følsom, redd og masse tanker på 7 åringen vår

[AnonymBruker]

Vi har en jente på 7 år som nå går i 2.klasse. Da hun startet på skolen i første klasse begynte hun og utvikle seperasjonsangst og vi sleit mye med det en lang periode. Ville ikke på skolen, vondt i magen, ikke være med venner hjem osv. Det gikk seg gradvis til, kan fortsatt ha noen tegn til det men stort sett går det bra. Nå er det "ny angst" og hun er mye redd for at alt er farlig, om vi er glad i henne om vennene hennes vil være vennene hennes osv. mye bekymringer i denne lille jenta. Det kommer også ofte på kvelden, noe som gjør at hun sliter med og få sove. Vi får så vondt av henne, og prøver og trygge henne så mye vi kan. Men det gjør vondt i  mammahjertet at hun tydeligvis sliter sånn. Er det noen som har erfart lignende med sitt barn? går det over? leser at det ikke uvanlig at barn kan ha slike faser, men nå er vi på 2 året og angsten ser ut til å bli i henne.

Noen gode råd?

Anonymkode: e8e10...1a7

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har en jente på 7 år som nå går i 2.klasse. Da hun startet på skolen i første klasse begynte hun og utvikle seperasjonsangst og vi sleit mye med det en lang periode. Ville ikke på skolen, vondt i magen, ikke være med venner hjem osv. Det gikk seg gradvis til, kan fortsatt ha noen tegn til det men stort sett går det bra. Nå er det "ny angst" og hun er mye redd for at alt er farlig, om vi er glad i henne om vennene hennes vil være vennene hennes osv. mye bekymringer i denne lille jenta. Det kommer også ofte på kvelden, noe som gjør at hun sliter med og få sove. Vi får så vondt av henne, og prøver og trygge henne så mye vi kan. Men det gjør vondt i  mammahjertet at hun tydeligvis sliter sånn. Er det noen som har erfart lignende med sitt barn? går det over? leser at det ikke uvanlig at barn kan ha slike faser, men nå er vi på 2 året og angsten ser ut til å bli i henne.

Noen gode råd?

Anonymkode: e8e10...1a7

Hvor gammel var datteren din da hun begynnte i bhg? Hvor mange timer var det vannlig å ha henne i bhg i løpet av dagen?

Anonymkode: 4b8f9...2c1

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt kontakt med helsesøster og kontaktlærer og hørt om de kunne de kunne fulgt med litt ekstra.. 

Anonymkode: 63330...902

[Denlillejenta]

Jeg har en gutt på 8 år, som har noe av det samme. Han har alltid vært uredd. Tidlig ute, god kroppsbeherskelse og flink sosialt sett. Men noe skjedde når han begynte på skolen. Det hele startet med at han ikke ville gjøre lekser for «jeg får det ikke til uansett». Og det rare er at han er ganske flink. Hele 1. Klasse gikk fint, plutselig startet han i andre klasse, da kom disse tankene. Det neste var fritidsaktiviter, han ville ikke. Ville ikke på fotball osv for alle så på han. Det neste var at han ikke ville gå til skolen selv, han ville ikke på skolen i det hele tatt og det neste var at han ikke ville på overnatte hos noen lenger. 

Morsinnstinktet mitt gikk bananas. Og jeg brukte hver anledning jeg hadde til å snakke med han om hvorfor, hva pg hvordan vi kunne gjøre det bedre for han. Jeg måtte bli med han i alle situasjoner. Og det som er er at han er en veldig lykkelig pg harmonisk gutt så han har ikke tid til å snakke med meg om disse tingene. Så når han skulle legge seg så hadde han tid, og begynte å snakke, og jeg benyttet muligheten til å prøve å få ut ett eller annet som jeg kunne henge denne usikkerheten på. 

Det som da skjedde var at han såg at dersom han snakket om disse tingene så var mamma der med en gang og spurte hvordan og hvorfor. Hun tok seg fri fra jobb for å bli med på skolen og overlevering, for å slippe ffo osvosv. 

Det eskalerte og usikkerheten min smittet over på han og plutselig hadde han kontrollen i alt for mange situasjoner. Og mamma sprang etter med sin usikkerhet.

Jeg tok kontakt med helsestasjonen og fikk tips om å legge litt press på han. Tips om hvordan prate osv. Snakket med skolen, FFO om strategien vi ville legge oss på. Så jeg har begynt å avvise pratingen ved leggetid og si «dette må vi snakke om i morgen». «Det har vi voksne bestemt at du skal, og det går helt fint, for det har du gjort mange ganger før». 

Dette har gjort at på 1 mnd har vi eliminert alle disse usikkerhetene. Fordi vi er tydelige og stødige, alle voksne rundt han. Det er en hårfin balanse. Jeg mener ikke at man ikke skal anerkjenne følelsene til barna. Men de blir trygge av tydelige beskjeder og grenser. Det har vært noen tøffe tak, men han ser nå selv at «mamma hadde rett, dette går bra», og han er derfor mye roligere og mer avbalansert.