Holde sammen for barnas skyld

[AnonymBruker]

Hei. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget..Kanskje er det flere som er i samme situasjon som meg? Kanskje noen har gode råd eller ønsker å dele noen erfaringer? 

I hvertfall, slik er min situasjon: Jeg har en datter på 2 år, og en barnefar/samboer som er ganske fraværende. Jeg har en jobb i 100 % stilling, og føler at jeg har aleneansvar for både barn, huslige oppgaver, pluss alt annet. Samboer jobber borte i en såkalt ukesturnus (en uke borte på jobb, en uke hjemme). Den uken han er borte er jeg hjemme alene, jeg går da på arbeid, leverer/henter i bhg, handling, matlaging, rydding, snømåkking osv, alt som følger med det å ha hus og barn. Problemet er at når samboer kommer hjem på friuke, da har han bokstavelig talt også en friuke. Han er lite interessert i å leke/aktivisere dattera vår, gjør ikke husarbeid, henter/leverer i bhg maks 1 gang i uka (må selvfølgelig også spørre han om å gjøre dette), han gjør generelt veldig lite for å hjelpe til. Det er også et problem for han å stå tidlig opp om morgen. Jeg har tatt opp alle disse tingene, med å prøve å forklare at det er veldig sårt for meg og at jeg er sliten av å måtte gjøre alle tingene selv uke etter uke. Når samboer er på jobb en uke, har han fri hver ettermiddag/kveld (han kan da slappe av, gjøre det han har lyst til). Når han kommer hjem har han også mange timer kun til seg selv (Barnet er i bhg, og jeg er på jobb i ukedagene). Likevel er ikke denne "fritiden" godt nok, og når jeg tar opp problemet så synes han ikke selv at han har nok fritid. Jeg har omtrent aldri tid til meg selv (bor langt unna familie, så har sjeldent barnevakt), dette virker det som barnefar ikke forstår/bryr seg om. Det skal sies at jeg og min samboer er veldig ulike også, dette kommer mer og mer synlig fram. Dette er ulikheter i alt fra verdier til interesser. Kommunikasjonen er også dårlig mellom oss. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Synes det er veldig provoserende og sårende å leve sammen med en person, som verken er interessert i å samtale med meg eller hjelpe til med hus og barn. Har samtidig ikke lyst å gå gjennom et samlivsbrudd og forholde meg til alle samværsordningene når dattera er så liten.. (da jeg vet at det hadde vært min svigermor som måtte ha passet dattera hvis han skulle hatt samvær) men det er en annen historie. 

Er noen flere som er min situasjon eller som har kan komme med noen gode råd? 

 

Anonymkode: 7db6b...64a

[Ild]

Ta en alvorlig prat med 3. part til stede hvor du tar opp disse tingene. Er det ikke blitt varig endring innen 4 mnd, så start skilsmisseprosessen.

 

[Surriball]

1 time siden, Ild skrev:

Ta en alvorlig prat med 3. part til stede hvor du tar opp disse tingene. Er det ikke blitt varig endring innen 4 mnd, så start skilsmisseprosessen.

 

Dette. 

Det er ikke verdt å være ulykkelig i et forhold hvor du kun fungerer som tjener. 

[Carrot]

Enig med de over, så sant ikke dette er noe du kan leve med resten av livet start med å si "dette er ikke OK" og sett igang endringene du ønsker se. 

[AnonymBruker]

Det blir veldig mange år og holde sammen om det "kun" er for barnet når hun er 2. Hvordan vil ditt liv se ut om 10 år om det ikke endrer seg?

Anonymkode: a514e...8a6

[Mkaro90]

-

Endret 23. januar 2019 av Mkaro90

[AnonymBruker]

Dersom det ikke nytter å prate med han for å få en endring, prøv å få han med til familievernkontoret? Hvis det ikke går ville jeg forlatt han og gått videre med livet. Livet er for kort til å være ulykkelig. 

Anonymkode: af18a...59f

[AnonymBruker]

TS her. 

Takk for svar. Det er ganske kjipt å tenke på at det er "sånn" det skal være fremover. 
Jeg er også skuffet over at jeg er kommet i denne situasjon, ikke slik jeg så for meg at familielivet skulle bli. 
Er det noen andre som har vært i denne situasjonen, og fått til en endring? 

Samværsordning/delt bosted osv er hjerteskjærende å tenke på, da jeg ikke har lyst å sende barnet mellom 2 hjem...
Dette spesielt siden hun enda er så liten. 

Anonymkode: 7db6b...64a

[Snedig]

Blir provosert bare av å lese om det. Tror ikke du greier å holde ut så mye lengre før du blir forbanna, bitter og hater han. Tenker også for barnet at det er bedre at bruddet kommer nå enn om 2-3 år.

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. 

Takk for svar. Det er ganske kjipt å tenke på at det er "sånn" det skal være fremover. 
Jeg er også skuffet over at jeg er kommet i denne situasjon, ikke slik jeg så for meg at familielivet skulle bli. 
Er det noen andre som har vært i denne situasjonen, og fått til en endring? 

Samværsordning/delt bosted osv er hjerteskjærende å tenke på, da jeg ikke har lyst å sende barnet mellom 2 hjem...
Dette spesielt siden hun enda er så liten. 

Anonymkode: 7db6b...64a

En ting er hvor lite han bidrar, men hvordan er forholdet mellom dere to? Det høres relativt iskaldt ut, i og med at du også kaller han "barnefar" (og ikke "mannen min"/"kjæresten" el.l.). Elsker du han på tross av dette, sånn helt i bunnen? Er det noe der som kan reddes?

Rent praktisk sett høres jobben hans ut som et problem - kan han få ny skiftordning eller ny jobb med lite eller ingen skiftarbeid? 

Anonymkode: 70a62...e7c

[AnonymBruker]

Spørsmålet er hva som veier tyngst for deg. Klarer du å bare se barnet ditt 50% av tiden? Det er realiteten ved en skillsmisse. 
Og klarer du å tenke på at en slappfisk som han gjør jobben sin som alenepappa.

 

Anonymkode: 441cf...109

[Cappuccino987]

Herregud, det her er som et utklipp av livet mitt 😮

Jeg har det ganske så likt som deg. Vi har en unge på 3,5 år og vi lever bare under samme tak. Vi har ikke sex, han prater til meg på en dårlig måte, vi har fullstendig ulikt syn på verdier, og vi er ikke kjærester mer. Han mener vi SKAL holde sammen fordi vi er voksne mennesker, men jeg orker snart ikke mer. Det siste året har det vært ille, men det virker som han vil holde ut. Vi har vært en gang i parterapi og jeg har gitt uttrykk for at jeg er i veldig usikker. DEt som holder meg tilbake er å ha ungen vår annenhver uke, for samboeren min har sagt at han vil lage et helvete om jeg prøver meg på annen ordning enn 50/50. Jeg er også livredd at han ved et brudd kommer til å lage helvete slik at ungen vår merker det/påvirke han negativt/snakke stygt om meg når han har han. Huff, det er så ille. Han mister hodet helt når han blir sint og sier så mye sårende ting for å gjøre meg usikker, slik at jeg skal være lenger i forholdet.. Jeg aner heller ikke hva jeg skal gjøre/tør å gjøre, for jeg vet innerst inne at forholdet ryker..

Han mener jo også at siden vi har vært kjærester i 11 år så er det gitt at man må være sammen resten av livet, selv om det ikke fungerer.

Endret 23. januar 2019 av Cappuccino987

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg har hatt det helt som deg, men lignende. I vårt tilfelle ble det bedre, men det krevde jo en mann som i det minste var litt villig til å jobbe med seg selv.

Jeg følte nærmest jeg var alenemor de 2 første årene. Han leverte/hentet ikke bhg, han la ikke barnet til å sove, tok 0% av nattevåket, lagde sjeldent mat, han kom ikke en gang på å smøre ei brødskive til ungen i frokosttiden, kle på han, skifte bleie og slike enkle selvfølgelige ting. Når vi var hjemme alle sammen satt han bare ved pc'n eller så på TV.

Jeg sa ifra flere ganger og han sa alltid han skulle endre seg. Også endret han seg i 2 dager før det var tilbake i den samme tralten.

Til slutt ble jeg sint, skikkelig sint, og tenkte som deg på å dra. Men var ikke villig til å ha barnet mitt bare 50%. Så jeg bestemte meg for at istedet for å kreve at han skulle endre alt på en gang krevde jeg at han endret en og en ting. Jeg startet med å få han til å hente i bhg mot at jeg leverte. Og jeg sto beinhardt på kravet, var streng og bestemt. Så ble det til at jeg bare han skifte bleie, så stå opp med han på morgenen osv.

Nå er han til tider en bedre forelder enn hva jeg føler meg som. Tror han våknet litt når han selv så hvor mye jobb det faktisk er å ha barn. Det gjorde også at han knyttet seg mer til han tror jeg, så nå leker han med han også. I tillegg solgte han faktisk pc'en sin, så jeg er kjempeglad for at ting har blitt som det har blitt. Men det krevde jo som sagt en mann som faktisk var villig til å endre seg.

Anonymkode: b8dd6...bd2

[AnonymBruker]

Forholdet vårt ble forsåvidt også mye bedre av det. Det er vanskelig å holde på følelsene til en mann man er drittlei av at ikke hjelper til. Men det er langt ifra vanskelig når jeg ser en mann som jeg vet stiller opp og gir av seg selv til både meg og sønnen vår. Det betyr kjempemhe for forholdet vårt.

Anonymkode: b8dd6...bd2

[Cappuccino987]

Jeg tror i mitt tilfelle at jeg er så drittlei og så langt avgårde i prosessen at tanken på å finne tilbake er helt ukjent for meg. Det er fælt å si det, men jeg greier ikke å snu meg sånn uten videre og plutselig få sterke følelser igjen. Det er sånn en vanskelig situasjon..

[Engel]

Vil bare gi deg et råd, og det er å prøve alt du kan å få forholdet til å fungere, og tenke deg nøye om før du går til brudd. det som kan bli bedre ved et samlivsbrudd kan sjeldent veie opp for at man mister mye tid med sitt eget barn. Nå vil kanskje ikke faren til barndet ditt kreve å ha barnet 50%, men det kan skje. Og da går du rett og slett glipp av halve livet til barnet ditt. Vær sikker på at det faktisk er verdt det, for det er utrolig mye mer vanskelig og vondt enn det mange tror. Både for deg, faren og ikke minst barnet.

[AnonymBruker]

Takk for gode råd. 
Jeg får vondt i magen av bare tanken på en 50% ordning, så en slik løsning er uaktuelt. Håper jeg også kan få til en endring som ble beskrevet litt lenger opp. Er ihvertfall verdt forsøket. Det er en liten trøst å vite at vi er flere i samme båt, og at det kan finnes håp for forbedring. Det man kan lure på er hvordan den personen man opprinnelig ble forelsket i, og fremsto som et knakende godt valg å få barn med, kan forvandle seg til en lat, trassig tenåring.

Jeg tenker jeg prøver meg på det innspillet som ble beskrevet ovenfor. Et taktisk "bakholdsangrep" med en innføring av en ting om gangen. 

Det var godt å få ut litt frustrasjon! 

 

Anonymkode: 7db6b...64a

[Minlillesky]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode råd. 
Jeg får vondt i magen av bare tanken på en 50% ordning, så en slik løsning er uaktuelt. Håper jeg også kan få til en endring som ble beskrevet litt lenger opp. Er ihvertfall verdt forsøket. Det er en liten trøst å vite at vi er flere i samme båt, og at det kan finnes håp for forbedring. Det man kan lure på er hvordan den personen man opprinnelig ble forelsket i, og fremsto som et knakende godt valg å få barn med, kan forvandle seg til en lat, trassig tenåring.

Jeg tenker jeg prøver meg på det innspillet som ble beskrevet ovenfor. Et taktisk "bakholdsangrep" med en innføring av en ting om gangen. 

Det var godt å få ut litt frustrasjon! 

 

Anonymkode: 7db6b...64a

En alvorsprat med tredjeperson tilstedet hadde nok vært godt for dere. Har dere tid til å bare være kjærester innimellom? Date? Alene tid sammen, finne på noe sammen? Det er like viktig det, som å være mamma og pappa for barnet. Forhold må jobbes med hele tiden, sånn er det jo..