Hvordan forsone seg med fullstendig gal familie

[AnonymBruker]

Lang historie kort - misbrukt av far ++ og en mor som kjørte meg på samvær, dro hjem og dyrket sin nye familie (mitt yngre søsken og stefar).

Dette har vært roten til mye vondt, for min del nå ung ufør og store problemer i livet. Denne mammaen min har aldri spurt meg om hvordan det går, aldri sagt beklager, aldri lyttet når jeg har fortalt at jeg har opplevd å boitt skjøvet ut i kulden av egen familie absolutt hele livet.

Før jul prøvde jeg en siste gang, og fikk som vanlig «jaja, da føler du det da».

Nå må jeg videre, forsone meg med at jeg aldri har fått noe særlig omsorg og kjærlighet og at mammaen min aldri har klart å være glad i meg og derfor med viten sendt meg til en pappa som voldtok meg annenhver helg i 13 år. Hun har nå stengt meg ute av livet sitt fordi hun mener jeg må bli ferdig med dette, hun «orker ikke mer mas». Jeg kan aldri ha med henne å gjøre når hun nekter på denne måten, det gjør meg helt syk.

Med egne barn og venners foreldre blir det så tydelig hva jeg aldri hadde. Følelsene mine er som en bunnløs bøtte som aldri aldri blir fylt. Og jeg skjønner jeg sliter, men det gjør så ubeskrivelig vondt at jeg håper både mamma og stefaren min snart dauer, så jeg helt konkret kan bli 100% ferdig med dem.

Jeg klarer ikke forsone meg med at noen kan få barn, og verken like eller ønske det barnet, hvorfor beholdt de meg? Pappa har aldri brydd seg og mamma har omtrent mislikt meg. Den uønskede følelsen unner jeg ikke min verste fiende. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å leve med den... jeg syns liksom ikke den falmer med tiden...

Anonymkode: 58511...95c

[AnonymBruker]

Anonymkode: e33db...0b6

[AnonymBruker]

Så jævelig! 

Ble din far anmeldt ? 

Anonymkode: 787d3...65b

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Så forferdelig. Sender deg masse gode tanker 

Har du gått i behandling? 

[AnonymBruker]

Du må bare komme deg vekk og sette pris på andre som er glad i deg. Det gjorde jeg, og livet ble mye bedre. 

Anonymkode: ff5a6...7fb

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: ae2f5...05b

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 6cbfc...a58

[AnonymBruker]

Uff, sånne mennesker finnes dessverre  Har du sett Frilanser-kanalen på youtube? Kanksje det kan hjelpe med å komme videre: https://youtu.be/K2b8nnW8WYk

 

Anonymkode: 52ce0...455

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!!

Jeg går i terapi, ble sendt til BUP og utallige privattetapeuter (av min kjære mor..) som ung. Og nå gått 7 år som voksen, skal søkes inn til Modum osv...

Pappa ble anmeldt, og jeg satt alene i avhør syv timer (14 år). Så kjøpte mamma flere og godteri til meg og sa «dette trenger vi verken snakke om eller fortelle noen, hvis ikke du vil». Jeg tror jeg følte så enorm skam, at det hindret meg i å fortelle noe mer i noen nye avhør. De trodde jeg hadde funnet på alt da jeg plutselig tiet.. 

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må bare komme deg vekk og sette pris på andre som er glad i deg. Det gjorde jeg, og livet ble mye bedre. 

Anonymkode: ff5a6...7fb

Jeg har egentlig kommet meg vekk. Men de dukker opp på familieselskaper feks, og det er fryktelig vanskelig faktisk, å se dem... jeg prioriterer masse gode venner og andre omsorgspersoner. Men denne sorgen er jeg liksom knapt i gang med. Og den er så utrolig overveldende. 

Anonymkode: 58511...95c

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lang historie kort - misbrukt av far ++ og en mor som kjørte meg på samvær, dro hjem og dyrket sin nye familie (mitt yngre søsken og stefar).

Dette har vært roten til mye vondt, for min del nå ung ufør og store problemer i livet. Denne mammaen min har aldri spurt meg om hvordan det går, aldri sagt beklager, aldri lyttet når jeg har fortalt at jeg har opplevd å boitt skjøvet ut i kulden av egen familie absolutt hele livet.

Før jul prøvde jeg en siste gang, og fikk som vanlig «jaja, da føler du det da».

Nå må jeg videre, forsone meg med at jeg aldri har fått noe særlig omsorg og kjærlighet og at mammaen min aldri har klart å være glad i meg og derfor med viten sendt meg til en pappa som voldtok meg annenhver helg i 13 år. Hun har nå stengt meg ute av livet sitt fordi hun mener jeg må bli ferdig med dette, hun «orker ikke mer mas». Jeg kan aldri ha med henne å gjøre når hun nekter på denne måten, det gjør meg helt syk.

Med egne barn og venners foreldre blir det så tydelig hva jeg aldri hadde. Følelsene mine er som en bunnløs bøtte som aldri aldri blir fylt. Og jeg skjønner jeg sliter, men det gjør så ubeskrivelig vondt at jeg håper både mamma og stefaren min snart dauer, så jeg helt konkret kan bli 100% ferdig med dem.

Jeg klarer ikke forsone meg med at noen kan få barn, og verken like eller ønske det barnet, hvorfor beholdt de meg? Pappa har aldri brydd seg og mamma har omtrent mislikt meg. Den uønskede følelsen unner jeg ikke min verste fiende. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å leve med den... jeg syns liksom ikke den falmer med tiden...

Anonymkode: 58511...95c

Det er dette abortmotstanderne aldri greier å ta inn over seg. Å leve som uønsket er grusomt og for mange av oss hadde det faktisk vært bedre å slippe å bli født.

Jeg kuttet all kontakt med mine foreldre og har aldri angret én dag på det. 

Anonymkode: e3176...c33

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lang historie kort - misbrukt av far ++ og en mor som kjørte meg på samvær, dro hjem og dyrket sin nye familie (mitt yngre søsken og stefar).

Dette har vært roten til mye vondt, for min del nå ung ufør og store problemer i livet. Denne mammaen min har aldri spurt meg om hvordan det går, aldri sagt beklager, aldri lyttet når jeg har fortalt at jeg har opplevd å boitt skjøvet ut i kulden av egen familie absolutt hele livet.

Før jul prøvde jeg en siste gang, og fikk som vanlig «jaja, da føler du det da».

Nå må jeg videre, forsone meg med at jeg aldri har fått noe særlig omsorg og kjærlighet og at mammaen min aldri har klart å være glad i meg og derfor med viten sendt meg til en pappa som voldtok meg annenhver helg i 13 år. Hun har nå stengt meg ute av livet sitt fordi hun mener jeg må bli ferdig med dette, hun «orker ikke mer mas». Jeg kan aldri ha med henne å gjøre når hun nekter på denne måten, det gjør meg helt syk.

Med egne barn og venners foreldre blir det så tydelig hva jeg aldri hadde. Følelsene mine er som en bunnløs bøtte som aldri aldri blir fylt. Og jeg skjønner jeg sliter, men det gjør så ubeskrivelig vondt at jeg håper både mamma og stefaren min snart dauer, så jeg helt konkret kan bli 100% ferdig med dem.

Jeg klarer ikke forsone meg med at noen kan få barn, og verken like eller ønske det barnet, hvorfor beholdt de meg? Pappa har aldri brydd seg og mamma har omtrent mislikt meg. Den uønskede følelsen unner jeg ikke min verste fiende. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å leve med den... jeg syns liksom ikke den falmer med tiden...

Anonymkode: 58511...95c

Du må bare stenge de ut av livet ditt. Selv hvor vanskelig det er. De bryr seg ikke. Oh er ikke verdt å samle på eller ha i livet ditt. Og gjennomgå ett helvete uten at noen hjelper deg ,som din mor som skulle ha vært der for deg. Og fått deg vekk. Er ikke greit. At hun i tilegg er sånn som no sier sitt. Ikke verdt en dritt. Vet det er vanskelig men noen ganger er det bedre uten familie som ikke bryr seg. Du har barna dine,din egen familie. Tenk på de.Se framover og drit i foreldrene dine! Noen ganger er det eneste rette å kutte navlestrengen. Og gå videre. Når du har prøvd å snakke med hun og det hun sier hører ikke hjemme noen plass. Har selv vokst opp i ett helvete.Ikke lett å kutte kontakt, men tro meg. Det er verdt det.Du får det bedre. Vet det er sårt og sitte uten familie.Og se alle andre har det. Det er veldig trist og sårt. Men husk blod er ikke alltid tykkere enn vann. Lag din egen familie. 

God klem til deg

Anonymkode: dfcef...5ce

[Gjest BearMama]

Jeg har ikke opplevd seksuelt misbruk, men jeg har opplevd grov omsorgssvikt.

Det beste jeg gjorde var å kutte all form for kontakt og fokusere på å tilgi.

Ikke si det til dem for deres skyld, men tilgi dem for din skyld slik at du kan gi slipp og komme deg videre. 

Når du har tilgitt alt, først da kan du fokusere på nåtiden og hva du ønsker for deg selv og fremtiden, uten spøkelsene og de vonde følelsene.

Det er en prosess, det vil ta tid, du må møte demonene dine og du vil vinne over dem. Inntil en dag du kan snakke om det uten å føle noe. Utrolig befriende.

 

[AnonymBruker]

Stakkar deg, TS. Det er så utrolig vondt at du har hatt det slik. 

Støtt deg til de menneskene som kan gi deg støtten. Det kan godt være at din mor ikke greier å ta inn over seg det som har skjedd. 

Anonymkode: 3a75b...89f

[Gjest MizBiz]

Finn deg en bra terapeut med skikkelig kunnskap om traumer! Og prøv å være romslig mot deg selv. Sånn ellers, om du klarer å tilgi, vil ha kontakt med noen/alle osv er det bare du som kan svare på. Og kanskje det endrer seg over tid. 

Har lignende oppvekst som deg. Har valgt å bryte totalt med alle. Har litt kontakt med et slektsmedlem, men ellers vil jeg ikke ha sånn galskap i livet mitt. Det er ensomt, forjævlig til tider, men også så godt å være fri fra faenskapet.

Lykke til!