Bør jeg fortelle sjefen at jeg søker ny jobb?

[AnonymBruker]

Jeg har et lite dilemma som jeg trenger hjelp med. Det er kanskje greit å først forklare hvorfor jeg søker ny jobb:

Etter å ha jobbet ca. 4 år i en ganske stor bedrift i Oslo, bestemte jeg og samboeren min oss for å flytte tilbake til hjembyen vår (også en relativt stor norsk by). Jeg fikk en lignende jobb (innen administrasjon), men med litt mer ansvar og bedre betaling. Allerede første dagen merket jeg at noe ikke helt stemte. Jeg fikk ikke den opplæringen og oppfølgningen jeg hadde blitt lovet i ansettelsesprosessen, og ble mer eller mindre overlatt til meg selv, før jeg omsider klarte å overtale en kollega til å gi meg litt veiledning i bruk av systemene og hvilke systemer jeg skulle fokusere på. Altså, ikke et veldig inkluderende arbeidsmiljø.

Da jeg startet var vi totalt 3 stk på min "avdeling". Etter ca. 6 måneder hadde to sluttet, og vi fikk inn en ny person. Omtrent en måned etter at denne personen startet, hadde jeg en uke ferie, og da jeg kom tilbake var denne personen også sluttet - dvs, sluttet på dagen (jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det var mangel på opplæring og oppfølgning). Dermed sto jeg der helt alene, ganske ny, og ingen kollegaer å støtte meg til. Jeg var alene i "avdelingen" i nesten 8 måneder før det kom en ny person. I løpet av denne tiden ble det ganske intensivt på jobb. Som ny både i stillingen og i organisasjonen visste jeg ikke helt hvordan ting skulle gjøres, jeg visste ikke historikken, jobbet nok ganske treigt og gjorde også noen feil. I tillegg skulle jeg dekke funksjonen som to andre stillinger tidligere hadde hatt. Det sier nok seg selv at jeg i løpet av denne tiden ble utbrent, og som et resultat sykemeldt noen uker. Hele tiden hadde jeg vært i dialog med sjefen om at jeg syns situasjonen var uholdbar, men lite ble gjort for å endre dette i forkant av sykemeldingen. Da jeg kom tilbake ble jeg lovet at det skulle bli så mye bedre, og det ble gjort noen endringer i mine arbeidsoppgaver. Når den nye personen også kom etterhvert ble det noe enklere i forhold til arbeidsmengde.

Det er nå litt over halvannet år siden den nye personen startet, og fortsatt syns jeg det er helt uutholdelig å være her. Jeg har virkelig prøvd å snu situasjonen, for jeg liker virkelig arbeidsoppgavene mine. Problemet er arbeidsmiljøet, og det er det som har vært problemet hele tiden jeg har vært her. Dette med arbeidsmiljøet, og mistrivsel, har også vært tema på medarbeidersamtalene mine. Jeg har sagt, og det mente jeg også, at jeg ønsker å gi denne jobben en sjanse og jeg føler at jeg har gjort det jeg kan for å snu situasjonen. 

Men, arbeidshverdagen er likevel preget av at jeg i liten grad blir inkludert og informert om ting som er relevant for det jeg skal gjøre. I stedet blir jeg ofte "pålagt" oppgaver som ikke er en del av min stillingsbeskrivelse (f.eks. kalle inn til møter jeg selv ikke skal være med på, koke kaffe, gjøre i stand møterom, bestille lunsj). Jeg blir også kalt inn på møter for å "gjøre rede for" hvorfor ting er sånn eller sånn, uten at jeg har noen forutsetning for å kunne svare på dette (ofte gjelder det ting som går tilbake lenge før jeg startet, eller ting som har blitt bestemt uten at jeg har vært tilstede). Det hender også ofte at jeg blir kalt inn på møter som er relevant for det jeg gjør, men da er det kun for at jeg skal skrive møtereferat. Det at jeg blir pålagt oppgaver som om jeg er en slags "sekretær", gjør at folk også tror at dette faktisk er det jeg er ansatt for å gjøre. Følgelig kommer det en del uinnfridde forventninger som bare skaper irritasjon blant kollegaene mine som savner at "noen" (altså meg) tar mer ansvar for disse tingene, og som blir sure hvis jeg sier at jeg dessverre ikke har tid til å hverken koke kaffe, skrive møtereferat eller rydde møterommet klart for dem. 

Jeg er i tillegg yngst på arbeidsplassen, så mine eldre kvinnelige kollegaer er spesielt glad i å rakke ned på meg. De sier ofte ting som "her var det jo ingen hjelp å få som vanlig" eller "du kan jo ingenting". De spør om jeg er gravid, eller om jeg snart skal få mensen fordi jeg er så alvorlig. Mine mannlige kollegaer er som regel greie, men det er spesielt én som like å herse med meg. Han sier ofte at jeg er så "streng og kjedelig" bestandig. Det er nok fordi jeg ikke syns at hans kvinnenedsettende humor er spesielt morsom. For eksempel syns han selv det er svært morsomt å be meg om å hjelpe han med både husvask og klesvask for det er jo "dere kvinner så flinke til". Eller at han klapper meg på hodet og sier "lille venn" eller "så flink pike du er". Jeg blir kvalm. Nå er det slett ikke slik at alle er sånn, men de få det gjelder er nok til at jeg gruer meg til å gå på jobb. Spesielt de dagene jeg vet at jeg kommer til å treffe på dem i møter, eller der jeg må samarbeide med dem for å få ting gjort. 

For å oppsummere opplever jeg altså at jeg blir bevisst holdt utenfor, jeg blir pålagt oppgaver som aldri ble nevnt som mine ansvarsområder da jeg fikk denne jobben, jeg har ikke fått tilstrekkelig opplæring, og jeg opplever nesten daglig hersketeknikker. Ja, jeg har tatt dette opp med sjefen, men det jeg får til svar er bare at sjefen "ikke kan endre andre, man kan bare endre seg selv". Dette ble også mesteparten av tema på medarbeidersamtalen, og nå vurderer jeg sterkt å be om en ny en ganske snart. Jeg har hele tiden hatt en god dialog og samarbeid med sjefen min, som har gitt uttrykk for at er fornøyd med den jobben jeg gjør.

Det jeg ønsker å ta opp i denne samtalen - igjen - er rett og slett de tingene jeg har fortalt over. Jeg ønsker å si at nå har jeg vært her i snart 3 år, og situasjonen er fortsatt den samme som da jeg startet. Jeg gruer meg ofte til å gå på jobb, har blitt mer og mer isolert (spiser alene, deltar ikke på sosiale ting med kollegaene mine, orker nesten ikke svare på telefonen når de ringer, går hjem ved tidligste anledning osv). Derfor søker jeg nå ny jobb, og jeg håper at jeg vil få en god referanse herfra og at jeg kan forlate denne arbeidsplassen på en grei måte. 

Men er det greit å si ifra at jeg søker ny jobb? Jeg vil jo ikke skape en ubehagelig situasjon på en arbeidsplass jeg allerede mistrives, men samtidig tenker jeg at det er en ærlig sak, spesielt når sjefen er klar over hvordan jeg opplever det. 

Hva tenker dere fremmede der ute?

Anonymkode: 7a078...2ca

[AnonymBruker]

Du må ikke finne på å si ifra.

Det vil bare gjøre arbeidssituasjonen verre - og den synes jeg allerede høres kjip ut.

Om det tar tid å få ny jobb er det dumt å miste oppgaver/ha forverret arbeidsmiljø, og det er jo en åpenbar grunn til at de andre sluttet.

Jeg kan vanskelig se for meg at den jevne arbeidsplass blir verre eller tilsvarende, så jeg kunne og vært tilbøyelig til å søke på «midt på treet jobber» mens du går for noe mer interessant på sikt. 

Anonymkode: 5a27b...a00

[AnonymBruker]

Ikke si noe. Det kan ta tid å få ny jobb, det kommer ikke noe godt ut av å fortelle, du blir (om mulig) enda dårligere behandlet. Hvorfor søkte du ikke ny jobb tidligere? Det er ikke vanlig å fortelle eksisterende arbeidsgiver at man ser etter noe annet, unntak er kanskje hvis man ønsker noe annet i samme bedrift. Bare legg dette bak deg og gå videre.

Anonymkode: 26b54...6a3

[Gjest Kritt]

Du trenger ikke forklare for noen hvorfor du søker ny jobb. Du sier det ikke til sjefen før eventuelt blir nødt, enten fordi han er oppgitt som referanse (det velger du selv, og du kan be ny arbeidsgiver gi deg beskjed før referanser kontaktes) eller fordi du skal si opp stillingen din.

 

Om du ønsker å snakke med sjefen for å få det bedre på arbeidsplassen, er det en ærlig sak, men om du sier at du vil søke deg bort, reduserer du mulighetene for at ting blir bedre der du er.

Endret 22. januar 2019 av Kritt

[AnonymBruker]

Først og fremst - kudos til deg for å holde ut i en så forferdelig situasjon!! Det er jo trakassering! Ikke fortell at du søker ny jobb - men når du har fått tilbud om ny jobb ville jeg ha sagt at du ønsker å fratre så raskt som mulig på grunn av at situasjonen er som den er. 

Anonymkode: 4369a...ec1

[I Grosny]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et lite dilemma som jeg trenger hjelp med. Det er kanskje greit å først forklare hvorfor jeg søker ny jobb:

Etter å ha jobbet ca. 4 år i en ganske stor bedrift i Oslo, bestemte jeg og samboeren min oss for å flytte tilbake til hjembyen vår (også en relativt stor norsk by). Jeg fikk en lignende jobb (innen administrasjon), men med litt mer ansvar og bedre betaling. Allerede første dagen merket jeg at noe ikke helt stemte. Jeg fikk ikke den opplæringen og oppfølgningen jeg hadde blitt lovet i ansettelsesprosessen, og ble mer eller mindre overlatt til meg selv, før jeg omsider klarte å overtale en kollega til å gi meg litt veiledning i bruk av systemene og hvilke systemer jeg skulle fokusere på. Altså, ikke et veldig inkluderende arbeidsmiljø.

Da jeg startet var vi totalt 3 stk på min "avdeling". Etter ca. 6 måneder hadde to sluttet, og vi fikk inn en ny person. Omtrent en måned etter at denne personen startet, hadde jeg en uke ferie, og da jeg kom tilbake var denne personen også sluttet - dvs, sluttet på dagen (jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det var mangel på opplæring og oppfølgning). Dermed sto jeg der helt alene, ganske ny, og ingen kollegaer å støtte meg til. Jeg var alene i "avdelingen" i nesten 8 måneder før det kom en ny person. I løpet av denne tiden ble det ganske intensivt på jobb. Som ny både i stillingen og i organisasjonen visste jeg ikke helt hvordan ting skulle gjøres, jeg visste ikke historikken, jobbet nok ganske treigt og gjorde også noen feil. I tillegg skulle jeg dekke funksjonen som to andre stillinger tidligere hadde hatt. Det sier nok seg selv at jeg i løpet av denne tiden ble utbrent, og som et resultat sykemeldt noen uker. Hele tiden hadde jeg vært i dialog med sjefen om at jeg syns situasjonen var uholdbar, men lite ble gjort for å endre dette i forkant av sykemeldingen. Da jeg kom tilbake ble jeg lovet at det skulle bli så mye bedre, og det ble gjort noen endringer i mine arbeidsoppgaver. Når den nye personen også kom etterhvert ble det noe enklere i forhold til arbeidsmengde.

Det er nå litt over halvannet år siden den nye personen startet, og fortsatt syns jeg det er helt uutholdelig å være her. Jeg har virkelig prøvd å snu situasjonen, for jeg liker virkelig arbeidsoppgavene mine. Problemet er arbeidsmiljøet, og det er det som har vært problemet hele tiden jeg har vært her. Dette med arbeidsmiljøet, og mistrivsel, har også vært tema på medarbeidersamtalene mine. Jeg har sagt, og det mente jeg også, at jeg ønsker å gi denne jobben en sjanse og jeg føler at jeg har gjort det jeg kan for å snu situasjonen. 

Men, arbeidshverdagen er likevel preget av at jeg i liten grad blir inkludert og informert om ting som er relevant for det jeg skal gjøre. I stedet blir jeg ofte "pålagt" oppgaver som ikke er en del av min stillingsbeskrivelse (f.eks. kalle inn til møter jeg selv ikke skal være med på, koke kaffe, gjøre i stand møterom, bestille lunsj). Jeg blir også kalt inn på møter for å "gjøre rede for" hvorfor ting er sånn eller sånn, uten at jeg har noen forutsetning for å kunne svare på dette (ofte gjelder det ting som går tilbake lenge før jeg startet, eller ting som har blitt bestemt uten at jeg har vært tilstede). Det hender også ofte at jeg blir kalt inn på møter som er relevant for det jeg gjør, men da er det kun for at jeg skal skrive møtereferat. Det at jeg blir pålagt oppgaver som om jeg er en slags "sekretær", gjør at folk også tror at dette faktisk er det jeg er ansatt for å gjøre. Følgelig kommer det en del uinnfridde forventninger som bare skaper irritasjon blant kollegaene mine som savner at "noen" (altså meg) tar mer ansvar for disse tingene, og som blir sure hvis jeg sier at jeg dessverre ikke har tid til å hverken koke kaffe, skrive møtereferat eller rydde møterommet klart for dem. 

Jeg er i tillegg yngst på arbeidsplassen, så mine eldre kvinnelige kollegaer er spesielt glad i å rakke ned på meg. De sier ofte ting som "her var det jo ingen hjelp å få som vanlig" eller "du kan jo ingenting". De spør om jeg er gravid, eller om jeg snart skal få mensen fordi jeg er så alvorlig. Mine mannlige kollegaer er som regel greie, men det er spesielt én som like å herse med meg. Han sier ofte at jeg er så "streng og kjedelig" bestandig. Det er nok fordi jeg ikke syns at hans kvinnenedsettende humor er spesielt morsom. For eksempel syns han selv det er svært morsomt å be meg om å hjelpe han med både husvask og klesvask for det er jo "dere kvinner så flinke til". Eller at han klapper meg på hodet og sier "lille venn" eller "så flink pike du er". Jeg blir kvalm. Nå er det slett ikke slik at alle er sånn, men de få det gjelder er nok til at jeg gruer meg til å gå på jobb. Spesielt de dagene jeg vet at jeg kommer til å treffe på dem i møter, eller der jeg må samarbeide med dem for å få ting gjort. 

For å oppsummere opplever jeg altså at jeg blir bevisst holdt utenfor, jeg blir pålagt oppgaver som aldri ble nevnt som mine ansvarsområder da jeg fikk denne jobben, jeg har ikke fått tilstrekkelig opplæring, og jeg opplever nesten daglig hersketeknikker. Ja, jeg har tatt dette opp med sjefen, men det jeg får til svar er bare at sjefen "ikke kan endre andre, man kan bare endre seg selv". Dette ble også mesteparten av tema på medarbeidersamtalen, og nå vurderer jeg sterkt å be om en ny en ganske snart. Jeg har hele tiden hatt en god dialog og samarbeid med sjefen min, som har gitt uttrykk for at er fornøyd med den jobben jeg gjør.

Det jeg ønsker å ta opp i denne samtalen - igjen - er rett og slett de tingene jeg har fortalt over. Jeg ønsker å si at nå har jeg vært her i snart 3 år, og situasjonen er fortsatt den samme som da jeg startet. Jeg gruer meg ofte til å gå på jobb, har blitt mer og mer isolert (spiser alene, deltar ikke på sosiale ting med kollegaene mine, orker nesten ikke svare på telefonen når de ringer, går hjem ved tidligste anledning osv). Derfor søker jeg nå ny jobb, og jeg håper at jeg vil få en god referanse herfra og at jeg kan forlate denne arbeidsplassen på en grei måte. 

Men er det greit å si ifra at jeg søker ny jobb? Jeg vil jo ikke skape en ubehagelig situasjon på en arbeidsplass jeg allerede mistrives, men samtidig tenker jeg at det er en ærlig sak, spesielt når sjefen er klar over hvordan jeg opplever det. 

Hva tenker dere fremmede der ute?

Anonymkode: 7a078...2ca

Jeg tror sjefen har full forståelse for at du søker jobb. Han vet hva slags arbeidsmiljøproblemer du sliter med, og vet at utveien er utenfor døra.

Alternativet er at du tar for deg de negative personene en etter en og spør om de ønsker at du skal slutte. Noen gjør kanskje det, fordi du er en karrieretrussel, eller fordi du er vakrere enn dem.  Det er ikke sikkert at de ekle egentlig vil at du skal slutte, og at de kan gjøre noe for at det blir hyggeligere for deg å være der.

[AnonymBruker]

Ikke finn på å si fra, TS. Så useriøse arbeidsgivere som det du beskriver kan lett gjøre det surt for deg dersom du ikke får ny jobb.

Ville også fått sykemelding og tatt ut ferie i oppsigelsestiden dersom det eskalerer når du har sagt opp. Du merker kanskje ikke så mye nå, men dette kan være veldig skadelig.

Anonymkode: 7ce60...225