Er det slikt et vennskap skal være? *langt*

[AnonymBruker]

Jeg er veldig ensom og har veldig få venner, jeg er og av den typen som er dumsnill hele tiden, og jeg skjønner at det ødelegger mer enn det gjør godt, da de få vennene jeg har kun tar meg som en selvfølge. Og jeg er litt sliten av det, jeg gir og gir, jeg er der og jeg støtter opp hele veien, jeg liker å glede de rundt meg med små gaver og jeg liker å se alle rundt meg har det bra, og det er og litt slitsomt da jeg føler det krever så mye av meg.. jeg er barnevakt, jeg stiller opp på kort varsel, jeg lytter, jeg låner bort penger, jeg handler for venner som sliter økonomisk. dette er noe jeg er veldig klar over selv, men det jeg begynner å lure litt på er om de vennene jeg har egentlig er venner med meg for de synes jeg er en god venninne eller om det bare for å ha en å bruke? 

Kan for eksempel si noe om hun ene jeg har som en nær venninne som jeg er ukentlig med, dette vennskapet begynner å tære på, men siden hun er den eneste jeg nå har i nærheten så vil jeg ikke miste henne heller. Hun kommer aldri på besøk til meg, jeg reiser alltid til henne når vi skal være sammen, men problemet er at hun ber meg ikke, om jeg har en dårlig periode og kanskje ikke gir lyd i fra meg på noen dager så tar hun ikke konktakt, da blir hun sur for at jeg ikke kommer på besøk, om vi planlegger at jeg skal møte henne, og noe kommer i veien for meg og jeg må avlyse blir hun sur, om jeg ikke kan være barnevakt pga at mitt barn har andre planer eller vi skal noe eller jeg rett og slett ikke orker blir hun sur.. Jeg føler at dette vennskapet kanskje går kun en vei, jeg har overasket henne med roser og sjokolade når hun er syk, jeg handler på veien til henne om hun ikke orker selv å gå i butikken, men nå om dagene virker alt som en selvfølge, ingenting blir satt pris på..

også begynner jeg å tenke på en venninne jeg hadde fra barndommen og frem til noen år tilbake, vi hang masse sammen og hadde det kjempe moro, og der og var det slik at jeg alltid måtte komme til henne, hun kom aldri til meg, og brått fikk hun et barn og trengte barnevakt til dette ene barnet, siden jeg går hjemme så tok jeg på meg oppgaven hun var alenemamma til 3 og det ble litt slik  at jeg og måtte ta de andre barna og, først så synes jeg ikke noe om å ta penger for en slik oppgave, men hun sa det at hadde hun måtte ha en annen dagmamma ville det blitt mer penger for henne så hun ville gi meg litt for det, 200 kroner dagen, jeg ble bare glad for det lille ekstra jeg kunne få jeg, men så ble det sånn at da jeg kom så hadde hun ikke handlet, så jeg måtte handle for mine egne penger for at barna skulle få mat til skole og alt, jeg laget middag til hun kom hjem for siden jeg var hos henne alikevel så synes jeg det var litt koselig, men så begynte det slik at hun ikke tok oppvasken før jeg kom, så jeg måtte jo vaske det  jeg skulle bruke, og dermed så ble det til at jeg og måtte ta den, alt ble kaos og jeg måtte rydde og følte meg mer som en vaskedame/barnevakt/kokk enn en dagmamma.. hun flyttet da barnet fikk seg en barnehageplass, og det ble ikke like enkelt å reise til henne og vi mistet vel mer eller mindre kontakten, hun tok ikke kontakt og hadde aldri tid, så da endte det med at vi nå ikke har noe kontakt og jeg sitter med følelsen av at jeg kun var god nok når hun trengte meg og ikke ellers

 

og dette er en gjentagelse med de andre vennene jeg har og.. er det  noe galt med meg eller er det slik at verden er sånn? 

er det jeg som gjør alt feil i et vennskap? jeg trodde venner handler om å være der for hverandre i tykt og tynt, ikke bruke hverandre og bli sjalue på hverandre om noen får seg kjæreste osv.. 

 

jeg vil så gjerne ha gode venner, lage minner, reise på turer, tulle, og ha det gøy, men jeg får det ikke til, oppå det hele har jeg en sosial angst som gjør at jeg ikke klarer å møte nye mennesker alene, og dermed vanskelig i voksen alder å finne seg nye venner.. hvordan får man nye venner? er jo uføre så har ingen jobb å bli kjent med noen på heller...

Anonymkode: 3f53b...8ab

[Gjest O.G.]

Tror du bør kutte ut å være så snill hvis du mener det tærer på deg. Slutt med å være barnevakt, pengegivning og handling. 

[Utroligfortilet]

51 minutter siden, O.G. skrev:

Tror du bør kutte ut å være så snill hvis du mener det tærer på deg. Slutt med å være barnevakt, pengegivning og handling. 

Tro meg, jeg gjør et stort forsøk på å være litt mer egoistisk, men problemet da er at jeg sitter å gnager på en enorm dårlig samvittighet, og sliter med at jeg da er en dårlig venninne om jeg ikke gjør det jeg kan for å være der for mine venner, og jeg vet selv at  jeg er super dum som er slik, men alikevel så føler jeg og at jeg blir sviktet når de som anser meg som en venninne ikke klarer å sette pris på det og heller bruker meg på en måte.. 

Jeg vet og at jeg setter meg selv i dårlige situasjoner med å kaste alt jeg har i hendene når noen trenger hjelp, dette gjelder både venner og familie, og det er vondt å sette seg selv i den situasjonen jeg gjør, men jeg er jo bare sånn, jeg klarer ikke å endre meg, for jeg føler meg jo som et dårlig menneske om jeg ikke hele tiden skal være der for de jeg er glad i... 

men tusen takk for svar....

Velger å ikke trykke på anonym knappen og legger den ut med brukernavnet hilsen TS... 

[Gjest O.G.]

Du vet intellektuelt med deg selv at du må ta vare på deg selv og gi fanden i den dårlige samvittighetene og følelsene. 

[Utroligfortilet]

2 minutter siden, O.G. skrev:

Du vet intellektuelt med deg selv at du må ta vare på deg selv og gi fanden i den dårlige samvittighetene og følelsene. 

ja, men det er så lettere sagt en gjort.. 

jeg irriterer meg over det hver eneste dag at jeg er sånn som jeg er, men jeg kommer meg ikke ut av det! 

men jeg skjønner jo at jeg ikke kan klage egentlig, for det er jo meg det er noe med ikke de andre

bare litt fortvilende, for jeg vil så gjerne ha venner, men jeg får det tydeligvis ikke til.. 

[Gjest O.G.]

Og jeg har vært der, med ei venninne med flust av unger som slet økonomisk og knapt hadde mat i skapene sine, men da jeg såg at hun ikke hjalp til selv for å forbedre sin situasjon så sluttet jeg pga jeg ikke ville ha ei kjerring gående her som en klamp om foten min. 

[Gjest O.G.]

Du får til å ha venner, du må bare gi blanke i å hjelpe alle de som kan for selv at de er der de er i livet. 

[AnonymBruker]

Ja, du må slutte å være så dumsnill og begynne å sette klare grenser for deg selv. Vennskap bør ikke inkludere pengelåning, hyppig barnevakt og eller husvask, sånt kan man bidra med i en oppriktig krisesituasjon, men ikke som et mønster. Vennskap skal handle om en nokså jevn utveksling av innsats, hvor man først og fremst er venner, ikke vaktmester/støttekontakt/psykolog.

Om du ikke har høy selvfølelse og passer på deg selv, så er det den typen mennesker du vil tiltrekke deg. Kjipe og snyltende folk velger ut svake personer. Om de merker at de ikke kommer noen vei med slik utnytting, så vil de unngå deg. Om du lærer deg å sette deg selv høyt, så vil du også tiltrekke deg mer reale mennesker. I hvert fall om du gjør en innsats for å treffe nye folk og bygge et nytt og bedre nettverk.

Anonymkode: ac402...56b

[Utroligfortilet]

2 minutter siden, O.G. skrev:

Du får til å ha venner, du må bare gi blanke i å hjelpe alle de som kan for selv at de er der de er i livet. 

Hun jeg har som en venninne nå kutter meg ut om jeg ikke gjør det hun vil, hun blir sur om jeg dater noen, hun blir sur om jeg får noen oppmerksomhet på byen om hun er med, da bare går henne, hun blir sur om jeg ikke kommer opp til henne så fort mitt barn ikke er hjemme og hun sitter hjemme, hun blir sur om jeg ikke kan møte henne når hun vil møtes, hun blir sur om jeg ikke gjør ditt og hun blir sur om jeg ikke gjør datt, så jeg prøver jo så godt jeg kan å være en god venninne her, men jeg har begynt å gi blaffen i at hun blir sur, for jeg vet at om jeg kommer til henne etter noen dager så er hun blid igjen.. 

Jeg har ikke noen andre venne her i nærheten, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få meg venner, jeg vet ikke hvordan jeg skal være en god venn uten at jeg skal gi hele meg selv, skjønner jo at jeg ikke er noe sosialkjenner med sosiale antenner

eneste jeg vet er at jeg er ensom og vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det

[Gjest O.G.]

1 minutt siden, Utroligfortilet skrev:

Hun jeg har som en venninne nå kutter meg ut om jeg ikke gjør det hun vil, hun blir sur om jeg dater noen, hun blir sur om jeg får noen oppmerksomhet på byen om hun er med, da bare går henne, hun blir sur om jeg ikke kommer opp til henne så fort mitt barn ikke er hjemme og hun sitter hjemme, hun blir sur om jeg ikke kan møte henne når hun vil møtes, hun blir sur om jeg ikke gjør ditt og hun blir sur om jeg ikke gjør datt, så jeg prøver jo så godt jeg kan å være en god venninne her, men jeg har begynt å gi blaffen i at hun blir sur, for jeg vet at om jeg kommer til henne etter noen dager så er hun blid igjen.. 

Jeg har ikke noen andre venne her i nærheten, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få meg venner, jeg vet ikke hvordan jeg skal være en god venn uten at jeg skal gi hele meg selv, skjønner jo at jeg ikke er noe sosialkjenner med sosiale antenner

eneste jeg vet er at jeg er ensom og vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det

Men da er hun ikke en venninne av deg og du bør kutte henne ut. 

[Utroligfortilet]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, du må slutte å være så dumsnill og begynne å sette klare grenser for deg selv. Vennskap bør ikke inkludere pengelåning, hyppig barnevakt og eller husvask, sånt kan man bidra med i en oppriktig krisesituasjon, men ikke som et mønster. Vennskap skal handle om en nokså jevn utveksling av innsats, hvor man først og fremst er venner, ikke vaktmester/støttekontakt/psykolog.

Om du ikke har høy selvfølelse og passer på deg selv, så er det den typen mennesker du vil tiltrekke deg. Kjipe og snyltende folk velger ut svake personer. Om de merker at de ikke kommer noen vei med slik utnytting, så vil de unngå deg. Om du lærer deg å sette deg selv høyt, så vil du også tiltrekke deg mer reale mennesker. I hvert fall om du gjør en innsats for å treffe nye folk og bygge et nytt og bedre nettverk.

Anonymkode: ac402...56b

Der traff du nok spikeren på hodet, jeg har ikke noen selvfølelse, jeg sliter med selvbildet og har gjort det i alle år, jeg føler meg aldri bra nok og jeg føler at uansett hva jeg prøver så er det feil.. Går gjevnlig til psykologer som og sier at jeg må lære meg å si nei, men etter å ha hørt dette i 10 år så har jeg skjønt at det å lære seg det ordet er jaggu ikke lett... 

jeg kan legge til at  jeg er helt lik med familie, spesielt min bror utnytter dette, og min mor.. 

så det er vel bare meg som er litt svak og dermed ikke tiltrekker meg venner som er venner men mennesker som ikke ønsker noe annet enn å få... 

[Utroligfortilet]

1 minutt siden, O.G. skrev:

Men da er hun ikke en venninne av deg og du bør kutte henne ut. 

jeg er egentlig veldig enig i den, men så er jeg redd for å ikke ha noen også, henne er jo den eneste jeg har her...

 

så da spør jeg, har du noen råd om hvordan jeg skal finne meg noen venner? 

Jeg har sosial angst oppå det hele, og jeg kan jo si at jeg er livredd damer (aner ikke hvorfor), så skulle vel egentlig hatt bare guttevenner.. men så er det drømmen å ha en venninnegjeng da.. 

men tusen takk

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Utroligfortilet skrev:

Hun jeg har som en venninne nå kutter meg ut om jeg ikke gjør det hun vil, hun blir sur om jeg dater noen, hun blir sur om jeg får noen oppmerksomhet på byen om hun er med, da bare går henne, hun blir sur om jeg ikke kommer opp til henne så fort mitt barn ikke er hjemme og hun sitter hjemme, hun blir sur om jeg ikke kan møte henne når hun vil møtes, hun blir sur om jeg ikke gjør ditt og hun blir sur om jeg ikke gjør datt, så jeg prøver jo så godt jeg kan å være en god venninne her, men jeg har begynt å gi blaffen i at hun blir sur, for jeg vet at om jeg kommer til henne etter noen dager så er hun blid igjen.. 

Jeg har ikke noen andre venne her i nærheten, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få meg venner, jeg vet ikke hvordan jeg skal være en god venn uten at jeg skal gi hele meg selv, skjønner jo at jeg ikke er noe sosialkjenner med sosiale antenner

eneste jeg vet er at jeg er ensom og vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det

Men nå er du jo like ensom selv om du har denne "venninna". Det er jo verre, for i tillegg til å likevel være ensom så blir du også tråkket på. Du må avslutte denne relasjonen eller la den renne ut i sanden, for din egen del.

Begynn i det små med å møte nye folk. Det aller beste i mine øyne er å melde seg inn i en fritidsaktivitet, interesseorganisajon eller veldedig arbeid. Det kan være orientering, turforeningens fellesturer, dyrevern, et politisk parti, bokklubb, språkkurs, noe som er innenfor ditt interessefelt. Mange tror at sosiale evner er noe man enten har eller ikke har, men faktum er at det kan trenes opp. Man må ha litt is i magen og kaste seg ut i ting, og så vil det gi gevinst på sikt. 

Anonymkode: ac402...56b

[Gjest O.G.]

Akkurat nå, Utroligfortilet skrev:

jeg er egentlig veldig enig i den, men så er jeg redd for å ikke ha noen også, henne er jo den eneste jeg har her...

 

så da spør jeg, har du noen råd om hvordan jeg skal finne meg noen venner? 

Jeg har sosial angst oppå det hele, og jeg kan jo si at jeg er livredd damer (aner ikke hvorfor), så skulle vel egentlig hatt bare guttevenner.. men så er det drømmen å ha en venninnegjeng da.. 

men tusen takk

Du må huske på en ting og det er at du har ansvar for eiga liv og det å tviholde på slike venninner blir stakkarslig. ER det sånn du vil være? En stakkar ei kjerring kan gjøre hva hun vil med?

[Utroligfortilet]

Nei det er ikke slik jeg vil være, jeg vil ikke være den som føyer meg, jeg vil ikke være en andre tråkker på, men jeg må ærlig innrømme og at siden jeg nå har hatt det slikt i 20 år, så er det ikke bare å gi faen heller.. og jeg gjør et forsøk på å gi faen, men jeg får det ikke til.. Men jeg skjønner at jeg må prøve enda hardere... Jeg har blitt brukt i alle år, og det er først nå jeg sitter å er super lei meg for det for det er nå de siste årene jeg innser det selv, jeg trodde jeg gjorde alt etter beste mening, jeg trodde jo at jeg var slik en venninne skulle være, jeg har alltid sett for meg at i et vennskap skal man hjelpe hverandre i tykt og tynt, men jeg skjønner nå at det er jo ikke sånn.. men siden jeg har gravd min egen grav her er det vanskelig å klatre ut av den.. 

 

Men jeg er super glad for alle innspill her, tusen takk.. jeg skjønner jo at jeg har gjort mye feil her.. 

Skal og sette meg ned å prøve å finne noe jeg kan gjøre for å komme i kontakt med andre mennesker, utfordre min egen sosiale angst for å komme meg litt mer ut og møte noen, siden jeg er uføre så er det ikke like enkelt da alle stort sett har jobb og gjør sitt.. men jeg skal gjøre et forsøk.. 

 

 

[AnonymBruker]

Vet du... for en god venninne du er! Tenk å stille opp slik å hjelpe vennene dine! Synd du blir utnyttet. Men forhåpentligvis treffer du noen skikkelige venner som vet å sette pris på deg, og hjelper deg tilbake nå du trenger det, for det er slik ekte vennskap er..

Anonymkode: df171...bcb

[Frøkensina]

Ja TS, prøv å tenk litt på hvor god og omsorgsfull du er, du trenger å snu tankegangen din. Ingen av oss er perfekte, men det er veldig vanskelig å løse et problem når man hele tiden snakker ned om seg selv (snakker av erfaring). Prøv å ta utgangspunkt i det positive med deg når du utfordrer deg selv sosialt og leter etter venner istedet for å tenke at det er så mye feil med deg (det er en felle). Prøv om du klarer å starte med å være en bedre venn mot deg selv. 

 

Endret 26. januar 2019 av Frøkensina
Skriveleif

[Utroligfortilet]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet du... for en god venninne du er! Tenk å stille opp slik å hjelpe vennene dine! Synd du blir utnyttet. Men forhåpentligvis treffer du noen skikkelige venner som vet å sette pris på deg, og hjelper deg tilbake nå du trenger det, for det er slik ekte vennskap er..

Anonymkode: df171...bcb

 

21 minutter siden, Frøkensina skrev:

Ja TS, prøv å tenk litt på hvor god og omsorgsfull du er, du trenger å snu tankegangen din. Ingen av oss er perfekte, men det er veldig vanskelig å løse et problem når man hele tiden snakker ned om seg selv (snakker av erfaring). Prøv å ta utgangspunkt i det positive med deg når du utfordrer deg selv sosialt og leter etter venner istedet for å tenke at det er så mye feil med deg (det er en felle). Prøv om du klarer å starte med å være en bedre venn mot deg selv. 

 

 

Vet dere hva, tusen tusen takk, disse kommentarene mine fikk meg til å bare sitte å gråte..<3 

Jeg vil jo gjerne være en god venn og ikke ødelegge noen vennskap, men jeg føler jo at jeg og ikke får det til siden jeg føler at jeg ikke er verdt å få bistand tilbake igjen. 

Jeg vet at jeg må finne meg noen andre venner og, men jeg er og redd jeg igjen ødelegger alt, nettopp pga at denne jenta jeg snakker om har jeg bare kjent i 3 år, og jeg har allerede klart å ødelegge det ved å alltid stille opp, og når jeg da ikke har muligheten alltid blir det sure miner.. 

Prøver å trives i eget selskap, men det er jo så ensomt også, alltid være alene, alltid sitte å se andre har det gøy og ikke få noen invitasjon, alltid være den som tar kontakt og alltid den som kommer løpende når det er noe..

Men nei jeg vet ikke.. jeg ble litt satt ut nå, igjen tusen takk.. ❤️

[Frøkensina]

1 time siden, Utroligfortilet skrev:

 

 

Vet dere hva, tusen tusen takk, disse kommentarene mine fikk meg til å bare sitte å gråte..<3 

Jeg vil jo gjerne være en god venn og ikke ødelegge noen vennskap, men jeg føler jo at jeg og ikke får det til siden jeg føler at jeg ikke er verdt å få bistand tilbake igjen. 

Jeg vet at jeg må finne meg noen andre venner og, men jeg er og redd jeg igjen ødelegger alt, nettopp pga at denne jenta jeg snakker om har jeg bare kjent i 3 år, og jeg har allerede klart å ødelegge det ved å alltid stille opp, og når jeg da ikke har muligheten alltid blir det sure miner.. 

Prøver å trives i eget selskap, men det er jo så ensomt også, alltid være alene, alltid sitte å se andre har det gøy og ikke få noen invitasjon, alltid være den som tar kontakt og alltid den som kommer løpende når det er noe..

Men nei jeg vet ikke.. jeg ble litt satt ut nå, igjen tusen takk.. ❤️

Det er kanskje ikke en trøst, men mange sliter med ensomhet av ulike grunner. Jeg sliter med det for tiden. Jeg forstår frykten din, det er kjempeskummelt å føle at man er mutters alene når man har behov for ekte gode venner (eller bare en venn). 

Du har rett i at et vennskap ikke skal være slik som du har det nå. Det er ikke et ordentlig vennskap.  Det er sjeldent at slike mennesker som de vennene du beskriver endrer seg, så det er som regel best å kutte de helt ut.

Du er veldig selvkritisk og påtar deg feilen med tanke på dette vennskapet.  Selv om det er bra å innse at man har tråkket feil slik at man kan endre det for å få det bedre, så prøv å ikke synke ned i selvkritikken og miste perspektivet på at andre også har ansvar for seg selv. I et utnyttende eller manipulativt forhold ligger feilen hos den som utnytter og manipulerer. 

Jeg vet ikke hvor lurt dette forslaget er, men om det er for vanskelig å bryte med én gang kan du gi det et siste forsøk med denne venninnen ved å  sette tydelige grenser, snakke ordentlig med henne hvor du gjør  henne oppmerksom på hennes oppførsel og dine følelser , og se om det går et lys opp for henne og om hun viser genuin endring. Men det er ganske følelsekald egoistisk utnytting/manipulasjon hun driver med så ikke ha for store håp om dette. Det viktigste er tankegangen din rundt dette  (det er en prosess), du fortjener en ekte venn og ikke et sånt skjevt og utnyttende forhold som egentlig gjør selvfølelsen din dårligere.

Samtidig håper jeg at du prøver noen av de rådene du har fått her til å treffe andre mennesker! Det er ikke sånn at man slettes ikke kan finne gode venner når man sliter med dårlig selvfølelse, men man må være kritisk i valg av venner og sette grenser så ikke gribbene tar en. 

NB! Du er ingen dårlig venn, du blir utnyttet i et ensidig vennskap! Snu på det, hun stiller ikke opp for deg så hvorfor dømmer du ikke henne som venn slik du dømmer deg selv?  Det er helt nødvendig å sette grenser. Gode vennskap er aldri bygget på en slik skjevhet. Du er ikke noen dårlig person fordi du sliter med sosial angst og dårlig selvfølelse! 

 

Prøv å gjør noe hyggelig for deg selv i kveld og ellers, hva du enn liker (som små ting som f.eks en god bok, film, mat, hobby, godt langt bad). Omsorg for seg selv hjelper mer enn man tror. 

❤️

[AnonymBruker]

Jeg synes det var galt av venninnen din å utnytte deg. Men samtidig, så har dere kanskje veldig ulik hverdag. Du er ufør, slipper å jobbe, men klarer samtidig å være barnevakt. Mens hun har kanskje fulle arbeidsdager og barn å ta vare på i tillegg. Det er ganske krevende. Derfor syntes hun kanskje ikke det var så farlig om hun ikke rakk å ta oppvasken før du kom. Jeg skjønner at det er galt av henne, men samtidig så forstår jeg det dersom noen synes du har lettere hverdager enn en som er i full jobb, med barn.

Anonymkode: b8e4d...523