Hvorfor skilfte dere lag med små barn?

[AnonymBruker]

Er veldig i tvil om hva som er riktig! Bli i håp om at ting kan bli bedre for alltid? Vi har prøvd gjennom flere år å få det godt sammen. Han prioriterer aldri meg, alt annet går foran. En periode var det vennene som var nummer en, så familien hans som trengte mye hjelp (hver kveld og helg gjennom 1 år), så er det jobben. Selv om han ikke må jobbe overtid så velger han det til en hver tid. 

Spesielt fra babyen vår ble født så har han prioritert å jobbe overtid og når han kom hjem var han bare på telefon med jobb. Når helgene kom så var han sliten og fortjente hvile eller å dra ut. Så de først 9 månedene med baby var jeg alene hele tiden. Selv med vanvittig sykdom så ble han værende på jobb. Han har ikke stilt opp for meg som kjæreste det siste året i det hele tatt. Etter en diskusjon så klarte han å skru av telefonen når han først kom hjem og at vi hadde en familiedag hver helg. Alt dette er fint for barnet, men vanvittig slitsomt å aldri vite om det varer.

Så tenker vi tilbake på årene i forveien så går det et mønster i å aldri sette meg først. Når alt er bra så er det drit bra, så lager vi avtaler og han er enig, men så blir det glemt og jeg blir skuffa. Han slipper alt han har i hendene om venner, familie eller kollegaer ber om hjelp, men aldri for meg. Han beskytter meg ikke mot egen familie når de har behandlet meg dårlig. Han er enig med meg om at det og det var stygt gjort. Så lover han å sette med foten ovenfor de, men så skjer det aldri. Så får jeg høre av de at til de har han sagt helt andre ting.

Han er ikke der for meg som kjæreste, det er ingen tillit igjen til han før alle avtaler brytes hele tiden. Jeg har følt meg så deprimert og ensom så lenge. Jeg har måttet sette hele livet mitt på pause for å være der for vårt barn, fordi han prioriterte ikke meg eller oss. Når han må være pappa og er hjemme, så er han en fantastisk pappa. Han er flink til å ordne for barnet vårt og tar barnet med på flere ting de liker å drive med. Det er noe av det som gjør meg usikker på å flytte fra hverandre.

Jeg skjønner at han elsker meg, men han er jo ikke tilstedet på den måten jeg trenger det. Så kan vi diskutere oss frem til løsninger ofte, men det blir aldri endring likevel. Fra ord til handling er så vanskelig. Så i mitt hodet så er vi bare for forskjellige på punktene til å fungere så begge er fornøyde. Selvfølgelig har vi følelser for hverandre, eller så hadde det ikke vært så vondt. Hver gang tilliten brytes av noe så går det utover mine følelser for han. 

Bør vi prøve mer? Hvordan bør vi prøve mer? 

Anonymkode: 3e191...bed