Få barn når man har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline)?

[AnonymBruker]

Hva tenker dere om å få barn når man har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse type borderline? Jeg er 24 år og har nylig fått denne diagnosen. Jeg ønsker meg barn en gang i fremtiden og ønsker derfor gjerne høre andres tanker rundt det å få barn når man har en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Burde jeg kanskje sette mine egne ønsker til side med tanke på de manglene jeg vil ha som mor eller tror dere jeg kan gi et barn det som det trenger?

Jeg sliter en del med angst og usikkerhet. Jeg er veldig impulsiv og har ofte en følelse av tomhet. Jeg har også veldig svingende tanker rundt meg selv, min egen identitet og mål i livet. Det med ustabile relasjoner og trusler om selvskading eller selvmord kjenner jeg meg ikke igjen i dersom noen her skulle automatisk forbinde borderline med dette og anta at det er tilfelle.

Jeg har ikke snakket med behandleren min akkurat om det å få barn da det ikke er aktuelt akkurat nå, men jeg har sagt at jeg har tenkt å søke jobb i barnehage og da fikk jeg til svar at "det tror jeg du hadde passet bra til, jeg tror at du er en person som barna lett hadde fått tillit til".

Er her noen som har erfaring enten de da har diagnosen selv eller er pårørende til noen som har den? Hva tenker dere om å få barn? Ønsker gjerne erfaringer fra de som kjenner diagnosen, men andre er også velkommen til å svare. 

Anonymkode: b8ae2...016

[wahaj]

Anbefaler deg å ta gruppeterapi (mbt) og bli friskmeldt før du får barn. Blir du ikke frisk, så vil det gå utover barna, på en negativ måte.

[AnonymBruker]

Jeg ville i grunn frarådet deg å få barn, dessverre, men dette kan du jo ta opp med behandlerne dine og få deres synspunkter på? At du hadde passet inn i en barnehage betyr jo ikke nødvendigvis at du er skikket til å få egne barn. 

Min erfaring med borderline begrenser seg til en kjæreste jeg en gang hadde med denne diagnosen, og han hadde aldri passet til å få barn. Men det er jo forskjell på folk selv innenfor samme diagnosespekter. Ta det opp med behandlerne dine og kanskje også dine nærmeste, som kjenner deg best. 

Anonymkode: db38e...a66

[AnonymBruker]

Jeg har den diagnosen og noen til og har ett barn. Barnevernet har vært involvert ved flere anledninger etter diverse bekymringsmeldinger. De har gått inn, undersøkt og avsluttet. 

For meg går det greit, jeg har tett oppfølging av helsestasjon, fastlege, DPS og BUP (spe og småbarnsteamet kom inn når jeg ble gravid) Jeg har også en mann som står støtt ved siden, hadde jeg ikke hatt han hadde det nok ikke gått. Det er slitsomt, til tider vanskelig å håndtere alt, men jeg gjør så godt jeg kan og barnet har en utvikling over gjennomsnittet. 

Tror det viktigste er at jeg var og er ganske stabil, med noen perioder ustabilitet, men der dekker mannen opp

Anonymkode: aeed9...42b

[AnonymBruker]

skaff deg selvinnsikt, mestringsstrategier og et godt og støttende nettverk først! selv stabile mennesker blir ustabile i den første og mest slitsomme spebarnsfasen uten dette. 

Anonymkode: eb549...66a

[AnonymBruker]

Det er en voldsom diagnostisering av Emosjonelt ustabil PF for tiden: i en grad at du bør ha en viss skepsis til hvorvidt diagnosen egentlig er korrekt. Du bør rett og slett sørge for en second opinion utredning, fordi den spys ut på alle som bare er inne ustabile perioder i livet om dagen og kan være svært ødeleggende å ha i papirene sine..

Hva med å legge barneplanene på hylla for et par år og bruke tiden til å stabilisere alt det andre livet ditt med jobb, fast bolig og forhold, og se hvor emosjonelt ustabil du egentlig er om du har faste rutiner til det kjedelige, over lengre tid? Det er konstruktivt i forhold til en eventuell fremtid med barn og psyken din enten du nå er emosjonelt ustabil eller ikke.

 

Anonymkode: e0abe...042

[AnonymBruker]

TL;DR: Barn som er ønsket og godt planlagt har veldig gode forutsetninger for å få et godt liv. Allikevel er ustabiliteten i diagnosen svært uheldig for barn å leve med ettersom de ikke kan velge foreldrene sine og sannsynligvis er mer utsatt for å få psykiske plager selv.

Jeg har samme diagnose, men i en mild form slik at jeg virker "normal" for andre utenfor mine aller, aller nærmeste og jeg klarer å fungere i jobb/studier. Allikevel tenker jeg at det er fornuftig av meg å ikke få barn. Jeg tror jeg har mange kvaliteter som trengs for å være en god mor og jeg har en god utdannelse, trygg inntekt, samboer som ville blitt en fantastisk far og slik sett er alle "rammene" på plass. Men...når jeg får mine "dype daler", som kan skje fra et sekund til et annet (ustabilt, som jo er en del av diagnosen), så blir jeg helt lammet av vonde følelser og tanker og jeg klarer ikke tenke rasjonelt. Jeg klarer ikke engang å ta ordentlig vare på meg selv, og hvis noe hindrer meg fra å agere på mine impulser føler jeg at jeg "klikker" for meg. Og det vil ikke bli bedre med lite søvn, mas, krav og forventninger fra små barn. Jeg har jobbet i barnehage faktisk, og jeg liker barn, men jeg er redd jeg ville "ødelagt" mine egne barn som må leve med meg 24/7 + at jeg også har lett for å bli deprimert, så jeg tenker garantert at jeg hadde fått fødselsdepresjon ++. Jeg tror også at i mitt tilfelle er det gener og predisponering involvert, så jeg vil ikke risikere og gi det videre til mine barn. Jeg vokste selv opp med vold i hjemmet og en spiseforstyrret mor, og jeg er ganske bitter for at jeg har fått så store problemer slik at jeg fikk denne diagnosen, det unner jeg ingen og iallefall ikke mine hypotetiske barn. 

Allikevel, så nevner du jo at du scorer høyt på noen deler av symptomene, men lavt på andre. Så vi er jo alle forskjellige. Jeg tenker uansett at et barn som er ønsket har en veldig god forutsetning, og hvis man i tillegg har en diagnose som gjør at man tar ekstra forhåndsregler og planlegger godt tenker jeg at det er et godt utgangspunkt for en familieforøkelse. En stabil og trygg medforelder er jo helt nødvendig med en slik diagnose tenker jeg. Og til slutt; det er jo heldigvis mulig å bli frisk! Og du går jo allerede til behandling, så jeg tenker at det absolutt ikke er "umulig" å oppdra barn når man har denne diagnosen, men at det krever litt mer planlegging og at man er VELDIG flink til å gjøre jobben med å holde seg så stabil som mulig. 

❤️ 

Anonymkode: fc640...087

[AnonymBruker]

Moren min har den diagnosen og utifra min erfaring: Ikke få barn! 

Jeg skulle ønske moren min aldri fikk barn, for den oppveksten jeg hadde unner jeg ikke min verste fiende. Livet mitt er ødelagt og jeg er ufør pga traumene som hun påførte meg både direkte og indirekte. 

Anonymkode: 13cab...625

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har den diagnosen og noen til og har ett barn. Barnevernet har vært involvert ved flere anledninger etter diverse bekymringsmeldinger. De har gått inn, undersøkt og avsluttet. 

For meg går det greit, jeg har tett oppfølging av helsestasjon, fastlege, DPS og BUP (spe og småbarnsteamet kom inn når jeg ble gravid) Jeg har også en mann som står støtt ved siden, hadde jeg ikke hatt han hadde det nok ikke gått. Det er slitsomt, til tider vanskelig å håndtere alt, men jeg gjør så godt jeg kan og barnet har en utvikling over gjennomsnittet. 

Tror det viktigste er at jeg var og er ganske stabil, med noen perioder ustabilitet, men der dekker mannen opp

Anonymkode: aeed9...42b

Jeg mener på ingen måte å si at barnet ditt ikke har det bra - og jeg har all respekt for at du velger å bli fulgt opp såpass tett.

Men......jeg er vokst opp med rusavhengige foreldre. Og all forskning tyder på at det å vokse opp med moderat/sterkt psykisk syke foreldre gjør like stor skade som om man hadde en rusavhengighet.

Og jeg kunne virkelig ikke i min villeste fantasi anbefalt noen det. Jeg har venner som har psykisk syke foreldre, og det har virkelig hatt mye å si - ikke på den positive siden.

Jeg har aldri møtt ett eneste menneske som har snakket positivt om å vokse opp med en forelder som har hatt større psykiske vansker eller avhengighetsutfordringer.

Du har rett i at det å ha en trygg og frisk forelder i tillegg har mye positivt å si - men det tar dessverre aldri bort den belastningen det er å vokse opp med foreldre som har større problemer med helsen.

Jeg prøver virkelig ikke å dømme her, og jeg er klar over at en selv ikke er unntatt muligheten for å få større utfordringer med fysisk/psykisk helse. Men det er virkelig ikke optimalt at man må følges tett opp av et større apparat over tid. En ting er om man rammes noe tilfeldig av fødselsdepresjon, og har mildere nedturer iløpet av livet. Det er innenfor normalen. Langvarige diagnoser som krever moderate til større endringer i livet er jo ikke stabilt og bra for barn. 

Så at man skal planlegge å få barn med denne diagnosen, det ville jeg aldri anbefalt. 

At man gjør alt man kan for å bedre situasjonen om man først er langt på vei med barn i graviditet, det er noe annet.

Anonymkode: 3838a...2b2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener på ingen måte å si at barnet ditt ikke har det bra - og jeg har all respekt for at du velger å bli fulgt opp såpass tett.

Men......jeg er vokst opp med rusavhengige foreldre. Og all forskning tyder på at det å vokse opp med moderat/sterkt psykisk syke foreldre gjør like stor skade som om man hadde en rusavhengighet.

Og jeg kunne virkelig ikke i min villeste fantasi anbefalt noen det. Jeg har venner som har psykisk syke foreldre, og det har virkelig hatt mye å si - ikke på den positive siden.

Jeg har aldri møtt ett eneste menneske som har snakket positivt om å vokse opp med en forelder som har hatt større psykiske vansker eller avhengighetsutfordringer.

Du har rett i at det å ha en trygg og frisk forelder i tillegg har mye positivt å si - men det tar dessverre aldri bort den belastningen det er å vokse opp med foreldre som har større problemer med helsen.

Jeg prøver virkelig ikke å dømme her, og jeg er klar over at en selv ikke er unntatt muligheten for å få større utfordringer med fysisk/psykisk helse. Men det er virkelig ikke optimalt at man må følges tett opp av et større apparat over tid. En ting er om man rammes noe tilfeldig av fødselsdepresjon, og har mildere nedturer iløpet av livet. Det er innenfor normalen. Langvarige diagnoser som krever moderate til større endringer i livet er jo ikke stabilt og bra for barn. 

Så at man skal planlegge å få barn med denne diagnosen, det ville jeg aldri anbefalt. 

At man gjør alt man kan for å bedre situasjonen om man først er langt på vei med barn i graviditet, det er noe annet.

Anonymkode: 3838a...2b2

Det er absolutt ikke optimalt at jeg har et barn samtidig som jeg sliter psykisk, det er jeg enig i.

vi gjør det beste vi kan med de forutsetningene vi har og mer enn det får vi ikke gjort. Oppfølgingen over lang tid går på meg, sjeldent barnet er mer, så barnet påvirkes ikke av det.

Anonymkode: aeed9...42b

[Sirah]

Ingen er diagnosen sin og to personer med samme diagnose er ikke like. Det finnes mange der ute som ikke burde fått barn på samme måte som det finnes mange som er/hadde blitt fantastiske foreldre. Ta denne samtalen med behandleren din du TS ❤️ Lykke til!

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er absolutt ikke optimalt at jeg har et barn samtidig som jeg sliter psykisk, det er jeg enig i.

vi gjør det beste vi kan med de forutsetningene vi har og mer enn det får vi ikke gjort. Oppfølgingen over lang tid går på meg, sjeldent barnet er mer, så barnet påvirkes ikke av det.

Anonymkode: aeed9...42b

 

Barnet påvirkes selv om det ikke er tilstede. Man påvirkes både av det gode og det dårlige. Flott at du får hjelp og har god støtte, men barnet ditt påvirkes enten du vil eller ikke. 

Min mor er bipolar og jeg påvirkes fortsatt av hennes behandling selv om jeg har bodd hjemmefra i over 20 år. 

Barndommen min var preget av usikkerhet og ustabilitet. Jeg visste aldri når hun hadde gode eller dårlige perioder. Jeg ble tvunget til et ansvar jeg aldri skulle hatt i ung alder.

Når hun hadde sine gode perioder var hun helt fantastisk. 

Jo eldre jeg ble jo mer usikkerhet skapte diagnosen hennes. Hun kunne stå å ønske meg god morgen og lage frokost til meg for deretter to minutter senere å stå å skrike alskens ukvemsord til meg uten grunn.

Så ut i fra min egen erfaring så bør man unngå barn før man er frisk nok. 

Anonymkode: 6f816...53a

[AnonymBruker]

Jeg synes det er vanskelig å gi råd siden alle med BPD er ulike men prøver allikevel. Jeg hadde en forelder som var «High-functioning» BPD og hun var flink så lenge vi barna passet inn i hennes ide av det ideelle livet. Hun hadde ikke kapasitet til å vise oss ekte kjærlighet men på utsiden ga hun oss alt og var en flink mor da vi var små. Problemene startet da vi fikk egne meninger. Siden hennes identitet var bundet opp i våre oppførsel var det et stort nederlag hvis vi var uenige med henne. Vi levde konstant i frykt for å utløse krangling. Faren min støttet henne i alle krangler så dessverre er barndommen min påvirket av skam, dårlig samvittighet og om å aldri strekker til. Jeg synes også det var vanskelig å forholde meg til dårlig impulskontroll og hater å bruke penger og kjøpe klær fortsatt. Jeg har det bra nå med to barn selv men jeg tviler av og til på mine egne evner som forelder. Jeg ville anbefalt at du fokuserer på å få sykdommen under kontroll før barn. Og fortsetter med behandling selv om du tror det går bra. Lykke til   

Anonymkode: 77703...9b5

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Barnet påvirkes selv om det ikke er tilstede. Man påvirkes både av det gode og det dårlige. Flott at du får hjelp og har god støtte, men barnet ditt påvirkes enten du vil eller ikke. 

Min mor er bipolar og jeg påvirkes fortsatt av hennes behandling selv om jeg har bodd hjemmefra i over 20 år. 

Barndommen min var preget av usikkerhet og ustabilitet. Jeg visste aldri når hun hadde gode eller dårlige perioder. Jeg ble tvunget til et ansvar jeg aldri skulle hatt i ung alder.

Når hun hadde sine gode perioder var hun helt fantastisk. 

Jo eldre jeg ble jo mer usikkerhet skapte diagnosen hennes. Hun kunne stå å ønske meg god morgen og lage frokost til meg for deretter to minutter senere å stå å skrike alskens ukvemsord til meg uten grunn.

Så ut i fra min egen erfaring så bør man unngå barn før man er frisk nok. 

Anonymkode: 6f816...53a

Barnet påvirkes selvfølgelig av sykdommen min, formulerte meg dårlig. men blir ikke direkte påvirket av at jeg går til psykologer når det er i barnehagen. At barnet blir påvirket av mine opp og nedturer er en selvfølge, men heldigvis har vi et godt støttesystem i ryggen og klarer oss.

Anonymkode: aeed9...42b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Barnet påvirkes selvfølgelig av sykdommen min, formulerte meg dårlig. men blir ikke direkte påvirket av at jeg går til psykologer når det er i barnehagen. At barnet blir påvirket av mine opp og nedturer er en selvfølge, men heldigvis har vi et godt støttesystem i ryggen og klarer oss.

Anonymkode: aeed9...42b

Og jeg prøver på ingen måte å si at det er knirkefritt og vil heller ikke anbefale noen å få barn om man er syk. Det er beintøft, men nå er situasjonen sånn og da må bare gjøre det beste ut av det.

Anonymkode: aeed9...42b

[Gent82]

Herregud hvorfor ikke?? Borderline foreldre finns det i hver bygd og by. Kjør på.

[Gjest Dødningehode]

De tar vel skade av deg, mens det positive veier opp, som med de fleste andre barn. Det er nok både fordeler og ulemper med en psykisk syk mor. Spørsmålet er om det ikke blir veldig belastende for deg. Barn er liksom ikke noe man kan levere tilbake til butikken hvis man er misfornøyd etter 14 dager. 

[AnonymBruker]

Hvordan er prognosene med en slik diagnose da? Kan man bli ganske stabil med behandling? 

Anonymkode: 13428...988

[AnonymBruker]

Hvis du selv er motivert for forandring, altså å stoppe den negative spiralen som du selv er et produkt av, så har du det beste utgangspunktet.

Men du må være PÅ, motivert, informert, om hvorfor DU har blitt slik (foreldrene dine gjorde deg slik), og være utrolig påpasselig med å ikke gå i de samme fellene selv, som er utrolig vanskelig, når det er nettopp den lærdommen og bagasjen man har med seg.

Behandling, og et eget ønske om utvikling og bedring er alfa og omega, og bare det at du selv erkjenner at du har disse utfordringene, og gjør noe med de, er det beste utgangspunktet.

Men, ikke få barn før du har det bedre med deg selv, barn spiser deg opp, krever all oppmerksomhet, du får null forståelse eller aksept av omgivelser, familie, skole, barnevern for egne vansker og utfordringer hvis du har barn, da skal du bare sette deg selv totalt til side og kun gjøre ting som er til barnets beste, ikke til ditt eget beste.

Så du burde være langt og godt på vei i behandling og bedring før du velger å frivillig utslette deg selv som person, til fordel for et annet menneske (barnet ditt), litt på samme måte som du selv ble utslettet som person som barn, av foreldrene dine, som er hovedårsaken til at du utviklet bordeline.

Tenk nøye gjennom om du har lyst til å oppleve det igjen, og om du er i stand til å takle det bedre nå....

Anonymkode: d0a12...746

[AnonymBruker]

Jeg har kompleks ptsd (og en lang journal i psykiatrien som begynte da jeg var 5 år) som kan minnes mye om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg er 20 år, og føler jeg er for ustabil til å bli mor. Jeg vet ikke om jeg må leve med senskader hele livet, men jeg håper jeg blir såpass frisk at jeg kan ta vare på et barn om 5 eller 10 år. 

Jeg tenker dette er en vurdering du burde ta sammen med helsepersonell og behandler i psykiatrien. De kjenner deg 😊 Ønsker deg lykke til uansett 

Anonymkode: 38416...7f7