Bitter på foreldrene mine og sjalu på venner

[AnonymBruker]

Jeg bare trenger å få sagt dette. Det er vanskelig å innrømme at man er bitter, men det er jeg og jeg klarer ikke komme over det samme hvor mye jeg prøver å rasjonalisere det. 

Jeg var et usynlig barn da jeg vokste opp. Foreldrene mine var lite tilstede verken emosjonelt eller praktisk. Jeg misunner vennene mine og ville alltid klenge på foreldrene deres da jeg vokste opp..  Fordi de viste interesse for å bli kjent med meg. 

Da jeg ble tenåring ble jeg alvorlig psykisk syk og tilbragte flere lengre perioder tvangsinnlagt. Mamma og pappa besøkte meg svært sjelden. Selv da jeg tryglet dem om at jeg trengte støtte, kom de på det meste på besøk en gang i måneden. Behandleren min mener at en av grunnene til at jeg sliter er at jeg er blitt utsatt for omsorgssvikt i oppveksten. Jeg ble aldri slått, men jeg ble neglisjert og glemt. 

Jeg endte opp delvis ufør med en dårlig betalt jobb etter mange år på aap. Jeg har alltid hatt dårlig råd, men gjør alt jeg kan for å spare egenkapital til bolig. 

Foreldrene mine har god råd, men prioriterer pengene sine på seg selv. De drar på utenlandsferie 4-5 ganger i året. Det er deres valg. 

Det er sårt å se at vennene mine forlengst er inne på boligmarkedet. Det er sårt å se at de får praktisk og økonomisk hjelp når jeg aldri har fått det. 

Jeg flyttet hjemmefra som 16-åring og har aldri fått så mye som en handlepose av dem. Nå er jeg 30 og kjemper for å få endene til å møtes mens jeg sparer til egenkapital. 

Jeg har ikke fått noe gratis i livet og vet at jeg aldri vil få verken praktisk eller økonomisk støtte fra foreldrene mine. De har til og med sagt at de skal selge leiligheten sin for å reise for pengene sine.. For de kan jo ikke ta dem med seg i graven. De har ingen planer om å etterlate seg en krone. 

Jeg føler meg smålig og bitter fordi fornuften min sier at jeg er voksen og at de må få bruke pengene sine som de vil. Samtidig er det sårt å se at jevnaldrende venner og kjente får hjelp av foreldrene sine på alle måter... Med den største selvfølge. Bare ikke jeg. 

Hvordan klare å ikke være bitter? Jeg vet jo at de ikke er pliktet til å hjelpe meg, men det føles kjipt å alltid måtte kjempe for alt. Alltid alene. Jeg har ikke den trygge havnen som de rundt meg har. Jeg er misunnelig på alle dem som har foreldre som bryr seg. Og jeg føler meg som verdens verste person for å være så bitter. 

Er jeg helt ute og kjøre som misunner dem som har foreldre som hjelper sine voksne barn med praktiske og/eller økonomiske ting? 

Jeg føler meg så alene om dette. 

 

Anonymkode: 2322f...5f0

[visp]

Du har absolutt lov til å føle bitterhet for dette.

Hadde jeg vært deg hadde jeg satt meg ned og skrevet et brev til de og sagt alt jeg trengte å si, også hvor ufattelig det er at de aldri har tenkt på å gi deg noe som helst økonomisk støtte. Ikke hold noe tilbake. De kommer ikke til å forandre seg, men det er sikkert litt godt for deg å ha fått sagt det. Vær så klar til å kutte båndene; du skylder de ingenting.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, visp skrev:

Du har absolutt lov til å føle bitterhet for dette.

Hadde jeg vært deg hadde jeg satt meg ned og skrevet et brev til de og sagt alt jeg trengte å si, også hvor ufattelig det er at de aldri har tenkt på å gi deg noe som helst økonomisk støtte. Ikke hold noe tilbake. De kommer ikke til å forandre seg, men det er sikkert litt godt for deg å ha fått sagt det. Vær så klar til å kutte båndene; du skylder de ingenting.

Ts her. Tusen takk for svar.

Jeg har mange ganger tenkt på å kutte dem ut, men samtidig kjenner jeg på en enorm frykt for å miste dem. De har aldri vært gode foreldre, men de er de eneste foreldrene jeg har. 

Samtidig klamrer jeg meg til håpet om at de skal forandre seg, selv om fornuften min sier at det ikke kommer til å skje. 

Av og til føler jeg meg som et hjelpeløst barn som fortsatt tror på julenissen. 

Jeg har prøvd å fortelle dem hva jeg føler, men ble da møtt med fiendlighet og sinne. De ser ikke hvordan jeg hadde det i oppveksten. De har aldri vært i stand til å se noe annet enn seg selv. 

Når jeg er på besøk hos dem, har vi en grei tone og det er på en måte det snevet av omsorg jeg føler hvis de inviterer meg på middag en sjelden gang som får meg til å klamre meg til dem. Jeg er fult klar over at jeg ikke er rasjonell. 

Jeg er et veldig fornuftig menneske ellers, men foreldrene mine er min akilleshæl.... 

Anonymkode: 2322f...5f0

[AnonymBruker]

De kommer aldri til å forandre seg.

Jeg ventet og ventet på at min mor skulle forandre seg, det skjedde aldri. Nå er hun død. De siste årene hun levde greide jeg å holde meg mye unna henne. Kuttet henne ikke helt ut, men holdt mye mer avstand. Det var veldig fint for meg, og jeg følte at de vonde følelsene ble blekere og fjernere. 

Det er ikke noe rart at du er bitter. Og det er lov å føle bitterhet. Men du får det lettere hvis du klarer å holde avstand til foreldrene dine, evt kutte dem ut av livet ditt helt. Og prøv å glemme alle andre som liksom har det perfekt, det er ikke sikkert alt er så bra som det ser ut.  Du er ikke ute og kjøre, men du kan øve deg opp til å gi deg selv den omsorgen du aldri har fått av foreldrene dine. Du er din egen beste venn, husk det! 

Anonymkode: 93166...cd1

[visp]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Tusen takk for svar.

Jeg har mange ganger tenkt på å kutte dem ut, men samtidig kjenner jeg på en enorm frykt for å miste dem. De har aldri vært gode foreldre, men de er de eneste foreldrene jeg har. 

Samtidig klamrer jeg meg til håpet om at de skal forandre seg, selv om fornuften min sier at det ikke kommer til å skje. 

Av og til føler jeg meg som et hjelpeløst barn som fortsatt tror på julenissen. 

Jeg har prøvd å fortelle dem hva jeg føler, men ble da møtt med fiendlighet og sinne. De ser ikke hvordan jeg hadde det i oppveksten. De har aldri vært i stand til å se noe annet enn seg selv. 

Når jeg er på besøk hos dem, har vi en grei tone og det er på en måte det snevet av omsorg jeg føler hvis de inviterer meg på middag en sjelden gang som får meg til å klamre meg til dem. Jeg er fult klar over at jeg ikke er rasjonell. 

Jeg er et veldig fornuftig menneske ellers, men foreldrene mine er min akilleshæl.... 

Anonymkode: 2322f...5f0

Du må prøve å jobbe med å innse at de aldri kommer til å forandre seg og heller aldri kommer til å si unnskyld for noe som helst. Allikevel mener jeg at det kan være godt for deg å skrive et brev istedenfor å snakke til de ansikt til ansikt siden de går rett i forsvarsposisjon.Brevet er mest for din skyld, men de skal også få kjenne litt på skammen. De besøkte deg en gang i mnd da du var lagt inn? Det fortjener de å skamme seg for! Du har jo vært usynlig hele livet; de får tåle at du plutselig er synlig.

Du har ingen søsken? Er det aldri noen fra slekta som har vist at de har reagert? Jeg tror egentlig du trenger å kjenne skikkelig på hvor sint du er.

Skjønner at du ikke vil kutte båndene når de er de eneste du har; ble bare litt forbanna på dine vegne.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, visp skrev:

Du må prøve å jobbe med å innse at de aldri kommer til å forandre seg og heller aldri kommer til å si unnskyld for noe som helst. Allikevel mener jeg at det kan være godt for deg å skrive et brev istedenfor å snakke til de ansikt til ansikt siden de går rett i forsvarsposisjon.Brevet er mest for din skyld, men de skal også få kjenne litt på skammen. De besøkte deg en gang i mnd da du var lagt inn? Det fortjener de å skamme seg for! Du har jo vært usynlig hele livet; de får tåle at du plutselig er synlig.

Du har ingen søsken? Er det aldri noen fra slekta som har vist at de har reagert? Jeg tror egentlig du trenger å kjenne skikkelig på hvor sint du er.

Skjønner at du ikke vil kutte båndene når de er de eneste du har; ble bare litt forbanna på dine vegne.

Ts her. Jeg har en lillesøster, men hun har klart seg bedre enn meg. Hun fikk nok litt mer omsorg enn jeg gjorde, men hun har heller ikke hatt det så lett. Hun har nok vært en del mer robust enn meg og har fått seg en solid utdannelse og god økonomi.

Hun har tatt avstand til foreldrene våre og lever tilsynelatende godt med det. Hun er flinkere enn meg til å tenke framover. Vi har snakket mye sammen om oppveksten og hun har også prøvd å konfrontere foreldrene våre uten hell. 

Jeg beskyttet nok henne en del i oppveksten, noe som er hennes teori på hvorfor det ikke var like ille for henne. 

Skulle ønske jeg hadde litt mer av gi faen holdningen som hun klarer å ha... 

Jeg har noen tanter og onkler som de siste årene har fortalt meg at de prøvde å snakke med foreldrene mine da jeg og søsteren min var små, men de kom ingen vei de heller... 

Anonymkode: 2322f...5f0

[AnonymBruker]

Kan legge til at søsteren min flyttet til en annen landsdel for noen år siden, så vi har ikke så mye kontakt annet enn noen telefoner av og til. 

Anonymkode: 2322f...5f0

[tirben]

Har ingen råd til deg, men vil bare si at du har all grunn til å føle bitterhet.  Foreldrene dine høres emosjonelt avstumpet ut! Foreldre skal bry seg om barna sine,  og dine er tydeligvis følelsesløse.  Håper du klarer å få et godt liv på tross av dine foreldre. 

[visp]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan legge til at søsteren min flyttet til en annen landsdel for noen år siden, så vi har ikke så mye kontakt annet enn noen telefoner av og til. 

Anonymkode: 2322f...5f0

Nei, men søsteren din har du hele livet. Hun er jo familie. Når du får barn vil jo alt dette med foreldrene dine føles enda sårere også for du kommer til å sammenligne med dine venners foreldre og hvordan de ter seg som besteforeldre. Håper du kan få noe hjelp av noe slag til å akspetere situasjonen.

[AnonymBruker]

Ser ut til at du syntes fremtidsutsiktene er dystre, da er alltid beste fremgangsmåte å forbedre utdannelsen, alt fra å forbedre ungdomsskole og vgs karakterer til å begynne på et studie vil hjelpe. Vet ikke når utdannelsen din stoppet, men start derfra. 3år ungdomsskole + 3år vgs er ikke så mye

Du kan for eksempel starte med å sette deg små mål som å forbedre karakterer og deretter kanskje studere på steder der bolig koster lite og snitt er lavt. Dersom det blir hardt for det tilbyr de fleste studier forlenget løp. Det er aldri for sent å bygge på karrieren din.

 

Gratis vgs som voksen: https://utdanning.no/tema/hjelp_og_veiledning/videregaende_som_voksen

Anonymkode: e9368...571

[AnonymBruker]

Vil også legge til at du burde finne en veileder som kan gi deg økonomiske tips, jeg bor fortsatt hos foreldrene mine, men jeg tipper det finnes måter å forenkle den økonomiske situasjonen du sitter i. 

Anonymkode: e9368...571

[AnonymBruker]

Sender deg en klem! ❤️

Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du forteller, angående bitterheten på dine foreldre og sjalusien ovenfor dine venner. Selv er jeg oppvokst med omsorgssvikt, men her i gården var det bare det emosjonelle som sviktet. Jeg fikk ting jeg trengte (materialske verdier). Men jeg fikk ikke den tryggheten og omsorgen jeg skulle ha hatt. Istedenfor å anerkjenne følelsene mine ble jeg kjeftet på og straffet. Mor var truende og dramatiserende. Jeg har ikke tatt oppgjør med foreldrene mine, men jeg har et iskaldt forhold til min mor. Føles ut som en isfront. Pappa prater jeg med 1 gang i uka. Jeg har valgt å ta mer og mer avstand. 

Håper det ordner seg for deg en dag. Du er sterk!

Anonymkode: b1ad5...e5d

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Moren min har har psykiske problemer og spiseforstyrrelser og hadde alltid nok med seg selv. Hun klarte aldri se meg eller følge meg opp emosjonelt og selv om jeg hadde mat, klær og tak over hodet var jeg sulteforet på oppmerksomhet og anerkjennelse. 

Jeg har kastet bort over 10 år av livet mitt på selvhat og spiseforstyrrelser. Etter en mastergrad, supertrent kropp, høy inntekt og egen bolig innså jeg at jeg vil aldri føle meg bra nok fordi det ville aldri ta vekk omsorgsvikten i barndommen og følelsen av å være usynlig for sin egen mor. 

Jeg har nå sluttet å håpe på anerkjennelse og kjærlighet fra min mor. Sluttet å jobbe livet av meg for å bli akseptert av henne. Jeg holder kontakten til et minimum for å beskytte meg selv. Men jeg er fortsatt jævla bitter. Jeg er bitter for all tiden jeg har mistet, for alle mulighetene jeg ikke har hatt, bitter for alt jeg må finne ut alene og bitter for hvor langt etter jeg er mine jevnaldrende pga manglende støtte hjemmefra. Det er spesielt tydelig når jeg ser mine venner ha ressurssterke foreldre som hjelper med boliglån og utdanning ++ fordi foreldrene dems vil stille opp og HJELPE barna sine. Helt fremmed for meg, jeg må gjøre ALT alene, og det er så sårt. Vissheten om at mine venner har bedre forutsetninger enn meg fordi de kommer fra et hjem der foreldrene bryr seg om dem og kan hjelpe og veilede dem til å bli trygge voksne. Jeg har ingen å ringe hjem til når livet er vanskelig og ingen skulder å gråte på. Min mor er en fremmed og min far er død.

Du er ikke alene om å føle deg bitter. Og du har all grunn til det. Jeg har tatt avstand fordi jeg orker ikke lengre bli skuffet gang på gang, for nei - hun forandrer seg nok aldri. Og jeg orker ikke lengre være naiv og vente på å føle kjærlighet fra henne. Det er jævlig vanskelig og jeg føler sorg over å ha "mistet" henne, men helt ærlig så har hun aldri stilt opp, så egentlig er det ikke mye å miste. 

Anonymkode: 58c08...5d9