To tette barn.

[AnonymBruker]

Vi ønsket oss to tette. 18 mnd imellom. Jeg er i uke 25 og får svangerskapspenger så førstemann er hjemme med meg enda. Men jeg føler meg elendig. Jeg syns jeg får alt for lite tid med førstemann og gruer meg til Nr to kommer. Vil jeg bli like glad i h*n? 

Jeg nyter tiden jeg har med han første og elsker å stå opp til han hver dag, men jeg klarer ikke se for meg at jeg blir like glad i Nr to. Og vi planla dette nøye. Allerede når jeg gikk gravid med storebror. Disse følelsene startet etter at jeg ble gravid, Er det bare hormoner? Eventuelt hvordan få de tankene bort. 

Og dere som har tette barn, har dere noen erfaringer å dele? Både på godt og vondt. 

Anonymkode: c404a...06d

[AnonymBruker]

12 mnd mellom mine. Veldig glad for at de er så tett i alder. Jeg var alene med dem fra de var i barnehagealder og det at de var nesten like gamle gjorde det enkelt å finne aktiviteter som passet begge.

I tillegg har de veldig stor glede av hverandre nå når de er unge voksne. De er nære og forteller hverandre det meste.

Når det er sagt var første året veldig slitsomt, men yngste hadde kolikk og det gjorde nok sitt. Yngste har også vært et såkalt krevende barn men eldste stikk motsatt, så i perioder har det nok dessverre gått på bekostning av eldstemann.

Anonymkode: b6503...151

[^^Belle^^]

Sånn hadde jeg det også. Følte ikke jeg hadde fått ''nok tid'' sammen med eldste, og var livredd for hvordan jeg kom til å føle for minsten. Gråt en skvett (okei, mye!) da eldste + pappaen kom på sykehuset for første gang, det var ekstremt vanskelig! Men det gikk seg til etterhvert. Babyen er liksom en klump man ikke kjenner ennå, mens eldste er det mest kjæreste man eier der og da.

Det blir naturlig nok mye tid sammen med babyen den første tiden, men så lenge man er bevisst på det og gir eldste ekstra mye oppmerksomhet og kos når man har mulighet, så gjør man ihvertfall det beste man kan gjøre i situasjonen man er i.

Her var de første månedene helt forferdelige. Eldste fikk lungebetennelse da minsten var en uke gammel, og ble skikkelig syk. Minsten ville kun være inntil meg, og det var vanskelig å forstå for en på 1,5 år. Det førte til at eldste ble veldig sjalu, noe som gjorde situasjonen ekstra vanskelig. Legg til søvnproblemer hos begge to, i tillegg til hypersensitivitet hos storesøster, og hverdagslykken er komplett. Jeg husker ikke så mye av det første halve året for å si det sånn.  Men det skal nevnes at mammakjærligheten kom med én gang. Det var jeg veldig spent på om den kom til å gjøre den andre gangen også, og det gjorde den altså.

Men det ble bedre. Søskenkjærligheten som blomstrer er noe av det fineste som finnes. Nå er de 6 og 7,5 år, og er bestevenner. Nå er det ''enkelt'' å ha barn. De er på samme stadiet når det gjelder interesser og aktiviteter, og de trives godt i hverandres selskap. Ferier er en fryd, og jeg liker å tro at vi nå får belønningen for de tre-isj første beinharde årene (ingen av dem har sovet noe særlig før det).  

Endret 22. januar 2019 av ^^Belle^^

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

12 mnd mellom mine. Veldig glad for at de er så tett i alder. Jeg var alene med dem fra de var i barnehagealder og det at de var nesten like gamle gjorde det enkelt å finne aktiviteter som passet begge.

I tillegg har de veldig stor glede av hverandre nå når de er unge voksne. De er nære og forteller hverandre det meste.

Når det er sagt var første året veldig slitsomt, men yngste hadde kolikk og det gjorde nok sitt. Yngste har også vært et såkalt krevende barn men eldste stikk motsatt, så i perioder har det nok dessverre gått på bekostning av eldstemann.

Anonymkode: b6503...151

Det beroliger med at det vil være flere fordeler, jeg håper selvfølgelig ikke at det går utover eldstemann men er glad for ærlige svar. Takk ☺️

 

1 time siden, ^^Belle^^ skrev:

Sånn hadde jeg det også. Følte ikke jeg hadde fått ''nok tid'' sammen med eldste, og var livredd for hvordan jeg kom til å føle for minsten. Gråt en skvett (okei, mye!) da eldste + pappaen kom på sykehuset for første gang, det var ekstremt vanskelig! Men det gikk seg til etterhvert. Babyen er liksom en klump man ikke kjenner ennå, mens eldste er det mest kjæreste man eier der og da.

Det blir naturlig nok mye tid sammen med babyen den første tiden, men så lenge man er bevisst på det og gir eldste ekstra mye oppmerksomhet og kos når man har mulighet, så gjør man ihvertfall det beste man kan gjøre i situasjonen man er i.

Her var de første månedene helt forferdelige. Eldste fikk lungebetennelse da minsten var en uke gammel, og ble skikkelig syk. Minsten ville kun være inntil meg, og det var vanskelig å forstå for en på 1,5 år. Det førte til at eldste ble veldig sjalu, noe som gjorde situasjonen ekstra vanskelig. Legg til søvnproblemer hos begge to, i tillegg til hypersensitivitet hos storesøster, og hverdagslykken er komplett. Jeg husker ikke så mye av det første halve året for å si det sånn.  Men det skal nevnes at mammakjærligheten kom med én gang. Det var jeg veldig spent på om den kom til å gjøre den andre gangen også, og det gjorde den altså.

Men det ble bedre. Søskenkjærligheten som blomstrer er noe av det fineste som finnes. Nå er de 6 og 7,5 år, og er bestevenner. Nå er det ''enkelt'' å ha barn. De er på samme stadiet når det gjelder interesser og aktiviteter, og de trives godt i hverandres selskap. Ferier er en fryd, og jeg liker å tro at vi nå får belønningen for de tre-isj første beinharde årene (ingen av dem har sovet noe særlig før det).  

 

Deilig å høre at det ikke bare er meg med disse tankene, føler det er urettferdig mot den lille i magen. Men skyldfølelsen ovenfor storebror er større. Det hørtes ikke godt ut, leit at det var sånn for dere. Vi har jobbet beinhardt på å få han til å sove natten gjennom før minste kommer og det har han endelig gjort den siste mnd nå, da han ikke ville ha pupp mer. Så neste steg er eget soverom så de slipper å vekke hverandre. Får håpe neste er like rolig som han var og at de faktisk blir gode venner. Så jeg som mor får tid til begge. 

Prøver å forberede oss på hardt arbeid, men tror ikke vi vet hva vi går til før vi er der. 

 

Anonymkode: c404a...06d