Hvordan få tilbake vennskapet og gnisten når begge er utslitt?

[AnonymBruker]

Jeg trenger råd for hvordan jeg kan bry meg mer om mannen min igjen. Ønsker å finne tilbake til den ‘gamle jeg’. Først kort oppsummert;

- Ble sammen tidlig i ungdomsårene. Flyttet raskt sammen, og giftet oss tidlig i 20 åra.                     - Vi planla å få barn sammen noen år etterpå, og har ei nydelig pie på 2 år nå. Ønsker flere barn. Avventer litt. 

Han er verdens beste mann, og pappa. Vi hadde et forhold bygd på vennskap. Vennskap med lidenskap. God sex, godt humør, mye latter, kos og kjærlighet. Kranglet selvfølgelig inn i mellom heftig, men aldri alvorlig. 10 år sammen alene, bare oss to. 

Så kom jenta vår. Vårt høyeste ønske. Vi elsker henne, og elsker fremdeles hverandre, men vennskapet har vi mistet. Jeg har blitt ei sliten kjerring, og jeg kritiserer han så mye. Ikke for hvordan han er som pappa, men for alle småting. Datteren vår sliter med søvn. Vi vet at dette tærer på. Hun har på 2 år aldri sovet lengre enn max 4,5 time i strekk. Trenger ingen råd her. Alt sjekket ut. Refluksmedisinert. 

Holder ut våkennetter, men liker ikke la henne overnatte bort da hun trenger så mye støtte på natta. Tror besteforeldrene takler det, men vi syns det er vondt å tenke på at jenta vår våkner og ikke har mamma eller pappa der. Bor også et stykke unna familie.

På 2 år har vi vært utenfor huset sammen alene 3 ganger. Jenta har overnattet borte 2 netter. Mamma satt vakt hjemme her den 3dje kvelden. 

Vi har liksom mistet oss. Jeg og han. Vi er alltid 3, og vi fokuserer alt på henne. Dette ønsker vi jo også selvfølgelig, men vi er også triste. Vi snakker mye. Har fremdeles sex, og unnskylder når vi har kranglet, men vi er åpne begge to om at vi er triste. Hva skjedde med oss? Med forholdet? Vi er så slitne hele tiden. Sure, lei, trøtt, og med veldig lita lunte mot hverandre. Ikke eksplosivt, men sånn «aah, irritasjon» som ligger der hele tiden. 

Kan det være for sent? Glemmer man helt? Vi var jo bestevenner som alltid hadde det gøy. Nå sitter vi alene sammen i 1-2 timer etter legging. Ingen orker noe, og vi er musestille for at jenta ikke skal våkne. Hun våkner av alt, og vi prioriterer å legge oss tidlig selv. 

Jeg savner han. Savner meg, og oss. Vil være god mot han, hele tiden. Hater at jeg blir sint for han fordi han søler på gulvet, og glemmer å tørke opp. Vi er begge flinke til å påpeke det den andre gjør «feil» nå. Hvorfor? Vi var ikke sånn. Hadde mye mer humor og spøk rundt uperfekthet. Forholdet vårt føles litt ukjent. 

 

Anonymkode: 4dbc8...cb7

[AnonymBruker]

Beklager å si dette, men du får det aldri tilbake. Deres forhold var rigget for 2.

Nå er det en ny verden med 3 i forholdet, alt er endret. Det beste du kan håpe på er at det går seg til. Det blir på en helt annen måte enn før, men det kan likevel bli bra.

Det gamle forholdet er historie.

Anonymkode: 2bee9...600

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Beklager å si dette, men du får det aldri tilbake. Deres forhold var rigget for 2.

Nå er det en ny verden med 3 i forholdet, alt er endret. Det beste du kan håpe på er at det går seg til. Det blir på en helt annen måte enn før, men det kan likevel bli bra.

Det gamle forholdet er historie.

Anonymkode: 2bee9...600

Det forstår vi jo begge to. Vi kan sitte å mimre om tiden tilbake, eller om tiden når vi skal være gamle sammen, men nyter også familietiden. Begge ønsker jo flere barn, eller, ett barn til. Dette på tross av alt slitet. Vi ønsker søsken til jenta vår, og vi elsker jo henne av alt! MEN, dersom man skal greie å forholde seg til at «det gamle forholdet» er dødt, så må det «nye forholdet», «det nye oss» være bedre enn dette. Vi må fungere bedre sammen. Ingen ønsker å bryte, vi ønsker bare mindre irritasjon og mer latter, slik det var før. Jeg VET at mange foreldre får til dette selv med 3-4 timers søvn om natta. Det er dette jeg ønsker råd til. Ikke bare et utsagt om ‘sorry, bli vant til at det er sånn’. Det må finnes måter for oss som par å øve på. Finne mer latter og humor over våkennetter, slit, ugjort husstell og enkle middager med søl over alt. Det må gå an å få snudd det.

TS

Anonymkode: 4dbc8...cb7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det forstår vi jo begge to. Vi kan sitte å mimre om tiden tilbake, eller om tiden når vi skal være gamle sammen, men nyter også familietiden. Begge ønsker jo flere barn, eller, ett barn til. Dette på tross av alt slitet. Vi ønsker søsken til jenta vår, og vi elsker jo henne av alt! MEN, dersom man skal greie å forholde seg til at «det gamle forholdet» er dødt, så må det «nye forholdet», «det nye oss» være bedre enn dette. Vi må fungere bedre sammen. Ingen ønsker å bryte, vi ønsker bare mindre irritasjon og mer latter, slik det var før. Jeg VET at mange foreldre får til dette selv med 3-4 timers søvn om natta. Det er dette jeg ønsker råd til. Ikke bare et utsagt om ‘sorry, bli vant til at det er sånn’. Det må finnes måter for oss som par å øve på. Finne mer latter og humor over våkennetter, slit, ugjort husstell og enkle middager med søl over alt. Det må gå an å få snudd det.

TS

Anonymkode: 4dbc8...cb7

Ok. HI var rettet mot at du ville ha tilbake det gamle forholdet. Utsagnet "sorry, bli vant til at det er sånn" er en mulig vei til at en slutter å dvele ved det gamle og ønsker det nye velkommen uten å la det gamle legge føringer.

Anonymkode: 2bee9...600

[AnonymBruker]

Det ER litt unntaktstilstand i forholdet i de årene man har små barn. Er selv mor til en som ikke sov natten gjennom før han var 2 år, og våknet en gang i timen natten gjennom, minst. På dagtid sov han kanskje tjue minutter om gangen. Det var slitsomme år, særlig fordi han hadde ad/hd i tillegg, så han var høyt og lavt og et veldig aktivt lite barn.

Det går seg til etterhvert, men årene med småbarn i hus må man bare gjennom. Man blir sliten, utslitt, utkjørt, søvnmangel, irritasjon som følge av alt dette.... prøv å ha årsakene i bakhodet, "Det er søvnmangelen som snakker nå" og tilgi hverandre lettere for feil.

Ellers; bruk barnevakt fast f.eks. en gang hver tredje måned, og gå ut en kveld for dere selv.

Anonymkode: e97a1...bc0

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg har så mange råd annet enn at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.   Har også en datter som sover dårlig om nettene, og i tillegg har vi krevende jobber.  Det er ikke mye overskudd eller energi igjen.  I tillegg så skal man passe på sin egen helse og trene litt.  Egentid utover litt trening (2 timer i uka) og partid er omtrent ikke eksisterende

Men samtidig så er jeg innstilt på at både livet er forandret for alltid og dette er en periode som er tøft for forholdet og som vil bedre seg etterhvert som hun blir eldre og får mer rutine på ting, og ikke minst mer søvn.  Mangel på søvn på virker jo alt! 

Det som gjør at jeg ikke stresser er at klarer å skille mellom ting.  Jeg elsker mannen min.  Jeg syns fortsatt han er den deiligste mannen jeg vet om.   Jeg vet han ennå er min bestevenn.  Jeg har dette i bakhodet selv om han irriterer meg grønn enkelte dager og jeg heller vi ligge flatt ut på sofaen enn å hoppe i halmen med han.  Vi har sex når vi finner energien til det, og får vi en time alene sammen så er det helt luksus og vi nyter det! 

Og det er nettopp det at når vi har tid sammen og litt overskudd så har vi det veldig bra, så da vet jeg at vi bare må komme oss igjennom småbarnsperioden.  Også snakker vi mye om det sånn at vi begge har en forståelse av situasjonen, og vi vet det vil bli enklere etterhvert selv om det aldri vil bli det samme Og jeg er flink til å be om unnskyldning i etterkant om jeg har oppført meg dust.  Også er vi begge like betatt av datteren vår og vi har det mye morsomt sammen alle tre selv i en hektisk hverdag.   

 

Anonymkode: 1be51...edd

[AnonymBruker]

Vi har det på mange måter likt, og min oppfatning er at de fleste har det mer eller mindre sånn. 

Det beste er å bare akseptere, gjøre sitt beste for å ta vare på litt av det som var, og huske at barna ikke er små for alltid. Dere har ikke mistet noe, det bare ligger skjult under alt slagget av slit og søvnløshet🙂 kjenn på at kjærligheten er der like vel, selv om den ikke er umiddelbart tilgjengelig akkurat nå. 

Vi har en treåring, og det siste året kjenner jeg vi begynner å få igjen mye mer av tidligere energi, og fine ting fra forholdet vårt før er på vei tilbake.

Et annet råd: kanskje ikke få to tette nå? Ikke alle forhold tåler det, og ikke alle takler småbarnsfasen like godt. 

Vi ser våre begrensninger: vi er sensitive for stress og mas, trenger begge mye søvn og blir lett kritiske til hverandre når vi er slitne. 

Nå skal vi nyte de neste årene med et større barn, og ikke tenke noe på flere før om en god stund. Alt for mange forhold ryker i småbarnsfasen! Vi tar ikke sjansen. 

 

Anonymkode: 906c7...031