Bør jeg fortelle han at jeg har angst?

[AnonymBruker]

Hvor tidlig bør man fortelle en man dater om ting som er vanskelig? Hvor tidlig deler man ting? 

Jeg synes det er vanskelig. Vi har kjent hverandre lenge, men jeg savner de litt viktige samtalene. Jeg vil vite om han forstår det og vil ta hensyn til det i et evt forhold. Ellers er han jo virkelig ikke noe for meg. For meg tar det tid å bli trygg på andre. 

Anonymkode: 3daac...6d1

[BMW 5-serie 535D]

Så fort som mulig

[AnonymBruker]

Jeg fortalte det ganske kjapt til min eks. Kanskje ikke med engang, men etter noen uker valgte jeg å si det. Det er ikke noe som styrer min hverdag så mye, men greit for han å vite uansett.

Anonymkode: 04b71...07d

[AnonymBruker]

TS

Har kjent ham siden vi gikk på barneskolen. Men for meg virker han litt «enkel». Da mener jeg bare at han kanskje ikke forstår det så lett hvis jeg prøver å forklare. Ikke lett for noen som ikke har opplevd det selv, å forstå. Jeg er skikkelig preget av det i hverdagen, men prøver å ikke ta mye hensyn til det og lever så normalt som det går an. Det er ikke ofte jeg må gi etter for angsten, men det er en kamp i hverdagen jeg ikke kommer unna. 

Jeg er redd han ikke vil forstå det, eller miste interessen av det. Men da trenger jeg hvert fall ikke å lure...

Hvordan forteller man noe sånt egentlig? 

Anonymkode: 3daac...6d1

[SoWhat?]

Det kommer jo mye an på hvordan og hvor ofte han må ta hensyn og hva det innebærer. En kjæreste skal ikke fungere som psykolog, men vise hensyn når det er på sin plass. Er jo best å fortelle det etter noen uker ihvetfall, avhengig av hvor ofte en sees. En trenger jo ikke være "enkel" for å ikke vite. Det er du som må forklare hvordan det påvirker deg. Det er jo bare å si det når dere sitter og prater da. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, SoWhat? skrev:

Det kommer jo mye an på hvordan og hvor ofte han må ta hensyn og hva det innebærer. En kjæreste skal ikke fungere som psykolog, men vise hensyn når det er på sin plass. Er jo best å fortelle det etter noen uker ihvetfall, avhengig av hvor ofte en sees. En trenger jo ikke være "enkel" for å ikke vite. Det er du som må forklare hvordan det påvirker deg. Det er jo bare å si det når dere sitter og prater da. 

TS

Problemet er at jeg trenger tid til å bli vant med all nærheten igjen, etter traumene... det vil si at jeg vil være nær han, men at dette er vanskelig, og må komme gradvis. Jeg ser jo for meg å ha en god dialog på det, der jeg forteller når det blir vanskelig og st han må ha tålmodighet med meg. For jeg kan presse meg selv langt når det er noe jeg ønsker. Kneika er bare litt høyere enn for andre. 

Andre hensyn trenger han strengt tatt ikke tenke på. Jeg trenger ingen psykolog hos han. 

Anonymkode: 3daac...6d1

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS

Problemet er at jeg trenger tid til å bli vant med all nærheten igjen, etter traumene... det vil si at jeg vil være nær han, men at dette er vanskelig, og må komme gradvis. Jeg ser jo for meg å ha en god dialog på det, der jeg forteller når det blir vanskelig og st han må ha tålmodighet med meg. For jeg kan presse meg selv langt når det er noe jeg ønsker. Kneika er bare litt høyere enn for andre. 

Andre hensyn trenger han strengt tatt ikke tenke på. Jeg trenger ingen psykolog hos han. 

Anonymkode: 3daac...6d1

Da må du forklare ham som du gjør her. Jeg tenker at om en virkelig liker noen, så klarer en fint å forholde seg til mye. Jeg ville kanskje selv hatt problemer med en som var deprimert, ærlig sagt. Angst og mange andre diagnoser ville jeg fint taklet. Er man glad i noen så har man mye tålmodighet tenker jeg. Men best å si fra så det ikke blir sånn at han tror du har skjult ting og/eller ikke viser ham tillit. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, SoWhat? skrev:

Da må du forklare ham som du gjør her. Jeg tenker at om en virkelig liker noen, så klarer en fint å forholde seg til mye. Jeg ville kanskje selv hatt problemer med en som var deprimert, ærlig sagt. Angst og mange andre diagnoser ville jeg fint taklet. Er man glad i noen så har man mye tålmodighet tenker jeg. Men best å si fra så det ikke blir sånn at han tror du har skjult ting og/eller ikke viser ham tillit. 

TS

Hva er det du ser på som utfordrende med en som er deprimert? 

Jeg fikk jo depresjon som følge av disse traumene. Men jeg har vært «frisk» i over ett år nå. Men jeg står fremdeles på medisiner som skal dempe symptomene noe, siden jeg har andre diagnoser også - men det er for å få sove om natten... sliter en del med mareritt som gjør angsten noe vanskeligere. Men det er jeg også kommet veldig langt med og trenger ingen barnevakt sånn sett. 

Angsten gjør det også vanskelig for meg å stole helt på han, selv om jeg vet han bare er god. Men som sagt... tid er tingen. 

Anonymkode: 3daac...6d1

[SoWhat?]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS

Hva er det du ser på som utfordrende med en som er deprimert? 

Jeg fikk jo depresjon som følge av disse traumene. Men jeg har vært «frisk» i over ett år nå. Men jeg står fremdeles på medisiner som skal dempe symptomene noe, siden jeg har andre diagnoser også - men det er for å få sove om natten... sliter en del med mareritt som gjør angsten noe vanskeligere. Men det er jeg også kommet veldig langt med og trenger ingen barnevakt sånn sett. 

Angsten gjør det også vanskelig for meg å stole helt på han, selv om jeg vet han bare er god. Men som sagt... tid er tingen. 

Anonymkode: 3daac...6d1

Jeg takler ikke tungsindighet fordi jeg er positiv og optimistisk selv. Vil si jeg er en sterk person som er omstillingsdyktig og ikke tar tungt på ting. Da blir en deorimert person full kræsj. Har litt erfaring med det, og jeg er ærlig når jeg sier at jeg følte meg "druknet" med den personen. Så kjenner jeg de som har angst og pf. Det har ikke vært noe problem, men det har jo ikke vært forhold. Likevel syns jeg det blir annerledes enn en som bare ser mørkt på ting. Jeg syns det er fælt at noen skal ha det sånn, men jeg takler det bare ikke.

Med de som sliter med annet kan en ihverfall se optimisme, en kan bruke humor, og det kan være interessant å vite om tanker osv. Så der er forskjellen. Det handler om hvem jeg er, men andre kan jo takle det bra. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, SoWhat? skrev:

Jeg takler ikke tungsindighet fordi jeg er positiv og optimistisk selv. Vil si jeg er en sterk person som er omstillingsdyktig og ikke tar tungt på ting. Da blir en deorimert person full kræsj. Har litt erfaring med det, og jeg er ærlig når jeg sier at jeg følte meg "druknet" med den personen. Så kjenner jeg de som har angst og pf. Det har ikke vært noe problem, men det har jo ikke vært forhold. Likevel syns jeg det blir annerledes enn en som bare ser mørkt på ting. Jeg syns det er fælt at noen skal ha det sånn, men jeg takler det bare ikke.

Med de som sliter med annet kan en ihverfall se optimisme, en kan bruke humor, og det kan være interessant å vite om tanker osv. Så der er forskjellen. Det handler om hvem jeg er, men andre kan jo takle det bra. 

TS

Jeg forstår godt hva du mener, og jeg forstår hvordan du tenker. 

Jeg var ikke hardt rammet av depresjon. Likevel ble det hardt fordi jeg dessverre forbandt det med detjeg var utsatt for, - som noe jeg selv var skyld i. Og hatet meg selv for det, og det gjorde mer deprimert. Jeg ønsket ikke å leve med det, men fikk veldig fort hjelp! Og takk Gud for det! Nå har jeg det mye mye bedre. Og er ikke lenger så langt nede. Depresjon er ikke det store problemer mitt lenger. Det er angsten. 

Jeg har pratet litt om angst og depresjon mes en venninne som selv var rammet - med med depresjon og i mye større grad enn meg. Da var han tilstede, men han deltok ikke, eller viste at han mente noe i saken. Han bare satt der, og det bekymrer meg litt. 

Anonymkode: 3daac...6d1

[SoWhat?]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS

Jeg forstår godt hva du mener, og jeg forstår hvordan du tenker. 

Jeg var ikke hardt rammet av depresjon. Likevel ble det hardt fordi jeg dessverre forbandt det med detjeg var utsatt for, - som noe jeg selv var skyld i. Og hatet meg selv for det, og det gjorde mer deprimert. Jeg ønsket ikke å leve med det, men fikk veldig fort hjelp! Og takk Gud for det! Nå har jeg det mye mye bedre. Og er ikke lenger så langt nede. Depresjon er ikke det store problemer mitt lenger. Det er angsten. 

Jeg har pratet litt om angst og depresjon mes en venninne som selv var rammet - med med depresjon og i mye større grad enn meg. Da var han tilstede, men han deltok ikke, eller viste at han mente noe i saken. Han bare satt der, og det bekymrer meg litt. 

Anonymkode: 3daac...6d1

Hm. Er du sikker på at du utsatte deg selv for det du ble utsatt for? Som regel påtar ofre seg skyld de ikke har, og opplever selvforakt. Du vet jo best, men jeg stusser litt bare.

At han ikke sa noe med veninnen til stede forstår jeg. Han kan ha følt at han ikke hadde noe å bidra med om han ikke har opplevd det selv, og at han derfor ble usikker også? Det syns jeg virker sannsynlig. Det er nok best å ta det med ham alene? En positiv ting er at han ikke utrykte skepsis da, eller sa noe negativt i ettertid? 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, SoWhat? skrev:

Hm. Er du sikker på at du utsatte deg selv for det du ble utsatt for? Som regel påtar ofre seg skyld de ikke har, og opplever selvforakt. Du vet jo best, men jeg stusser litt bare.

At han ikke sa noe med veninnen til stede forstår jeg. Han kan ha følt at han ikke hadde noe å bidra med om han ikke har opplevd det selv, og at han derfor ble usikker også? Det syns jeg virker sannsynlig. Det er nok best å ta det med ham alene? En positiv ting er at han ikke utrykte skepsis da, eller sa noe negativt i ettertid? 

Nei, jeg gjorde ingenting. Og selvforakten kom vel av det også. Føler vel at jeg kanskje skulle gjort mer. Uansett vet jeg at jeg ikke var skyld i det. 

Etter det skjedde fjernet jeg meg jo helt fra han. Sa ingenting. Klarte det ikke så han vet ikke hva som skjedde den gangen. Kjente han jo da også. 

Ja, du har vel rett i at det kanskje var bra han ikke sa noe i ettertid. Jeg vet ikke. 

Anonymkode: 3daac...6d1

[AnonymBruker]

Jeg har angst selv og hadde ikke sagt noe i dine sko. Det kommer jo kun til å telle negativt om det skulle ha noen betydning og en kjæreste kommer uansett så nært at de ser svakheter man har uten at man trenger dramatisere ting med diagnoser. Jeg tenker: hvorfor sette seg selv i en svak posisjon der en risikerer at noen misbruker informasjonen og hvorfor gi andre en gratis spade til å grave graven din? I tillegg kan andre bruke det at du har en diagnose til å dekke over egen dårlig oppførsel. Så jeg tenker at det er all i grunn i verden til å holde den typen info for seg selv. 

Anonymkode: 75609...e09

[AnonymBruker]

Du tenker alt for mye

Keep it simple

Anonymkode: 11bc2...5b6

[AnonymBruker]

Jeg svarte litt over her og da jeg fortalte det så bare sa jeg det rett ut. Han sa ikke så mye, men holdt rundt meg. Jeg vet ikke om han skjønte det helt og mens vi var sammen så pratet jeg lite om det med han, men han visste i det minste om det.

Tror nok jeg ville ordlagt meg på en annen måte nå, men det er fordi jeg vet mer om hvordan det påvirker meg og jeg er ikke så hardt rammet nå som jeg var da. Ikke føler jeg skam på den måten jeg gjorde før heller. Jeg vet kanskje mer om hva jeg trenger nå enn jeg gjorde før.

Anonymkode: 04b71...07d