Så veldig i tvil

[270919]

Jeg føler meg skikkelig dum her og vet nesten ikke hva jeg vil oppnå med å skrive dette. Jeg er 42 år og har aldri vært interessert i å få egne barn. I 2016 møtte jeg drømmemannen, han er 8 år yngre. Jeg fortalte ham tidlig (sommer 2016) at jeg ikke ønsket barn, han ble stille og rar (han snakker ikke så mye) men til slutt sa han at han ikke ønsket noe jeg ikke ønsket. I des. 2018 ville jeg forsikre meg om at vi var på samme lag fortsatt da jeg hadde mine tvil om han egentlig var så enig. Han ble lei seg igjen og sa at han synes det er rart å aldri skulle bli far, men gjentok til slutt at sånn var det, om jeg ikke ville var det ikke noe å gjøre med.

Helt til april, da han sa at vi måtte jo ha barn, hva var en familie på to.. ? Jeg ble helt fortvilet og brukte sommeren på å omstille meg, kan jeg, bør jeg, tør jeg? Jeg tenkte jo at jeg har litt lyst til å  oppleve det samme som de fleste andre kvinner, og jeg vet at han vil bli verdens beste far og ta masse del i barnet sitt og avlaste meg mye. Jeg tenkte at om jeg forsøkte, ville det i hvert fall være bedre å forsøke og ikke lykkes, det ville føles bedre for ham kanskje. Gått på p-pillen 22 år i strekk, sluttet i august og er nå 5-6 uker gravid. Flaks vil mange si, jeg vet at jeg er "heldig" og at jeg strør salt i såret til alle de som sliter med å bli gravide. Beklager det..

Men jeg føler ikke som jeg hadde håpet. Jeg er kvalm og det er ikke svangerskapskvalme. Det er redsel. Jeg kan ikke se for meg å traske rundt i slaps og snø med barnevogn, eller søvnmangel, levere i barnehage.. etc. Det må nevnes at vi er i en trang økonomisk situasjon og vil være det lenge framover også. Forholdet vårt er stabilt men samtidig utfordrende fordi han er spansktalende som lærer norsk og jeg er jo spansktalende men ikke flytende. Kommunikasjon er utfordrende og slitsomt men vi kommer oss alltid gjennom. Men det er meg som må ta initiativ til å løse alle flokene, og jeg må ordne alle praktiske ting. Alt dette er tungt. Jeg har forsøkt å lufte at jeg er redd men når jeg nevner noe av dette sier han at jeg bare fokuserer på det negative. Han mener at barn er en berikelse og kan ikke helt se min side, som er at det til tider kan være veldig belastende på et forhold for eksempel. Jeg er nesten redd for at et barn vil skade forholdet vårt. Men om vi ikke får barn kan det skade forholdet det og, på en måte. Men nå er jeg gravid da, og jeg hadde ikke tenkt at alle disse tankene skulle komme.

Nå tenker dere at jeg bare tenker negativt. Spørsmålet mitt blir vel om noen har opplevd noe lignende, og hva de gjorde. Jeg håper jo å høre at de gjorde det og alt ble fantastisk og kjærligheten til barnet bare overgår alle negative sider etc etc..  :/

 

Endret 27. januar 2019 av 270919
...

[AnonymBruker]

Har hørt at det er veldig normalt å føle seg usikker rett etter at man har funnet ut at man er gravid. Og spesielt siden du har blitt gravid som godt voksen, så skjønner jeg godt at du føler på usikkerhet i forhold til omveltningen det er å få barn. Håper du får noen gode svar her. Ønsker deg lykke til med tiden fremover! 

Anonymkode: 7d3a5...097

[AnonymBruker]

Gratulerer med graviditeten!Det tar alltid litt tid å venne seg til tanken. Å vite at man skal ta vare på et lite hjelpeløst menneske kan være veldig overveldende. Men det går seg til, også for deg. Dette klarer du helt fint:) Jeg var 38 da jeg ble gravid. Fikk masse god oppfølging gjennom svangerskapet (som gikk helt uten komplikasjoner) og tiden etter fødsel med babyen har vært veldig rolig og fin. Så lenge man har en støttende og deltakende partner går det veldig bra.

Masse lykke til, du har mye gledelig i vente:) 

Anonymkode: bbce5...462

[Gjest BearMama]

Vanskelig. Du har valgt å være barnløs og så har partner omvendt deg. Og da er det vanskelig å vite om det er fordi du selv innerst inne alltid var imot å få barn eller om du faktisk endret følelsene rundt det.

At du er stresset og bekymret rundt å være gravid er normalt. Selv de som ønsker barn vil kunne føle på det for en har jo faktisk levd ganske så bekymringsløst ved å kun trenge å tenke på seg selv og egne behov. Og så kommer dette hjelpeløse vesenet inn i livet ditt som krever alt av deg.

Men. For min del så snudde det opp ned på livet mitt på en positiv måte.

Jeg var lei av å bare tenke på meg selv og egne behov. Det var givende å kunne tenke på et annet menneske og som kunne gjøre han lykkelig, glad og trygg. 

Joda, første året er temmelig slitsomt. Men har man en engasjert partner som bidrar likt så har en et mye bedre utgangspunkt. Uansett om du ammer eller ikke kan du venne baby til flaske slik at far på lik linje kan være med på nattevåk og ta trilleturer.

Når barnet starter i bhg så får man igjen mye av friheten sin. Selv om det krever mer planlegging så har det igjen alt med foreldrene og hvordan de samarbeider og ser hverandres behov. Sett opp kalender for hvem som skal hente, når dere skal ha egentid, når dere skal finne på ting sammen, hvem som tar hvilken morgen helgene så den andre kan sove ut etc.

Og så er dette denne mini versjonen av deg da. Som dag for dag gjøre nye ting som du vil synes er som litt magi i hverdagen. Ting som du himlet med øynene med når andre pratet om sine barn fordi det er jo totalt uinteressant. Alle barn gjør jo det og det. Men når ditt eget barn gjør nettopp de tingene så er det en magisk opplevelse for deg for dette er ditt barn. En du har laget, født og oppdrar.

Fordelene med å være voksen når man får barn er jo også at en ofte er roligere, mindre stresset, vet hvem en er og har en mer indre ro. Jeg var 32 år da, men allikevel så var det mer rett fot meg å få barn da enn da jeg var yngre og ikke helt visste hvem jeg var og hva jeg ville med livet.

Jeg hadde sparket fra meg og levd livet mitt som jeg ønsket. Å få et barn såpass voksen var fint for da var jeg klar for å sette livet litt på pause. Nå er han 3 år og blir mer og mer selvstendig og kan være mer på mye mer. Og jeg gleder meg til han blir eldre og vi kan dra på mer spennende og aktive ferier etc.

Jeg tror dette kommer til å gå kjempebra! 

Men om du føler at tankene er veldig svarte kan det være svangerskapsdepresjon eller depresjon. Noe som er helt normalt! Det kan være lurt å ta fatt i det med engang. Om det ikke om du er deprimert, men så bekymret at det påvirker deg negativt, så kan du uansett oppsøke en psykolog så du kan lufte og sortere tankene dine og få hjelp fra en som er objektiv og utenforstående. 

 

Endret 27. januar 2019 av BearMama

[270919]

28 minutter siden, BearMama skrev:

Vanskelig. Du har valgt å være barnløs og så har partner omvendt deg. Og da er det vanskelig å vite om det er fordi du selv innerst inne alltid var imot å få barn eller om du faktisk endret følelsene rundt det.

At du er stresset og bekymret rundt å være gravid er normalt. Selv de som ønsker barn vil kunne føle på det for en har jo faktisk levd ganske så bekymringsløst ved å kun trenge å tenke på seg selv og egne behov. Og så kommer dette hjelpeløse vesenet inn i livet ditt som krever alt av deg.

Men. For min del så snudde det opp ned på livet mitt på en positiv måte.

Jeg var lei av å bare tenke på meg selv og egne behov. Det var givende å kunne tenke på et annet menneske og som kunne gjøre han lykkelig, glad og trygg. 

Joda, første året er temmelig slitsomt. Men har man en engasjert partner som bidrar likt så har en et mye bedre utgangspunkt. Uansett om du ammer eller ikke kan du venne baby til flaske slik at far på lik linje kan være med på nattevåk og ta trilleturer.

Når barnet starter i bhg så får man igjen mye av friheten sin. Selv om det krever mer planlegging så har det igjen alt med foreldrene og hvordan de samarbeider og ser hverandres behov. Sett opp kalender for hvem som skal hente, når dere skal ha egentid, når dere skal finne på ting sammen, hvem som tar hvilken morgen helgene så den andre kan sove ut etc.

Og så er dette denne mini versjonen av deg da. Som dag for dag gjøre nye ting som du vil synes er som litt magi i hverdagen. Ting som du himlet med øynene med når andre pratet om sine barn fordi det er jo totalt uinteressant. Alle barn gjør jo det og det. Men når ditt eget barn gjør nettopp de tingene så er det en magisk opplevelse for deg for dette er ditt barn. En du har laget, født og oppdrar.

Fordelene med å være voksen når man får barn er jo også at en ofte er roligere, mindre stresset, vet hvem en er og har en mer indre ro. Jeg var 32 år da, men allikevel så var det mer rett fot meg å få barn da enn da jeg var yngre og ikke helt visste hvem jeg var og hva jeg ville med livet.

Jeg hadde sparket fra meg og levd livet mitt som jeg ønsket. Å få et barn såpass voksen var fint for da var jeg klar for å sette livet litt på pause. Nå er han 3 år og blir mer og mer selvstendig og kan være mer på mye mer. Og jeg gleder meg til han blir eldre og vi kan dra på mer spennende og aktive ferier etc.

Jeg tror dette kommer til å gå kjempebra! 

Men om du føler at tankene er veldig svarte kan det være svangerskapsdepresjon eller depresjon. Noe som er helt normalt! Det kan være lurt å ta fatt i det med engang. Om det ikke om du er deprimert, men så bekymret at det påvirker deg negativt, så kan du uansett oppsøke en psykolog så du kan lufte og sortere tankene dine og få hjelp fra en som er objektiv og utenforstående. 

 

Takk for svaret ditt <3

[270919]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har hørt at det er veldig normalt å føle seg usikker rett etter at man har funnet ut at man er gravid. Og spesielt siden du har blitt gravid som godt voksen, så skjønner jeg godt at du føler på usikkerhet i forhold til omveltningen det er å få barn. Håper du får noen gode svar her. Ønsker deg lykke til med tiden fremover! 

Anonymkode: 7d3a5...097

Takk for svaret ditt <3

[270919]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gratulerer med graviditeten!Det tar alltid litt tid å venne seg til tanken. Å vite at man skal ta vare på et lite hjelpeløst menneske kan være veldig overveldende. Men det går seg til, også for deg. Dette klarer du helt fint:) Jeg var 38 da jeg ble gravid. Fikk masse god oppfølging gjennom svangerskapet (som gikk helt uten komplikasjoner) og tiden etter fødsel med babyen har vært veldig rolig og fin. Så lenge man har en støttende og deltakende partner går det veldig bra.

Masse lykke til, du har mye gledelig i vente:) 

Anonymkode: bbce5...462

Takk for svaret ditt <3

[AnonymBruker]

Har du jordmor evt be om å få tildelt en jordmor som du kan snakke ut med. Evt be om samtale med noen andre hos legen din.

Jeg tror og håper du vil finne deg til rette da barnet blir født og vokser til, men det er viktig å få snakket ut om følelsene dine nå før barnet blir født. Det er en liten omveltning og jeg tror du kan være i risikosonen for både svangerskap og fødselsdepresjon. Har selv hatt utfordringer med dette og det å snakke ut med fagpersonell i svangerskapet hjalp meg, samtidig så var de oppmerksom på dette på sykehuset så jeg fikk litt ekstra oppfølging og ble hørt når jeg sa noe. For meg så hjalp ihvertfall dette og gjorde alt mye lettere! Og det er også bedre å forebygge enn å rydde opp i etterkant!

Ellers lykke til!

Anonymkode: 78447...8ae