebarnet). Slapper kun av når barna er i seng, lekser gjort, vi har kjørt og hentet fra fritidsaktiviteter osv osv. Da benker jeg meg ned foran sofaen med netflix og en øl, og prøver å få mest mulig avslapning ut av de to timene jeg har før jeg må legge meg.

3. Tenker du/dere noen gang på å jobbe mindre? Ja, men da må vi flytte ut av sentrum for å bo billigere. Og det er et for stort offer. Tilbudene i sentrum, slik som kino, musikkskoler, konsertsaler osv er en svært viktig del av livene våre, sosialt og interessemessig. Tilgang til et rikt kulturliv er essensielt for oss. I tillegg gir god økonomi meg mulighet til å dra på ferier. Tanken på å reise bort på ferie holder meg oppe gjennom hverdagen. Se på bilder av tidligere ferier, planlegge nye. To ganger i året drar jeg med et par venninner på jentetur. Da gjør vi alt vi ikke får gjort hjemme. Drikker øl hele dagen, røyker som skorsteiner, shopper klær til oss selv (! og ikke bare til barna!), sover så lenge vi vil om morgenen. Etter en slik heisatur er jeg klar for noen mnd med a4-liv og familiefokus igjen....

 

Anonymkode: 65a39...791

[AnonymBruker]

1. Valgte 100 % jobb pga jeg elsket jobben min og pga økonomi 

2 jeg trivdes veldig, men var også stresset 

3 jeg tenkte på på jobbe 80 %, men følte ikke jeg kunne pga lederstilling, så slo tanken fra meg 

4 jeg møtte veggen så det sang 😰 Tenker nå at jeg burde jobbet mindre og tatt signalene på alvor

Anonymkode: 3f72d...3c0

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette innlegget er ikke på noen måte ment som kritikk, men kommer av ren nyskjerrighet. 

For ordens skyld, et A4  liv etter min definisjon er: 

Samboerpar/ektepar med barn, hvor begge foreldre jobber fulltid. Barnet går eller har gått i barnehagen fra de var 1 år.

Mine spørsmål: 

1. Hvorfor har du/dere valgt dette livet? Er det noe dere selv virkelig ønsker? Er det pga. økonomi? Hvis ja, hva innebærer dette? (f.eks eget hus med nok rom til alle familiemedlemmer, årlige ferieturer til varmere strøk, større økonomisk frihet hvor en kan kjøpe hva en ønsker seg, flere biler) Er det på grunn av pensjon?. Eller er livet  bare blitt slik? Kanskje fordi det er standarden i dagen samfunn og du ikke føler det virkelig finnes andre alternativer og føler på press fra samfunnet? Er det fordi du/dere er karriereorientert? 

2. Trives dere med dette livet? Er dere ofte  stresset?

3. Tenker du/dere noen gang på å jobbe mindre? Tror du/dere det ville påvirket livet i positiv retning? Ville du/dere da stresset mindre? (hvis dere er stresset selvfølgelig). 

 

Anonymkode: e9e3b...526

1) Det var noe jeg virkelig ønsket. Vi var sammen i 8 åt før vi fikk barn 8og møttes i slutten av 20-årene), så vi hadde studert, reist, bodd i utlandet etc i massevis. Gradvis ønsket vi fin bolig, hytte(!), bil, barn. Vi begynte å leve et a4-liv med søndagsturer og gullrekka før barna kom. Men de begynte ikke i barnehagen før de var 2, fordi vi hadde økonomi til det.

2) Trives godt, men er ofte sliten.

3) Ja, og har gjort det da barna var babyer.

4) Livsstilen er utelukkende positiv mener jeg, hvis ikke hadde vi jo selvfølgelig valgt noe annet.

Anonymkode: ba69e...be1

[AnonymBruker]

Vi har det livet, og dette med jobb og barnehagestart var i minste babyfase utelukkende et økonomisk must- ikke et valg.

Vi bor trangt i Oslo, og drar aldri på ferie. Riktignok velger vi å bruke noe sparepenger på IVF fordi jeg har endometriose og det har ført til sekundær infertilitet.

Av utdanning er vi begge akademikere/offentlig ansatt, og det finnes ingen deltidsstillinger om man så ville ha det.

Jeg kommer til å fortsette med heltid alltid fordi jeg har en kronisk sykdom, og er redd for stort inntektstap (type ikke råd til mat/bolig) om jeg blir delvis/helt ufør eller langtidssyk. 

Jeg har vokst opp med rusavhengige foreldre og i relativ fattigdom.

Jeg tenkte hele barndommen mim at jeg ville bli en mamma med «ordentlig jobb og råd til fritidsaktiviteter samt normal bolig», så jeg kommer ikke til å redusere min stilling. 

Jeg har lyst til at mitt barn skal få en normal oppvekst rent økonomisk, og ikke føle at han skal ha dårlig samvittighet for å dra på fotballcup eller fordi han trenger ny vinterjakke.

Jeg vet hvordan det er å vokse opp med dårlig råd, ønsker absolutt ikke dette for mine barn. 

Dyre ferier er utelukket, men jeg ønsker en normal livsstil. Type ha råd til svømmekurset og sunn mat.

I Oslo og andre byer innebærer dette, med dagens boligpriser og uten arv, 2 fulltidsjobber.

Vi har ikke bil, null ferier foreløpig og ikke noe ekstravagant liv.

Jeg er igrunnen alltid sliten pga kronisk sykdom uansett, men hadde ikke vært meg imot om begge oss foreldre kunne jobbet litt redusert.

Samtidig er vi nokså dyktige i jobbene våre, så vi har jo noe å tilby utover «enkle oppgaver». 

Hadde heller ikke vært så stas om hjelpepleieren og postbudet bare innskrenket tilbudet mye fordi ingen gadd å jobbe fulltid.

Ikke hadde vi hatt velferdsgoder heller om alle jobbet deltid, så jeg er veldig glad for at mange velger dette. 

Anonymkode: ee523...ae7

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

1. Hvorfor har du/dere valgt dette livet? Pga barna. Må gi barna en trygg oppvekst, må gi den mulighet til å utfolde seg med fritidsaktiviteter, leke med venner, ha en stabil skolehverdag. Må ha inntekt til å sørge for dette.

2. Trives dere med dette livet? Er dere ofte  stresset? Er stresset veldig ofte. Stress på jobb, stress med barn og skole og fritidsaktiviteter og vennskap (utrolig hvor mye DRAMA det blir i jentegjengen til eldstebarnet). Slapper kun av når barna er i seng, lekser gjort, vi har kjørt og hentet fra fritidsaktiviteter osv osv. Da benker jeg meg ned foran sofaen med netflix og en øl, og prøver å få mest mulig avslapning ut av de to timene jeg har før jeg må legge meg.

3. Tenker du/dere noen gang på å jobbe mindre? Ja, men da må vi flytte ut av sentrum for å bo billigere. Og det er et for stort offer. Tilbudene i sentrum, slik som kino, musikkskoler, konsertsaler osv er en svært viktig del av livene våre, sosialt og interessemessig. Tilgang til et rikt kulturliv er essensielt for oss. I tillegg gir god økonomi meg mulighet til å dra på ferier. Tanken på å reise bort på ferie holder meg oppe gjennom hverdagen. Se på bilder av tidligere ferier, planlegge nye. To ganger i året drar jeg med et par venninner på jentetur. Da gjør vi alt vi ikke får gjort hjemme. Drikker øl hele dagen, røyker som skorsteiner, shopper klær til oss selv (! og ikke bare til barna!), sover så lenge vi vil om morgenen. Etter en slik heisatur er jeg klar for noen mnd med a4-liv og familiefokus igjen....

 

Anonymkode: 65a39...791

Er du alkoholiker?

Siden du røyker som skorstein på tur, så røyker du vel til vanlig i smug da?

Anonymkode: 9a2d9...fdb

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du alkoholiker?

Siden du røyker som skorstein på tur, så røyker du vel til vanlig i smug da?

Anonymkode: 9a2d9...fdb

Haha! Høres ut som du hadde hatt godt av å slå deg litt mer løs...

Vi er a4-husmødre som liker å gjøre alt vi ikke får lov til hjemme når vi er på tur, i motsetning til et helt streit a4-liv hjemme. Ingen av oss røyker hjemme i det hele tatt (men før vi fikk barn har vi festrøyket i perioder) eller drikker overstadig. Det er noe av greia med å skeie ut to helger i året.

 

Anonymkode: 65a39...791

[AnonymBruker]

Vi har valgt A4-livet med mor og far i full jobb og barna i barnehage fordi vi er gode samfunnsborgere. Norge er avhengig av at voksne folk i arbeidsdyktig alder jobber og betaler skatt. Og at det fødes barn.

Folk som kun tenker på seg og sitt, som ikke jobber, som reiser verden rundt i stedet for å bidra — de ser jeg ned på. De synes vel selv at de er fargerike og spesielle. 

Anonymkode: fc030...d5f

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Haha! Høres ut som du hadde hatt godt av å slå deg litt mer løs...

Vi er a4-husmødre som liker å gjøre alt vi ikke får lov til hjemme når vi er på tur, i motsetning til et helt streit a4-liv hjemme. Ingen av oss røyker hjemme i det hele tatt (men før vi fikk barn har vi festrøyket i perioder) eller drikker overstadig. Det er noe av greia med å skeie ut to helger i året.

 

Anonymkode: 65a39...791

Jeg kan slå ut håret jeg!

Bare siden du drakk øl til nettfliks... men samme det!

Skjønner ikke hvordan det er mulig å røyke som en skorstein en helg og så ingenting i ett år, så som en skorstein ei helg igjen? Spørs hva du mener med som en skorstein da? Bare mange som påstår det kun er på ferie, så stemmer det ikke helt

Ja jeg festrøyker selv de få gangene jeg er ute, men kan også ta en røyk i andre sosiale sammenhenger, og ok da så hender det jeg tar meg en røyk i helgene når unger er lagt...

Anonymkode: 9a2d9...fdb

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette innlegget er ikke på noen måte ment 

1. For oss ble det bare slik 😊 ingen av oss hadde ønske om barn, men når jeg ble uplanlagt gravid valgte vi å beholde. Nå ønsker vi ett til om noen år, men så blir mannen snippet! 

2:

både ja og nei. Trives veldig godt med familielivet, men skulle ønske vi hadde mer på plass før vi fikk barn. Vi er ofte stresset, men ikke pga familielivet. Mannen er for tiden uten arbeid, så vi har alt for lav inntekt til at vi kan leve behagelig. 

3. Jeg jobber redusert, da vi prioriterte det slik for å slippe stress. Nå er mannen ikke arbeid(holder på å omskolere seg etter skade), så for oss har dette egentlig bare blitt en belastning vi ikke kunne forutse. Men når han er tilbake i jobb blir det nok bedre. Vi har valgt at begge jobber 80%, med fri på forskjellige dager for å kunne få litt mer frihet i familielivet. 

 

Anonymkode: 20d9f...8af

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette innlegget er ikke på noen måte ment som kritikk, men kommer av ren nyskjerrighet. 

For ordens skyld, et A4  liv etter min definisjon er: 

Samboerpar/ektepar med barn, hvor begge foreldre jobber fulltid. Barnet går eller har gått i barnehagen fra de var 1 år.

Mine spørsmål: 

1. Hvorfor har du/dere valgt dette livet? Er det noe dere selv virkelig ønsker? Er det pga. økonomi? Hvis ja, hva innebærer dette? (f.eks eget hus med nok rom til alle familiemedlemmer, årlige ferieturer til varmere strøk, større økonomisk frihet hvor en kan kjøpe hva en ønsker seg, flere biler) Er det på grunn av pensjon?. Eller er livet  bare blitt slik? Kanskje fordi det er standarden i dagen samfunn og du ikke føler det virkelig finnes andre alternativer og føler på press fra samfunnet? Er det fordi du/dere er karriereorientert? 

Fordi vi ønsker det sånn. Jeg var fast bestemt på å være hjemme til barnet i alle fall var 1,5, men ungen var veldig klar for barnehage da han var 1 og har trivdes fra dag 1. Det hadde også holdt hardt å miste min inntekt og pensjonspoeng over lengre tid. Vi bor i Oslo og det er dyrt å bo. Jeg er alldeles ikke karriereorientert, men trives i jobben. 

2. Trives dere med dette livet? Er dere ofte  stresset?

trives godt, stresset, men trives. 

3. Tenker du/dere noen gang på å jobbe mindre? Tror du/dere det ville påvirket livet i positiv retning? Ville du/dere da stresset mindre? (hvis dere er stresset selvfølgelig). 

Nei, ikke egentlig. Jeg tenker mer på ferier vi skal ta. Jeg tror tapet av pensjonspoeng og selvstendighet hadde «stresset» meg mer. 

Anonymkode: e9e3b...526

 

Anonymkode: 726a5...c29