Skremmende å få to barn. Nå kan jeg ikke dø, dersom det ene barnet mitt dør.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid funnet trøst i tanken på at jeg ‘kan dø’ dersom jeg får det for vondt. 

Har snakket med psykolog i mange år. Er ikke suicidal, men føler en hjelp i muligheten for å kunne avslutte alt, når som helst. 

Å få barn trodde jeg ville bli en stor utfordring for meg. Det å måtte tørre å åpne for alle følelser. Tørre å elske barnet så høyt som jeg gjør. Det har gått overraskende bra. Jeg elsker barnet mitt høyere enn alt. Jeg tørr å la barnet utfolde seg, klatre, ramle, og bli mer og mer selvstendig, selv om angsten i meg ligger på innsiden. Tenk om det skjer noe? Tenk om barnet skader seg slik at det dør? Jeg finner enda trøst i at jeg da kunne avsluttet alt.                                                 Dersom jeg får en vond tanke om at barnet mitt skader seg, å faktisk dør, så forteller jeg meg selv at jeg også skal dø så raskt det lar seg gjøre. Hoppe ut av nærmeste vindu, kræsje bilen i bergveggen etc. Jeg skal dø raskt, sånn at jeg slipper å kjenne på følelsene veldig lenge. Ingenting kan føles verre enn å miste et barn. 

Men nå har alt rast for meg. Jeg er gravid med nummer 2, og 3åringen skal få ett søsken.. 

Dette betyr at jeg får to å bekymre meg over.      To mennesker som potensielt kan knuse meg dersom det skulle hende de noe. Og hva gjør man dersom man mister et barn, når man har flere?   Da kan man ikke gi opp. Kan ikke avslutte alt, og slippe unna de vonde følelsene. Da har man alltid én igjen, som trenger deg av alt! 

Det skremmer meg. Nå har jeg ingen utvei lengre. Ingen «lettvindtløsning» som gjør at jeg finner trøst av tanken ‘dersom noe skulle skje’.

Føler meg fanget av å elske noen for mye. 

Anonymkode: 558d6...f2e

[AnonymBruker]

Da har man jo faktisk en grunn til å leve.

Om den ene dør vil den andre være enda mer avhengig av deg for at du skal være en klippe.

Du må legge vært meg, meg, meg. Min angst for å miste den ene går mer på hvor grusomt det vil være for den andre og at jeg må gjøre mitt beste for å hjelpe. Bekymring for meg selv er det ikke plass til lenger.

Anonymkode: 8aa03...7dd

[kisskissbangbang]

Åh, jeg sleit faktisk med noen av de samme følelsene da jeg gikk gravid med nummer to. Jeg ble så overvelda og skremt over hvor høyt jeg elska barnet mitt og over hvor ekstremt mye jeg hadde å miste, og jeg tenkte som deg at dersom det skulle skje ham noe så kunne i det minste jeg dø veldig fort etterpå, og ikke kjenne på de følelsene. 

Da jeg fikk nummer to så gikk følelsen over i at jeg da fortsatt ville ha noe(n) å leve for, som hun over nevner. Og angsten jeg sleit litt med da jeg bare hadde ett barn ga faktisk slipp.

Nå er de 7 og 4 år, og jeg kan fortsatt bli lammet av tanken på at det skal skje en av de noe, men det er ikke lengre angstprega, sånn som det var tidligere og som det er hos deg. 

[AnonymBruker]

Sånn «trøster» jeg meg selv også, selv om det ikke er spesielt angstpreget og jeg anser meg selv som veldig psykisk frisk og stort sett glad. Jeg kan også kjenne på den lammende frykten når jeg tenker på å miste sønnen min, men finner da en umiddelbar trøst i at «da kan jo bare jeg dø også», for da vil smerten være så minimal som mulig og jeg vil få være med sønnen min igjen. Tenker ikke på det som «suicidalitet» av noen art, mer som en kjærlighetserklæring.

Har bare en foreløpig, vet ikke hvordan det blir med nummer to😅

Anonymkode: 01ce9...7bc

[AnonymBruker]

35 minutter siden, kisskissbangbang skrev:

Åh, jeg sleit faktisk med noen av de samme følelsene da jeg gikk gravid med nummer to. Jeg ble så overvelda og skremt over hvor høyt jeg elska barnet mitt og over hvor ekstremt mye jeg hadde å miste, og jeg tenkte som deg at dersom det skulle skje ham noe så kunne i det minste jeg dø veldig fort etterpå, og ikke kjenne på de følelsene. 

Da jeg fikk nummer to så gikk følelsen over i at jeg da fortsatt ville ha noe(n) å leve for, som hun over nevner. Og angsten jeg sleit litt med da jeg bare hadde ett barn ga faktisk slipp.

Nå er de 7 og 4 år, og jeg kan fortsatt bli lammet av tanken på at det skal skje en av de noe, men det er ikke lengre angstprega, sånn som det var tidligere og som det er hos deg. 

Tusen takk for at du deler dette  Jeg har aldri tenkt på at man kan få en slik følelse når man får flere enn ett barn. At jeg faktisk vil ha noe leve for, selv om det verste kunne ha skjedd med ett av barna mine. 

Jeg må nok jobbe med dette. Den lammelsen du nevner er grusom. Det er skremmende å være så glad i noen. Jeg har alltid trodd at jeg elsket mannen min mer enn alt. Jeg elsker han jo så klart, men jeg vet nå at jeg det er ulike definisjoner av ‘å elske noen’. Den ene er kanskje så «sunn», men instinket for å beskytte ligger så hardt bak kjærligheten for barnet mitt. Jeg hadde virkelig gjort alt for den ungen. Ofret alt. Også på de dagene jeg er drittlei trass og Peppa gris..  ts

Anonymkode: 558d6...f2e

[Rihay]

Åh wow, disse følelsene har jeg hatt også!! Rart å lese om andre som har det sånn(og litt...betryggende?) 

 

uansett, jeg var akkurat som deg. Viss barnet mitt skulle dø, så skulle jeg være rett bak han. Jeg hadde tenkt sånn på det at jeg skulle arrangere begravelsen hans(for å gjøre det verdig) og når den var over så skulle mitt liv være over. Forferdelig å tenke på å miste sitt barn. Forferdelig hvor høgt en kan elske noen. 

 

 

Før jeg ble gravid for andre gang så tenkte jeg også på dette med at da mista jeg jo den muligheten, på en måte. Da ville jeg jo ha noen andre jeg måtte være der for. (Jeg fikk også hjelp pga angst ovenfor å miste barnet mitt, skade seg osv) hadde tvangstanker der jeg sjekka til barnet mitt maaange ganger PR kveld osv. 

 

Jeg var redd for å få flere barn for å få flere barn at psyken min skulle bli ødelagt, er det mulig å bekymre seg mer? Hvor vondt kommer jeg til å ha det da, men det var en som sa til meg at bekymringene blir fordelt på barna, det blir ikke X 2, men kanskje en blir mer rolig - det stemte vertfall for meg!! Takk og lov. 

Har fortsatt mye angst mtp å miste noen av barna mine, men hadde mer når jeg kun hadde en. 

 

Håoer dette var relevant for deg, ikke for rotete og gav litt mening. 

 

Å jeg vet hvor tøft det er å vær så engstelig ❤️

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Rihay skrev:

Åh wow, disse følelsene har jeg hatt også!! Rart å lese om andre som har det sånn(og litt...betryggende?) 

 

uansett, jeg var akkurat som deg. Viss barnet mitt skulle dø, så skulle jeg være rett bak han. Jeg hadde tenkt sånn på det at jeg skulle arrangere begravelsen hans(for å gjøre det verdig) og når den var over så skulle mitt liv være over. Forferdelig å tenke på å miste sitt barn. Forferdelig hvor høgt en kan elske noen. 

 

 

Før jeg ble gravid for andre gang så tenkte jeg også på dette med at da mista jeg jo den muligheten, på en måte. Da ville jeg jo ha noen andre jeg måtte være der for. (Jeg fikk også hjelp pga angst ovenfor å miste barnet mitt, skade seg osv) hadde tvangstanker der jeg sjekka til barnet mitt maaange ganger PR kveld osv. 

 

Jeg var redd for å få flere barn for å få flere barn at psyken min skulle bli ødelagt, er det mulig å bekymre seg mer? Hvor vondt kommer jeg til å ha det da, men det var en som sa til meg at bekymringene blir fordelt på barna, det blir ikke X 2, men kanskje en blir mer rolig - det stemte vertfall for meg!! Takk og lov. 

Har fortsatt mye angst mtp å miste noen av barna mine, men hadde mer når jeg kun hadde en. 

 

Håoer dette var relevant for deg, ikke for rotete og gav litt mening. 

 

Å jeg vet hvor tøft det er å vær så engstelig ❤️

Det hjelper så mye å lese  Jeg greier ikke å se for meg at bekymringene på ett vis deles på alle barna, men jeg skjønner godt hva du mener, og håper det blir sånn for meg. Av og til kan jeg sitte å tenke på hvorfor man får barn, nettopp fordi det kommer ett lass av bekymringer sammen. Men jeg jobber stadig med disse tankene. Det er mye mye mye mer glede enn bekymringer, heldigvis! Jeg kan ikke la dagene våre bli ødelagt fordi jeg skal bekymre for noe som mest sannsynlig aldri vil skje. Det å miste et barn er heldigvis ikke noe majoriteten i landet her opplever, men det er nok det som er den aller mest skremmende tanken for alle foreldre. 

Anonymkode: 558d6...f2e

[Rihay]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det hjelper så mye å lese  Jeg greier ikke å se for meg at bekymringene på ett vis deles på alle barna, men jeg skjønner godt hva du mener, og håper det blir sånn for meg. Av og til kan jeg sitte å tenke på hvorfor man får barn, nettopp fordi det kommer ett lass av bekymringer sammen. Men jeg jobber stadig med disse tankene. Det er mye mye mye mer glede enn bekymringer, heldigvis! Jeg kan ikke la dagene våre bli ødelagt fordi jeg skal bekymre for noe som mest sannsynlig aldri vil skje. Det å miste et barn er heldigvis ikke noe majoriteten i landet her opplever, men det er nok det som er den aller mest skremmende tanken for alle foreldre. 

Anonymkode: 558d6...f2e

Nei, det klarte ikke jeg å forstå heller, men det blei likevel sånn på en måte. Men har for all del dager der bekymringer for ene ungen(alle får sin tur😝) som kan bli altoppslukende. 

 

Jaa!! Samme her. Hvorfor utsette oss for det å få barn? Å være så redd for noen, at de kan dø, skade seg, bli såra, ha det vondt osv. Det er så vondt,  men samtidig er det så utrolig FANTASTISK å kjenne på de gode følelsene. Av å elske noen så HØYT! Å bli så stolt av noen bare de får ei tann liksom 😂 nei, det er fantastisk og skummelt. 

 

Helt enig med deg, jobber med tankene jeg også. Og det er heldigvis mest fint, men det er så vondt alt det vonde. Eg syns det var godt å se det er flere som har det sånn som meg, at jeg er ikke alene om å bekymre meg sånn. 

 

Mest sannsynlig skal vi ikke miste noen av barna våres❤️❤️❤️(Blærk føler jeg må si BANK I BORDET nå)

[AnonymBruker]

13 timer siden, Rihay skrev:

Nei, det klarte ikke jeg å forstå heller, men det blei likevel sånn på en måte. Men har for all del dager der bekymringer for ene ungen(alle får sin tur😝) som kan bli altoppslukende. 

 

Jaa!! Samme her. Hvorfor utsette oss for det å få barn? Å være så redd for noen, at de kan dø, skade seg, bli såra, ha det vondt osv. Det er så vondt,  men samtidig er det så utrolig FANTASTISK å kjenne på de gode følelsene. Av å elske noen så HØYT! Å bli så stolt av noen bare de får ei tann liksom 😂 nei, det er fantastisk og skummelt. 

 

Helt enig med deg, jobber med tankene jeg også. Og det er heldigvis mest fint, men det er så vondt alt det vonde. Eg syns det var godt å se det er flere som har det sånn som meg, at jeg er ikke alene om å bekymre meg sånn. 

 

Mest sannsynlig skal vi ikke miste noen av barna våres❤️❤️❤️(Blærk føler jeg må si BANK I BORDET nå)

 

Anonymkode: 558d6...f2e

[AnonymBruker]

Jeg har også slitt med sånne tanker, spesielt siden jeg er litt angstpreget som person og lett har en tendens til å overtenke og bekymre meg. Ikke bare når det gjelder at barna mine kan dø, men også når det gjelder sykdom, hva hvis jeg får kreft og barna mine vokser opp uten mamma, hva hvis, hva hvis...

For meg har det hjulpet med noen samtaler hos psykolog. Noe av det vi har snakket om, er aksept. Å akseptere at livet og kjærligheten innebærer risiko. Ja, man kan miste de man elsker høyest, ja, man bli alvorlig syk, ja, man kan sitte igjen i sorg uten å unnslippe smerten. Ingen kan garantere at du aldri vil bli rammet. Men er alternativet noe bedre? Alternativet er å leve i frykt, ikke å tørre å få den familien man drømmer om. Og det er ikke et fullt liv, det er et halvt liv. 

Og enn så lenge, før det forferdelige eventuelt inntreffer, så må man bare leve i nuet. Nå lever jo barnet ditt, nå er dere alle friske og raske, det er helt poengløst å bruke de fineste dagene i livet på bekymring. Den dagen ting eventuelt går til helvete så vil du være sjeleglad for at du nøt det å ha det bra så lenge det varte. Og så får man bare satse på at man faktisk har uante krefter som vil kicke inn i en eventuell krisesituasjon. Folk kommer seg igjennom de mørkeste ting.

Kan også anbefale boken "Livet er et usikkert prosjekt" av Ingvard Wilhelmsen.

Anonymkode: 5ed0d...a4d

[AnonymBruker]

Det høres ut som tankene du har hatt om en "lett utvei" har vært en tryggingsstrategi for deg. I stedet for å jobbe med, og akseptere, at du elsker barnet ditt og har mye å miste, så har du lent deg på reserveløsningen for å roe seg ned og takle følelsene. Tryggingsstrategier står som regel i veien for å bli frisk hvis man har angst, og i veien for å akseptere sine utfordringer. 

Derfor tenker jeg at det er bra for deg at du nå må jobbe med disse følelsene uten å kunne gå direkte til tanker om plan b. Det er slik du til slutt kan snu om på det og føle mer glede enn bekymring. 

Anonymkode: 69f20...4ee

[AnonymBruker]

På 26.1.2019 den 12.32, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som tankene du har hatt om en "lett utvei" har vært en tryggingsstrategi for deg. I stedet for å jobbe med, og akseptere, at du elsker barnet ditt og har mye å miste, så har du lent deg på reserveløsningen for å roe seg ned og takle følelsene. Tryggingsstrategier står som regel i veien for å bli frisk hvis man har angst, og i veien for å akseptere sine utfordringer. 

Derfor tenker jeg at det er bra for deg at du nå må jobbe med disse følelsene uten å kunne gå direkte til tanker om plan b. Det er slik du til slutt kan snu om på det og føle mer glede enn bekymring. 

Anonymkode: 69f20...4ee

Veldig klokt sagt ❤️

Anonymkode: c0be7...3c1

[Gjest Gaea]

Wow, kunne sagt nøyaktig det samme som både TS og andre her i tråden. Har prøvd å sette ord på de følelsene og tankene før, men alltid blitt avfeid av folk som tror jeg "tuller". Rart å lese at det er så likt for flere. 

Nå har jeg dog tidligere vært suicidal - lenge siden nå, men har som deg, alltid følt en trygghet i å kunne avslutte livet om det blir for ille. Som ved å miste barnet mitt. For meg er det en reell grunn for å ikke få barn nummer to... Men om ønsket og muligheten for flere barn dukker opp senere, må jeg prøve å legge det til side. Kanskje. Vet ikke helt. Håper at det eventuelt blir bedre i stedet for verre, som noen her har opplevd. 

[AnonymBruker]

Tenker likt, har bare en og skal ikke ha flere. Trodde det var bare jeg som tenkte slik..

Anonymkode: b190f...4c5

[AnonymBruker]

Jepp! Ingen vei tilbake nå.

Istedenfor å begynne å dø, må du begynne å leve.

Og du har mye å leve for.

Anonymkode: 4e5b3...7e2