Aleneforeldre: Hva gjør dere for å kose dere med barna?

[AnonymBruker]

Jeg er inne i en dårlig periode, føler meg deprimert og sliten. Jeg føler meg sur og sint og gretten hele tiden, gråter på vei til jobb om morgenen og tar lett til tårene når jeg er for meg selv. Det er litt for mye for et ensomt hjerte å håndtere alt akkurat nå. Det er slitsomt å føle seg som en dårlig mor. Ja, jeg fungerer. Vi drar på aktiviteter. Barna har sunne matpakker og gode middager. Vi gjør lekser og barna har besøk av venner. Men jeg føler meg så ræva på innsiden. Jeg føler ikke at jeg nyter tiden med dem. Klarer ikke å nyte noe som helst. Depresjon føles 100 ganger verre når man er ansvarlig for barn i tillegg. Jeg ønsker ikke at dette skal gå utover dem, men det gjør det nok i en grad. Om kvelden klarer jeg såvidt å få lest til dem. Det er sjelden jeg orker for tiden, så det blir bare en lydbok. Når helgen kommer og vi har gjort alle slags ærend man ellers ikke har tid til i hverdagen, og vi skal til å sette oss ned med god mat og en film... Så klarer jeg ikke å nyte øyeblikket. Jeg blir bare irritert på åtteåringen som smatter(og ja, jeg lærer dem bordskikk, at å smatte ikke er fint osv), føler meg sliten etter matlaging og kanskje er jeg irritert etter å ha løst utallige konflikter mellom barna. Eller kanskje er de bare lekne og bråker og herjer som to brødre gjør, og så er jeg irritert over bråket de lager/har laget gjennom dagen. Så sitter jeg der da, med dårlig samvittighet for at jeg ikke er en sånn kosemamma som sitter med dem i armkroken hele tiden og snakker på en pedagogisk måte. Den bedritne følelsen gjør dermed at jeg graver meg enda mer ned og blir enda mer sliten. 

Jeg skjønner at jeg krisemaksimerer og at jeg ikke er i stand til å tenke klart nå som jeg har det litt røfft i en periode. Likevel har jeg en vond følelse i magen. En fysisk vond følelse i brystet, og en figurativ smerte i mammahjertet fordi jeg ikke føler meg egnet som mor. Tenker jeg hardt på det, og tenker på hva jeg gjør bra, klarer jeg faktisk å se at ikke alt er ille. Men det føles så ræva at jeg ikke elsker å være med barna mine. For det gjør jeg bare ikke. Jeg liker å lære dem ting, når jeg ikke er utslitt. Jeg elsker å ha en-til-en-tid med dem, for da får jeg en helt annen nærhet. Jeg elsker å ta dem med på biblioteket og jeg liker å være en sånn typisk dugnadsmamma som blir med på alt og alltid er der på fotballkamper. Men hjemme? I hverdagen? Jeg hater det. Og hvis jeg kunne velge, ville jeg heller ha lest en bok for meg selv enn å sitte med dem i armkroken sånn som den typiske lørdagskvelden er i huset vårt.

Jeg blir så lei av å håndtere alt selv. Minstemann skal på en aktivitet samtidig som gamleste skal kjøres på et eller annet. Det går ikke alltid opp. Stresset tar over meg noen ganger. Enkelte dager er rett og slett komiske. Jeg føler meg som supermann når jeg klarer å få i to villmenn middag, få gjort lekser, hentet utstyr og kledd på oss og kjørt til skistadion på ca en time. Men det stresset jeg føler når vi er midt i det.... Jeg hater det. Og jeg banner på meg selv for at jeg har satt meg selv i en sånn situasjon. Jeg hater å være alenemamma. Jeg hater å trøstespise og føle meg tjukk fordi jeg ikke klarer å like det livet jeg har.

Vi har sjelden besøk.  Ensomheten forsterkes nok av at jeg ikke har et alt for stort nettverk med nære personer. Jeg har et par gode venner, som jeg kan fortelle det meste til. Men vi treffes så sjelden, noe som er naturlig når vi alle har hver våre liv med barn og alt som hører til. Jeg har egentlig aldri besøk av folk på kveldstid etter at barna er i seng. Ingen orker å spørre om de kan komme. Og ja, jeg kan sikkert gjøre ting selv også. Selv om enkelte ting er vanskeligere mtp barnevakt osv, kunne jeg ha gjort små ting. Som å be folk over eller noe sånt. Men når det er som verst klarer jeg nesten ikke å snakke med folk. Har sittet mye for meg selv i lunsjen på jobb i det siste, fordi jeg føler jeg kommer til å gråte når som helst. 

Dette ble egentlig en utblåsning dette, men jeg har likevel et spørsmål. Hva gjør dere andre for å kose dere med barna? Jeg har lurt på det i mange år, hva andre familier gjør. Hva kan man gjøre for å like mammarollen bedre? For noen ganger hater jeg rett og slett å være mamma, og når det er som verst ønsker jeg at jeg aldri fikk barn. Det stemmer jo selvfølgelig ikke, da jeg ikke ville gitt avkall på det livet jeg har med barna mine og resten av familien min.  Likevel kommer sånne tanker opp i hodet mitt når jeg ikke føler jeg strekker til. Barna er vel det viktigste og kjæreste enhver forelder har. 

Anonymkode: c00aa...52b

[Bokdamen]

Det er ikke meg du spør, men ville bare si at jeg leste utblåsningen din og jeg heier på deg og håper gnisten kommer tilbake med lyset og våren 💕

[AnonymBruker]

Har du de 100% alene? I såfall trenger du avlastning!

Den følelsen du sitter med kjente jeg selv på da ungene var yngre og samværsavtalen med far ikke fungerte godt nok. Jeg hadde aldri tid til å «hente meg inn» eller være sosial med venner. Konstant dårlig samvittighet, ovenfor barna og alle andre.

Så fikk vi orden på samværsavtalen, og biter falt på plass. Min eneste voksentid idag er når ungene er hos faren, og den sørger jeg for å planlegge godt. Jeg prioriteter venner og egne interesser, slik at jeg er uthvilt og gleder meg til å få ungene tilbake. 

Så mitt råd er at du må prioritere deg selv, og se hva du kan gjøre for å få det bedre. Når du har det bra, så vil du automatisk kose deg mer med ungene.

(Hvis du ikke har familie eller barnevakter tilgjengelig, så bruk TV eller iPad, slik at du selv kan innvilge deg en time-out)

Håper det ordner seg for deg og! 😊❤️

Anonymkode: f1813...6a0

[AnonymBruker]

For det første; du høres ut som eg veldig god mamma! Bare det at du tenker over dette og bekymrer deg, viser at du er den beste de kunne hatt. Det virker også som du har kontroll på hverdagen, til tross for at du er sliten og føler deg deprimert. 

Har ikke så mange gode tips, men:

Kjenner du noen med barn på samme alder? Kanskje dine kan få dra på besøk noen timer en lørdag eller søndag? Så få besøk neste gang? Er avlastning for meg som mor når barna mine har besøk, selv om det da er fire barn isteden for to 😉

På kvelden i helga har vi ofte «kino». Det digger barna. Vi slår av lyset, ser film og spiser popcorn. Kanskje får jeg duppa av noen minutt på sofaen under filmen også, hehe.

Jeg får også energi av å gå tur, sykle osv med barna i helgene. Frisk luft og lys. Og barna blir enklere å legge på kvelden når de får brukt seg litt fysisk. 

Anonymkode: 94677...60d

[AnonymBruker]

Høres ut som du er en flott mamma som setter dine barns behov foran og er opptatt av å være en god forelder! Du sier du har det tøft nå, du er ensom og alene med barna. Jeg tenker at i en sånn periode skal man ikke hvert fall ikke legge ekstra press på seg selv om at man må kose seg og nyte livet. Det kommer når du får litt overskudd igjen. La nå ikke mangelen på nyting føle deg enda verre i hvert fall!

Vet at det krever litt å ta initiativ til slikt, men en ting jeg synes er hyggelig er å invitere venner med barn på vafler el.l. i helgene. Eller gå en tur, dra ut og ake sammen eller noe. Da får man sosialisert litt samtidig som man er med barna. Og barna har godt av å ha flere folk rundt seg. Har man vært sosial og kanskje vært ute en tur på dagen, er det jo helt greit å ta en rolig kveld med film og pizza hjemme. 

Ellers er det et godt tips å alliere seg med foreldre av barnas venner slik at dere kan passe hverandres barn. 

Anonymkode: 74062...4ef

[AnonymBruker]

Heier på deg jeg! Du ER jo en supermamma!!! Godt jobba. Når jeg har slike tøffe perioder, så lager vi "hjemmekino". Alle får velge hver sin film, der vi koser oss med godis i sofaen. Åjada, det kan ta både 3-4-5 timer med filmkos uten dårlig samvittighet. Vi har det hektisk nok ellers!!

Anonymkode: 3c426...a59

[Million]

Du nevner ikke noe om faren, så jeg går ut fra at han ikke har samvær overhodet? Du nevner jo ikke noe om frihelger eller fridager der han har barna, så derfor.

Da skjønner jeg veldig godt at du er helt utslitt altså. Jeg skal foreslå noe litt drastisk for deg. Gå til legen og be om sykmelding fordi du er totalt utbrent, utslitt og DEPRIMERT. Det er helt legitim grunn å bli sykmeldt pga depresjon.

Kanskje to-tre uker i ro hjemme vil hjelpe, og få energien tilbake i kroppen din? Kanskje må det lenger sykmelding til. Men dette kan du snakke med legen din om. Anbefaler deg å gjøre det. Da kan du få barna på skole/barnehage om morgenen, og så dra hjem og HVILE i mange timer før de kommer hjem igjen. Da har du kanskje mer glede og energi ved å f.eks. spise middag sammen med dem etc.

Endret 24. januar 2019 av Million

[AnonymBruker]

Min søster er i akkurat samme situasjon som deg. Jeg har en tretten år gammel jente selv, og her om dagen kom hun hjem fra skolen og fortalte at de hadde snakket om idealer og rollemodeller og sånn, og hvordan de andre hadde snakket om Kim K. , kjente fotballspillere, president Obama og Malala. 

Men jeg tenkte bare på tante, sa hun. For vet du mamma, hun har to gutter som hun passer på hele tiden helt alene og hun vet det ikke alltid selv, men hun nailer det. Hun er der om dagen og om natten, hun lager middag og hjelper med lekser, og selv om hun er sliten og ikke egentlig orker så gjør hun det likevel. Det er ingen andre som er så badass som henne.  

Og jeg blir bare så rørt av det trettenåringen min sa. Og derfor vil jeg si det videre til deg, for jeg tror du trenger å høre det. 

❤️

Anonymkode: d3b81...14b

[AnonymBruker]

Tusen, tusen takk for alle svar. Jeg forventet ikke en så positiv og varmende respons. ❤️ Det hjelper faktisk. Jeg har lyst til å gi litt mer bakgrunn for å forklare hvordan livet mitt er, men samtidig vil jeg ikke bli gjenkjent, så jeg kommer ikke til å ta med alt. Far er inne i bildet, men det kan gå tre-fire uker mellom hver gang(på grunn av jobben hans), og når han først har dem blir de borte en god stund. Så ja, jeg har avlastning, og det hjelper meg mye. Jeg har overhodet ikke tid til venner eller det mest nødvendige i hverdagene(så det gjør jeg når jeg har barnefri), og helgene blir brukt til å gjøre alt vi ikke rakk tidligere i uka. Eller rett og slett på å være late. Problemet mitt nå har bare vært at tre uker med barna alene ble veldig lang tid når jeg følte meg som verst. Jeg leverte dem til far i går kveld og føler at jeg har kommet over den verste kneika, og håper jeg kan hente meg inn litt før de kommer tilbake. 

På denne tiden i fjor (og vinteren året før der igjen) husker jeg at jeg slet med skikkelig nedstemthet, noe som jeg gjør akkurat nå. Da var jeg imidlertid student, og jeg husker at jeg leverte dem på skolen og barnehagen, for så å gå hjem og sove nesten til jeg skulle hente dem igjen. Jeg kunne gjøre det mer for to år siden enn jeg kunne gjøre for ett år siden. For ett år siden var jeg i den travleste tiden i livet mitt, som 150 prosent student, i jobb hver eneste dag og hadde barna i tillegg. Det var heldigvis kun for en periode. I dag er jeg i en jobb jeg trives veldig godt i, men vi er konstant underbemannet, og det er mye syting og klaging på jobb på grunn av dette. Dessuten har jeg ikke fast stilling, så jeg prøver å gjøre et godt inntrykk slik at jeg etter hvert kan føle på tryggheten med å ha fast jobb. I dag vurderte jeg faktisk å ikke dra på jobb, for jeg klarte nesten ikke å komme meg opp av senga. Men jeg gjorde det, og klarte meg gjennom dagen. Det gir meg i det minste en mestringsfølelse. Jeg har ikke vært borte en eneste dag enda, og håper på å unngå en eneste fraværsdag iløpet av dette året. Jeg er lærer, og dermed er det ikke like enkelt å være borte fra jobb heller. Heldigvis, heldigvis, elsker jeg jobben min. Føler meg bedre av å dra dit. 

Jeg skal prøve å forbedre meg når det kommer til det sosiale. Det er nok der jeg ikke er så flink, og som gjør at jeg havner i en ensomhets-boble. Jeg er ganske introvert og trives godt i mitt eget selskap. Men jeg trives ikke så godt alene med barna. Da føler jeg meg som en mye bedre mor når jeg har noen voksne å være med, eller at vi er ute og gjør noe. Jeg tar ofte med barna på kino, i lekeparken og på kjøpesenter eller ute i skogen o.l, men jeg har opplevd ofte at slike ting kan føles dødsens ensomt til tross for at vi har det moro. Den venninnen jeg har som har et barn på alder med mine barn, treffer jeg ikke for ofte. Hun sliter med sine egne problemer, og bor litt for langt unna til å treffes ofte nok. Den andre venninnen bor litt nærmere, men har småbarn og er i nyfødtbobla. Hun blir litt sliten av herjingen til guttene mine, og det forstår jeg godt. (hun har IKKE sagt dette altså, jeg forstår det bare). Noen ganger kan jeg kjenne litt på den følelsen av at det er et herk å dra bort med barna, fordi de bare vil herje eller tulle. Jeg er redd for at folk skal synes det ikke er moro å være med meg på grunn av at jeg har med ungene på lasset. Uff, nå hører jeg hvor negativ jeg blir. 

Jeg kan kanskje nevne at jeg er relativt ung mor, og føler ikke at det er mange på min alder med barn på min alder. Folk på min alder er gjerne i småbarnsfasen, mens mine er 6 og 8. Det er mulig jeg kan bli flinkere til å ta dem med meg til familien min, både til min far, bestemor og tanter (og min mor da, men der er jeg litt oftere). Jeg skal prøve å bli flinkere til å gjøre avtaler før jeg rekker å føle nedstemthet og det blir enkelt å bare la være 😉  

Sukk, det hjelper faktisk å slippe det ut noen ganger. Jeg har nok antakeligvis litt kjærlighetssorg også, da jeg lever i et avstandsforhold,og ikke kommer til å se ham før til sommeren igjen. Jeg trøster meg med at jeg mest trolig er inne i de siste månedene mine som alenemamma ❤️ 

Jeg må få takke nok en gang for de varme ordene og gode rådene deres. Det føles godt å se at mammaer er villige til å støtte en annen mamma. Spesielt med tanke på at dette er et forum hvor jeg har sett det kan være mange fordommer og mye spydigheter. Takk ❤️ 

Anonymkode: c00aa...52b

[Utroligfortilet]

Først vil jeg nevne at du er en super mamma! Ikke tvil på deg selv der, det høres ut som at du gjør alt du kan for at disse små skal ha det bra, DUER GOD NOK! ❤️

Selv er jeg 100% alene med en liten tass som ikke er så liten lengre, har vært alene med han hele hans liv, og jeg har kjent mye på det du føler, men jeg har innsett at det ofte er pga at jeg ser og jeg leser om alle som lever i denne lykke bobla som de viser frem, og tro meg bak nettet så er ikke alt en lykke boble.. Har en venninne som legger ut livet som om det skulle vært en drøm, og jeg har misunnet henne så mye og følt meg som en grusomt mamma som ikke får til alt det alle andre gjør, men sannheten er at vi har hatt så mange samtaler om hvordan ting egentlig er hos henne, og det er IKKE bra, hun sliter max.. Alle vil vi ha alt helt rosenrødt som alt skal vises, men vi er alle mennesker som alle har våre utfordringer.. 

Jeg er selv nå inne i en dårlig periode, vinteren og kulda er ikke min greie, jeg synes ikke det er noe koselig og jeg klarer selv ikke slappe av generelt og trives, jeg synes ikke det er noe gøy å være ute på vinteren og jeg koser meg ikke, uansett med eller uten barn, og dermed så blir dagene veldig tråkige. 

Men jeg anbefaler deg og prøve å bare slappe av, ikke hige etter all denne kosen, la ting være kaos, la barna holde på med sitt uten at du skal føle at du ikke strekker til, det er lov å ikke måtte sitte i kosestund og nyte hver eneste helg, sett av tid til deg selv, i går da jeg hadde det som verst ringte jeg en venninne, vi satt sammen over telefonen å så på håndball sammen, i hver vår ende, dermed fikk jeg litt av det sosiale i egen stue hehe.. 

Jo mer du stresser på å hente deg inn, jo mindre vil du klare det.. for da blir man så sliten av tanken på at man må hente seg inn og klarer ikke glede seg over den tiden når barna skal komme hjem igjen for man er like sliten alikevel prøv å heller nyt egentid, enten med venner eller noe du liker og gjøre.. 

Om du føler at depresjonen virkelig tar over så kanskje det kan være en ide å snakke med en psykolog eller noen andre du føler du kan få tømt deg hos, grunnen til at jeg sier psykolog er pga at en psykolog ikke er nær relasjon og dermed kan rådene og tipsene være mer hjelpelige enn venner som sier de forstår, men alikevel ikke skjønner situasjonen.. Min terapi er skriving, jeg skriver alt mulig hele tiden, Jeg skriver lister over gjøremål slik at jeg ikke sliter meg ut, jeg jobber med å øve meg på å ha det litt rotete i huset selv om jeg vet at det gjør meg sliten.. 

oj denne ble lang haha.. beklager!